Sånn ser jeg det nå, som foregikk på Bertelsmann Arvato sin Microsoft-aktivering, i Liverpool, da jeg jobbet der, i 2005 og 2006.
At nordiske jenter, i 18-års alderen (og noen enda yngre, f.eks. hun fra Nord-Norge, Kristine Hansen, var vel bare 16-17).
De ble presset av noe 'mob' e.l., som hadde kontrollen der, fordi de som jobbet for Microsoft i skandinavia, de satt midt inne blant flere hundre briter som jobbet for mobilselskapet '3' osv.
Så har de nok også brukt hun team-leaderen fra Berger, Vivian Steinsland, som hore, mistenker jeg.
Og hun Emelie Wallin fra Sverige, hun ble nok presset til å være hore, og var nok hora til han Michael O'Shaughnessy, mistenker jeg. Ihvertfall så var hun under kontroll av han.
Og da hun Wallin var hjemme fra jobben, de siste ukene jeg jobbet på Arvato, så virket det som for meg, at han O'Shaugnessy, ble sterkere og sterkere og mer og mer uthvilt.
Så om det kan ha vært noe sammenheng der.
Det er mulig.
Og også hun team-leaderen fra Sørlandet, Marianne Hoeksås, (eller hvordan det navnet staves), hun ble nok også brukt som hore, enda hun var team-leader.
Jeg husker jeg så at hun Emelie Wallin, ble liksom truet, av en stor og sterk brite, som stod og nistirret på henne.
Men jeg var ikke helt meg selv, for jeg ble tullet med der jeg bodde, i et bofelleskap i Walton, hvor de hadde 'plott' mot meg, hele tiden, og de fjernet varmovnen på rommet mitt mm.
Så jeg var veldig redusert, og jeg hadde blitt jaget av noe mafian eller noe, fra Norge, og hadde overhørt at jeg var forfulgt, men fikk ikke noe hjelp fra Kripos, eller politiet, så jeg visste ikke hva som foregikk.
Og det vet jeg fortsatt ikke.
Så jeg ville ikke utsette noen for fare der, så jeg prata ikke med noen da jeg jobbet der, jeg bare gjorde jobben min.
Mer da.
Jo, han Michael O'Shaughnessy, han gikk alltid å delte ut kaker og godteri, fra the Swedish Chrurch.
Men han var egentlig stor og sterk.
Han var i 50-årene kanskje.
Og snakket svensk, og dro på turer til Malmö.
Så jeg så på han som svensk.
Han ga meg også en brosjyre for the Swedish Church, første dagen på Arvato, og hun svenske team-leaderen Jill, hun sa at hun hadde bodd der.
Så hun var nok i nettverket dems.
Og dem hadde nok kontroll på kirken og.
Den samme moben.
Og på bofelleskapet der jeg bodde, vil jeg tippe.
Gjennom hun Janine England, for eksempel.
Hvem vet.
Mer da.
Jo, jeg så at en kar stod å nistirret på hun Emelie Wallin, men jeg trodde det var typen hennes, og at hun hadde ringt han.
Men da ble hun borte noen dager.
Og når hun kom tilbake, så var hun nedfor.
Da trodde jeg nesten hun var en annen ung dame.
For da var hun mer stille, og knytt.
Så noe må ha skjedd da.
Det var den dagen Tyskland slo Sverige i fotball-VM 2006, som han 'branden' stod og nistirra på henne.
Før hun ble borte noen dager vel, og jeg spurte om hun skulle søke team-leader.
Og hun sa bare nei.
Så sånn var det.
Og da hadde hun satt seg rett overfor meg.
Og det sa også han O'Shaugnessy, at hun skulle gjøre, overhørte jeg, sitte ovenfor meg.
Så om en 'mob' brukte henne som hore, og befalte henne til sitte ovenfor meg, for å utnytte meg, til å få henne roet ned, mellom 'hore-øktene'.
Noe sånt kanskje.
Hva vet jeg.
Det var ihvertfall noe sånt som foregikk.
Og team-leaderne de var nok ihvertfall horer.
Men om hun Emelie Wallin var hore, eller bare under kontroll av det nettverket, det vet jeg ikke egentlig.
Men det er det kanskje noen andre som veit, det er mulig.
Noen som jobbet der, de overhørte jeg sa, at nå var det så mye som skjedde i Liverpool, så de måtte dra.
Det var det hun Karinne som sa.
Og da begynte hun og hun Margrethe Augestad, (som var fra samme gruppering, vil jeg tro), å jobbe i Manchester.
Eller hun Karianne flytta vel tilbake til Norge.
Og de svenske søstrene Liljeblad, eller hva de het, de flytta også.
Margrethe Augestad var på fest der, så de kan ha vært samme 'gruppering', eller hva det var.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Showing posts with label Margrethe Augestad. Show all posts
Showing posts with label Margrethe Augestad. Show all posts
Sunday, 22 March 2009
Saturday, 31 January 2009
Ut på byen. (In Norwegian).
PS.
Jeg klarte å ta en sånn kursprøve, i noe som heter ECDL Extras, på Learn Direct igår, så jeg tenkte jeg kunne gå ut på byen og ta meg en øl der, siden jeg for det meste sitter hjemme.
Jeg tenkte jeg kanskje skulle ta meg en tur på Nation, som er en kjent nattklubb, hvis det ikke er for dyrt å komme inn der.
Vi får se om jeg finner det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg gikk litt rundt og prøvde å finne det utestedet, Nation.
Jeg var ikke så flink til å finne det stedet.
Det er rimelig mange utesteder mellom 'Bombed Out Church' og Chrurch St.
Og tjukt med folk.
Jeg prøvde å spørre noen, og de fortalte meg hvilken retning jeg burde gå, men jeg fant ikke akkurat den klubben da.
Men jeg tok noen bilder på veien, som ikke alle av ble så bra, for det var mørkt osv.
Men den nye mobilen, den har ganske bra bilder, men den er ikke så bra egentlig.
For den er ganske treig, med å ta bildene, så de blir ikke tatt med en gang.
Og den har ikke noe minnebrikke, så man må hele tiden slette de gamle bildene, siden minnet på telefonen blir fylt opp da.
Så jeg stod på et hjørne, og slette noen bilder.
Og da satt det tre jenter, en brunette og to blondiner like ved.
Og hun ene blondina grein omtrent.
Jeg tenkte kanskje at det var fordi hun frøys, så jeg tenkte ikke noe mer på det.
De var litt unge de her jentene.
Men jeg så at hun brunetta gikk hjem, og de to blondinene gikk en annen vei da.
Jeg la merke til der, for hun grein og klagde så mye, hun ene jenta.
Så var jeg ferdig å slette de bildene da.
Så spurte jeg noen andre jenter om veien til Nation da.
Og da var det ned mot Hanover St., eller noe, de fortalte retningen da.
Og da passerte jeg de to blondinene igjen.
De var veldig unge, de var kanskje 18 år, eller kanskje knapt det.
Men det var jo natt til søndag, og klokka var vel 2 om natta, eller noe.
Og hun ene jenta, hun grein og klagde enda, og spurte hun andre jenta, om hun kunne få mobilen sin.
Og det syntes jeg var litt rart da.
At hun måtte spørre hun jenta om å få mobilen sin.
Det minnet meg om en episode som jeg så fra vinduet i stua her, hvor en ung jente, blond selvfølgelig, det virker som at alle disse illuminati-horene, eller hva de er, er blonde.
Etter at hun ble klint til, av en ung gutt, utenfor vinduet mitt her.
Jeg skal finne en link til det.
Hun fikk heller ikke mobilen sin, og måtte mase for å prøve å få den da:
http://johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Newz%20bar.%20Water%20St.
Så jeg synes den her episoden kunne minne om den utafor vinduet mitt.
For det var snakk om veldig unge, pene, blonde jenter som ble dårlig behandlet og ikke fikk mobilen sin, og sånn.
Og hun jenta grein og 'tuta', må man vel kalle det.
Så jeg spurte om det var noe galt, jeg syntes nesten ikke jeg kunne late som ingenting, for det var tydelig, at noe var galt da.
Så hun svarte ikke, men hun kasta veska i fortauet, og begynte å grine, med henda foran ansiktet.
Hun venninna gikk da videre.
Jeg plukka opp tinga hennes som var strødd på fortauet, og som ikke var helt hele.
Det var noe lebestift som var litt knust og et par tiger-mønstrede truser blant annet.
Men jeg tok det ikke så nøye, jeg bare putta de tingene oppi veska hennes, og ga henne veska da.
For jeg tenkte jeg måtte gjøre noe, for hun venninna gikk bare videre, og det var tydelig at hun her jenta var ikke var helt bra.
Så spurte hun om hun kunne låne mobilen min da.
Så jeg lot henne låne den nye mobilen, som er litt kronglete, for den har ikke minnebrikke og sånn, så man må slette bilder hele tiden.
Men men.
Så kom det tre brunetter, som lurte på hva som var galt.
Så sa jeg at hun hadde en diskusjon med venninnen sin, som stod litt lenger bort da.
Så begynte de tre brunettene, og skikkelig hakke på hun blondina, og spørre om hun hadde det bra osv., mange ganger, som for å mobbe.
Så det var tydelig at de ikke likte henne.
Men jeg sa at hun hadde det sikkert bra, så da gikk dem videre, for jeg synes de mobba henne for mye.
Så kom venninna hennes tilbake, og da ga hun meg telefonen min tilbake, og der hadde hun bare tastet inn et 'tulle-nummer', på 5-6 tall.
Enda i England, så har jo telefonnummerne mange fler tall.
Så det var vel noe galt tror jeg, siden hun ikke engang tasta noe ordentlig telefonnummer på mobilen.
Men da kom venninna tilbake, og hun ville fortsatt ikke gi hun jenta mobilen sin, da hun spurte.
Og det lå noe slags pulver, eller noe, som så litt ut som te, som har vært i en teball, på bakken, som hadde ligget i den sølvfarga veska til hun jenta da.
Som jeg ikke skjønte hva var, så jeg la ikke det tilbake i veska hennes.
Men men.
Så sa hun venninna, at hun var bare bra da, hun jenta.
Så da gadd jeg ikke å blande meg mer, for jeg tenkte at jeg burde vel ikke blande meg for mye egentlig.
Jeg tenkte at jeg måtte bare høre om noe var galt, for det virka sånn for meg da, jeg synes nesten ikke jeg bare kunne gå forbi, når det var klart at noe var galt med hun jenta, siden hun 'tuta' og hu venninna ikke ville la henne får mobilen sin.
Men men.
Men hun sa ikke til meg, at noe var galt, og venninna sa at hun var bra.
Så da fant jeg ut at jeg ikke burde blande meg i det opplegget dems, så da bare gikk jeg videre.
Men jeg mistenkte at noe var galt, selv om hun jenta ikke sa fra om det, så jeg prøvde å ta noe bilder av dem da.
Men det var så mørkt, så det gikk dårlig:
Hun jenta som ikke fikk mobilen sin, hun sa også navnet på hun andre jenta, hele tida, kanskje fordi noe var galt?
Jeg tror det kan ha vært Charlene, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Så gikk jeg der de andre jentene hadde forklart da.
Men jeg fant fortsatt ikke den Nation-klubben.
Men da var jeg lei av å gå rundt, så da gikk jeg på en club som het 'Fudge':
Men der var det litt kjedelig, de spilte noe sånn veldig høy house-musikk.
Jeg har også vært der en gang før, mener jeg å huske.
Som jeg kom på, da jeg gikk inn der.
Det var en gang, da jeg var ute, med Margrethe Augestad og Sophie Linvall Johnsson, fra Arvato, høsten 2005.
Da også han britiske typen til hun svenske Sophie var med.
Og hvor også noen venninner av hun Margrethe Augestad vel.
Det var Charlotte Liljegren, eller Liljeblad, og det var venninna hennes Malin.
Vi var først på Queens Pub, ved Willamsons Sq.
Så ringte de etter hun Malin og hun Charlotte da.
Og de fortalte, at de hadde vært i Leeds og York også, og at de trivdes bedre der.
Så man kan lure på hva de jobba med.
De var nok noe horer, vil jeg tippe, de svenske jentene.
Og hun Margrethe, hun kan ha vært noe sjef for horene kanskje(?)
Hva vet jeg.
Noe sånt.
Men men.
Videre da.
Jo, da var vi innom det stedet der, før vi dro videre.
Det var vel en fredag, mener jeg å huske, så da kostet det vel ikke penger å komme inn der.
Noe sånt.
Men men.
Det var ikke så mye gjøre på det stedet, men jeg kjøpte et par øl, for når jeg hadde betalt inngang, så var det dumt å bare gå ut igjen.
Men det var nok ikke akkurat Nation nei.
Men men.
Men de damene i baren var hyggelige da, selv om de også vel var litt unge.
Men jeg får prøve å finne Nation neste gang.
Jeg får undersøke bedre på nettet, hvor det ligger hen.
Det stengte klokka tre der, på den klubben.
Så da gikk jeg litt rundt, og så om det var noen steder som var åpent lengre.
Det var vel noen steder som var det, men det var så lange køer og sånn, så jeg droppa det.
Dette området, hvor de fleste utestedene er, det ligger i området mellom 'Bombed Out Church' og Chinatown.
Men det er også et annet området, i byen, hvor det er mange utesteder.
Og det er rundt Matthew St. og Dale St., like ved der jeg bor.
I Matthew St., så er det utesteder som Flanagans Apple og the Cavern Club osv.
Utesteder som vel er fine, men kanskje litt kjedelige, jeg vet ikke.
Jeg var der, altså på Flanagans Apple, med hun Karianne, som jobba på Arvato, høsten 2005, og en del norske folk hun kjente, som var i Liverpool FC fancluben.
Det er jo ikke så mange nordmenn som holder med Everton, de fleste holder jo med Liverpool, så jeg er så vant til norske Liverpool-supportere, så jeg ble med likevel, siden hun var høflig og inviterte meg og sånn da.
Så sånn var det.
Mer da.
Men da forbinder jeg det utestedet, Flanagans Apple, med hun Karianne og de norske folka, så da er det ikke så artig å gå dit, eller hvordan man skal forklare det.
Så da går jeg heller på de stedene som er borte ved Bombed Out Church der.
Men, jeg har ikke så mye penger, så jeg går bare ut en gang i måneden kanskje, og noen ganger ikke så ofte engang.
Men hvis jeg hadde hatt en bedre betalt jobb, for eksempel, en de jeg har hatt, så hadde det nok vært artig, og vært på flere sånne pub-til-pub runder nesten, og funnet ut mer om hvordan de utestedene her i byen er da.
For jeg føler meg litt dum, for jeg vet ikke hvilke utesteder det er best å gå på.
Når det gjelder musikk og type folk og alderen på folka osv.
Jeg burde vel finne noen steder hvor det er litt eldre folk, enn sånne college-steder osv.
Men de stedene er det kanskje dyrere å komme inn på, så jeg får se om jeg får meg en bedre betalt jobb.
Da får jeg råd til å ha mer enn en skjorte og, untatt jobb-skjorter da, som er kortarma, det har jeg jo.
Så kanskje jeg kunne lært mer om utelivet i byen.
Men jeg er jo egentlig ikke i en vanlig situasjon.
Jeg er i egentlig i en nødsituasjon, som har foregått, siden 2003, da jeg overhørte at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.
Og som jeg ikke får noe svar på, fra politiet, hva er.
Og familie og myndigheter og alt mulig, tuller med meg.
Og noen har satt opp en anonym hat-blogg.
Så jeg er ikke i en vanlig situasjon.
Men, jeg synes jeg må gå ut en gang iblant likevel.
For, dette fortsetter jo i år etter år.
Så hvis jeg bare sitter hjemme, så kommer jeg nok til å bli såpass nedtrykt, sånn at jeg får problemer med å orke å fortsette, antagelig, så da er det best å ta en sjelden tur ut fra stua, en gang i blant, å se litt på damene osv., så våkner man opp litt, forhåpentligvis.
Så sånn er det.
Det området rundt her, med utesteder, det kan man dele i to.
Det er Matthew St., med de kjente utestedene.
Og så er det området rundt Dale St., hvor jeg bor, hvor det kryr av pene jenter, nattestid:
Jeg tok kanskje litt mange bilder av de jentene, men de så så sexy ut, og jeg var litt full.
Men men.
Jeg lot dem være i fred i hvertfall.
Jeg tok også et bilde, her i høst, av noen andre jenter, så kan man skjønne hvordan jenter det er som det kryr av utenfor huset jeg bor i, hver torsdag, fredag, lørdag og søndag, som går på utestedene i Eberle St:
Så det er snakk om unge og veldig pene jenter, som går på utesteder i Eberle St., som heter Passion, G-Bar og Artist Club og Garland.
Her er mer fra taxi-køen i Dale St., hvor de jentene og de homoene, som er på de stedene, tar taxi fra.
Selv om det er mest jentene som tar taxi.
Jeg går mest ut ved Bombed Out Church der, for de jentene utafor bygningen jeg bor i.
De er såpass unge, og de er litt for unge for meg, kan man si, så jeg går aldri ut på de stedene, som er rundt her jeg bor.
Men de stedene, er så lenge oppe.
Så når jeg kommer hjem fra byen, så kryr det av sånne sexy, unge damer, som jeg må gå forbi, for å komme hjem da.
Men nesten ingen gutter.
Bare pene jenter og homoer.
Så jeg tror noe er galt.
At noe rart foregår på de homo- og homovennlige stedene, i Eberle St., som er parallell-gata, eller parallell-smuget, til Leather Lane, hvor jeg bor.
Her er mer fra køen, så skal jeg forklare mer om hun dama med det mørke håret der, midt på bildet:
Hvis man ser på det smuget til venster, på det bildet med Porschen, på et av bildene overfor, så bor jeg i smuget til venstre der, Leather Lane, og de nevnte utestedene, Passion, G-Bar, Artist Clug og Garland, de ligger i smuget til høyre der, i Eberle St.
Jeg gikk opp i Eberle St. der, og så litt og.
Og da var det blant annet ei dame, som jeg synes ligna litt på hun på bildet der, hun med mørkt hår, midt på bildet.
Som spurte meg, i Eberle St., om jeg skulle ha noe 'pills or coke', så det er tydelig at det er mye rart som foregår der.
Så stilte jeg meg der da, for å kikke litt på folkemengden.
For jeg prøver å skjønne hvorfor alle de pene damene skal på homo-clubene.
Det må være noe som foregår her, tror jeg.
Jeg tror ikke alle de damene liker homoer, muligens, kanskje det er noe annet som foregår.
Hvordan sted Passion er, det vet jeg ikke.
(Men der er det mange unge jenter).
Men G-Bar, betyr vel Gay-bar.
Og Garland, det stod på internett, at det var et gay-friendly sted.
Så sånn er det.
Så det er mange homoer, i Eberle St., spesielt i køen til G-bar.
Men det er også mange pene jenter.
Så jeg tror det er noe som foregår i forbindelse med de her utestedene da.
De sang så falsk karaoke, på G-Bar, så jeg prøvde å gå inn der en gang, i høst.
Men da ble jeg nekta inngang, siden det var homo-sted.
Og det synes jeg var litt rart.
For man har lov å gå på homo-sted, selv om man er hetero, vil jeg tro.
Så jeg skrev om det som skjedde da på bloggen, jeg skal se om jeg finner mer om det:
http://johncons-mirror.blogspot.com/search/label/G-bar%20i%20Eberle%20St.
Så stod jeg der da, i Eberle St., og prøvde å finne ut om jeg skulle prøve å komme inn på Garland, eller noe.
Selv om det vel kanskje stengte på den tida.
Men flere av de andre utestedene, i Eberle St., de holder åpent til 7 om morgenen, på søndager.
Det hører jeg inn i leiligheten min, så jeg sitter ofte oppe og skriver, på bloggen, på lørdagskveldene, for det blir så høy musikk i leiligheten min, at det er nesten som å være på diskoteket.
Så sånn er det.
Og jeg så at de har til og med en egen buss, som kalles 'Elite', eller noe, hvor masse partyfolk, går på, sånn i 5-tida, og da sikkert blir kjørt til et annet utested, eller noe.
Så det er skikkelig party-greier.
Så sånn er det.
Men men.
Mer da.
Jo, ei blond dame, tøff, i 20-årene.
Hun spurte meg, da jeg stod der, uten noe sammenheng, om jeg var 'gay'.
Hun var edru, det virka som at hun jobba der omtrent.
Selv om det var midt i gata, et offentlig sted.
Jeg svarte nei da, selvfølgelig.
Og da dukka det opp en homo, som kom fra den retningen som hun dama gikk.
Hun snakka først såvidt med to unge jenter, ei mørk og ei lys, som satt på huk, eller noe, litt lenger opp i smuget, at de ikke skulle ha noe med meg å gjøre, eller noe.
De var kanskje 16-17 år, eller noe, de jentene.
Så sånn var det.
Men men.
Så tror jeg hun må ha sendt, en homo, mot der hvor jeg stod.
Og han begynte å råflørte.
(Jeg tror de prøver å jage ikke-homo folk derfra.
At de driver med noe lysskye greier der, med damene osv.
Og derfor ikke vil ha vanlige folk der).
Og han homoen, han råflørta så mye.
Så jeg ble skikkelig irritert.
For selv om man er i en gate, med homo-vennlige utesteder.
Så behøver ikke homoer regne med at alle menn i de gatene er homo.
Jeg gikk i skjorte, som man kan se på bilde over, og jeg gikk ikke med ørering i øret, eller hadde noen andre homo-kjennetegn.
Så jeg skjønner ikke hvorfor han skulle begynne med den nærgående flørtinga si.
Så jeg ble drit forbanna, for han lagde en sånn homo-scene, må jeg si, med hoi-ing og dansing og han gikk helt opp i trynet mitt nesten.
Så jeg tok albuen min, og løfta opp.
Og da stod han så nærme, at han fikk albuen min, under haka.
Han stod helt inntil meg, enda jeg bare stod der, og hadde ikke pratet eller sett på han, eller noe.
Så gikk/danset han, sånn at han stod helt inntil meg, mens han hoiet og skulle sjekke meg opp da.
Nesten som Michael Jackson.
Men men.
Så jeg bare dytta litt borti han med albuen, for jeg ble så irritert.
Men ikke hardt da, bare en liten dytt, for å advare, at jeg syntes han ble litt for nærgående, og jeg ble litt provosert av at han skulle sjekke meg opp, med et sånn Michael Jackson-show.
Som jeg tror må ha vært på oppdrag fra hun blonde, edrue, tøffe dama, i 20-åra, som utenfor sammenhengen, gikk bort til meg, og spurte om jeg var homo.
Så sånn var det.
Og jeg har også blitt nekta adgang på G-Bar tidligere, som jeg forklarte.
Så jeg tror de har noe sånn slags prosjekt der, eller noe, å jage bort folk som ikke er homo-er.
Og at han nærgående homoen, med Michael Jackson showet, var del av det 'prosjektet' da, eller hva det var.
Jeg hadde drukket noen øl, og skjønte ikke hvorfor alle skulle tulle med meg der, i Eberle St., så jeg ble litt irritert på han homoen da, og dytta litt til han med albuen, siden han stod så nærme, og var liksom homo opp i trynet på meg, og skulle sjekke meg opp da.
Og jeg tok også opp kameraet mitt.
Jeg roet meg ned, og tenkte at nå skjønte han vel poenget.
Jeg mener jeg ble provosert da.
Jeg pleier aldri å slå folk, eller noe, men han homo karen i Eberle St. da, med Michael Jackson-showet, han ga meg litt for mye uønsket oppmerksomhet, og gikk litt for nærme.
Jeg tror han skjønte at jeg ikke var homo, men bare skulle kødde, for å gjøre meg flau, sånn at jeg gikk vekk derfra.
Sånn tror jeg det var.
På oppdrag fra hu tøffe, blode dama da.
Så jeg ble litt irritert da, og gikk litt lengre i advare, enn jeg vanligvis pleier å gjøre.
Så da kalte han meg bare 'Crazy man', siden jeg dytta såvidt borti han, med albuen da, siden han var for nærme, til at jeg kunne dytte til han med henda, omtrent.
Han var helt oppi trynet mitt.
Men men.
Så da kalte han meg, 'Crazy man',
Så så han at jeg tok fram mobilen.
Og han ville kanskje ikke være med på mobil-bilde, så da gikk han bort, og lot meg være i fred.
Jeg sa ikke noe i det hele tatt.
Ikke et ord, hverken før eller etter eller under 'Michael Jackson'-showet.
Og jeg så ikke på han i det hele tatt.
Han bare kom fra 'ingen steder', rundt der hun blonde, tøffe dama gikk, oppover i Eberle St., fra Garland, som ikke er et homo-sted, såvidt jeg har forstått.
Så dette var nok for å provosere, vil jeg tro.
Så sånn er det.
Men han forstod poenget ihvertfall, at jeg ikke syntes det var så artig å bli provosert, så da lot han meg være ifred, så det var bra.
For jeg hadde ikke lyst til å havne i en 'flørte-krangling' med han homo-karen, som provoserte meg.
Så jeg var ganske irritert, så det var bra at han forsvant da, etter at jeg dyttet litt til han under haka med albuen.
Så det var flaks kan man si.
Jeg gikk en tur rundt kvartalet, for å få annet på tankene, før jeg gikk hjem.
Og da lå det en gutt, som så død ut omtrent, ved telefonkiosken, ved Moorefields railway-stasjon.
Med spisse sko, så han hadde kanskje vært på G-Bar, eller noe.
Men ingen hjalp han.
Jeg er ikke så glad i å ringe politi og sånn, her i England, jeg har fått litt avsmak på å kontakte sånn som politi og sånn, etter at jeg ble køddet og mobbet av dem, i 2006 og 2007 og 2008, av Merseyside politiet.
Og jeg var litt full, så jeg tenkte ikke på å ringe.
Men litt seinere, så så jeg, at ambulansen kom.
Og da prøvde jeg å forklare, at det lå en gutt, som så død ut omtrent, nede ved telefonkiosken, ved Dale St. der.
Men da satt han karen i ambulansen og tok på seg latex hansker.
Så de hadde nok blitt ringt, av noen andre, allerede.
Men han skjønte nok, at det var noe jeg hadde tenkt å si til dem, siden jeg stod utafor ambulansen der da.
Men da han tok på hanskene, så skjønte jeg, at han viste om han gutten som virka død nesten.
Og han lå inni en større ambulanse, i over en time, vil jeg si.
For jeg var ikke trøtt, så jeg gikk litt rundt og så der.
Selv om de damene som står og venter på taxi der osv., ikke er så lette å få kontakt med.
Selv de som er litt eldre enn de yngste av de, ihvertfall.
Så det er derfor jeg bare går rett vekk fra nabolaget her, når jeg skal på byen, selv om det, sånn som i går, kryr av lettkledde, pene damer, rundt bygningen jeg bor i, og i Dale St., like ved.
Men det er omtrent ikke noe vits i å prate med dem, for dem vil nok bare inn i en forbipasserende Porche, tror jeg, sånn som de jentene på bildet over.
Noe sånt.
Så jeg går alltid til området rundt Bombed Out Church der.
Der kan man finne litt mer ordentlige og hyggelig jenter, hvis man har flaks.
Selv om vel mange av dem er katolikker og sånn kanskje, her i byen, så noen blir forbanna hvis du prøver å prate til dem.
De går gjerne fire jenter ifølge og sånn.
Det tror jeg er lokale jenter.
Og de liker ikke det så bra, hvis du prater til dem.
Dem som går fire ifølge, og sånn, de er det nok best å la være i fred.
Det er mulig.
Men men.
Men noen ganger kan man være heldig å treffe noen damer som går ann å prate normalt med, ihvertfall.
Men jeg merka jo det, når jeg var i London nå sist, for eksempel.
At der er det mye fler damer, på min alder, som også går ut på byen, og sånn da.
Mens her, er nok damene på min alder, mye gifte alt.
Så det hadde nok vært artigere, for meg, å bodd i en by som London f.eks.
For der er det ikke bare unge damer, omtrent, som går ut, sånn som her.
Men jeg får prøve å finne noen utesteder, hvor det er litt mer sånn damer som i London og sånn da.
Som er i 20 og 30-åra og sånn, og som fortsatt er single.
Hvis det finnes noen sånne damer her i byen.
Vi får se.
Men jeg tror det er noe rart som foregår på de utestedene like utenfor her jeg bor og.
Så kanskje jeg skal prøve å skjønne mer av hva som egentlig foregår, ved en seinere anledning, og oppdatere om det på bloggen.
Vi får se hva som skjer.
Hvis jeg får en ok jobb, og litt mer penger osv., så kan jeg jo gå mer ut på byen, og blogge om det osv.
Vi får se om jeg eventuelt klarer det.
Vi får se.
Monday, 3 November 2008
Flashback til år 2003. (In Norwegian).
Nå skriver dem så mye om Iphone osv., på nettavisene.
Jeg har aldri hatt Iphone, men jeg hadde en sånn smartphone, som het Mio noe, for noen år siden.
Det var vel i 2006, som jeg kjøpte den.
Og det var fordi, at jeg hadde noen 'house-mates', i Walton, som dreiv og spionerte på meg.
Og jeg kjente ei svensk jente, på Arvato, i 2005, som het Sophie, og hun virka som å være under kontroll av noe kriminelle, eller 'mob', eller noe.
I hvertfall så henta han typen hennes henne, hver dag etter jobb, på Arvato, enda hun sa at hun ikke ble henta.
Og hun sa også en gang, da hun og ei fra Drammen som het Margrethe Augestad, hadde bedt meg med på byen, at han typen hennes, virka hyggelig og omgjengelig, på byen, men han var ikke det hjemme.
Men men.
Så jeg lurte på.
For hun fortalte også, at han jobba i Telewest Broadband.
Så da lurte jeg på, om det var sånn.
Fordi jeg ble spionert på, av noen house-mates, i Walton, som het Melissa og Janine osv.
Om de var noe 'mob', mistenkte jeg.
For jeg hadde jo overhørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, i 2003, og jeg ante ikke om dem hadde noe lignende, eller noen som samarbeida, i Liverpool.
Og det skjønner jeg fortsatt ikke noe om.
Men men.
Men jeg skjønte at de andre folka i huset i Walton, de spionerte på meg, på oppdrag av noen.
Og jeg skjønte også at det nok var noe mob-greier, som foregikk, i firma, på Arvato.
Så jeg ble litt skeptisk da, for jeg mistenkte at han typen til hun Sophie, også kunne være noe mob-greier.
Hun Sophie, hun begynte å prate så breit Scouse-dialekt etterhvert osv.
Så jeg tenkte at summen av de greiene, at hun ble kontrollert, altså henta på jobben, og ikke behandla bra osv.
Om han fyren var noe mob-greier.
Og hvis de har folk i bredbåndselskapene.
Så ville jeg gjerne kontakte Kripos osv., i Norge, angående det her 'mafian'-greiene, uten å bli spionert på, av noe bredbåndselskap, eller hva søren.
Så da ville jeg ha smartphone, med skype.
For det hadde jeg lest at gikk ann å ha, i et mobilblad, jeg kjøpte på WH Smith, her i Liverpool.
Men det funka dårlig, jeg fikk det bare til å virke en gang, fordi dekningen på 3G-nettet var ikke så bra, her i byen, der hvor jeg prøvde å ringe fra osv.
Men men.
Så jeg solgte den telefonen.
Men jeg kom på, at jeg kjøpte jo en Ipod, i 2003, i Oslo.
Da var de like hypa, som Iphone er nå, omtrent.
Men de var utsolgt i Oslo.
Så jeg kjøpte en på Apples Webshop.
Fordi, jeg ble bedt om å ta ansvaret for Rimi Langhus, i sommerferien, når han butikksjefen der, Thomas Brun eller Bruun, var på ferie.
Og det var også mye turbulens, i den butikken, i månedene før han dro på ferie.
Så jeg ble sendt til den butikken, av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å prøve å roe ned gemyttene, i butikken litt da.
Fordi, det var omtrent krigstilstander der, mellom han butikksjefen Bruun, og de ansatte osv.
Jeg studerte da heltid på HiO, bachelor informasjonsbehandling.
Jeg hadde sluttet som butikksjef i Rimi, men jeg hadde beholdt Rimi-boligen, i W. Thr. gt, i Oslo, som jeg leide.
Så derfor måtte jeg jobbe på Rimi, to dager i uka, for å tjene nok, for å dekke husleia, der jeg bodde.
Det var en avtale jeg og Skodvin hadde inngått, da jeg slutta som butikksjef.
For da var jeg så sliten, at jeg hadde ikke så lyst til å bo i bofelleskap, eller en enda mindre leilighet.
Så da beholdt jeg den Rimi-leiligheten, som nok var priset litt under markedspris da.
Det var vel 3000-4000 i måneden, som det kosta å bo der.
Noe sånt.
Uten at jeg husker det nøyaktig nå.
Men men.
Men jeg hadde problemer, på Rimi Bjørndal, med at sjefene der, først Irene Ottesen.
Og så ble det enda værre, med han nye sjefen, som het Frode, eller noe.
Noe sånt.
En ganske kraftig kar, med mørkt hår, og som var homo tror jeg.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Hva het han da.
Samme det.
Han var veldig autoritær, i hvertfall, og lessa på med arbeidsoppgaver, så man måtte løpe rundt som en slave der.
Johan, tror jeg han het.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Han hadde aldri noe ledermøter, eller noe møte som jeg var med på, så jeg ble aldri noe særlig kjent med han, enda jeg var låseansvarlig der, med han som sjef, i ca. et år.
Så det var en autoritær leder, kan man trygt si.
Og det var null kommunikasjon, annet enn enveiskommunikasjon, ordregiving.
Men men.
Så jeg syntes det virka litt utrygt, å bare ha han som sjef, i tilfelle det skjærte seg helt.
Det hadde skjært seg litt med Anne Katrine Skodvin og, hadde jeg inntrykk av.
Selv om jeg tro til ekstra, da hun spurte om jeg kunne jobbe på Langhus.
For der var det som sagt problemer mellom Bruun og personalet, våren 2003.
Så da begynte jeg også som låseansvarlig, på Rimi Langhus.
Så jeg var låseansvarlig på to butikker samtidig, Bjørndal og Langhus.
Først jobba jeg to dager i uke, på Bjørndal og en dag på Langhus.
Men det gikk litt ut over studiene, så da ble det en dag på Bjørndal og en dag på Langhus, i uka.
Lørdager på Bjørndal, og fredager på Langhus.
Og etter at jeg fikk ødelagt tryne i Oslo, (det er lang historie), i desember 2003.
Og også overhørte, at jeg var forfulgt, av 'mafian', på Rimi Bjørndal, samme måned, desember 2003.
Da kutta jeg ut Rimi Bjørndal, for jeg overhørte at hun Songül der, dreiv og skulle finne ut hvor jeg bodde og sånn, og at hun var sammen med en som var mafia.
Det var en pakistansk dame, som jobba der, som jeg overhørte prata om det, med ei i posten.
Så sånn var det.
Så da tenkte jeg at det var noen muslimsk eller albansk mafia, som jeg hadde fått etter meg, av en eller annen anledning.
Og jeg overhørte også, at jeg var forfulgt av mafian også.
Så om jeg var forfulgt av noe muslimsk/albansk mafia.
Og også en annen mafia.
En norsk eller internasjonal mafia.
Som det ikke skrives om at finnes i Norge, i aviser osv.
Kanskje noe i forbindelse med CIA, eller noe.
Hva vet jeg.
Jeg har i hvertfall ikke gjort noe galt, så at jeg skal få sånn dritt etter meg, det synes jeg høres rart ut.
Men men.
Det er vel en rar verden da.
Mer da.
Jo, jeg ble bedt om å jobbe så mye ekstra, sommeren 2003, først og fremst på Rimi Langhus, men vel også en del på Rimi Bjørndal.
Så høsten 2003, så fikk jeg en god del i lønn, fra Rimi da, siden jeg hadde tatt var på Rimi Langhus, i butikksjefens fravær, og også ellers, den sommeren.
Men men.
Jeg skrev blant annet et møtereferat, fra et personalmøte, som dem hadde der.
Og skrev det inn på jobbpc-en og printa ut referatet, og la en del utskrifter av referatet, på pauserommet.
Det var ikke noe jeg gjorde selv, da jeg var butikksjef.
For dette var noe jeg lærte, i kurs, det siste året jeg var butikksjef.
Men da, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, så kunne jeg nyttegjøre meg fullt ut, av det jeg hadde lært på kursene i praktisk butikkledelse, og arbeidsrett osv., i Rimi, i 2001 og 2002.
Så da skrev jeg mitt første møtereferat, som Rimi-leder.
Det var vel våren 2003, på Rimi Langhus.
Og det var fordi at det lærte vi, mer eller mindre direkte, på de Rimi butikksjefkursene, som Jon Bekkevold hadde, på ICAs hovedkontor, i Sinsenveien, i 2001, var det vel.
Og det var veldig bra kurs.
Det dumme var, at vi ikke fikk sånne kurs, i praktisk butikkledelse og arbeidsrett osv., da vi var nye som Rimi butikksjefer.
Men bedre sent enn aldri.
Noe av det jeg lærte på de kursene, var at hvis man skrev referater og notater osv., så fikk man kontroll.
Så derfor skrev jeg referat, fra det personalmøte, på Rimi Langhus, i 2003.
For dem hadde hatt problemer der.
Så tenkte jeg, at hvis jeg skreiv ned det dem ble enige om, på møtet, i et ordentlig referat.
Så kunne hverken butikksjefen, eller noen andre, gå bort fra det igjen.
Sånn tenkte jeg da.
Så ville kanskje det bidra til å roe ned temperaturen litt, i butikken da.
Det er mulig.
Jeg vet ikke helt om det funka.
Men jeg prøvde i hvertfall.
Samtidig, med at jeg hadde det Skodvin hadde sagt, i bakhodet.
At personalet var lei av å bli kommandert osv.
Så jeg lata som at jeg var en slags vikar der nesten.
Og at det var nesten fritime, for å roe dem ned litt.
Noe sånt.
Bare at jeg tok bare de viktigste tingene selv, i butikken, som frukt osv., og lot de andre klare seg mye selv da.
De visste jo godt hva jobben dems var uansett.
Og det var sånn jeg fikk inntrykk av, at Skodvin ville at jeg skulle lede butikken der.
På de vaktene jeg var leder osv.
Og det funka ganske greit egentlig.
Jeg hadde møter, med alle som jobba der, på begynnelsen av vaktene.
Det begynte jeg vel med, litt seinere, i 2003, eller noe.
Og da ble vi enige om hva som skulle gjøres osv.
Og skreiv det på en lapp da.
Så fikk lagerhjelpen gå hjem, da det som stod på lappen var ferdig osv.
Men ikke før.
Og det funka veldig bra.
Så sånn var det.
Da hadde jeg kontrollen, og jeg slapp å skrike og kommandere i butikken osv.
Så det skjønte jeg også av de kursene, og av medarbeidersamtaler, på Rimi Kalbakken osv., at det var kanskje en bedre måte, for medarbeiderne, og vel også lederne, å organisere arbeidet osv.
Men men.
Men da kjøpte jeg en Ipod da, høsten 2003.
Og sånn jeg tenkte da.
Det var, at jeg pleide å ha walkman, på 80 og 90-tallet.
Og da, så hadde jeg ikke råd til å ha bil, for det var dyrt i Oslo, med bomring og parkingsplass-leie, og forsikring, og piggdekkavgift og bensin og det hele.
Men men.
Så jeg tok toget til Vevelstad, ved Langhus, og bussen til Bjørndal.
Det var ganske digg syntes jeg, at jeg studerte, for da slapp jeg å slave rundt på Rimi, hver dag.
Så da var jeg ofte på HiO, på Ingeniørhøyskolen, i Vika osv.
Og kunne gå rundt i byen, og kjøpe mat, og klær noen ganger, og alt mulig.
På Aker Brygge, og overalt.
Men det var litt kjedelig å sitte en time på tog eller t-bane, de dagene jeg jobba.
Så da tenkte jeg, at jeg kunne trengt en walkman, eller mp3-spiller da.
For jeg hadde fullt av mp3-er på PC-en.
Og da tenkte jeg først på å kjøpe en billig Mp3-spiller.
Men så fant jeg ut, at jeg kunne like gjerne kjøpe en ordentlig en, med en gang.
Og de som hadde harddisk, og ikke ram-minne.
De kosta jo fra 2.500 og oppover, hvis jeg husker riktig.
Så da bare kjøpte jeg likegodt en Ipod, siden den ikke kosta så mye mer, enn de andre merkene.
Og folk skrøyt så mye av de Ipodene, så da tenkte jeg, at jeg kunne like gjerne kjøpe en bra spiller, som jeg kunne ha en stund da.
Så da bestilte jeg en sånn Ipod da.
Så måtte jeg også kjøpte firewire-kort, eller hva det heter, til PC-en, på komplett da.
For det mangla PC-en.
Men da funka det.
Så havna alle mp3-ene på Ipoden.
Og jeg kjøpte også en Toshiba laptop, på Elkjøp, på Carl Berner, høsten 2003, for pengene jeg tjente, på ekstrajobbinga, på Rimi, sommeren 2003.
Så da hadde jeg en stasjonær, og en laptop-pc.
For mange folk på skolen, de hadde laptop, og skrev notater, i forelesningene osv.
Så tenkte jeg at da kanskje hadde jeg skjønt mer av notatene jeg skrev ned da.
Men men.
Så jeg instalerte linux på den laptopen, i en dual-bot løsning.
Så da laptopen starta, så kunne man velge om man ville bruke linux eller Windows.
Så det var litt snobbete.
Så jeg lærte en del linux da, av å installere på den laptopen osv.
Men det var mye krøll med laptopen, så den måtte til reperasjon, på Elkjøp osv.
Og jeg jobba fortsatt mye på Rimi.
Og hun jenta, som var på gruppa vår, på skolen, året før, hun slutta.
Og jeg var litt overarbeida, etter sommeren, på Rimi.
Så jeg tok det litt slappt, det halvåret, på skolen.
Men jeg lærte mer linux og sånn da, av å drive med den laptopen.
Og jeg satt opp laptopen og den stasjonære pc-en i et trådløst nettverk.
Så jeg lærte en del sånne ting.
Men skolen gikk litt trådt, det halvåret.
Men jeg hadde så mange fag, fra NHI, fra før.
Og også et eller to fag, som var de samme, som de vi hadde på HiO, det halvåret.
Så jeg bare roet det ned, og forberedte meg, på fjerde semesteret.
Så tok jeg heller et ekstra fag, fjerde semesteret da.
Så fikk jeg fortsatt ha studielån, tredje året.
For jeg var ikke så mye forsinka.
Så dro jeg til Sunderland da, og startet på tredje året, av bachelor computing der.
Men da ble det mye krøll, med forsinkelser, av godkjenning av fag, fra HiO.
Så studielånet ble fire måneder forsinket.
Så jeg mistet kontrollen over mobilregning og noen smålån som jeg hadde i Norge.
Så økonomien min gikk ad undas.
Så det var takket være HiO, og lånekassa da.
Og jeg mistet også kontrollen på studiene i Sunderland.
Så det var jo artig.
Så da bestemte jeg meg for å heller finne meg en jobb.
Så da dro jeg til London, for å få meg leilighet og jobb da.
For studieveileder, ved HiO, Frode noe, med lyst, krøllete hår.
Han hadde en kamerat, fra Sunderland, som sa at det var så og si umulig for meg, å få en jobb i Sunderland.
Jeg tenkte at jeg trengte en ekstrajobb, som jeg hadde i Norge.
Men, i Sunderland, så var mat og bolig og t-bane og treningsstudio osv.
Det var under halv pris av i Oslo.
Så man klarte seg veldig bra, på vanlig studielån.
Og nesten som en konge, med erasmus-stipend i tillegg.
Hvis man fikk det.
(Som jeg ikke fikk).
I Sunderland.
Men problemet var at jeg ikke fikk studielånet, før i januar.
Enda studiet begynte i september.
Og HiO lovte, våren 2003, at de skulle sende søknad til lånekassa.
(Siden det var studium i utlandet, så anbefalte HiO meg, at de leverte søknaden for meg.
En dame ved internasjonalt kontor, på Bislett.).
Men det ble ikke gjort.
Og HiO ville heller ikke godkjenne fagene mine.
Enda de hadde en samarbeidsavtale med University of Sunderland.
Så det må ha vært bare på pur f.
At de ville lage krøll for meg i Sunderland.
Så det var veldig ødeleggende, for da ville ikke lånekassa sende studielånet.
Så det var helt uforståelig for meg, hva HiO drev med.
Så det lurer jeg fortsatt veldig på.
Det er sånn man kan ta opp i en rettsak, hvis man får kontrollen.
For her har det skjedd noe snusk av noe slag.
Våren 2004, så brukte jeg også mye tid, på en søknad, og to anker, om å få Erasmus-stipend.
Men HiO, de bare tulla, og fant på kreative grunner, for å ikke gi meg Erasmus-stipend, enda jeg hadde veldig bra karakterer.
Så hva de dreiv med der.
Det veit jeg ikke.
Men det var ikke riktig i hvertfall, at dem skal tulle sånn med folk.
Så det vil jeg gjerne at de skal forklare i en rettsal, eller noe, hva dem dreiv med der.
Men Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er visst av en annen mening.
De nekter å gi meg fri rettshjelp-støtte, enda jeg har sendt dem masse dokumenter og forklaringer, om hva som har skjedd, siden 2003.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Jeg har aldri hatt Iphone, men jeg hadde en sånn smartphone, som het Mio noe, for noen år siden.
Det var vel i 2006, som jeg kjøpte den.
Og det var fordi, at jeg hadde noen 'house-mates', i Walton, som dreiv og spionerte på meg.
Og jeg kjente ei svensk jente, på Arvato, i 2005, som het Sophie, og hun virka som å være under kontroll av noe kriminelle, eller 'mob', eller noe.
I hvertfall så henta han typen hennes henne, hver dag etter jobb, på Arvato, enda hun sa at hun ikke ble henta.
Og hun sa også en gang, da hun og ei fra Drammen som het Margrethe Augestad, hadde bedt meg med på byen, at han typen hennes, virka hyggelig og omgjengelig, på byen, men han var ikke det hjemme.
Men men.
Så jeg lurte på.
For hun fortalte også, at han jobba i Telewest Broadband.
Så da lurte jeg på, om det var sånn.
Fordi jeg ble spionert på, av noen house-mates, i Walton, som het Melissa og Janine osv.
Om de var noe 'mob', mistenkte jeg.
For jeg hadde jo overhørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, i 2003, og jeg ante ikke om dem hadde noe lignende, eller noen som samarbeida, i Liverpool.
Og det skjønner jeg fortsatt ikke noe om.
Men men.
Men jeg skjønte at de andre folka i huset i Walton, de spionerte på meg, på oppdrag av noen.
Og jeg skjønte også at det nok var noe mob-greier, som foregikk, i firma, på Arvato.
Så jeg ble litt skeptisk da, for jeg mistenkte at han typen til hun Sophie, også kunne være noe mob-greier.
Hun Sophie, hun begynte å prate så breit Scouse-dialekt etterhvert osv.
Så jeg tenkte at summen av de greiene, at hun ble kontrollert, altså henta på jobben, og ikke behandla bra osv.
Om han fyren var noe mob-greier.
Og hvis de har folk i bredbåndselskapene.
Så ville jeg gjerne kontakte Kripos osv., i Norge, angående det her 'mafian'-greiene, uten å bli spionert på, av noe bredbåndselskap, eller hva søren.
Så da ville jeg ha smartphone, med skype.
For det hadde jeg lest at gikk ann å ha, i et mobilblad, jeg kjøpte på WH Smith, her i Liverpool.
Men det funka dårlig, jeg fikk det bare til å virke en gang, fordi dekningen på 3G-nettet var ikke så bra, her i byen, der hvor jeg prøvde å ringe fra osv.
Men men.
Så jeg solgte den telefonen.
Men jeg kom på, at jeg kjøpte jo en Ipod, i 2003, i Oslo.
Da var de like hypa, som Iphone er nå, omtrent.
Men de var utsolgt i Oslo.
Så jeg kjøpte en på Apples Webshop.
Fordi, jeg ble bedt om å ta ansvaret for Rimi Langhus, i sommerferien, når han butikksjefen der, Thomas Brun eller Bruun, var på ferie.
Og det var også mye turbulens, i den butikken, i månedene før han dro på ferie.
Så jeg ble sendt til den butikken, av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å prøve å roe ned gemyttene, i butikken litt da.
Fordi, det var omtrent krigstilstander der, mellom han butikksjefen Bruun, og de ansatte osv.
Jeg studerte da heltid på HiO, bachelor informasjonsbehandling.
Jeg hadde sluttet som butikksjef i Rimi, men jeg hadde beholdt Rimi-boligen, i W. Thr. gt, i Oslo, som jeg leide.
Så derfor måtte jeg jobbe på Rimi, to dager i uka, for å tjene nok, for å dekke husleia, der jeg bodde.
Det var en avtale jeg og Skodvin hadde inngått, da jeg slutta som butikksjef.
For da var jeg så sliten, at jeg hadde ikke så lyst til å bo i bofelleskap, eller en enda mindre leilighet.
Så da beholdt jeg den Rimi-leiligheten, som nok var priset litt under markedspris da.
Det var vel 3000-4000 i måneden, som det kosta å bo der.
Noe sånt.
Uten at jeg husker det nøyaktig nå.
Men men.
Men jeg hadde problemer, på Rimi Bjørndal, med at sjefene der, først Irene Ottesen.
Og så ble det enda værre, med han nye sjefen, som het Frode, eller noe.
Noe sånt.
En ganske kraftig kar, med mørkt hår, og som var homo tror jeg.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Hva het han da.
Samme det.
Han var veldig autoritær, i hvertfall, og lessa på med arbeidsoppgaver, så man måtte løpe rundt som en slave der.
Johan, tror jeg han het.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Han hadde aldri noe ledermøter, eller noe møte som jeg var med på, så jeg ble aldri noe særlig kjent med han, enda jeg var låseansvarlig der, med han som sjef, i ca. et år.
Så det var en autoritær leder, kan man trygt si.
Og det var null kommunikasjon, annet enn enveiskommunikasjon, ordregiving.
Men men.
Så jeg syntes det virka litt utrygt, å bare ha han som sjef, i tilfelle det skjærte seg helt.
Det hadde skjært seg litt med Anne Katrine Skodvin og, hadde jeg inntrykk av.
Selv om jeg tro til ekstra, da hun spurte om jeg kunne jobbe på Langhus.
For der var det som sagt problemer mellom Bruun og personalet, våren 2003.
Så da begynte jeg også som låseansvarlig, på Rimi Langhus.
Så jeg var låseansvarlig på to butikker samtidig, Bjørndal og Langhus.
Først jobba jeg to dager i uke, på Bjørndal og en dag på Langhus.
Men det gikk litt ut over studiene, så da ble det en dag på Bjørndal og en dag på Langhus, i uka.
Lørdager på Bjørndal, og fredager på Langhus.
Og etter at jeg fikk ødelagt tryne i Oslo, (det er lang historie), i desember 2003.
Og også overhørte, at jeg var forfulgt, av 'mafian', på Rimi Bjørndal, samme måned, desember 2003.
Da kutta jeg ut Rimi Bjørndal, for jeg overhørte at hun Songül der, dreiv og skulle finne ut hvor jeg bodde og sånn, og at hun var sammen med en som var mafia.
Det var en pakistansk dame, som jobba der, som jeg overhørte prata om det, med ei i posten.
Så sånn var det.
Så da tenkte jeg at det var noen muslimsk eller albansk mafia, som jeg hadde fått etter meg, av en eller annen anledning.
Og jeg overhørte også, at jeg var forfulgt av mafian også.
Så om jeg var forfulgt av noe muslimsk/albansk mafia.
Og også en annen mafia.
En norsk eller internasjonal mafia.
Som det ikke skrives om at finnes i Norge, i aviser osv.
Kanskje noe i forbindelse med CIA, eller noe.
Hva vet jeg.
Jeg har i hvertfall ikke gjort noe galt, så at jeg skal få sånn dritt etter meg, det synes jeg høres rart ut.
Men men.
Det er vel en rar verden da.
Mer da.
Jo, jeg ble bedt om å jobbe så mye ekstra, sommeren 2003, først og fremst på Rimi Langhus, men vel også en del på Rimi Bjørndal.
Så høsten 2003, så fikk jeg en god del i lønn, fra Rimi da, siden jeg hadde tatt var på Rimi Langhus, i butikksjefens fravær, og også ellers, den sommeren.
Men men.
Jeg skrev blant annet et møtereferat, fra et personalmøte, som dem hadde der.
Og skrev det inn på jobbpc-en og printa ut referatet, og la en del utskrifter av referatet, på pauserommet.
Det var ikke noe jeg gjorde selv, da jeg var butikksjef.
For dette var noe jeg lærte, i kurs, det siste året jeg var butikksjef.
Men da, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, så kunne jeg nyttegjøre meg fullt ut, av det jeg hadde lært på kursene i praktisk butikkledelse, og arbeidsrett osv., i Rimi, i 2001 og 2002.
Så da skrev jeg mitt første møtereferat, som Rimi-leder.
Det var vel våren 2003, på Rimi Langhus.
Og det var fordi at det lærte vi, mer eller mindre direkte, på de Rimi butikksjefkursene, som Jon Bekkevold hadde, på ICAs hovedkontor, i Sinsenveien, i 2001, var det vel.
Og det var veldig bra kurs.
Det dumme var, at vi ikke fikk sånne kurs, i praktisk butikkledelse og arbeidsrett osv., da vi var nye som Rimi butikksjefer.
Men bedre sent enn aldri.
Noe av det jeg lærte på de kursene, var at hvis man skrev referater og notater osv., så fikk man kontroll.
Så derfor skrev jeg referat, fra det personalmøte, på Rimi Langhus, i 2003.
For dem hadde hatt problemer der.
Så tenkte jeg, at hvis jeg skreiv ned det dem ble enige om, på møtet, i et ordentlig referat.
Så kunne hverken butikksjefen, eller noen andre, gå bort fra det igjen.
Sånn tenkte jeg da.
Så ville kanskje det bidra til å roe ned temperaturen litt, i butikken da.
Det er mulig.
Jeg vet ikke helt om det funka.
Men jeg prøvde i hvertfall.
Samtidig, med at jeg hadde det Skodvin hadde sagt, i bakhodet.
At personalet var lei av å bli kommandert osv.
Så jeg lata som at jeg var en slags vikar der nesten.
Og at det var nesten fritime, for å roe dem ned litt.
Noe sånt.
Bare at jeg tok bare de viktigste tingene selv, i butikken, som frukt osv., og lot de andre klare seg mye selv da.
De visste jo godt hva jobben dems var uansett.
Og det var sånn jeg fikk inntrykk av, at Skodvin ville at jeg skulle lede butikken der.
På de vaktene jeg var leder osv.
Og det funka ganske greit egentlig.
Jeg hadde møter, med alle som jobba der, på begynnelsen av vaktene.
Det begynte jeg vel med, litt seinere, i 2003, eller noe.
Og da ble vi enige om hva som skulle gjøres osv.
Og skreiv det på en lapp da.
Så fikk lagerhjelpen gå hjem, da det som stod på lappen var ferdig osv.
Men ikke før.
Og det funka veldig bra.
Så sånn var det.
Da hadde jeg kontrollen, og jeg slapp å skrike og kommandere i butikken osv.
Så det skjønte jeg også av de kursene, og av medarbeidersamtaler, på Rimi Kalbakken osv., at det var kanskje en bedre måte, for medarbeiderne, og vel også lederne, å organisere arbeidet osv.
Men men.
Men da kjøpte jeg en Ipod da, høsten 2003.
Og sånn jeg tenkte da.
Det var, at jeg pleide å ha walkman, på 80 og 90-tallet.
Og da, så hadde jeg ikke råd til å ha bil, for det var dyrt i Oslo, med bomring og parkingsplass-leie, og forsikring, og piggdekkavgift og bensin og det hele.
Men men.
Så jeg tok toget til Vevelstad, ved Langhus, og bussen til Bjørndal.
Det var ganske digg syntes jeg, at jeg studerte, for da slapp jeg å slave rundt på Rimi, hver dag.
Så da var jeg ofte på HiO, på Ingeniørhøyskolen, i Vika osv.
Og kunne gå rundt i byen, og kjøpe mat, og klær noen ganger, og alt mulig.
På Aker Brygge, og overalt.
Men det var litt kjedelig å sitte en time på tog eller t-bane, de dagene jeg jobba.
Så da tenkte jeg, at jeg kunne trengt en walkman, eller mp3-spiller da.
For jeg hadde fullt av mp3-er på PC-en.
Og da tenkte jeg først på å kjøpe en billig Mp3-spiller.
Men så fant jeg ut, at jeg kunne like gjerne kjøpe en ordentlig en, med en gang.
Og de som hadde harddisk, og ikke ram-minne.
De kosta jo fra 2.500 og oppover, hvis jeg husker riktig.
Så da bare kjøpte jeg likegodt en Ipod, siden den ikke kosta så mye mer, enn de andre merkene.
Og folk skrøyt så mye av de Ipodene, så da tenkte jeg, at jeg kunne like gjerne kjøpe en bra spiller, som jeg kunne ha en stund da.
Så da bestilte jeg en sånn Ipod da.
Så måtte jeg også kjøpte firewire-kort, eller hva det heter, til PC-en, på komplett da.
For det mangla PC-en.
Men da funka det.
Så havna alle mp3-ene på Ipoden.
Og jeg kjøpte også en Toshiba laptop, på Elkjøp, på Carl Berner, høsten 2003, for pengene jeg tjente, på ekstrajobbinga, på Rimi, sommeren 2003.
Så da hadde jeg en stasjonær, og en laptop-pc.
For mange folk på skolen, de hadde laptop, og skrev notater, i forelesningene osv.
Så tenkte jeg at da kanskje hadde jeg skjønt mer av notatene jeg skrev ned da.
Men men.
Så jeg instalerte linux på den laptopen, i en dual-bot løsning.
Så da laptopen starta, så kunne man velge om man ville bruke linux eller Windows.
Så det var litt snobbete.
Så jeg lærte en del linux da, av å installere på den laptopen osv.
Men det var mye krøll med laptopen, så den måtte til reperasjon, på Elkjøp osv.
Og jeg jobba fortsatt mye på Rimi.
Og hun jenta, som var på gruppa vår, på skolen, året før, hun slutta.
Og jeg var litt overarbeida, etter sommeren, på Rimi.
Så jeg tok det litt slappt, det halvåret, på skolen.
Men jeg lærte mer linux og sånn da, av å drive med den laptopen.
Og jeg satt opp laptopen og den stasjonære pc-en i et trådløst nettverk.
Så jeg lærte en del sånne ting.
Men skolen gikk litt trådt, det halvåret.
Men jeg hadde så mange fag, fra NHI, fra før.
Og også et eller to fag, som var de samme, som de vi hadde på HiO, det halvåret.
Så jeg bare roet det ned, og forberedte meg, på fjerde semesteret.
Så tok jeg heller et ekstra fag, fjerde semesteret da.
Så fikk jeg fortsatt ha studielån, tredje året.
For jeg var ikke så mye forsinka.
Så dro jeg til Sunderland da, og startet på tredje året, av bachelor computing der.
Men da ble det mye krøll, med forsinkelser, av godkjenning av fag, fra HiO.
Så studielånet ble fire måneder forsinket.
Så jeg mistet kontrollen over mobilregning og noen smålån som jeg hadde i Norge.
Så økonomien min gikk ad undas.
Så det var takket være HiO, og lånekassa da.
Og jeg mistet også kontrollen på studiene i Sunderland.
Så det var jo artig.
Så da bestemte jeg meg for å heller finne meg en jobb.
Så da dro jeg til London, for å få meg leilighet og jobb da.
For studieveileder, ved HiO, Frode noe, med lyst, krøllete hår.
Han hadde en kamerat, fra Sunderland, som sa at det var så og si umulig for meg, å få en jobb i Sunderland.
Jeg tenkte at jeg trengte en ekstrajobb, som jeg hadde i Norge.
Men, i Sunderland, så var mat og bolig og t-bane og treningsstudio osv.
Det var under halv pris av i Oslo.
Så man klarte seg veldig bra, på vanlig studielån.
Og nesten som en konge, med erasmus-stipend i tillegg.
Hvis man fikk det.
(Som jeg ikke fikk).
I Sunderland.
Men problemet var at jeg ikke fikk studielånet, før i januar.
Enda studiet begynte i september.
Og HiO lovte, våren 2003, at de skulle sende søknad til lånekassa.
(Siden det var studium i utlandet, så anbefalte HiO meg, at de leverte søknaden for meg.
En dame ved internasjonalt kontor, på Bislett.).
Men det ble ikke gjort.
Og HiO ville heller ikke godkjenne fagene mine.
Enda de hadde en samarbeidsavtale med University of Sunderland.
Så det må ha vært bare på pur f.
At de ville lage krøll for meg i Sunderland.
Så det var veldig ødeleggende, for da ville ikke lånekassa sende studielånet.
Så det var helt uforståelig for meg, hva HiO drev med.
Så det lurer jeg fortsatt veldig på.
Det er sånn man kan ta opp i en rettsak, hvis man får kontrollen.
For her har det skjedd noe snusk av noe slag.
Våren 2004, så brukte jeg også mye tid, på en søknad, og to anker, om å få Erasmus-stipend.
Men HiO, de bare tulla, og fant på kreative grunner, for å ikke gi meg Erasmus-stipend, enda jeg hadde veldig bra karakterer.
Så hva de dreiv med der.
Det veit jeg ikke.
Men det var ikke riktig i hvertfall, at dem skal tulle sånn med folk.
Så det vil jeg gjerne at de skal forklare i en rettsal, eller noe, hva dem dreiv med der.
Men Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er visst av en annen mening.
De nekter å gi meg fri rettshjelp-støtte, enda jeg har sendt dem masse dokumenter og forklaringer, om hva som har skjedd, siden 2003.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Thursday, 2 October 2008
Mer om team-leader Marianne, fra Arvato. (In Norwegian).
Nå prøver jeg jo å skrive om det meste som har skjedd.
I hvertfall det som ikke blir for mye for sensuren osv.
Men men.
Men da jeg begynte på Arvato, på Microsoft-aktiveringen, for ca. tre år siden nå.
Så var det hun Marianne, Høkås, eller hvordan etternavnet skrives, som hadde ansvaret for opplæring, av meg.
Så da satt jeg og hørte på at hun prata med kundene, første dagen.
'Velkommen til Microsoft, ringer du for å aktivere Windows osv'.
Den stilen der.
Så tok jeg noen samtaler selv, på slutten av vakta hennes.
Jeg jobba vel fra 9 til 18.
Mens Marinanne jobba fra 7 til 16.
Så hun gikk hjem, og da skulle jeg ha opplæring med en som het Tone, fra Trondheim.
Så sånn var det.
Men men.
De første månedene jeg jobba der, så var det sånn at vi satt i et stort kontorlokale da forresten.
Så de ca. 10-12 medarbeiderne, som jobba for Microsoft.
De to bordene vi satt ved.
De to bordene, forsvant i et hav, av mobilselskapets '3' sine bord.
De hadde kanskje 20 bord og 200 ansatte.
Mens Microsoft hadde 2 bord og 10 ansatte.
På jobb samtidig.
Noe sånt.
Så det var ofte en veldig støy, i kontorlandskapet der.
Man kan tenke seg.
Tja.
En bingo i pausen kanskje.
Nei, mer støy enn det.
Kantina på et universitet.
Enda mer støy.
En togstasjon.
Noe ala en togstasjon, fra de ca. 20-30 andre bordene, som Arvato hadde, i first floor, i the Cunard Building.
Så det var ikke så lett å vite hva man tenkte alltid.
Noen av disse britene, som jobbet på '3'.
De pleide å sitte å pønske på meg noen ganger, virka det som.
Hvis de ikke pønska på kampanjen da.
Jeg husker jeg og hun Sophie, fra Sverige, vi satt og samarbeida, for vi begynte omtrent samtidig, på kampanjen.
Så hvis det var noen svenske ord, som jeg lurte på, så kunne jeg spørre henne da.
Om det het siffror, eller siffrer f.eks.
Det het 'siffror'.
'Siffrer', var mer slang, visstnok.
Og også tallene da.
Tjugo-fyra, het det visst, hvis man snakket ordentlig.
Og ikke tjuge-fyra.
Forstod jeg.
Sånne ting.
Og da var det en gang, bare for å gi et eksempel, at det satt masse unge gutter, på 3-kampanjen, og så på vår kampanje.
Og meg og hun Sophie da f.eks., som jobba kveldsskiftet.
Og da var det ikke så mange folk der.
Og da stirra de folka så mye, på vårs, og kampanjen, at jeg gadd ikke å gå til vann-beholderen, for å hente vann.
For jeg var vel litt tørr i halsen da.
Så da spurte jeg hun Sophie, om hun kunne hente vann for meg da.
Men det gadd hun ikke.
Så da drøyde jeg det en time eller to, til de folka forsvant da.
Så det var noe slags overvåkning, fra lokale folk, av vårs på Microsoft-kampanjen, vil jeg si.
Det er kanskje sånn at dem prøver å finne ut om nye folk som kommer til byen osv.
Hva vet jeg.
Det frika i hvertfall meg skikkelig ut.
At den første tiden her i byen, så prata folk om meg bak ryggen overalt, og observerte meg osv. omtrent.
Sånne ting.
Så jeg prøvde å finne steder hvor det ikke var så mye folk, for å prøve å få roet meg ned, og slappet av.
Siden at jeg måtte rømme fra noe drapsforsøk i Norge, og noe mafia-greier i Oslo, som jeg ikke skjønte meg på.
Så jeg var litt anspent, må man nok kunne si.
Særlig når jeg fikk den her spioneringa, og baksnakkinga, fra lokale folk, i tillegg.
De siste ukene på gården til onkelen min, i Larvik.
Så fikk jeg ikke noen ordentlig arbeidsoppgaver, av onkelen min.
Han begynte å kjøpe mye brus og godteri og potetgull for meg, i butikken, for mine penger da.
Jeg holdt meg mest på gården, for jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på gården der, siden det var noe mafia-greier som foregikk.
Som jeg ikke skjønte noe av.
Jeg var bekymra for folka i familien osv.
Men men.
Så jeg var bare i butikken i Kvelde der, et par ganger, jeg prøvde å ligge litt lavt da.
Så derfor sendte jeg med onkelen min penger, så kjøpte han potetgull og brus og noen ganger øl osv.
For det var litt kjedelig der.
Men noen ganger, så lagde vi bål osv., og drakk øl eller whiskey og prata om det her mafia-greiene i fylla osv. da.
Onkelen min trodde aldri på det jeg sa.
Men samme det.
Men men.
Men de siste ukene som sagt, så satt jeg mest i den lille hytta, eller skjulet, uten vann eller do eller strøm.
Men jeg hadde en gammel TV.
Som onkelen min hadde på låven.
Som så ut som den gamle tv-en til fattern omtrent, tror jeg.
Noe sånt.
Og onkelen min hadde skjøteledning da.
Så fikk jeg inn NRK, i hytta der.
Så satt jeg og så på tour de France osv.
Hvor en norsk sykklist, Atle Arvesen, eller hva han het, gjorde det bra.
For det var ikke så mye å gjøre på gården.
I hvertfall ikke etter at onkelen min plutselig sluttet å gi meg så mange arbeidsoppgaver.
Så jeg vet ikke om denne jakten og drapsforsøket på meg, var planlagt mange uker i forveien.
Og at jeg skulle bli tjukk, og ha dårlig kondis.
Før jeg ble jakta på.
Sånn at jeg ble lett å fange.
Noe sånt.
Men, jeg hadde jo trent mye i Sunderland, noen måneder før det her.
Jeg svømte i en time av gangen osv.
Fordi jeg hadde problem med magen osv., i Sunderland, at jeg fikk masse luft i magen.
Så jeg så tjukk ut.
Men det var bare luft.
Som ikke gikk bort.
Forstå det den som kan.
Men det var kanskje at jeg var vant til å spise norsk grovbrød.
Men i Sunderland, og England, så var det ikke så bra brød.
Så magan min streika.
Hvis det ikke var vannet, med all kloren i, eller noe.
Men svømminga hjalp.
Da ble jeg plutselig litt kraftig, og omtrent slank også, etter å svømt en tre-fire-fem økter av en time.
Og også trent vekter osv., 2-3 ganger i uka, i tre-fire måneder der.
Så det var en fin tid husker jeg.
Det var også en fin matbutikk i Sunderland, som het Aldi, hvor det var billig og god mat, vil jeg si.
Så selv om studilånet var forsinka, så overtrakk jeg kontoen i DNB, og levde på de £800 ca., i to-tre måneder.
Noe sånt.
Det var flaks at det gikk ann.
Hvis ikke så hadde det ikke vært mye igjen av meg, da studielånet dukka opp, i januar!
Og skolen begynte i september.
Men men.
Hva skrev jeg om nå.
Jo, jeg så vel litt bleik ut da, og litt tjukk kanskje, etter å ha sittet inne i hytta der, omtrent hele juli.
Så da jeg kom til Liverpool, så sa folk bak ryggen min, at jeg var 'queer', osv.
Kanskje fordi jeg hadde langt hår, i forhold til engelske folk.
Og fordi jeg hadde jo problem med trynet også, som jeg klarte å få skada, hos noe sånn hudbehandlingssalong, på St. Hanshaugen, i 2003, for jeg hadde noe rynker, over nesa, som jeg synes var plagsomme da.
Som jeg prøvde å gjøre noe med, for det gikk litt på selvtilliten osv., da.
Noe sånt.
Men det gikk helt skeis, så jeg så ikke så tøff ut kanskje, i et par år, fra slutten av 2003.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg var jo ikke så begeistra for det her da.
At de lokale mob-folka, her i byen, skulle ha meg til å være 'queer'.
Og også de jentene, i hvertfall Mellisa M'Butsu, eller hva hun heter, i bokollektivet, i Mandeville St., i Walton, hvor jeg bodde fra jeg fikk jobb på Arvato.
Jeg lurer på om hun var noe med noe mafia.
For hun drev med set-ups hele tiden, og skulle også ha meg til å være 'queer', hørte jeg hun sa, til de andre folka i huset osv.
Og hun prøvde å stille seg på en sånn måte, at hun lot meg se rompa hennes og sånn da.
For å sjekke sikringskapet osv.
Sånn tilgjort.
For å se om jeg reagerte.
Men hun var redd, eller noe.
Som om hun holdt på å pisse på seg.
Og da reagerer ikke jeg.
For da ser jo ikke damene noe sexy ut, synes jeg, når man merker at dem agerer tilgjort, og er redde, og driver med noe set-up da.
Hun Marianne, på Arvato, gjorde også det et par ganger.
At hun stilte seg opp, hun så jo veldig velformet osv., ut, må man vel si.
Så stod hun ved vinduet, når jeg kom ut fra spiserommet, og hun viste jeg ville se henne da.
Og en gang, da hun lente seg over en datamaskin, og bordet den stod på, like foran meg da.
Men det var liksom ikke så ekte, og da skal det mer til å reagere da, når det er litt sånn kunstig, av noen anledning.
Men men.
Også fordi jeg ikke ville at folk skulle tro at jeg var 'queer'.
Så begynte jeg å prate mye med damene, kollegaene mine, på kampanjen.
I tilfelle de britiske folka på '3', og folka i huset i Walton, var noe 'mob', eller noe.
Hva vet jeg.
Det her frika meg litt ut.
Så jeg passa på å gjøre min del, når det gjaldt å sjekke opp damene på Microsoft-aktiveringa, på jobben, og vel så det.
Men det som skjedde.
Det var at etter et par måneder.
Så tok Margrethe Augestad, fra Drammen, med meg på en fest, hos noen svenske damer, som hadde Abba-show, på noen puber, her i Liverpool.
Søstrene Liljeblad, het vel de.
Charlotte, Elisabeth, og Ellenor, eller noe.
Jeg har telefonnummeret til hun siste enda.
Men jeg har ikke ringt.
For de oppførte seg så rart på den festen, og slapp meg ikke ut porten.
Men jeg måtte klatre over en høy port, med pigger på, som man kunne skade diverse eiendeler på, hvis man fallt ned, av en sånn 'rulle', som skulle gjøre det vanskelig å klatre over porten.
De er litt mer inhumane, når det gjelder å hindre folk å klatre over porter og sånn, her i England.
De setter det opp sånn at man kan spidde seg selv, hvis man klatrer osv., når det er privat eiendom.
Sånne ting.
Så jeg lurte på om de søstrene var noe mob eller noe.
Noe sånt.
Så jeg prata nesten aldri med dem noe mer, etter det her.
Enda Charlotte og Elisabeth etterhvert begynte på Microsoft-aktiveringa dem og, seinere i 2006.
Så sånn var det.
Men dagen etter denne festen.
Så vekker hun Janine England meg.
En 'house-mate', i bokolletktivet, i Mandeville St., i Walton.
Hun var den yngste som bodde der.
Hun var kanskje 17-18, eller noe.
Hva vet jeg.
Hun så vel noe sånt ut, når det gjelder alderen.
Jeg spurte aldri.
Jeg lot hun være i fred, hun så alt for ung ut, for meg da, så hun lot jeg være i fred.
Selv om jeg prata med henne og sånn, men jeg prøvde ikke å sjekke henne opp da, for å forklare det sånn.
Men men.
Hun vekte meg, etter at jeg hadde sovet et par-tre timer.
Dagen etter den her festen som Margrethe Augestad, dro meg med på.
Og så skulle hun Janine, spise sånn 'fry-in', engelske frokost, dvs. egg og bacon osv.
På et sted i County Rd., i Walton.
Hun maste så mye, og jeg var ganske ny i huset der enda, så jeg bare ga opp, og ble med henne på sånn resturant, eller in da.
En resturant hvor de solgte enkel og billig mat osv. da.
Ikke noe fancy, men ordentlig alikevel.
County Inn, eller County In, eller noe sånt.
Noe sånt.
Jeg var så fyllesyk, for dem bestilte ekstra øl, med en bil dem ringte, på den festen.
Så jeg orka ikke noe mat.
Men jeg satt og så på hun Janine spiste da.
Hun var jo veldig ung, og ikke så stor, så hun spiste kanskje halvparten av det her bønner og bacon og chips og egg og sånn da.
Noe sånt.
Men hun dreiv hele tida og spurte, om jeg hadde truffet noen damer på festen osv.
Og jeg hadde jo prata med hun søstra til Charlotte, hun jeg fikk telefonnummeret til.
Hun Ellenor, hun Agneta-abba dama.
Men jeg dreit meg litt ut med henne, og ble litt langfingra etterhvert, og tok rundt livet på henne osv. da.
I fylla da, da hun satt i sofaen ved siden av meg osv.
Hun var veldig pen og hyggelig dame da.
Og jeg drakk alt for mye.
Kanskje 12 bokser øl, eller noe.
Jeg drakk vel 6 eller 8 bokser øl i Walton.
Jeg ville ikke de skulle tro jeg var 'queer', som sagt.
Og jeg drakk vel kanskje 8 bokser til på festen.
Så det ble litt mye øl.
Og, jeg drakk hver dag, de første to-tre månedene, for jeg likte ikke at de sa jeg var 'queer', hele tida.
Jeg var litt stressa, anspent, og nesten litt fucka opp.
For politiet nekta å gi meg noe hjelp med det her drapsforsøket og mafia-greiene.
Både politiet i Norge og England nektet å gi meg hjelp.
Så sånn var det.
Men da ble jeg litt stressa, for det virka som om hun Janine, spionerte, kanskje for noe mob, og skulle vite noe om de nordiske damene, på festen og jobben osv.
Så etter det, så turte jeg nesten ikke å prate med damene på jobben.
I tilfelle det var noe mob-greier, som spionerte på damene jeg prata med osv.
Som jeg synes det virka som, fra hun Janine da.
Mer da.
Jo, da slutta jeg jo pluteslig, å flørte med, og nesten sjekke opp, damene på jobben.
Så da reagerte de litt forskjellig.
Jeg pleide å brenne cd-er med musikk og lost-episoder, til de norske damene på jobben.
Tone, Karianne og lost-episoder til Marianne da.
For lost var så populært da.
Det var høsten 2005.
Men jeg slutta med det.
PC-en til Taru, en finsk kollega som dro til Irland, stod igjen på rommet som jeg tok over etter henne.
Så jeg lånte den pc-en til å brenne cd-er osv.
Det sa hun Taru at jeg kunne.
Men nok om det.
Men da ble kanskje noen av damene på jobben litt furtne.
Siden jeg hadde gitt de oppmerksomhet.
Men slutta med det.
Så hun Marianne, f.eks.
Hun hørte jeg en dag, kanskje i desember 2005, eller februar 2006.
Noe sånt.
Så snakket hun med en annen norsk dame, på jobben.
Om Lars Ramslies bok 'Fatso'.
Marianne leste en del bøker osv.
Og det hadde jeg pleid å gjøre i Oslo også.
For å roe ned, etter en stressende dag, på jobb, på Rimi, så måtte jeg nesten lese i en times tid, for å få roet meg ned såpass, at jeg fikk sove.
Hun Marianne hadde lest han Alkymisten-forfatteren.
Og vi var enige om at det var en bok som gikk ann, 'Djevelen og frøken Pym', eller noe.
Mens de andre bøkene, stort sett var noe skvip.
Noe sånt.
Så snakka hun Marianne da, om han i Fatso, som bare satt hjemme og runka.
Sa hun, til hun norske eller nordiske kollegaen.
Jill, team-leader fra Sverige kanskje.
Da de satt ved bordet ved siden av bordet jeg satt ved da.
Så jeg tror hun Marianne må ha skjønt at jeg hørte hun sa det.
For hun sa 'ronke' ganske høyt.
Så sånn var det.
Så kanskje hun var litt furten, fordi hun plutselig fikk mindre oppmerksomhet.
Eller kanskje hun ikke brydde seg så mye om folk hørte alt hun sa.
Noe sånt.
Mer da.
En gang, så var hun stressa.
Da hun jobba som team-leader.
Da fant hun ikke en mail.
Så da spurte hun, om hun kunne få sende en mail til seg selv, fra min e-post konto.
Fra min pc.
Og hun var stort sett hyggelig, og oppførte seg alltid eksemplarisk, de første månedene der.
Hvis jeg trengte hjelp med noe Select eller Open-avtaler.
Med å generere en ny produkt-nøkkel, for en Select eller Open-avtale kunde.
Da var det best å spørre Marianne.
Da kom det en veldig pen og fin og høflig dame, og forklarte hvordan det var, med Select-avtale produkt-nøkkel genereringer, på en veldig høflig og oversiktelig måte.
Så det var egentlig mest fristende å spørre henne om hjelp, husker jeg.
Men jeg spurte egentlig alle om hjelp da, for jeg kunne nesten ikke bare spørre hun Marianne om hjelp, syntes jeg.
Jeg spurte aldri team-leaderne om hjelp.
Fordi jeg husket fra Rimi, at jeg pleide å si til medarbeiderne, at lederne, har mye å gjøre, så prøv å klar deg mest mulig selv.
I hvertfall de første årene som butikksjef, pleide jeg å si det, noen ganger i hvertfall.
Så det prøvde jeg å gjøre selv og, så jeg spurte kollegaene ofte om hjelp da, i begynnelsen der.
Og hun Jill, oppførte seg så rart, og dreiv å kilte meg, mens jeg satt og tok telefoner osv.
Så det synes jeg var rar oppførsel, på jobb, av en team-leader osv.
Jeg synes det var litt over streken, og drive å klå på, og kile, medarbeidere, mens de satt og svarte telefoner osv.
At det var litt over streken, fra hun svenske Jill, å gjøre det her.
Så hun spurte jeg minst mulig.
For hun var heller ikke så flink som f.eks. hun Marianne, til å gi ordentlig hjelp, sånn at nye folk der, kunne skjønne det ordentlig.
Men men.
Et par ganger, så ga også hun Marianne, meg godteri, på jobben.
En gang, så hadde hun vel vært hjemme i Norge, jula 2005.
Og da fikk jeg et par biter av noe freia krokan melkesjokolade, eller noe.
Og det er jo god sjokolade, så det var ikke sånn at jeg ikke spiste opp det.
Men men.
Men en annen gang.
Han Michael, med et vanskelig etternavn.
Jeg får finne det da.
Eller jeg prøver å skrive det.
O'Shaugnessy.
Noe sånt.
Selv om det sikkert ble feil.
En svensk-ire, eller ire som snakket svensk, i 50 eller 60-årene kanskje, som hadde jobbet på Micosoft-aktiveringa, lengst av alle, men fortsatt bare var vanlig medarbeider.
Jill, sa vel engang, jeg tror det var henne.
At Michael hadde en veldig god lønnsavtale, siden han hadde jobbet der siden starten på Microsoft-aktiveringa.
Kanskje i 5-6 år, eller noe da.
Hvem vet.
Eller 4-5 år.
Noe sånt.
Så han fikk mye høyere lønn, enn de andre, sa Jill, tror jeg det var.
Bare noe jeg kom på nå.
De team-leaderne fortalte også.
At i begynnelsen, så hadde Microsoft 24 timer produktaktivering.
Og da var det sånn, at folk dro til Liverpool.
Uten et sted å bo.
De tok med sovepose, og bodde i Arvatos lokaler, i the Cunard Building.
Så var det tilstander, ble jeg fortalt.
Og man kunne også bo i the Swedish Church, husker jeg Jill sa, før jeg fikk et rom i et shared house i Walton.
Men, Michael.
Før jeg visste hvem han var.
Han la en brosjyre, foran meg, første dag på jobb, mens han gikk forbi bordet jeg satt ved.
Jeg skal finne den brosjyren.
Denne kirken, med svensk navn, og med det svenske flagget, hengende over de andre nordiske flaggene.
Det var ikke et sted, som virket lokkende for meg, en nordmann i England.
Gitt diskre, av en eldre mann, som jeg ikke visste hvem var.
Så spurte hun Jill, fikk du den av Michael.
Man kan bo der, der har jeg bodd selv, osv.
På svensk da.
Men men.
Men han Michael, han bydde alltid på godteri osv., fra the Swedish Church.
Og han skulle alltid gi meg skjema, på slutten av dagen, for å skrive opp antall timer, på arbeidsskjema.
Og han ble rød i trynet en gang, da jeg og Karianne prata, ved samme bord, en gang det var mange svenske samtaler, og få norske, i oktober 2005 kanskje.
Noe sånt.
Så jeg trodde han Michael var homo.
Katarina, var det vel, spurte Michael en gang.
Da jeg satt ved samme bord.
Om han ikke hadde hatt kone og barn før.
Jo det hadde han hatt.
Jeg trodde han hadde oppdaget legningen sin sent, og skillt seg fra kone og familie osv.
Han pleide å klappe en gutt der, som også het Erik, fra Trøndelag, på skuldrene, eller ryggen.
Så jeg var overbevist, om at han var homo.
Men men.
En gang, våren 2005.
Så tok Marianne, et 'luretriks', på meg.
Jeg takket alltid nei, til sjokolade fra Michael.
For jeg syntes ikke at man som heterofil mann, burde takke ja til sjokolade, fra homoer.
Men Marianne lurte meg gitt.
Hun spurte om jeg skulle ha sjokolade, våren 2006.
Og så, etter at jeg hadde sagt ja.
Og etter at hun hadde gitt meg sjokoladen.
Så sa hun, 'det er fra Michael da'.
Det var litt sleipt synes jeg.
Det var noe luretriks for å drite ut meg, sånn at jeg måtte spise sjokolade, som var fra en homo, sånn som jeg skjønte det.
Så det var ikke snillt av Marianne.
Fy, fy, det var ikke snillt gjort.
Det var et slags luretriks, vil jeg si.
Men men.
Men da spiste jeg ikke den sjokoladen.
For jeg ville ikke spise sjokolade, som var fra Michael.
Jeg likte ikke han så bra, og jeg var ikke så vant til å jobbe sammen med homoer.
I hvertfall ikke som skulle ta folk på skuldra hele tida, og gi de sjokolade, og spørre hvordan går det med Erik i dag da, hele tida.
Så jeg holdt meg alltid unna han.
Nå, etter at jeg slutta der.
Så har jeg tenkt, at kanskje han bare lata som at han var homo.
For å få fri tilgang til de unge nordiske damene der.
For jeg har kommet på, at hun Emelie Wallin, og også hun Kristine Hansen, som jobbet der.
To unge lyse nordiske jenter.
Emelie fra Sverige, og Kristine fra Norge.
De var under kontroll av han Michael, i 50-årene kanskje, fra Irland.
Men han snakket svensk, og tok telefoner på svensk.
Og han dro ofte på ferie, til Sverige.
Til Malmø, eller Malmö, ser vel riktigere ut.
Så han var det nok noe lureri med.
Han gikk også sammen med hun Emelie hjem fra jobb en gang, husker jeg.
Da hadde jeg vært på trening, på Lifestyles, i Victoria St., et gym drevet av Liverpool City Council.
Også hadde jeg vært på Tesco, og kjøpt fire bæreposer med matvarer osv., for man blir sulten av å trene da.
Så gikk jeg gjennom Dale St., i mine egne tanker.
Gymet stengte jo klokka ni.
Og det gjorde Arvato og.
Så jeg traff Michael og Emelie, i Dale St., like utenfor Leather Lane, et smug, som er en sidegate til Dale St.
Og jeg gikk i mine egne tanker.
Jeg holdt meg unna han Michael, og snakket aldri til han.
Og han hadde sluttet å prate til meg, på den her tiden.
Jeg regnet med at han skjønte det, at jeg ikke likte tilnærmelsene hans, må man vel kalle det.
Så jeg fikk nesten sjokk, når han begynte å prate til meg, i Dale St., like utenfor Leather Lane.
Jeg syntes at det var en ting, å måtte være høflig ovenfor homoer, på jobben.
Noe jeg prøvde å være.
Jeg sa aldri noe styggt, eller noe.
Jeg bare lot han være i fred, og avviste alltid tilnærmelsene hans.
Jeg er ikke så vant til å omgås homoer på jobb, så jeg visste ikke helt hvordan man skulle si fra til homoer, om å ligge unna.
Uten at dette kunne bli misforstått, å mistolkes som homofobi.
Nå på vårt politiske korrekte 2000-tall, så skal det vel ikke mye til, å få stempelet 'homofob', hvis man ikke liker tilnærmelsene, fra en 50-60 år gammel homofil gubbe, på Microsoft-aktiveringa.
Sånn så jeg det.
Men jeg trengte jobben min, så jeg bare prøvde å overse det her tullet til han Michael, og konsentrere meg om å gjøre jobben min da.
Men da han også begynte å gjøre tilnærmelser mot meg, å prate til meg, eller hva man skal kalle det, i Dale Street, like utenfor Leather Lane, der jeg bodde, på fritiden min.
Nei da ble det for mye for meg.
Da bare stakk jeg inn i Leather Lane, i retning der jeg bor, for å komme meg vekk fra han slitsomme, eller om man skal si, innpåslitne gubben, som jeg oppfatta han som.
Jeg fikk nesten sjokk, når han prata til meg da, enda han måtte vel ha skjønt det, at jeg ikke likte at han kom å bydde sjokolade osv., som han gjorde 10-20 ganger.
Og jeg trodde han hadde sjønt poenget, at jeg hadde fått nok av den sjokolade-byinga hans, og tilnærmelsene hans, osv.
Så jeg fikk sjokk, da han begynte med det, i Dale St., like utenfor der jeg bodde.
Da fikk jeg nok, så da bare stakk jeg fra han og hun Emelie, og gikk inn i Leather Lane, for å komme meg hjem etter treninga.
Jeg gikk i mine egne tanker og.
Og på jobb, så pleier jeg å være forberedt, og tenke, at nå er jeg på jobb.
Og når jeg har fritid, da har liksom fritid.
Så jobb og fritid, det er to helt forskjellige ting, for meg.
Når jeg er på jobb, da prøver jeg å tenke over alt jeg sier og gjør.
Som jeg er vant til fra å jobbe som butikksjef i Rimi.
Om man som butikksjef, sier et ord galt, til en ny medarbeider, f.eks., så kan det bli problemer, med at medarbeideren mistrives, og blir urolig, f.eks. da.
Siden det noen hører fra butikksjefen, det tar de mer alvorlig, enn om det var fra en medarbeider.
Så problemer, med butikksjefen, det tar folk mer alvorlig, enn problemer med en kollega.
Så derfor prøvde jeg å tenke over hva jeg sa, og hvordan jeg oppførte meg osv., på jobb, som leder i Rimi, for å ikke skremme eller gjøre medarbeiderne utrygge da.
Mens, når jeg har fritid.
Da er jeg liksom meg selv.
Da oppfører jeg meg litt som jeg selv vil.
Og da er jeg en ganske selvstendig person, som har bodd aleine siden jeg var ni år osv.
Selv om jeg har bodd mye i bokollektiv osv., i noen år, på 90 og 2000-tallet.
Men jeg er vel rimelig selvstendig da.
Så det er ikke sånn, at jeg behandler folk likt, på fritida, når jeg er meg selv.
Som når jeg er på jobb, som Rimi-leder, f.eks., som jeg jo er vant til å jobbe som.
Da spiller jeg jo en rolle, vil jeg si, på jobb.
Man må spille en leder-rolle, vil jeg si, hvis man er leder i Rimi.
Man kan ikke bare si til medarbeidere, og kunder, og selgere, og distriktsjefer osv., det man føler for.
Man må beherske seg, og prøve å oppføre seg sindig og professjonelt.
Men jeg liker ikke å bare tenke jobb.
Når man går hele dagen, og behersker seg, og prøver å gjøre jobben best mulig, både når det gjelder det praktiske i butikken, og i forhold til medarbeidere og rimi-sjefer, og kunder osv.
Da må man nesten ha noen timer til å koble av, etter jobb, og drive med noe annet.
Som å chatte på irc, og drive med data osv., som jeg pleide å gjøre, på kvelden, etter Rimi-jobb, på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, i Oslo.
Og kanskje gå ut og drikke litt med bruttern, eller kamerater, hvis man er på godfot med de, for å få litt avkobling.
Eller gå å trene, på Sats eller Sentrum treningsstudio, som jeg også pleide å gjøre.
Eller gå på date med damer jeg traff på byen eller internett, som jeg også pleide å gjøre.
Selv om jeg aldri fant noen det klaffa helt med.
Men jeg prøvde i hvertfall.
Så å bare tenke jobb, jobb, jobb.
Det tror jeg ikke at jeg hadde fiksa.
Jeg må ha noe annet å drive med, enn jobb også, for å unngå å kjede meg ihjel.
Det er i hvertfall sånn jeg ser på det.
Så når han Michael, begynte å tulle med meg, sånn som jeg oppfattet det der og da, i hvertfall.
På den dyrbare fritida mi.
Når jeg hadde gjort det jeg synes jeg var artig.
Å trene, for å koble av fra det her mafia-greiene, og kjøpe mat, for å trøstespise, eller for å prøve å få kreftene tilbake, og spise sunn mat, med frukt og juice, osv., som jeg pleide å kjøpe da.
For jeg var allerede da litt overarbeidet.
Det her var høsten 2006.
Så da bare stakk jeg fra de Emelie og Michael da, som gikk sammen hjem fra jobb.
Hun, en svensk dame på, jeg vet ikke hvor gammel.
Hun sa hun hadde jobbet osv.
Så om hun jobba etter videregående da, i Sverige.
Det må vel være sånn man skal tolke det.
Men hun var veldig pen.
Så hun så ikke så gammel ut.
Men hvis hun jobba etter videregående, så var hun kanskje 19 eller 20 da.
Men hun kan også ha vært 18, eller noe.
Hun så vel ikke så gammel ut som 20.
Ikke lett å si.
Mens han Michael, som hun gikk sammen med.
Og som også en gang, fortalte henne hvor hun skulle sitte.
(Rett ovenfor meg).
Enda begge var vanlige medarbeidere.
Michael var ikke sjef der i det hele tatt, det sjekka jeg med Jill, noen måneder før, etter noe problemer der.
Han i 50-60 årene, gikk sammen med hun 18-19 år gamle jenta da.
Eller hvor gammel hun var.
Så det virka litt rart kanskje.
Men begge var liksom svenske, tenkte jeg.
Han Michael, snakka jo svensk til de andre på kampanjen.
Så jeg tenkte på han, som han 'svensken'.
Men han har jo et irsk navn.
Så det er mulig han var irsk statsborger.
Og bare hadde hatt svensk kone, og bodd i Sverige.
Sånn kan det også ha vært, tenker jeg nå.
Men da tenkte jeg bare på han, som svensken.
Så gikk de videre, i Dale St.
Så løp hun Emelie tilbake.
Til Leather Lane.
Omtrent her:
Men jeg var fortsatt sjokket, etter å ha blitt tilnærmet, fra Michael.
Jeg gikk i mine egne tanker, og tenkte ikke på det, at jeg var nærme Arvato, og at klokka var like etter stengetid på Arvato.
Så sånn var det.
Så løp hun Emelie tilbake da, til der hvor det skiltet er på bildet, omtrent.
På noen sko, som ikke hørtes så enkle ut, å løpe i.
Så roper hun navnet mitt da.
Men jeg er fortsatt litt i sjokk, jeg hadde ikke regna med å treffe folk jeg kjente da.
jeg var i mine egne tanker.
Og jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe mafia, i Norge.
Som politiet ikke forklarte meg noe om, hverken i Norge ellet Storbritannia.
Og jeg, ble spionert på, av hun Janine England, og fra hun Melissa M'Betsa, eller hvordan man skriver det, i det bokollektivet, i Mandeville St.
Og også av mob-aktige folk, på '3'-kampanjen, på Arvato.
Og også av tilfeldige folk, som jeg hørte prata om meg bak ryggen, de første månedene i byen, og sa 'he's queer', osv.
Og også folk som kikka inn vinduet, til loungen, da jeg satt der, på hostellet, off Hardman St., International Inn, eller In, da jeg bodde der, før jeg flytta til Walton.
Og også av en gjeng ungdommer, som klatra opp på taket, under vinduet, til rommet jeg leide, i Mandeville St., i Walton.
Så jeg skjønte ikke noe av hva som foregikk.
(Og det skjønner jeg fortsatt ikke).
Så jeg syntes ikke det var noe trygt, å bli for kjent, med damene på Microsoft-aktiveringa.
For damenes skyld, mener jeg.
For hun Janine England, skulle jo vite hvilke nordiske damer jeg hadde prata med, på den festen hos de svenske Abba-damene osv.
Så jeg turte ikke å gå for nærme de damene på jobben, etter den episoden.
I tilfelle de da kunne få noe problem med noe mob/mafia, eller hva det var.
Så jeg sa ikke noe til hun Emelie da, når hun ropte navnet mitt.
Jeg turte ikke å spørre om hun skulle være med inn, for eksempel.
Fordi, en dame på jobben.
En stor dame, på 150 kg. kanskje.
Judith.
Hun sa en gang til meg, på jobben, på engelsk.
At hun Emelie, er hyggelig/fin, eller noe.
Så sa jeg 'ja' da.
For hun var den som var mest hyggelig der, syntes jeg.
Hun var jo mye yngre enn meg.
Men når man er i utlandet, sånn som England, da er det greit å bli kjent med andre nordiske folk, selv om dem er litt yngre, mener jeg da.
Hun var ikke sånn barnslig, sånn som jeg syntes at hun norske, Kristine Hansen var for eksempel.
Hun virka litt barnslig, så hun prata jeg aldri med.
Men hun her Emelie, hun synes jeg virka helt fin og moden og selvstendig osv., så hun kunne man prate litt med, tenkte jeg da.
Foreldrene, eller faren, var også politi, så da tenkte jeg det var trygt, å veksle noen ord, en gang i blant da.
Men jeg sa ikke noe til henne da.
For jeg ante ikke hva det her mafia/mob greiene var.
Og jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun ropte navnet mitt.
Men jeg bare så på henne, for at hun skulle gå etter han Michael da.
For hun Judith, på jobben, hun ble helt bestyrtet, etter at jeg ikke sa noe negativt, om hun her Emelie.
Så hvis han Michael skulle begynne å 'gure' og.
Da tror jeg ikke det hadde blitt så levelig, å jobbe der lenger.
Hvis det var sånn, at alle skulle bli sure på meg, som hun Judith ble, fordi jeg ikke fant så mye negativt å si om hun Emelie da.
Som det virka for meg, at hun Judith ble.
Nei, det orka jeg ikke.
Så da var det nok smartere, at hun gikk videre sammen med han Michael, som var homo, trodde jeg da.
Enn at det skulle bli enda mer sånn, som det var med hun Judith, på jobben, at f.eks. folk skulle begynne å prate, og si dritt osv.
Nei det orka jeg ikke å tenke på.
Så da bare så jeg på henne, og så på mot dit han Michael gikk da, at hun burde bare gå sammen med han.
For jeg orka ikke å tenke på, at han Michael skulle begynne å spre rykter på jobben osv.
Men jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun løpte tilbake, og ropte navnet mitt.
Og jeg fikk ikke sagt så mye heller, for jeg var jo egentlig i mine egne tanker, og hadde helt glemt jobben.
Og jeg kjente jo ingen i byen, så jeg fikk litt sjokk, da det plutselig dukket opp to folk fra jobben osv.
Så det skjønte jeg ikke helt, hva hun mente da.
Men etter det, så prøvde jeg i hvertfall å følge litt mer med på henne.
For da var det jo et eller annet med henne.
Så jeg prøvde å behandle henne bra, på jobben osv.
Så det var derfor jeg ble bekymra da.
Da hun plutselig forsvant fra jobben, de to siste månedene jeg jobbet der.
Så det var derfor jeg prøvde å få opp tempoet på den arbeidssaken, mot arvato osv., i tilfelle det var noe galt, i forbindelse med henne, og at hun var borte fra jobb da.
For hun var jo veldig pen og ung osv., så jeg visste ikke om noe kunne være galt.
(Og det vet jeg vel fortsatt ikke).
Så hva som foregår, det vet ikke jeg.
Men nå får jeg prøve å ta en pause her, med all skrivingen.
Så får vi se om jeg klarer det.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
I hvertfall det som ikke blir for mye for sensuren osv.
Men men.
Men da jeg begynte på Arvato, på Microsoft-aktiveringen, for ca. tre år siden nå.
Så var det hun Marianne, Høkås, eller hvordan etternavnet skrives, som hadde ansvaret for opplæring, av meg.
Så da satt jeg og hørte på at hun prata med kundene, første dagen.
'Velkommen til Microsoft, ringer du for å aktivere Windows osv'.
Den stilen der.
Så tok jeg noen samtaler selv, på slutten av vakta hennes.
Jeg jobba vel fra 9 til 18.
Mens Marinanne jobba fra 7 til 16.
Så hun gikk hjem, og da skulle jeg ha opplæring med en som het Tone, fra Trondheim.
Så sånn var det.
Men men.
De første månedene jeg jobba der, så var det sånn at vi satt i et stort kontorlokale da forresten.
Så de ca. 10-12 medarbeiderne, som jobba for Microsoft.
De to bordene vi satt ved.
De to bordene, forsvant i et hav, av mobilselskapets '3' sine bord.
De hadde kanskje 20 bord og 200 ansatte.
Mens Microsoft hadde 2 bord og 10 ansatte.
På jobb samtidig.
Noe sånt.
Så det var ofte en veldig støy, i kontorlandskapet der.
Man kan tenke seg.
Tja.
En bingo i pausen kanskje.
Nei, mer støy enn det.
Kantina på et universitet.
Enda mer støy.
En togstasjon.
Noe ala en togstasjon, fra de ca. 20-30 andre bordene, som Arvato hadde, i first floor, i the Cunard Building.
Så det var ikke så lett å vite hva man tenkte alltid.
Noen av disse britene, som jobbet på '3'.
De pleide å sitte å pønske på meg noen ganger, virka det som.
Hvis de ikke pønska på kampanjen da.
Jeg husker jeg og hun Sophie, fra Sverige, vi satt og samarbeida, for vi begynte omtrent samtidig, på kampanjen.
Så hvis det var noen svenske ord, som jeg lurte på, så kunne jeg spørre henne da.
Om det het siffror, eller siffrer f.eks.
Det het 'siffror'.
'Siffrer', var mer slang, visstnok.
Og også tallene da.
Tjugo-fyra, het det visst, hvis man snakket ordentlig.
Og ikke tjuge-fyra.
Forstod jeg.
Sånne ting.
Og da var det en gang, bare for å gi et eksempel, at det satt masse unge gutter, på 3-kampanjen, og så på vår kampanje.
Og meg og hun Sophie da f.eks., som jobba kveldsskiftet.
Og da var det ikke så mange folk der.
Og da stirra de folka så mye, på vårs, og kampanjen, at jeg gadd ikke å gå til vann-beholderen, for å hente vann.
For jeg var vel litt tørr i halsen da.
Så da spurte jeg hun Sophie, om hun kunne hente vann for meg da.
Men det gadd hun ikke.
Så da drøyde jeg det en time eller to, til de folka forsvant da.
Så det var noe slags overvåkning, fra lokale folk, av vårs på Microsoft-kampanjen, vil jeg si.
Det er kanskje sånn at dem prøver å finne ut om nye folk som kommer til byen osv.
Hva vet jeg.
Det frika i hvertfall meg skikkelig ut.
At den første tiden her i byen, så prata folk om meg bak ryggen overalt, og observerte meg osv. omtrent.
Sånne ting.
Så jeg prøvde å finne steder hvor det ikke var så mye folk, for å prøve å få roet meg ned, og slappet av.
Siden at jeg måtte rømme fra noe drapsforsøk i Norge, og noe mafia-greier i Oslo, som jeg ikke skjønte meg på.
Så jeg var litt anspent, må man nok kunne si.
Særlig når jeg fikk den her spioneringa, og baksnakkinga, fra lokale folk, i tillegg.
De siste ukene på gården til onkelen min, i Larvik.
Så fikk jeg ikke noen ordentlig arbeidsoppgaver, av onkelen min.
Han begynte å kjøpe mye brus og godteri og potetgull for meg, i butikken, for mine penger da.
Jeg holdt meg mest på gården, for jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på gården der, siden det var noe mafia-greier som foregikk.
Som jeg ikke skjønte noe av.
Jeg var bekymra for folka i familien osv.
Men men.
Så jeg var bare i butikken i Kvelde der, et par ganger, jeg prøvde å ligge litt lavt da.
Så derfor sendte jeg med onkelen min penger, så kjøpte han potetgull og brus og noen ganger øl osv.
For det var litt kjedelig der.
Men noen ganger, så lagde vi bål osv., og drakk øl eller whiskey og prata om det her mafia-greiene i fylla osv. da.
Onkelen min trodde aldri på det jeg sa.
Men samme det.
Men men.
Men de siste ukene som sagt, så satt jeg mest i den lille hytta, eller skjulet, uten vann eller do eller strøm.
Men jeg hadde en gammel TV.
Som onkelen min hadde på låven.
Som så ut som den gamle tv-en til fattern omtrent, tror jeg.
Noe sånt.
Og onkelen min hadde skjøteledning da.
Så fikk jeg inn NRK, i hytta der.
Så satt jeg og så på tour de France osv.
Hvor en norsk sykklist, Atle Arvesen, eller hva han het, gjorde det bra.
For det var ikke så mye å gjøre på gården.
I hvertfall ikke etter at onkelen min plutselig sluttet å gi meg så mange arbeidsoppgaver.
Så jeg vet ikke om denne jakten og drapsforsøket på meg, var planlagt mange uker i forveien.
Og at jeg skulle bli tjukk, og ha dårlig kondis.
Før jeg ble jakta på.
Sånn at jeg ble lett å fange.
Noe sånt.
Men, jeg hadde jo trent mye i Sunderland, noen måneder før det her.
Jeg svømte i en time av gangen osv.
Fordi jeg hadde problem med magen osv., i Sunderland, at jeg fikk masse luft i magen.
Så jeg så tjukk ut.
Men det var bare luft.
Som ikke gikk bort.
Forstå det den som kan.
Men det var kanskje at jeg var vant til å spise norsk grovbrød.
Men i Sunderland, og England, så var det ikke så bra brød.
Så magan min streika.
Hvis det ikke var vannet, med all kloren i, eller noe.
Men svømminga hjalp.
Da ble jeg plutselig litt kraftig, og omtrent slank også, etter å svømt en tre-fire-fem økter av en time.
Og også trent vekter osv., 2-3 ganger i uka, i tre-fire måneder der.
Så det var en fin tid husker jeg.
Det var også en fin matbutikk i Sunderland, som het Aldi, hvor det var billig og god mat, vil jeg si.
Så selv om studilånet var forsinka, så overtrakk jeg kontoen i DNB, og levde på de £800 ca., i to-tre måneder.
Noe sånt.
Det var flaks at det gikk ann.
Hvis ikke så hadde det ikke vært mye igjen av meg, da studielånet dukka opp, i januar!
Og skolen begynte i september.
Men men.
Hva skrev jeg om nå.
Jo, jeg så vel litt bleik ut da, og litt tjukk kanskje, etter å ha sittet inne i hytta der, omtrent hele juli.
Så da jeg kom til Liverpool, så sa folk bak ryggen min, at jeg var 'queer', osv.
Kanskje fordi jeg hadde langt hår, i forhold til engelske folk.
Og fordi jeg hadde jo problem med trynet også, som jeg klarte å få skada, hos noe sånn hudbehandlingssalong, på St. Hanshaugen, i 2003, for jeg hadde noe rynker, over nesa, som jeg synes var plagsomme da.
Som jeg prøvde å gjøre noe med, for det gikk litt på selvtilliten osv., da.
Noe sånt.
Men det gikk helt skeis, så jeg så ikke så tøff ut kanskje, i et par år, fra slutten av 2003.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg var jo ikke så begeistra for det her da.
At de lokale mob-folka, her i byen, skulle ha meg til å være 'queer'.
Og også de jentene, i hvertfall Mellisa M'Butsu, eller hva hun heter, i bokollektivet, i Mandeville St., i Walton, hvor jeg bodde fra jeg fikk jobb på Arvato.
Jeg lurer på om hun var noe med noe mafia.
For hun drev med set-ups hele tiden, og skulle også ha meg til å være 'queer', hørte jeg hun sa, til de andre folka i huset osv.
Og hun prøvde å stille seg på en sånn måte, at hun lot meg se rompa hennes og sånn da.
For å sjekke sikringskapet osv.
Sånn tilgjort.
For å se om jeg reagerte.
Men hun var redd, eller noe.
Som om hun holdt på å pisse på seg.
Og da reagerer ikke jeg.
For da ser jo ikke damene noe sexy ut, synes jeg, når man merker at dem agerer tilgjort, og er redde, og driver med noe set-up da.
Hun Marianne, på Arvato, gjorde også det et par ganger.
At hun stilte seg opp, hun så jo veldig velformet osv., ut, må man vel si.
Så stod hun ved vinduet, når jeg kom ut fra spiserommet, og hun viste jeg ville se henne da.
Og en gang, da hun lente seg over en datamaskin, og bordet den stod på, like foran meg da.
Men det var liksom ikke så ekte, og da skal det mer til å reagere da, når det er litt sånn kunstig, av noen anledning.
Men men.
Også fordi jeg ikke ville at folk skulle tro at jeg var 'queer'.
Så begynte jeg å prate mye med damene, kollegaene mine, på kampanjen.
I tilfelle de britiske folka på '3', og folka i huset i Walton, var noe 'mob', eller noe.
Hva vet jeg.
Det her frika meg litt ut.
Så jeg passa på å gjøre min del, når det gjaldt å sjekke opp damene på Microsoft-aktiveringa, på jobben, og vel så det.
Men det som skjedde.
Det var at etter et par måneder.
Så tok Margrethe Augestad, fra Drammen, med meg på en fest, hos noen svenske damer, som hadde Abba-show, på noen puber, her i Liverpool.
Søstrene Liljeblad, het vel de.
Charlotte, Elisabeth, og Ellenor, eller noe.
Jeg har telefonnummeret til hun siste enda.
Men jeg har ikke ringt.
For de oppførte seg så rart på den festen, og slapp meg ikke ut porten.
Men jeg måtte klatre over en høy port, med pigger på, som man kunne skade diverse eiendeler på, hvis man fallt ned, av en sånn 'rulle', som skulle gjøre det vanskelig å klatre over porten.
De er litt mer inhumane, når det gjelder å hindre folk å klatre over porter og sånn, her i England.
De setter det opp sånn at man kan spidde seg selv, hvis man klatrer osv., når det er privat eiendom.
Sånne ting.
Så jeg lurte på om de søstrene var noe mob eller noe.
Noe sånt.
Så jeg prata nesten aldri med dem noe mer, etter det her.
Enda Charlotte og Elisabeth etterhvert begynte på Microsoft-aktiveringa dem og, seinere i 2006.
Så sånn var det.
Men dagen etter denne festen.
Så vekker hun Janine England meg.
En 'house-mate', i bokolletktivet, i Mandeville St., i Walton.
Hun var den yngste som bodde der.
Hun var kanskje 17-18, eller noe.
Hva vet jeg.
Hun så vel noe sånt ut, når det gjelder alderen.
Jeg spurte aldri.
Jeg lot hun være i fred, hun så alt for ung ut, for meg da, så hun lot jeg være i fred.
Selv om jeg prata med henne og sånn, men jeg prøvde ikke å sjekke henne opp da, for å forklare det sånn.
Men men.
Hun vekte meg, etter at jeg hadde sovet et par-tre timer.
Dagen etter den her festen som Margrethe Augestad, dro meg med på.
Og så skulle hun Janine, spise sånn 'fry-in', engelske frokost, dvs. egg og bacon osv.
På et sted i County Rd., i Walton.
Hun maste så mye, og jeg var ganske ny i huset der enda, så jeg bare ga opp, og ble med henne på sånn resturant, eller in da.
En resturant hvor de solgte enkel og billig mat osv. da.
Ikke noe fancy, men ordentlig alikevel.
County Inn, eller County In, eller noe sånt.
Noe sånt.
Jeg var så fyllesyk, for dem bestilte ekstra øl, med en bil dem ringte, på den festen.
Så jeg orka ikke noe mat.
Men jeg satt og så på hun Janine spiste da.
Hun var jo veldig ung, og ikke så stor, så hun spiste kanskje halvparten av det her bønner og bacon og chips og egg og sånn da.
Noe sånt.
Men hun dreiv hele tida og spurte, om jeg hadde truffet noen damer på festen osv.
Og jeg hadde jo prata med hun søstra til Charlotte, hun jeg fikk telefonnummeret til.
Hun Ellenor, hun Agneta-abba dama.
Men jeg dreit meg litt ut med henne, og ble litt langfingra etterhvert, og tok rundt livet på henne osv. da.
I fylla da, da hun satt i sofaen ved siden av meg osv.
Hun var veldig pen og hyggelig dame da.
Og jeg drakk alt for mye.
Kanskje 12 bokser øl, eller noe.
Jeg drakk vel 6 eller 8 bokser øl i Walton.
Jeg ville ikke de skulle tro jeg var 'queer', som sagt.
Og jeg drakk vel kanskje 8 bokser til på festen.
Så det ble litt mye øl.
Og, jeg drakk hver dag, de første to-tre månedene, for jeg likte ikke at de sa jeg var 'queer', hele tida.
Jeg var litt stressa, anspent, og nesten litt fucka opp.
For politiet nekta å gi meg noe hjelp med det her drapsforsøket og mafia-greiene.
Både politiet i Norge og England nektet å gi meg hjelp.
Så sånn var det.
Men da ble jeg litt stressa, for det virka som om hun Janine, spionerte, kanskje for noe mob, og skulle vite noe om de nordiske damene, på festen og jobben osv.
Så etter det, så turte jeg nesten ikke å prate med damene på jobben.
I tilfelle det var noe mob-greier, som spionerte på damene jeg prata med osv.
Som jeg synes det virka som, fra hun Janine da.
Mer da.
Jo, da slutta jeg jo pluteslig, å flørte med, og nesten sjekke opp, damene på jobben.
Så da reagerte de litt forskjellig.
Jeg pleide å brenne cd-er med musikk og lost-episoder, til de norske damene på jobben.
Tone, Karianne og lost-episoder til Marianne da.
For lost var så populært da.
Det var høsten 2005.
Men jeg slutta med det.
PC-en til Taru, en finsk kollega som dro til Irland, stod igjen på rommet som jeg tok over etter henne.
Så jeg lånte den pc-en til å brenne cd-er osv.
Det sa hun Taru at jeg kunne.
Men nok om det.
Men da ble kanskje noen av damene på jobben litt furtne.
Siden jeg hadde gitt de oppmerksomhet.
Men slutta med det.
Så hun Marianne, f.eks.
Hun hørte jeg en dag, kanskje i desember 2005, eller februar 2006.
Noe sånt.
Så snakket hun med en annen norsk dame, på jobben.
Om Lars Ramslies bok 'Fatso'.
Marianne leste en del bøker osv.
Og det hadde jeg pleid å gjøre i Oslo også.
For å roe ned, etter en stressende dag, på jobb, på Rimi, så måtte jeg nesten lese i en times tid, for å få roet meg ned såpass, at jeg fikk sove.
Hun Marianne hadde lest han Alkymisten-forfatteren.
Og vi var enige om at det var en bok som gikk ann, 'Djevelen og frøken Pym', eller noe.
Mens de andre bøkene, stort sett var noe skvip.
Noe sånt.
Så snakka hun Marianne da, om han i Fatso, som bare satt hjemme og runka.
Sa hun, til hun norske eller nordiske kollegaen.
Jill, team-leader fra Sverige kanskje.
Da de satt ved bordet ved siden av bordet jeg satt ved da.
Så jeg tror hun Marianne må ha skjønt at jeg hørte hun sa det.
For hun sa 'ronke' ganske høyt.
Så sånn var det.
Så kanskje hun var litt furten, fordi hun plutselig fikk mindre oppmerksomhet.
Eller kanskje hun ikke brydde seg så mye om folk hørte alt hun sa.
Noe sånt.
Mer da.
En gang, så var hun stressa.
Da hun jobba som team-leader.
Da fant hun ikke en mail.
Så da spurte hun, om hun kunne få sende en mail til seg selv, fra min e-post konto.
Fra min pc.
Og hun var stort sett hyggelig, og oppførte seg alltid eksemplarisk, de første månedene der.
Hvis jeg trengte hjelp med noe Select eller Open-avtaler.
Med å generere en ny produkt-nøkkel, for en Select eller Open-avtale kunde.
Da var det best å spørre Marianne.
Da kom det en veldig pen og fin og høflig dame, og forklarte hvordan det var, med Select-avtale produkt-nøkkel genereringer, på en veldig høflig og oversiktelig måte.
Så det var egentlig mest fristende å spørre henne om hjelp, husker jeg.
Men jeg spurte egentlig alle om hjelp da, for jeg kunne nesten ikke bare spørre hun Marianne om hjelp, syntes jeg.
Jeg spurte aldri team-leaderne om hjelp.
Fordi jeg husket fra Rimi, at jeg pleide å si til medarbeiderne, at lederne, har mye å gjøre, så prøv å klar deg mest mulig selv.
I hvertfall de første årene som butikksjef, pleide jeg å si det, noen ganger i hvertfall.
Så det prøvde jeg å gjøre selv og, så jeg spurte kollegaene ofte om hjelp da, i begynnelsen der.
Og hun Jill, oppførte seg så rart, og dreiv å kilte meg, mens jeg satt og tok telefoner osv.
Så det synes jeg var rar oppførsel, på jobb, av en team-leader osv.
Jeg synes det var litt over streken, og drive å klå på, og kile, medarbeidere, mens de satt og svarte telefoner osv.
At det var litt over streken, fra hun svenske Jill, å gjøre det her.
Så hun spurte jeg minst mulig.
For hun var heller ikke så flink som f.eks. hun Marianne, til å gi ordentlig hjelp, sånn at nye folk der, kunne skjønne det ordentlig.
Men men.
Et par ganger, så ga også hun Marianne, meg godteri, på jobben.
En gang, så hadde hun vel vært hjemme i Norge, jula 2005.
Og da fikk jeg et par biter av noe freia krokan melkesjokolade, eller noe.
Og det er jo god sjokolade, så det var ikke sånn at jeg ikke spiste opp det.
Men men.
Men en annen gang.
Han Michael, med et vanskelig etternavn.
Jeg får finne det da.
Eller jeg prøver å skrive det.
O'Shaugnessy.
Noe sånt.
Selv om det sikkert ble feil.
En svensk-ire, eller ire som snakket svensk, i 50 eller 60-årene kanskje, som hadde jobbet på Micosoft-aktiveringa, lengst av alle, men fortsatt bare var vanlig medarbeider.
Jill, sa vel engang, jeg tror det var henne.
At Michael hadde en veldig god lønnsavtale, siden han hadde jobbet der siden starten på Microsoft-aktiveringa.
Kanskje i 5-6 år, eller noe da.
Hvem vet.
Eller 4-5 år.
Noe sånt.
Så han fikk mye høyere lønn, enn de andre, sa Jill, tror jeg det var.
Bare noe jeg kom på nå.
De team-leaderne fortalte også.
At i begynnelsen, så hadde Microsoft 24 timer produktaktivering.
Og da var det sånn, at folk dro til Liverpool.
Uten et sted å bo.
De tok med sovepose, og bodde i Arvatos lokaler, i the Cunard Building.
Så var det tilstander, ble jeg fortalt.
Og man kunne også bo i the Swedish Church, husker jeg Jill sa, før jeg fikk et rom i et shared house i Walton.
Men, Michael.
Før jeg visste hvem han var.
Han la en brosjyre, foran meg, første dag på jobb, mens han gikk forbi bordet jeg satt ved.
Jeg skal finne den brosjyren.
Denne kirken, med svensk navn, og med det svenske flagget, hengende over de andre nordiske flaggene.
Det var ikke et sted, som virket lokkende for meg, en nordmann i England.
Gitt diskre, av en eldre mann, som jeg ikke visste hvem var.
Så spurte hun Jill, fikk du den av Michael.
Man kan bo der, der har jeg bodd selv, osv.
På svensk da.
Men men.
Men han Michael, han bydde alltid på godteri osv., fra the Swedish Church.
Og han skulle alltid gi meg skjema, på slutten av dagen, for å skrive opp antall timer, på arbeidsskjema.
Og han ble rød i trynet en gang, da jeg og Karianne prata, ved samme bord, en gang det var mange svenske samtaler, og få norske, i oktober 2005 kanskje.
Noe sånt.
Så jeg trodde han Michael var homo.
Katarina, var det vel, spurte Michael en gang.
Da jeg satt ved samme bord.
Om han ikke hadde hatt kone og barn før.
Jo det hadde han hatt.
Jeg trodde han hadde oppdaget legningen sin sent, og skillt seg fra kone og familie osv.
Han pleide å klappe en gutt der, som også het Erik, fra Trøndelag, på skuldrene, eller ryggen.
Så jeg var overbevist, om at han var homo.
Men men.
En gang, våren 2005.
Så tok Marianne, et 'luretriks', på meg.
Jeg takket alltid nei, til sjokolade fra Michael.
For jeg syntes ikke at man som heterofil mann, burde takke ja til sjokolade, fra homoer.
Men Marianne lurte meg gitt.
Hun spurte om jeg skulle ha sjokolade, våren 2006.
Og så, etter at jeg hadde sagt ja.
Og etter at hun hadde gitt meg sjokoladen.
Så sa hun, 'det er fra Michael da'.
Det var litt sleipt synes jeg.
Det var noe luretriks for å drite ut meg, sånn at jeg måtte spise sjokolade, som var fra en homo, sånn som jeg skjønte det.
Så det var ikke snillt av Marianne.
Fy, fy, det var ikke snillt gjort.
Det var et slags luretriks, vil jeg si.
Men men.
Men da spiste jeg ikke den sjokoladen.
For jeg ville ikke spise sjokolade, som var fra Michael.
Jeg likte ikke han så bra, og jeg var ikke så vant til å jobbe sammen med homoer.
I hvertfall ikke som skulle ta folk på skuldra hele tida, og gi de sjokolade, og spørre hvordan går det med Erik i dag da, hele tida.
Så jeg holdt meg alltid unna han.
Nå, etter at jeg slutta der.
Så har jeg tenkt, at kanskje han bare lata som at han var homo.
For å få fri tilgang til de unge nordiske damene der.
For jeg har kommet på, at hun Emelie Wallin, og også hun Kristine Hansen, som jobbet der.
To unge lyse nordiske jenter.
Emelie fra Sverige, og Kristine fra Norge.
De var under kontroll av han Michael, i 50-årene kanskje, fra Irland.
Men han snakket svensk, og tok telefoner på svensk.
Og han dro ofte på ferie, til Sverige.
Til Malmø, eller Malmö, ser vel riktigere ut.
Så han var det nok noe lureri med.
Han gikk også sammen med hun Emelie hjem fra jobb en gang, husker jeg.
Da hadde jeg vært på trening, på Lifestyles, i Victoria St., et gym drevet av Liverpool City Council.
Også hadde jeg vært på Tesco, og kjøpt fire bæreposer med matvarer osv., for man blir sulten av å trene da.
Så gikk jeg gjennom Dale St., i mine egne tanker.
Gymet stengte jo klokka ni.
Og det gjorde Arvato og.
Så jeg traff Michael og Emelie, i Dale St., like utenfor Leather Lane, et smug, som er en sidegate til Dale St.
Og jeg gikk i mine egne tanker.
Jeg holdt meg unna han Michael, og snakket aldri til han.
Og han hadde sluttet å prate til meg, på den her tiden.
Jeg regnet med at han skjønte det, at jeg ikke likte tilnærmelsene hans, må man vel kalle det.
Så jeg fikk nesten sjokk, når han begynte å prate til meg, i Dale St., like utenfor Leather Lane.
Jeg syntes at det var en ting, å måtte være høflig ovenfor homoer, på jobben.
Noe jeg prøvde å være.
Jeg sa aldri noe styggt, eller noe.
Jeg bare lot han være i fred, og avviste alltid tilnærmelsene hans.
Jeg er ikke så vant til å omgås homoer på jobb, så jeg visste ikke helt hvordan man skulle si fra til homoer, om å ligge unna.
Uten at dette kunne bli misforstått, å mistolkes som homofobi.
Nå på vårt politiske korrekte 2000-tall, så skal det vel ikke mye til, å få stempelet 'homofob', hvis man ikke liker tilnærmelsene, fra en 50-60 år gammel homofil gubbe, på Microsoft-aktiveringa.
Sånn så jeg det.
Men jeg trengte jobben min, så jeg bare prøvde å overse det her tullet til han Michael, og konsentrere meg om å gjøre jobben min da.
Men da han også begynte å gjøre tilnærmelser mot meg, å prate til meg, eller hva man skal kalle det, i Dale Street, like utenfor Leather Lane, der jeg bodde, på fritiden min.
Nei da ble det for mye for meg.
Da bare stakk jeg inn i Leather Lane, i retning der jeg bor, for å komme meg vekk fra han slitsomme, eller om man skal si, innpåslitne gubben, som jeg oppfatta han som.
Jeg fikk nesten sjokk, når han prata til meg da, enda han måtte vel ha skjønt det, at jeg ikke likte at han kom å bydde sjokolade osv., som han gjorde 10-20 ganger.
Og jeg trodde han hadde sjønt poenget, at jeg hadde fått nok av den sjokolade-byinga hans, og tilnærmelsene hans, osv.
Så jeg fikk sjokk, da han begynte med det, i Dale St., like utenfor der jeg bodde.
Da fikk jeg nok, så da bare stakk jeg fra han og hun Emelie, og gikk inn i Leather Lane, for å komme meg hjem etter treninga.
Jeg gikk i mine egne tanker og.
Og på jobb, så pleier jeg å være forberedt, og tenke, at nå er jeg på jobb.
Og når jeg har fritid, da har liksom fritid.
Så jobb og fritid, det er to helt forskjellige ting, for meg.
Når jeg er på jobb, da prøver jeg å tenke over alt jeg sier og gjør.
Som jeg er vant til fra å jobbe som butikksjef i Rimi.
Om man som butikksjef, sier et ord galt, til en ny medarbeider, f.eks., så kan det bli problemer, med at medarbeideren mistrives, og blir urolig, f.eks. da.
Siden det noen hører fra butikksjefen, det tar de mer alvorlig, enn om det var fra en medarbeider.
Så problemer, med butikksjefen, det tar folk mer alvorlig, enn problemer med en kollega.
Så derfor prøvde jeg å tenke over hva jeg sa, og hvordan jeg oppførte meg osv., på jobb, som leder i Rimi, for å ikke skremme eller gjøre medarbeiderne utrygge da.
Mens, når jeg har fritid.
Da er jeg liksom meg selv.
Da oppfører jeg meg litt som jeg selv vil.
Og da er jeg en ganske selvstendig person, som har bodd aleine siden jeg var ni år osv.
Selv om jeg har bodd mye i bokollektiv osv., i noen år, på 90 og 2000-tallet.
Men jeg er vel rimelig selvstendig da.
Så det er ikke sånn, at jeg behandler folk likt, på fritida, når jeg er meg selv.
Som når jeg er på jobb, som Rimi-leder, f.eks., som jeg jo er vant til å jobbe som.
Da spiller jeg jo en rolle, vil jeg si, på jobb.
Man må spille en leder-rolle, vil jeg si, hvis man er leder i Rimi.
Man kan ikke bare si til medarbeidere, og kunder, og selgere, og distriktsjefer osv., det man føler for.
Man må beherske seg, og prøve å oppføre seg sindig og professjonelt.
Men jeg liker ikke å bare tenke jobb.
Når man går hele dagen, og behersker seg, og prøver å gjøre jobben best mulig, både når det gjelder det praktiske i butikken, og i forhold til medarbeidere og rimi-sjefer, og kunder osv.
Da må man nesten ha noen timer til å koble av, etter jobb, og drive med noe annet.
Som å chatte på irc, og drive med data osv., som jeg pleide å gjøre, på kvelden, etter Rimi-jobb, på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, i Oslo.
Og kanskje gå ut og drikke litt med bruttern, eller kamerater, hvis man er på godfot med de, for å få litt avkobling.
Eller gå å trene, på Sats eller Sentrum treningsstudio, som jeg også pleide å gjøre.
Eller gå på date med damer jeg traff på byen eller internett, som jeg også pleide å gjøre.
Selv om jeg aldri fant noen det klaffa helt med.
Men jeg prøvde i hvertfall.
Så å bare tenke jobb, jobb, jobb.
Det tror jeg ikke at jeg hadde fiksa.
Jeg må ha noe annet å drive med, enn jobb også, for å unngå å kjede meg ihjel.
Det er i hvertfall sånn jeg ser på det.
Så når han Michael, begynte å tulle med meg, sånn som jeg oppfattet det der og da, i hvertfall.
På den dyrbare fritida mi.
Når jeg hadde gjort det jeg synes jeg var artig.
Å trene, for å koble av fra det her mafia-greiene, og kjøpe mat, for å trøstespise, eller for å prøve å få kreftene tilbake, og spise sunn mat, med frukt og juice, osv., som jeg pleide å kjøpe da.
For jeg var allerede da litt overarbeidet.
Det her var høsten 2006.
Så da bare stakk jeg fra de Emelie og Michael da, som gikk sammen hjem fra jobb.
Hun, en svensk dame på, jeg vet ikke hvor gammel.
Hun sa hun hadde jobbet osv.
Så om hun jobba etter videregående da, i Sverige.
Det må vel være sånn man skal tolke det.
Men hun var veldig pen.
Så hun så ikke så gammel ut.
Men hvis hun jobba etter videregående, så var hun kanskje 19 eller 20 da.
Men hun kan også ha vært 18, eller noe.
Hun så vel ikke så gammel ut som 20.
Ikke lett å si.
Mens han Michael, som hun gikk sammen med.
Og som også en gang, fortalte henne hvor hun skulle sitte.
(Rett ovenfor meg).
Enda begge var vanlige medarbeidere.
Michael var ikke sjef der i det hele tatt, det sjekka jeg med Jill, noen måneder før, etter noe problemer der.
Han i 50-60 årene, gikk sammen med hun 18-19 år gamle jenta da.
Eller hvor gammel hun var.
Så det virka litt rart kanskje.
Men begge var liksom svenske, tenkte jeg.
Han Michael, snakka jo svensk til de andre på kampanjen.
Så jeg tenkte på han, som han 'svensken'.
Men han har jo et irsk navn.
Så det er mulig han var irsk statsborger.
Og bare hadde hatt svensk kone, og bodd i Sverige.
Sånn kan det også ha vært, tenker jeg nå.
Men da tenkte jeg bare på han, som svensken.
Så gikk de videre, i Dale St.
Så løp hun Emelie tilbake.
Til Leather Lane.
Omtrent her:
Men jeg var fortsatt sjokket, etter å ha blitt tilnærmet, fra Michael.
Jeg gikk i mine egne tanker, og tenkte ikke på det, at jeg var nærme Arvato, og at klokka var like etter stengetid på Arvato.
Så sånn var det.
Så løp hun Emelie tilbake da, til der hvor det skiltet er på bildet, omtrent.
På noen sko, som ikke hørtes så enkle ut, å løpe i.
Så roper hun navnet mitt da.
Men jeg er fortsatt litt i sjokk, jeg hadde ikke regna med å treffe folk jeg kjente da.
jeg var i mine egne tanker.
Og jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe mafia, i Norge.
Som politiet ikke forklarte meg noe om, hverken i Norge ellet Storbritannia.
Og jeg, ble spionert på, av hun Janine England, og fra hun Melissa M'Betsa, eller hvordan man skriver det, i det bokollektivet, i Mandeville St.
Og også av mob-aktige folk, på '3'-kampanjen, på Arvato.
Og også av tilfeldige folk, som jeg hørte prata om meg bak ryggen, de første månedene i byen, og sa 'he's queer', osv.
Og også folk som kikka inn vinduet, til loungen, da jeg satt der, på hostellet, off Hardman St., International Inn, eller In, da jeg bodde der, før jeg flytta til Walton.
Og også av en gjeng ungdommer, som klatra opp på taket, under vinduet, til rommet jeg leide, i Mandeville St., i Walton.
Så jeg skjønte ikke noe av hva som foregikk.
(Og det skjønner jeg fortsatt ikke).
Så jeg syntes ikke det var noe trygt, å bli for kjent, med damene på Microsoft-aktiveringa.
For damenes skyld, mener jeg.
For hun Janine England, skulle jo vite hvilke nordiske damer jeg hadde prata med, på den festen hos de svenske Abba-damene osv.
Så jeg turte ikke å gå for nærme de damene på jobben, etter den episoden.
I tilfelle de da kunne få noe problem med noe mob/mafia, eller hva det var.
Så jeg sa ikke noe til hun Emelie da, når hun ropte navnet mitt.
Jeg turte ikke å spørre om hun skulle være med inn, for eksempel.
Fordi, en dame på jobben.
En stor dame, på 150 kg. kanskje.
Judith.
Hun sa en gang til meg, på jobben, på engelsk.
At hun Emelie, er hyggelig/fin, eller noe.
Så sa jeg 'ja' da.
For hun var den som var mest hyggelig der, syntes jeg.
Hun var jo mye yngre enn meg.
Men når man er i utlandet, sånn som England, da er det greit å bli kjent med andre nordiske folk, selv om dem er litt yngre, mener jeg da.
Hun var ikke sånn barnslig, sånn som jeg syntes at hun norske, Kristine Hansen var for eksempel.
Hun virka litt barnslig, så hun prata jeg aldri med.
Men hun her Emelie, hun synes jeg virka helt fin og moden og selvstendig osv., så hun kunne man prate litt med, tenkte jeg da.
Foreldrene, eller faren, var også politi, så da tenkte jeg det var trygt, å veksle noen ord, en gang i blant da.
Men jeg sa ikke noe til henne da.
For jeg ante ikke hva det her mafia/mob greiene var.
Og jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun ropte navnet mitt.
Men jeg bare så på henne, for at hun skulle gå etter han Michael da.
For hun Judith, på jobben, hun ble helt bestyrtet, etter at jeg ikke sa noe negativt, om hun her Emelie.
Så hvis han Michael skulle begynne å 'gure' og.
Da tror jeg ikke det hadde blitt så levelig, å jobbe der lenger.
Hvis det var sånn, at alle skulle bli sure på meg, som hun Judith ble, fordi jeg ikke fant så mye negativt å si om hun Emelie da.
Som det virka for meg, at hun Judith ble.
Nei, det orka jeg ikke.
Så da var det nok smartere, at hun gikk videre sammen med han Michael, som var homo, trodde jeg da.
Enn at det skulle bli enda mer sånn, som det var med hun Judith, på jobben, at f.eks. folk skulle begynne å prate, og si dritt osv.
Nei det orka jeg ikke å tenke på.
Så da bare så jeg på henne, og så på mot dit han Michael gikk da, at hun burde bare gå sammen med han.
For jeg orka ikke å tenke på, at han Michael skulle begynne å spre rykter på jobben osv.
Men jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun løpte tilbake, og ropte navnet mitt.
Og jeg fikk ikke sagt så mye heller, for jeg var jo egentlig i mine egne tanker, og hadde helt glemt jobben.
Og jeg kjente jo ingen i byen, så jeg fikk litt sjokk, da det plutselig dukket opp to folk fra jobben osv.
Så det skjønte jeg ikke helt, hva hun mente da.
Men etter det, så prøvde jeg i hvertfall å følge litt mer med på henne.
For da var det jo et eller annet med henne.
Så jeg prøvde å behandle henne bra, på jobben osv.
Så det var derfor jeg ble bekymra da.
Da hun plutselig forsvant fra jobben, de to siste månedene jeg jobbet der.
Så det var derfor jeg prøvde å få opp tempoet på den arbeidssaken, mot arvato osv., i tilfelle det var noe galt, i forbindelse med henne, og at hun var borte fra jobb da.
For hun var jo veldig pen og ung osv., så jeg visste ikke om noe kunne være galt.
(Og det vet jeg vel fortsatt ikke).
Så hva som foregår, det vet ikke jeg.
Men nå får jeg prøve å ta en pause her, med all skrivingen.
Så får vi se om jeg klarer det.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Thursday, 24 July 2008
Hvordan aktivere en versjon av Windows på flere maskiner, del 1. (In Norwegian).
Ok, nå begynner jeg å bli ganske desperat her, siden ingen hjelper meg, med problemene, på Microsoft-aktiveringa, som jeg mistenker kan ha vært noe linket med misbruk av nordiske damer som jobbet der osv.
Men, for at det ikke skal være noe misforståelser, om at jeg er den personen jeg sier.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir tullet med, av alle mulige myndigheter, men hvem vet.
Jeg tar med det her, for å vise at jeg ikke tuller, når jeg sier at jeg har jobbet, i et og et halvt, på Microsoft Produktaktivering, for skandinavia, i Liverpool.
Det som flest kunder, prøver på, når de skal 'lure' Microsoft, det er å aktivere Windows, på flere maskiner.
En lisens av Windows kan bare brukes på en maskin.
Når det gjelden en vanlig Windows lisens, som man kjøper i butikken, på en CD, så kan den anvendes, på en maskin av gangen. Men denne lisensen kan flyttes, om man kjøper en ny pc, etter noen år. Men den kan kun anvendes på en pc, av gangen.
Mens en OEM versjon av Windows, det betyr at det er en Windows, som har fulgt med en pc, når du kjøpte en PC, i en butikk.
Ofte en laptop, eller en ferdigbygget vanlig PC, fra Dell, eller Packard Bell, e.l.
Hvis du har en OEM-versjon, av Windows, så skal det finnes et klistremerke, på undersiden av PC-en, hvis det er en laptop, eller på kabinettet, hvis det er en ferdigbygget stasjonær pc, fra Dell eller Packard Bell, eller lignende.
Hvis du har bygget PC-en selv, da har du kanskje kjøpt en Window-CD, med lisens, i databutikken.
Og disse CD-ene, kan enten være OEM, som da kun gjelder for det hovedkortet, som du instalerer Windows på, første gangen.
(Det er derfor OEM-lisenser er billigere enn vanlige Windows-lisenser, det er fordi at OEM-lisenser, er bundet opp mot en PC, den første den brukes på, eller mer nøyaktig, et hovedkort, så hvis man oppgraderer, etter et par år, til et nytt, bedre hovedkort, så blir det som en ny PC, og OEM-lisensen, gjelder da egentlig ikke lengre, siden den lisensen bare gjelder for den første PC-en, eller hovedkortet da, for å spesifisere det, som lisensen brukes på).
En vanlig Windows-lisens, kan brukes på et nytt hovedkort, hvis du oppgraderer, men kun på et maskin (hovedkort), av gangen.
Dette er hva reglene sier.
Dette ble det slurvet med, av nesten alle, tror jeg, på den Microsoft-aktiveringa, som jeg jobbet på.
Det var mange unge damer, som jobbet der, og som nesten ikke skjønte hva hovedkort var osv., så de bare tok det på 'feelingen'.
Men de fleste slapp nok det meste igjen, hvis kunden ble sur, f.eks.
Uten at jeg hørte selve samtalene, for jeg var bare vanlig medarbeider, men jeg folk har sagt til meg det.
F.eks. Margrethe Augestad, fra Drammen, som har jobbet i Rimi, hun fortalte meg, da jeg var ny i jobben, at 'vi slipper bare alt igjennom vi'.
Så mange agenter, som medarbeiderne ble kallt, de slurvet fælt med disse reglene.
Så jeg skal ikke si, at det ikke er umulig å få aktivert en Windows-lisens, på flere maskiner, det kommer mye ann på hvem du ender opp med å prate med, og hvor mye denne personen forstår av hva hovedkort er osv.
Nå har jeg ikke fortalt om triksene, for det er egentlig ganske lett å lure denne aktiveringen over telefon.
Men jeg får heller ta det senere, så kanskje politiet, eller noen, gir meg rettighetene tilbake i mellomtiden, og forteller meg hva som foregår, og slutter å tulle med arbeidssaken min mot Microsoft osv.
Vi får se.
Så da fortsetter kanskje Windows aktiveringsskolen, ved senere anledning.
Vi får se.
Denne posten bare som en kuriositet, i tilfelle noen lurer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er den originale posten, fra Dagbladets kommentarsystem, og link til websiden som artikkelen finnes på:
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/07/22/541491.html#comments_container
Men, for at det ikke skal være noe misforståelser, om at jeg er den personen jeg sier.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir tullet med, av alle mulige myndigheter, men hvem vet.
Jeg tar med det her, for å vise at jeg ikke tuller, når jeg sier at jeg har jobbet, i et og et halvt, på Microsoft Produktaktivering, for skandinavia, i Liverpool.
Det som flest kunder, prøver på, når de skal 'lure' Microsoft, det er å aktivere Windows, på flere maskiner.
En lisens av Windows kan bare brukes på en maskin.
Når det gjelden en vanlig Windows lisens, som man kjøper i butikken, på en CD, så kan den anvendes, på en maskin av gangen. Men denne lisensen kan flyttes, om man kjøper en ny pc, etter noen år. Men den kan kun anvendes på en pc, av gangen.
Mens en OEM versjon av Windows, det betyr at det er en Windows, som har fulgt med en pc, når du kjøpte en PC, i en butikk.
Ofte en laptop, eller en ferdigbygget vanlig PC, fra Dell, eller Packard Bell, e.l.
Hvis du har en OEM-versjon, av Windows, så skal det finnes et klistremerke, på undersiden av PC-en, hvis det er en laptop, eller på kabinettet, hvis det er en ferdigbygget stasjonær pc, fra Dell eller Packard Bell, eller lignende.
Hvis du har bygget PC-en selv, da har du kanskje kjøpt en Window-CD, med lisens, i databutikken.
Og disse CD-ene, kan enten være OEM, som da kun gjelder for det hovedkortet, som du instalerer Windows på, første gangen.
(Det er derfor OEM-lisenser er billigere enn vanlige Windows-lisenser, det er fordi at OEM-lisenser, er bundet opp mot en PC, den første den brukes på, eller mer nøyaktig, et hovedkort, så hvis man oppgraderer, etter et par år, til et nytt, bedre hovedkort, så blir det som en ny PC, og OEM-lisensen, gjelder da egentlig ikke lengre, siden den lisensen bare gjelder for den første PC-en, eller hovedkortet da, for å spesifisere det, som lisensen brukes på).
En vanlig Windows-lisens, kan brukes på et nytt hovedkort, hvis du oppgraderer, men kun på et maskin (hovedkort), av gangen.
Dette er hva reglene sier.
Dette ble det slurvet med, av nesten alle, tror jeg, på den Microsoft-aktiveringa, som jeg jobbet på.
Det var mange unge damer, som jobbet der, og som nesten ikke skjønte hva hovedkort var osv., så de bare tok det på 'feelingen'.
Men de fleste slapp nok det meste igjen, hvis kunden ble sur, f.eks.
Uten at jeg hørte selve samtalene, for jeg var bare vanlig medarbeider, men jeg folk har sagt til meg det.
F.eks. Margrethe Augestad, fra Drammen, som har jobbet i Rimi, hun fortalte meg, da jeg var ny i jobben, at 'vi slipper bare alt igjennom vi'.
Så mange agenter, som medarbeiderne ble kallt, de slurvet fælt med disse reglene.
Så jeg skal ikke si, at det ikke er umulig å få aktivert en Windows-lisens, på flere maskiner, det kommer mye ann på hvem du ender opp med å prate med, og hvor mye denne personen forstår av hva hovedkort er osv.
Nå har jeg ikke fortalt om triksene, for det er egentlig ganske lett å lure denne aktiveringen over telefon.
Men jeg får heller ta det senere, så kanskje politiet, eller noen, gir meg rettighetene tilbake i mellomtiden, og forteller meg hva som foregår, og slutter å tulle med arbeidssaken min mot Microsoft osv.
Vi får se.
Så da fortsetter kanskje Windows aktiveringsskolen, ved senere anledning.
Vi får se.
Denne posten bare som en kuriositet, i tilfelle noen lurer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er den originale posten, fra Dagbladets kommentarsystem, og link til websiden som artikkelen finnes på:
Hvordan aktivere en versjon av Windows, på flere maskiner.
Skrevet av cons 24.07.2008 kl. 19:08
Ok, nå begynner jeg å bli ganske desperat her, siden ingen hjelper meg, med problemene, på Microsoft-aktiveringa, som jeg mistenker kan ha vært noe linket med misbruk av nordiske damer som jobbet der osv.
Men, for at det ikke skal være noe misforståelser, om at jeg er den personen jeg sier.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir tullet med, av alle mulige myndigheter, men hvem vet.
Jeg tar med det her, for å vise at jeg ikke tuller, når jeg sier at jeg har jobbet, i et og et halvt, på Microsoft Produktaktivering, for skandinavia, i Liverpool.
Det som flest kunder, prøver på, når de skal 'lure' Microsoft, det er å aktivere Windows, på flere maskiner.
En lisens av Windows kan bare brukes på en maskin.
Når det gjelden en vanlig Windows lisens, som man kjøper i butikken, på en CD, så kan den anvendes, på en maskin av gangen. Men denne lisensen kan flyttes, om man kjøper en ny pc, etter noen år. Men den kan kun anvendes på en pc, av gangen.
Mens en OEM versjon av Windows, det betyr at det er en Windows, som har fulgt med en pc, når du kjøpte en PC, i en butikk.
Ofte en laptop, eller en ferdigbygget vanlig PC, fra Dell, eller Packard Bell, e.l.
Hvis du har en OEM-versjon, av Windows, så skal det finnes et klistremerke, på undersiden av PC-en, hvis det er en laptop, eller på kabinettet, hvis det er en ferdigbygget stasjonær pc, fra Dell eller Packard Bell, eller lignende.
Hvis du har bygget PC-en selv, da har du kanskje kjøpt en Window-CD, med lisens, i databutikken.
Og disse CD-ene, kan enten være OEM, som da kun gjelder for det hovedkortet, som du instalerer Windows på, første gangen.
(Det er derfor OEM-lisenser er billigere enn vanlige Windows-lisenser, det er fordi at OEM-lisenser, er bundet opp mot en PC, den første den brukes på, eller mer nøyaktig, et hovedkort, så hvis man oppgraderer, etter et par år, til et nytt, bedre hovedkort, så blir det som en ny PC, og OEM-lisensen, gjelder da egentlig ikke lengre, siden den lisensen bare gjelder for den første PC-en, eller hovedkortet da, for å spesifisere det, som lisensen brukes på).
En vanlig Windows-lisens, kan brukes på et nytt hovedkort, hvis du oppgraderer, men kun på et maskin (hovedkort), av gangen.
Dette er hva reglene sier.
Dette ble det slurvet med, av nesten alle, tror jeg, på den Microsoft-aktiveringa, som jeg jobbet på.
Det var mange unge damer, som jobbet der, og som nesten ikke skjønte hva hovedkort var osv., så de bare tok det på 'feelingen'.
Men de fleste slapp nok det meste igjen, hvis kunden ble sur, f.eks.
Uten at jeg hørte selve samtalene, for jeg var bare vanlig medarbeider, men jeg folk har sagt til meg det.
F.eks. Margrethe Augestad, fra Drammen, som har jobbet i Rimi, hun fortalte meg, da jeg var ny i jobben, at 'vi slipper bare alt igjennom vi'.
Så mange agenter, som medarbeiderne ble kallt, de slurvet fælt med disse reglene.
Så jeg skal ikke si, at det ikke er umulig å få aktivert en Windows-lisens, på flere maskiner, det kommer mye ann på hvem du ender opp med å prate med, og hvor mye denne personen forstår av hva hovedkort er osv.
Nå har jeg ikke fortalt om triksene, for det er egentlig ganske lett å lure denne aktiveringen over telefon.
Men jeg får heller ta det senere, så kanskje politiet, eller noen, gir meg rettighetene tilbake i mellomtiden, og forteller meg hva som foregår, og slutter å tulle med arbeidssaken min mot Microsoft osv.
Vi får se.
Så da fortsetter kanskje Windows aktiveringsskolen, ved senere anledning.
Vi får se.
Denne posten bare som en kuriositet, i tilfelle noen lurer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Nytt innlegg Svar på innlegg Varsle
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/07/22/541491.html#comments_container
Subscribe to:
Posts (Atom)
About Me
- Erik Ribsskog
- Overhørte på Rimi Bjørndal, (jeg jobbet som butikksjef/leder i ti år, i mange forskjellige butikker), i 2003, at jeg var forfulgt av 'mafian', mm. Har etter dette ikke fått rettighetene mine, i mange saker. Blogger derfor om problemer med å få rettigheter, mm. Mine memoarer, (Min Bok 1-10), kan også finnes på johncons-blogg, (se: 'Etiketter'). Jeg blogger også om slektsforskning, (etter at min danskfødte mormor, som var etter adelige/kongelige, døde i 2009). Har også vært såvidt innom Høyre/Unge Høyre, i sin tid. Har også studert informasjonsbehandling/IT/Computing, (på NHI, HiO IU og University of Sunderland). Har også bakgrunn fra handel og kontor, (grunnkurs, økonomi med markedsføring og data). Er/var også i Heimevernet, (etter at jeg ble overført dit, etter førstegangstjeneste i infanteriet, (og en rep-øvelse i mob-hæren), i forbindelse med omorganiseringer, i Forsvaret, etter den kalde krigen). Blir også utsatt for mye nettmobbing, mm. johncons-blogg, (og mine memoarer og nettbutikk), er kjent fra TV-programmet Tweet4Tweet, i 2012, (selv om jeg måtte klage, for programmet var veldig useriøst/nedlatende, mm.).
