Jugoslavia XXVI. (In Norwegian).

Når vi kom fram til Colosseumet da.

Så var det en sånn trang vei, med noe trapper og sånn, i mur da.

Som man kunne gå opp.

Onkelen min advarte, om at vi måtte være forsiktige, og ikke dette ned.

For på toppen der, inni sirkelen, så er det et sted man kan gå, for å kikke inn og ned, i selve teateret da.

Og der, på en etasje, eller hva man skal kalle det der.

Så er det et hull, lengst fremme, så man må være forsiktig, og ikke gå for langt fram, mot sentrumet av Colosseumet da.

Og da sendte onkel Runar, fetteren min Ove, og meg, til å løpe opp der.

Så vi løp opp da, masse trapper og ganger osv.

Så skulle jeg gå frem for å kikke da, ned mot kanten av det hullet da.

Som var kanskje en meter eller noe da.

Mer enn nok til at man kunne dette igjennom der.

Og da synes jeg, når jeg gikk fremover for å kikke da.

At jeg ikke var helt trygg på han fetteren min, Ove da, som stod bak meg.

Så da gikk jeg ikke så langt fram.

Jeg synes det var litt rart at han sendte oss opp dit, for å kikke, på forhånd.

Vi var jo 10 år, og da var vel Ove 8 år, eller noe vel.

Så det var litt rart vel.

Og jeg synes kanskje, når jeg tenker på det nå.

At om han Ove da, om han fulgte med på meg, når jeg gikk litt fremover for å kikke på utsikten, mot det hullet i gulvet osv. da.

Så jeg gikk litt unna, sånn at Ove kunne få kikke da.

Og holdt meg litt på god avstand av det hullet i gulvet der.

Men det var vel litt rart synes jeg.

Om den bakken med tredve graders helling, kan ha vært noe slags lure-tegn da.

Eller mafia-tegn, eller noe.

Det er mulig.

Men det er vel mye som er mulig.

Det gikk ann å kikke andre veien og.

Mot havet.

Og da kunne man se folka nede på bakken osv.

Og da så dem nesten ut som maur der nede husker jeg.

Så det var litt artig.