En litt flau mafia-historie, e.l., med bestemor Ingeborg og onkel Martin. (In Norwegian)

Som man kan se på det bildet her:



Så har jeg på håret, (som burde klippes, jeg skal gjøre det til uka).

Så har jeg en slags skallet flekk, må man vel kalle det, på høyre side av pannen.

Hvor det er mindre hår, enn på venste side vel.

Noe sånt.

(Jeg lurer på om det kan komme av at jeg ble to måneder for tidlig født, og at hodet ikke var ferdig vokst, eller hva man skal si).

Noe sånt.

Mer da.

Jo, da jeg var yngre da, så hadde jeg håret til sida da.

(Det var en frisør på Oslo City, som sa rundt 2002, var det vel, da jeg begynte å studere igjen, at jeg burde ha håret nedover og ikke til sida.

Og da tenkte jeg, at siden jeg skulle begynne å studere igjen, så kunne jeg kanskje prøve å ha litt kulere hårfrisyre og, så da begynte jeg å forrandre hvordan jeg hadde håret da, som han frisøren på Oslo City foreslo.

Så sånn var det).

Men men.

Men jeg har alltid hatt problem med håret, at det ser litt rart ut, siden det er en sånn skallet flekk, eller hva man skal kalle det.

Så jeg pleide å ta håret til sida da, med hånda, for å få en sånn frisyre da, i ten-årene osv., sånn at det ikke skulle se rart ut da.

Og en gang, som jeg og søstra mi var på sommerferie hos bestemor Ingeborg, da hun bodde i Stavern, på 80-tallet.

Dette kan vel ha vært sommeren 1986 eller 1987, eller noe kanskje.

Da var det en lørdagskveld i huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenweys gate, i Stavern.

Og da var jeg og søstra mi, Pia der, og mora mi, og onkel Martin da, og bestemor Ingeborg.

Og da forsvant plutselig onkel Martin og bestemor Ingeborg ned i kjelleren, til soverommet til bestemor Ingeborg, tror jeg.

Og så dukka begge to opp igjen, etter en time kanskje.

Og da hadde Martin hjulpet bestemor Ingeborg, å få sånn frisyre, som jeg hadde nesten.

At bestemor Ingeborg hadde håret til sida da, på samme måte som jeg pleide å ha det.

Og det syntes jeg var litt rart da.

Men jeg brydde meg ikke noe om det, for jeg har aldri tatt de på morssiden i familien min så seriøst liksom.

Det er bare noe plikt og herk nesten, som man måtte igjenom, å være der om sommeren, som ungdom da.

Det gjaldt å være mest mulig utendørs, i Larvik, Stavern og Nevlunghavn, når man besøkte enten mora mi eller bestemor Ingeborg da.

Så sånn var det.

Men nå lurer jeg på om det der, med at bestemor Ingeborg herma etter min hårfrisyre, kunne det virke som, var noe 'mafian'-mobbing av meg?

Eller noe Illuminati-mobbing?

Man kan lure ihvertfall.

Noe rart var det vel, siden onkel Martin og bestemor Ingeborg, skulle drive på sånn, midt på lørdagskvelden, og så komme opp og presentere bestemor Ingeborg da.

Men man kan ikke skjønne alt.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Konturene av en krig i Ribsskog-familien. (In Norwegian)

Nå ser jeg, inni hodet mitt, konturene av en krig i Ribsskog-familien.

Da har vi nok mora mi, Karen Ribsskog, som døde for 10 år siden, på anti-Illuminati-sida.

Og bestemor Ingeborg og onkel Martin og tante Ellen og søstra mi Pia, er nok på Illuminati-sida.

Og vel også faren min.

Så er det meg som ikke er involvert da.

Men jeg tror, at mora mi, har sendt meg til faren min, muligens i noe slags samforståelse med politiet i Larvik.

Noe sånt.

Fordi mora mi lot meg sitte på trappa på Larvik politistasjon, som guttunge, da jeg var 8-9 år, i en time nesten, mens hu prata om noe, som hu ikke ville fortelle meg om.

Og vi bodde bare noen hundre meter unna politistasjonen, så hvorfor ville mora mi, dra meg med ned dit, for å sitte på trappa der, i nesten en time, mens en konstabel i sivil, dukka opp etter 20 minutter, eller noe?

Det forstår jeg ikke.

Så her blir jeg sendt rundt på noen måte, virker det som for meg.

Men bestemor Ingeborg og tante Ellen, de var lystige, må man vel si, i begravelsen til mora mi.

Faren min, han var ikke så lystig, men han klagde på at eksospotta ikke var ordentlig festa på bilen min.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, da jeg gikk første klasse, på Østre Halsen skole, så fikk vi i oppdrag, i en håndarbeid-time da, like før jul, 1977 vel, å lage en heks.

Og da sa mora mi, at den skulle jeg gi til bestemor Ingeborg.

Så her har vi nok fasiten, mistenker jeg.

Og da måtte jeg holde maska da, på julaften da, i Nevlunghavn, for jeg var ikke så fan av bestemor Ingeborg, jeg heller.

Nei, hun prata noe om at folk med blå øyne kom til å dø ut, og sånn, på den tida her, til meg, som hadde blå øyne.

Og mer da.

Hun og jeg krangla om dansketida, for jeg hadde lært på skolen, at danskene underprioriterte Norge, under dansketida da.

Så sånn var det.

Åndslivet led visst dårlige kår, i Norge, under dansketida.

For alle bøker, som f.eks. bibler osv., befant seg i Danmark da.

Men mormora mi, hu ble sur, når jeg lagde et poeng ut av dette, og bare uff-et seg nærmest, over at jeg nevnte bibler da, det var irrelevant, forstod jeg.

Så sånn var det.

Og mormora mi, hun var litt sånn skrullete nesten, så hun bærer nok nag til meg, for de tingene her enda.

Så sånn er det.

Men men.

Så jeg lurer på om skillelinjene går noe sånn her.

Selv om det er ganske vanskelig å si sikkert, om bestemor Ingeborg osv.

Hm.

Men noe er det ihvertfall.

Tante Ellen er nok illuminist ihvertfall, eller noe slikt.

Hun sendte noe håndlaget godteri, uten noen forklaring, da jeg skulle flytte til faren min, fra mora mi.

Og da dytta mora mi meg ned trappa, som om det var noe skummelt med pakkene som tante Ellen sendte, som postmannen hadde trykka gjennom postluka i døra, i Jegersborggate.

Sånne pakker sendte også tante Unse, i Danmark, var det vel, som jeg nesten ikke visste hvem var.

Det var ikke tanta mi, men muligens tanta til mora mi.

Hun sendte sånne 'klynger' med mange små julegaver, bundet sammen da, husker jeg.

Så det var jo litt morsomt da, selv om jeg ikke var så flink til å sende takkebrev, som søstra mi.

Og jeg ba en gang søstra mi, og også takke for meg.

Men hun ville ikke skrive 'hilsen Erik og Pia', eller 'hilsen Pia og Erik', sånn at jeg slapp å skrive.

Neida, men hun skrev sånn 'Erik hilser'.

Det var ikke det jeg mente da.

Jeg syntes ikke det var så barskt å skrive sånn brev til 'tante' Unse da, som jeg ikke kjente.

Men jeg prøvde å få søstra mi til å gjøre det, da jeg var i kanskje 14-15 års alderen da, eller noe.

Men det funka ikke.

Så det var ikke sånn at jeg råda over søstra mi, neida hu råda nok over seg selv, det var ihvertfall ikke jeg som rådde med henne.

Hun var oppe hos meg, i Leirfaret da, en gang, den jula.

For jeg hadde spist opp marsipangrisen, tror jeg, som hun fikk av bestemor Ingeborg, eller rappa en tier eller noe.

Jeg var litt slem som tenåring.

Så da dukka hu opp i Leirfaret da, med brev fra bestemor, om det her da.

Mens jeg ikke var så flink til å skrive sånn brev, til bestemor Ingeborg og 'tante' Unse da, som jeg så på som litt som en slags jente-greie.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Var søstra mi, Pia Ribsskog, involvert i noe drap på Nina Monsen og/eller mora mi? (In Norwegian)

Søstra mi, hun virker kanskje som en slags uskyldig person, som aldri gjør noe galt.

Men jeg husker hvordan søstra mi var, på 70-tallet, og da var det sånn, at plutselig hadde noen rappa knappene til TV-en.

Og plutselig hadde noen skåret med kniv, på vugga til Axel.

Det var Pia.

Hun ble ferska for det siste.

Og da begynte hun å gråte da, så fikk hun trøst.

Mens jeg fikk kjeft, uansett om hva jeg gjorde omtrent.

Men samme det.

Mer da.

Jo, fordi, søstra mi, på 90-tallet, hun nevnte sånn i forbifarten, utenfor sammenhengen, at 'Nina har flytta til Bergeråsen'.

Et par ganger sa hun det.

Men hvorfor sa hun det?

For å prøve å tyde, om jeg hadde noe interesse, av hun Nina Monsen, tror jeg.

For å sjekke, om det var trygt å myrde henne, iforhold til interesse fra meg.

Noe sånt?

Faren min solgte jo barndomshjemmet mitt, på Bergeråsen, på slutten av 80-tallet.

Og farmora mi, hun flytta jo til sykehjem i Svelvik, og det huset arva onkelen min, Runar.

Så jeg hadde jo ikke noe hjem på Berger, eller Sand.

Så det spilte ingen rolle, om jeg syntes hun Nina Monsen, var ok eller ikke.

For jeg kunne jo ikke bare dra til henne.

Altså, jeg og henne gikk vel greit sammen.

Så jeg kunne kanskje ha tenkt meg, å tatt en øl eller noe, og prata med henne, om gamle dager osv.

Når søstra mi nevnte det, at hu hadde flytta til Berger.

Men da måtte jeg jo først ha hatt et sted å bo, et slags barndomshjem, som jeg kunne ha dratt til, en helg.

På Berger.

Men det hadde jeg jo ikke.

Jeg var ikke velkommen hos Haldis og dem, det ble så svett, eller hva man skal kalle det.

Og det her visste vel søstra mi.

Og hun Nina Monsen hadde jo også barn og vel også type, ihvertfall sist jeg møtte henne, i Oslo, i 1993, var det vel.

Men hvis hun var singel, så kunne jeg vel ha tatt en øl og prata med henne, hjemme hos meg, hvis jeg hadde hatt et barndomshjem på Berger, som jeg kunne vært, en helg.

Men jeg hadde jo ikke det.

Så hvorfor spurte søstra mi meg.

Eller hun spurte ikke.

Hun bare sa det sånn, utenfor sammenhengen, 'du vet Nina, hun har flyttet til Bergeråsen'.

På en sånn idiotmåte, nærmest.

Hva med det, hvorfor sier du det?

Helt idiotisk og hjernedødt og utenfor sammenhengen.

Men kan dette ha vært, for å sjekke om jeg hadde noe interesse av hun Nina Monsen, og sjekke om det ville være trygt å myrde henne.

Det lurer jeg på nå.

Samme med mora mi.

Søstra mi sa sånn, at når mamma blir gammel, da måtte jeg hjelpe å ta vare på henne.

Ut av løse luften, da jeg besøkte søstra mi, i Tromsøgata, ved Sofienberg.

Jeg svarte ikke.

For det her kom helt bardus, på meg.

Mora mi var jo bare 50 år.

Det var jo helt på trynet.

Først måtte jeg jo fått meg en bedre betalt jobb, og et stort hus og kone osv.

Så kunne jeg tenkt på å ta vare på mora mi.

Altså, som singel mann, så kunne jeg vel ikke hatt mora mi boende, i Rimi-leilighetene.

Søstra mi er helt blokka i huet.

Så jeg svarte ikke noe, på det idiot-greiene hennes.

Hun trodde hun ville få all byrden med mora mi da.

Men det er jo helsevesen, som følger opp folk, i Norge, som trenger sykehjemsplass osv.

Men søstra mi er jo helt hysterisk og idiot.

Altså, skal man ikke få lov å være ung selv da, men skal behøve å bekymre seg for mora si, som har vært jævlig mot meg, hele livet, før hun blir 50.

Det er jo helt idiotisk.

Hadde hun vært 70, eller noe, så hadde jeg skjønt det.

Men ikke før hun blir 50.

Jeg mistenker at søstra mi, hun bare fikk mora mi drept, for søstra mi er i noe mafian/illuminati, og kan ordne sånt.

Og det samme med Nina Monsen, eventuelt.

Det her mistenker jeg ihvertfall.

Så hu søstra mi, hu vil jeg advare mot.

Jeg lurer også på hva som skjedde, da Christell sa at søstra mi hadde abort, i huset til Haldis, som 15-16 åring.

Var det noe slags barnedrap, eventuelt, mistenker jeg.

Så jeg vil ikke si det her 100% sikkert, for jeg har jo ikke noe bevis, eller noe sånt.

Det her er bare noe jeg kom på nå da, hvordan henger dette sammen.

Kan det være sånn, at søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, er et kynisk illuminati/mafia-medlem?

Jeg husker ihvertfall en gang, i 1991, var det vel.

Da var jeg bursdagen til Magne Winnem, i januar 1991 eller januar 1992.

Og da dro vi på byen, hele selskapet.

Og da møtte vi søstra mi, i Karl Johans gate, i gågate-delen.

Og da slava hun rundt på en kamerat av henne, fra Røyken vel, en med typisk norsk utseende, og han måtte tigge penger, i en lue, eller hva det var.

Som var ganske full av mynter da, mens søstra mi kommanderte da.

Så her er det kommandant Pia, kan man vel kalle henne da.

Så er kommandant Pia, i noe Illuminati eller eventuelt mafian, og får ordnet mord på familiemedlemmer og kjente, det lurer jeg på.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

'Rotte-kar' skifter bærehånd. (In Norwegian)

Da jeg kom hjem fra butikken igår kveld, ca. kl. 23.

(Butikken, Tesco, er åpen til kl. 24, og jeg sitter ofte halve eller hele dagen, og skriver blogg).

Da gikk jeg i Leather Lane da.

Så dukka det opp en kar, i slutten av 20-åra kanskje.

Velkledd vel og bærende på en slags dokumentkoffert vel.

Og så sier han, at jeg burde passe meg, lenger opp i gata, for det var kanskje 30 rotter der, sa han.

Jeg bare begynte å le, for jeg veit jo at det er rotter der, for jeg har jo bodd her i snart tre år.

Og i Norge, så ville vel aldri noen begynte å bable, til fremmede, om noe sånt, om natta.

Hvis man er edru.

Han kalte meg til og med 'mate', selv om jeg aldri har sett vedkommende før, såvidt meg bekjent.

Men det er sånn briter er, at dem skal være høflige da.

Så jeg bare lo, og sa 'cheers', som betyr takk da.

Jeg syntes det var rart, at man skulle bli sagt fra ting som det.

For jeg tror ikke det kan ha vært så mye som 30 rotter der, det var nok vedkommende som var litt nervøs for rotter, og litt pysete kanskje.

Noe sånt.

Så det var litt merkelig, den situasjonen, synes jeg, for han prata høyt og tydelig.

Så han virka som en som ikke var så innmari pysete ellers.

Eller, han var veldig lite sjenert.

Så veldig lite sjenert og veldig pysete.

Det var rart, må man vel si.

Så han var litt rar.

Det som var enda rarere, det var at han bytta bærehånd, på dokumentmappa.

Jeg gikk ikke bort til døra, hvor jeg skulle inn.

Nei, jeg gikk bort til siden av smuget, så han passerte meg på min venstre side da.

Og ikke på min høyre side, som han ville ha passert meg på, hvis jeg hadde gått bort til inngangsdøra, her i nummer 5.

Så sånn var det.

Så det var litt rart, synes jeg, at han skulle bytte bærehånd, for dokumentmappa, fra venstre til høyre hand, var det vel.

Mens han snakka og mens han gikk.

Så her var det en del rart.

En veldig lite sjenert og veldig pysete kar, (må man vel si, siden han overdriver så mye), skifter bærehånd, mens han prater og går, klokka 23 om kvelden.

Nei, det var litt rart, syntes jeg.

Så når jeg våkna nå, så husker jeg, at jeg tenkte om det var noe Home Office/MI5, eller 'mob', eller noe lignende greier med han.

Det er mulig.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Mora mi hadde kontrollen, iforhold til faren min. (In Norwegian)

Sånn som jeg skrev om, i den forrige bloggposten, så hadde mora mi kontrollen, iforhold til faren min.

På den måten, at faren min gjorde som mora mi sa.

Mora mi sa, at jeg måtte begynne å spille fotball, et halvt år etter, at jeg hadde flytta til faren min.

Og mora mi dukka også opp seinere, og skulle kommandere mer da.

Så mora mi ville visst ikke at jeg fikk roen på meg, må man vel si.

Noe sånt.

Mora mi dro ofte på ferie, aleine, til London osv., i en uke av gangen osv., på 70-tallet.

Da var jeg og søstra mi, hos Gran-familien, i Stavern.

Som det nok var noe med.

Vi var hos søstra til han i Sandefjord, som startet Grans bryggeri.

(Og dem må vel ha vært kommunister, de Grans-folka, hvis man ser på Grans butikkene, som jeg husker fra Drammen blant annet, for faren min og Haldis, de hadde vannsengbutikk, i samme gata som Grans der.

Og jeg husker også Grans-butikken fra Elverum forresten, hvor vi pleide å gå forbi, når vi gikk 1-2 mils marsjer, med tung pakning, osv., i infanteriet, under førstegangstjenesten.

Jeg pleide å høre på Metallica osv., på walkman.

Så sånn var det.

For jeg var også med faren min på ferie, til Jugoslavia, sommeren 1980, før jernteppe falt, så jeg husker hvordan de 'ekte' kommunistbutikkene, i Jugoslavia, så ut, og det var vel ikke så helt ulikt de Grans-butikkene, vil jeg si.

Selv om de nok kanskje hadde bedre utvalg i kommunistbutikkene i Jugoslavia, i 1980.

Det vil jeg nok si.

Og bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, de kjøpte også mye Grans-brus.

Grans Champagnebrus, det var en stor slager hos dem, husker jeg, til søndagsmiddagene da.

Og faren min, han har vel i alle år, vært en veldig stor fan av grans øl, ihvertfall av det jeg kan huske.

Dem pleide å ha et par kasser Grans-øl, stående, i garasjen til Haldis.

For faren min likte ikke at ølet var for kalt, det skulle stå i boden eller garasjen da.

Og de Grans-kassene, de ble nok bytta ut ganske ofte.

Og det gikk også mye i sånne 0.7 liter øl, Aass fatøl osv., fra 'vanlige' matbutikker.

Så hvordan faren min og Haldis fikk råd til å kjøpe så mange eiendommer i Drammen, når faren min drakk så mye, det vet jeg ikke.

Men man kan vel ikke forstå alt.

Så sånn var det.)

Og så dukka mora mi opp, etter en uke i London, eller noe, med gaver da, som varierte fra en sor-bits tyggegummipakke til leker da.

Så sånn var det.

En gang, etter at jeg flytta til faren min, så fikk jeg også leker fra London, så denne aleine-ferieringa, til mora mi, den må nok ha fortsatt på 80-tallet også.

Så sånn var det.

Så det må nok ha vært noe med mora mi.

Nick Ewans, han påståtte amerikanske private etterforskeren.

Han sendte meg også en e-post med en artikkel fra Aftenposten, på 80-tallet, da morfaren min, husker jeg, Johannes, hadde etterlyst mora mi, for hun forsvant, etter at søstra mi også hadde flytta til Berger, og mora mi bodde aleine i Larvik.

Søstra mi hadde rømt til en dame, som var ukjent for meg, og klagd på mora mi, og så måtte hu flytte til Bergeråsen hu og.

Men nå ser jeg korrekturene, av et Illuminati-nettverk i familien min.

Bestemor Ingeborg, mora mi, og søstra mi.

At bestemor Ingeborg, som var i Tyskland, under oppveksten sin, etter at faren hennes tok med familien til Tyrol, på 30-tallet, i et eller to år.

Bestemor Ingeborg, hun må nok ha blitt smitta av Illuminati der.

Og så har hun videreført dette til mora mi, som nok må ha videreført dette til søstra mi da.

Noe sånt.

Selv om jeg ikke er helt sikker på om mora mi og bestemora mi og søstra mi, var i det samme greiene.

Hm.

Men Ingeborg og søstra mi, er nok i det samme Illuminati-greiene.

Og det er noe med tanta mi, Ellen og, at hun nok er med på det og.

Noe sånt.

Og at mora mi kanskje kontrollerte faren min nesten da.

Jeg husker en gang, på 70-tallet, da jeg og søstra mi, hadde vært hos faren vår, på ferie.

Om sommeren vel.

Og da, når vi skulle til faren vår, eller hjem igjen.

Da, så spurte mora mi, faren min, (kanskje fem år etter at dem ble skilt).

Om faren min kunne bli der en natt.

Og da lå faren min over hos mora mi, i huset i Jegersborggate, kanskje fem år etter at dem ble skilt.

Og da var vel egentlig mora mi sammen med Arne-Thormod Thomassen.

Men han dreiv med bygging og sånn, så han bodde i mange måneder, og nesten år, i Oslo, i 1978 da.

Så sånn var det.

Så her var det mye rart, som man må prøve å skjønne mer av vel.

Vi får se.

Kanskje han mannen til Ellen, Reto Savoldelli, fra Sveits, som hadde flere damer, tror jeg, nede i en landsby der, hvor jeg og søstra mi, (og kusina vår, Rahel), var på besøk, uten å få middag, en dag, da vi var på besøk hos tanta vår i Sveits da.

Her ligger det nok noen ugler begravet, eller hva det heter.

Så sånn er det.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Sommeren 1978, da var jeg og søstra mi og mora vår og stefaren vår, Arne Thormod, vi dro på ferie, til København.

Men, da må Arne Thormod, ha flytta til Oslo, for å jobbe, høsten 1978 da.

Og jeg mener det var sommeren, den gangen, da faren min lå over hos mora mi, i Jegersborggate.

Og jeg bodde bare i Jegersborggate, fra 1978 til 1979, for vi bodde på Østre Halsen, før det.

Så sånn var det.

Og da jeg dro til mora mi på ferie, etter 1979, da tok jeg nesten alltid toget.

Så sånn var det.

Men broren min, Axel, han ble jo født, i november 1978.

Jeg har jo skrevet, på blogger før, at jeg lurer på om han var en 'bytting'.

Ei venninne av mora mi, husker jeg, kommenterte også det, i Jegersborggate, at mora mi ikke så gravid ut, på bildene fra København.

Men men.

Det var ganske ofte, at mora mi hadde venninner der, det var ihvertfall ikke helt sjeldent.

Og jeg pleide å sitte å høre på, at dem prata, i stua.

En gang, så krafsa det i veggene, og da sa mora mi, at dem som bodde der før oss, hadde mista et marsvin.

Men jeg sa at det var rotter, for det var det dem vanligvis sa, når det ikke var gjester der.

Og mora mi pleide alltid å være useriøs og tulle med noe da.

Så jeg passa på henne, og forklarte at nå jugde hu, og sa strengt da, 'nei, det er rotter'.

Og hva gjorde mora mi da?

Da begynte hu å le da, for det syntes hu var morsomt og komiskt da.

Så hu var litt sånn sofistikert og underfundig, hu mora mi, så det var ikke så lett å skjønne seg på henne.

Men da lo hu bare da.

Så sånn var det.

Men Axel må da ha blitt unnfanget, November minus ni måneder.

Hm.

I februar 1978 da.

Men hvis faren min var der, i august(?), eller noe, å lå over, hos mora mi, når Arne Thormod var i Oslo.

Da burde jo mora mi ha vært mars, april, mai, juni, juli, august.

Kanskje fem måneder på vei med Axel da.

Hvis det her var i august da, som jeg kanskje ville tippe at det var vel.

Noe sånt.

Det kunne kanskje ha vært på våren og.

Hvem vet.

Men da kanskje faren min veit det, om Axel er 'bytting' da.

Hvis det her skjedde i august, så burde vel faren min ha merka, om mora mi var gravid da.

Hvis det her skjedde så tidlig, som i februar 1978, så var kanskje faren min faren til Axel og.

Men det kan det ikke ha vært, for vi flytta til Jegersborgate, i mai 1978, mener jeg.

For jeg gikk hele første klasse, skoleåret 1977/78, på Østre Halsen, for vi flytta ikke til Jegersborggate, før på slutten av det skoleåret.

Så det var så få uker igjen, så jeg gikk ferdig første klasse, på Østre Halsen skole, og tok bussen dit da, fra Larvik, fra kanskje månedsskiftet april/mai, 1978.

Noe sånt.

Så mora mi må ha vært noen måneder gravid med Axel, den gangen faren min lå over, i 1978, vil jeg tippe.

For jeg hadde nok huska det, hvis broren min var født allerede da.

Det kunne vel ikke ha vært i 1979, etter at broren min ble født?

Arne Thormod, han bodde jo en del i Oslo da og, i 1979, før jeg flytta til faren min.

Vanskelig å si, men hadde mora mi latt faren min ligge over, hvis Axel hadde vært født da?

Nei, det hadde jeg vel huska.

Jeg tror ikke Axel var født da, da den her episoden skjedde.

Så det er mye rart.

Men det er mulig at faren min kan svare bedre på det her, om mora mi virkelig var gravid med Axel, om Axel kan ha vært noe slags 'bytting', eller noe.

Noe rart var det vel kanskje.

Hvorfor skulle Arne-Thormod være så lenge i Oslo.

Det skjedde mye den korte tida jeg bodde i Jegersborggate.

Arne Thormod bygde også hytter, oppe i Rauland.

Det må ha vært vinteren 1978/79.

For da bodde vi også i Jegersborggate, husker jeg.

Og da kjørte mora mi opp dit, med leiebil tror jeg.

Og katta vår, Pusi, var med.

Så bodde vi på Rauland Høyfjellshotell, eller noe sånt, kanskje.

Og vi skulka skolen, mener jeg å huske.

Jeg hadde sånn kinokort, fra Munken Kino, i Larvik, så jeg gikk glipp av en film, husker jeg.

Så det var et stykke ut i 2. klasse, det her.

Og vi leide langrenn-ski, oppe i Rauland, og gikk skitur, husker jeg.

Og katta var populær, blant de som jobba på hotellet der.

Det var en veldig fin og rolig katt da.

Dem hadde noe kaffefløte, som var gått ut på dato, og da fikk katta vår kaffefløte av stuepiken, eller noe.

Så Rauland, der var det hyggelig folk, husker jeg.

Det stedet hadde kanskje ikke så fint navn, men det var hyggelige folk der, husker jeg.

Vi var også hos noen folk der, før vi fikk rom på hotell.

Og da hadde en gubbe noe sånn labyrint-plastspill, som jeg skulle prøve å løse da.

Han hadde spilt fotball, for Odd, tror jeg.

Eller om det var Fredrikstad?

Det var ihvertfall en kopp, eller noe, for et lag, som hadde vunnet mye, i gamle dager, men som jeg visste at ikke var så høyt oppe da, for jeg dreiv og tippa, og fulgte med på norsk og engelsk fotball.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, kollegaene til Arne-Thormod, som dreiv og bygde hytter.

Jeg tror Arne Thormod var sjefen, eller noe.

Men de yngre folka, de lo da, når mora vår dukka opp der, uten at Arne Thormod visste det, med leiebil da.

Så mora vår, hu var ikke normal, kan man si.

Og litt mannfolk-gæern, må man vel si da.

Så om hu kan ha hatt noe problemer fra oppveksten, eller noe, hvem vet.

Så sånn er det.

Og katta vår, den gikk inn i spisesalen, og begynte å plage en mann, som satt der.

Som ble litt brydd vel.

Dem hadde vel ikke sett det, så ofte, at en katt bodde på hotell kanskje.

Det er mulig.

Så det var litt rart.

Det var ikke sånn at vi hadde noe bur til katta akkurat, det var det nok ingen som hadde på den her tida.

Men katta følte seg nok litt for hjemme, på det hotellet der, etter at katta fikk kaffefløte av stuepiken osv.

Så sånn var nok det.

Men det var en av de sjeldne gangene, som jeg kan huske, at ting var noenlunde harmoniske, når vi bodde hos mora vår, og det var på det hotellet oppe i Rauland der da, som mora vår plutselig dro oss med til, midt i skoleuka.

Men, hun lot oss ikke bli igjen aleine i Larvik, som nok faren vår ville ha gjort.

Så vi klagde ikke vi, vi syntes vel det her var minst like morsomt som å gå på skole.

Selv om jeg ikke fikk brukt et av klippene, på det Munken-kino kortet, som jeg hadde kjøpt, på skolen, noen uker før.

Så sånn var det.

PS 2.

Dette her må vel ha vært i oktober 1978, det da.

Før Axel ble født.

Siden det var snø på Rauland, mener jeg å huske.

For vi bodde i Jegersborggate, (som vi flytta til i mai 1978), og Axel var ikke født, (han ble født i november 1978).

Så dette må ha vært bare noen uker, før Axel ble født.

Og jeg mener at mora vår gikk på ski, der oppe, på Rauland.

Og jeg tror ikke hu var gravid da.

Så jeg tror denne teorien, om at Axel er 'bytting', nok står ganske sterkt.

Det vil jeg si.

Så sånn er det.

Så her er det noe rimelig rart Illuminati/kommunist-greier ja, vil jeg tippe.

Så sånn er det.

PS 3.

For vi ikke lov å si, på skolen eller ellers, at mora vår skulle ha unge.

Og, jeg sa det likevel.

Til hu svømmelærerinna, var det vel, på skolen da.

Så sånn var det.

Som vi hadde i vikar i en norsk-time, eller noe, vel.

Det bare glapp ut av meg.

Men jeg fortalte det til mora mi da, og måtte si navnet på lærerinna.

Og da ble hu helt hysterisk, omtrent, først da, eller ihvertfall anspent osv.

Og da måtte jeg si til hu lærerinna, at det var feil, mora mi skulle ikke ha unge(!), måtte jeg si.

Og hva skjedde to dager etter det omtrent?

Joda, mora mi skulle ha unge likevel.

Arne Thormod dukka opp fra Oslo, og kjørte mora mi, tror jeg han må ha gjort.

Ikke til Larvik sykehus, som var 300 meter opp i gata.

Neida, til Tønsberg Sykehus(!)

Så var jeg og søstra mi, hos bestemor og bestefar i Nevlunghavn.

Og jeg satt på, da bestefar Johannes, henta mora vår og Axel, på sykehuset i Tønsberg.

Så sånn var det.

Men da, måtte ikke jeg bruke opp alle myntene.

For vi hadde nesten ingen penger.

For vi var alene hjemme, den dagen Axel ble født.

For Arne Thormod, kom tilbake fra Oslo, uten forvarsel.

Og jeg lå i senga til mora mi, for mora mi ville at jeg skulle ligge der noen ganger, husker jeg.

Arne Thormod var jo i Oslo.

Så lå jeg i senga der, i første etasje, i Jegersborggate.

Og da dukka Arne Thormod opp, grytidlig en morgen, i november 1978.

Så spurte han om jeg skjønte hva som skjedde.

Ja, han hadde kjørt mora mi på sykehuset.

Så var jeg og søstra mi, aleine hjemme, som vi var forberedt på, etter skolen den dagen.

Så gikk vi i kiosken, og kjøpte godteri, for nesten alle myntene.

For mora mi hadde gitt meg noen mynter.

Men, jeg måtte ikke bruke alle pengene.

For, hun skulle ha Nybrott, når dem kom tilbake.

For da, så hadde noen skrevet en fødselsannonse, i Nybrott, for Axel.

Men, jeg skjønner ikke hvem det kan ha vært.

Jeg gikk å kjøpte den avisa, for mora mi var hysterisk, og måtte ha den avisa.

Og da, så hadde noen satt inn fødselsannonse for Axel da.

At mora mi og Arne Thormod fikk en sønn da, og alt stod bra til med mor og barn osv.

Så sånn var det.

Så den avisa gikk jeg og kjøpte, dagen etter vel, da vi var tilbake i Jegersborggate.

Johannes kjørte vel meg og Pia og Axel og mora vår da, tilbake til Jegersborggate.

To dager etter, var det nok.

For jeg fikk kjeft dagen etter.

Da hadde Ingeborg, misforstått, når skolen min slutta.

(Pia hadde ikke begynt på skolen enda).

Så jeg fikk kjeft.

Dem stod og venta, i Mazdaen da, ved televerket, i Larvik, hvor jeg hadde bedt dem om å vente.

Men da sa dem, at dem hadde venta i to timer.

Men det var jo bare tull.

Bestemor Ingeborg, sa at jeg hadde sagt feil klokkeslett.

Men jeg pleide ikke å rote med sånt.

Og jeg huska da, at jeg hadde sagt riktig.

Så Ingeborg rota.

Men jeg orka ikke å krangle, for jeg tenkte dem var stressa, for det her, med at Axel ble født osv.

Så kjørte vi kanskje på sykehuset og henta mora vår og Axel da, seinere samme dag.

I Tønsberg.

Noe sånt.

Og da måtte jeg kjøpe Nybrott da, på kvelden, i Larvik.

I kiosken ved buss-stasjonen, eller noe.

For jeg viste at det lå noen mynter, i en skuff, i stua da.

Så vi hadde penger til Nybrott.

For mora vår, hu var hysterisk, siden vi hadde kjøpt godteri for de penga.

Men jeg visste hvor det var noen fler mynter, i stua, som jeg ikke hadde rappa, men visste hvor var.

Så gikk jeg å kjøpte Nybrott da.

Så sånn var det.

Men hvem satt inn annonse i Nybrott?

Arne Thormod han så jeg bare om morgenen, 10. november, som vel Axel ble født.

Og så kom besteforeldrene våres vel og henta oss, om kvelden.

Så jeg lurer på det her.

Det var så mye rart rundt fødselen til Axel, vil jeg si, så han kan nok meget vel ha vært noe slags 'bytting', vil jeg si.

Så sånn er det.

Gåten Lena mot ErikR: Er det Linda Moen som er Lena mot ErikR? (In Norwegian)

Nå har jeg prøvd å tenke på, hvem Lena mot Erik R., kan være.

Og hvis jeg tenker tilbake i livet mitt, så må vel den av damer/jenter, som jeg har vært mest uvenn med kanskje, det må vel være Linda Moen, vil jeg si.

Og det var også litt rart, for hun var også tre- eller fire-menningen min, husker jeg faren min sa, en gang som Linda Moen, var borte på snekkerverkstedet til familien min, på Sand, for å hente sagflis, til kaninen sin, i silo'n.

Så sånn var det.

Men jeg gikk ikke akkurat ut av huset til farmora mi, selv om Linda Moen var der.

Nei, hvis det var noen jeg ikke ville gå ut for å si hei til, så var nok det Linda Moen, vil jeg si.

For hun var så ufordragelig, på skolen, vil jeg si.

Linda Moen gikk nemlig i klassen min da, på barne- og ungdomsskolen på Berger og i Svelvik, og også et år eller to, på videregående, i Sande.

Og hun var så tøff, og hadde en forferdelig latter da.

Jeg tror ikke Linda Moen visste at hun var tre- eller fire-menningen min, ihvertfall prata vi aldri om det.

Vi prata vel egentlig aldri.

Så sånn var det.

Men Linda Moen, hun var så ufordragelig, syntes jeg, så hun var vel nesten mer som en gutt, eller mann, vil jeg si.

Hun hadde til og med dame, (Lene Andersen).

Og de var de eneste jentene som gikk på fotball, så de spilte på laget til oss gutta i klassen da, og årskullet over eller under oss, i et par år vel.

For faren til Linda Moen, Leiv Moen da.

Han var vel sikkert tremenningen til faren min da, eller noe.

Og det var han som kjørte Linda Moen bort til snekkerverkstedet vårt da, for å hente sagflis da.

Og Leiv Moen, var også trener på fotballlaget på Berger, som vi i klassen gikk på, før faren til Ole Christian Skjellsbekk tok over etterhvert.

Jeg hadde jo vokst opp i Larvik, så jeg dukka opp på Berger, et stykke inn i tredje klasse.

Og da var jo kanskje ikke det så lett for meg, for det var ikke så mange som flytta fra eller til stedet, kanskje en elev i året.

Så det var nok enklere for de som hadde bodd på Berger, siden skolen startet.

Så sånn var det.

Men i 2. klasse, så gikk jeg jo på Torstrand skole, i Larvik.

For jeg bodde hos mora mi.

Og da spurte jeg noen i klassen, og da blei jeg med å spilte en kamp, for Fram, 3. laget, mot Nanset 1. laget, som var litt eldre enn oss.

Noe sånt.

Så jeg fikk et skudd, ihvertfall, selv om det ikke var i nærheten av målet en gang.

Men de Nanset-folka var mye eldre enn vårs, så vi sleit litt.

Så sånn var det.

Så jeg hadde spilt på Fram og da, og mora mi, hu maste om at jeg måtte begynne å spille fotball, en gang hu var på besøk på Sand.

Enda jeg forsatt var litt sjokka, etter å bodd sammen med hu i Larvik.

For mora mi hakka alltid på meg, og prøvde å psyke meg ned å sånn, så hun var litt slem, kan man nok si.

Så det var sånn, at jeg hadde egentlig mest lyst til å slappe av, da jeg flytta til Berger.

Og så gikk det kanskje et halvt år da, så kom mora mi på besøk, og sa at jeg måtte begynne å spille fotball osv.

Og da hørte faren min på det.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, en gang så tok Linda Moen og Lene Andersen og Trine Lise Ødegård vel, og dytta meg ned bakken ned til fotballbanen, om vinteren.

Der ungene på Berger skole, pleide å skli ned da.

Men de var litt slemme egentlig, Linda Moen og de.

De samarbeida, om å dytte meg ned.

Men jeg var ikke noe nerd akkurat, fra Larvik.

Jeg var vant til å være ute om vinteren, fra barnehage og alt mulig.

Og jeg spilte mye fotball i Larvik, på fritida osv., med kamerater da.

Så jeg var ikke akkurat noe nerd.

Så jeg gikk opp igjen da, for å prøve å finne ut hva de mente med den her dyttinga.

Men da turte ikke de tre jentene, å begynne å tulle noe mer.

Men hvis det ikke var for at dem ikke sa noe da, så kunne jeg trodd at dem prøvde å banke meg, eller noe.

Men jeg var vant til å leikeslåss og sånt, fra da jeg bodde i Larvik, så jeg hadde nesten ikke varma opp engang, selv om det var litt slitsomt, å slåss omtrent mot tre jenter i klassen, samtidig.

Jeg var egentlig litt for voksen, til å skli i den bakken, så jeg skjønte ikke helt poenget med det.

Så jeg var vel ikke så engasjert da.

Så kom Linda Moen og dem da, i et slags bakholdsangrep, og dytta meg ned bakken, etter en del slåssing da.

Men dem turte ikke å si et ord, når jeg gikk opp igjen, så jeg vet ikke helt hvorfor dem gjorde det her.

En annen gang, i 6. klasse kanskje.

Da skulle vi gå natursti, eller noe, på skolen da, på Berger.

Og da gikk jeg og Tom-Ivar og Ulf kanskje, eller Carl.

Vi gikk ikke så langt unna de her tre jentene da, fra Berger, som alltid hang sammen omtrent, Linda, Lene og Trine-Lise.

Så begynte de jentene og plutselig skulle tulle med meg da.

Ved en gård, oppe på Berger.

Vi gikk med noe kart osv.

Og da så begynte de jentene å gjøre seg til, for tre gutter, som jeg gikk sammen med da.

Og flørta og skulle nesten kline da, med de tre andre i klassen min.

Så dette var nok noe psykisk krigføring, mot meg.

For da var jeg den eneste som ikke hadde en jente som flørta da.

Så det var nok noe Linda Moen-plott, vil jeg si.

Så det var ikke så artig egentlig, og jeg ble litt mobba av Tom-Ivar osv. etter det her.

For jeg var vant til å være på høyden i det meste, så jeg likte ikke sånn her boikott-tullling, eller hva man skal kalle det.

Det var ikke så artig, husker jeg.

Så sånn var det.

Men jeg burde kanskje egentlig ikke tatt det så tungt.

For jeg hadde nesten tre jenter selv, på Nedre, ihvertfall nesten og innimellom.

Og det var Christell og Nina Monsen og Gry Stenberg i klassen da.

Så jeg var egentlig litt bortskjemt med oppmerksomhet fra jenter.

For de her tre jentene de dukka opp i leiligheten, som jeg bodde aleine i, ganske ofte, ihvertfall innimellom, spesielt da jeg gikk på barneskolen men også de første årene på ungdomsskolen vel, mener jeg å huske, selv om dem kanskje ikke var der så ofte da.

Noe sånt.

Og siste året jeg gikk på ungdomsskolen, altså i niende da.

Da gikk Christell i syvende da, må det ha vært.

Og da dukka hun opp i leiligheten til faren min, som jeg bodde aleine i, og spurte om det var sant, at Linda Moen, hadde barbert fitte-håra sine, sa vel Christell, som et hjerte.

Dette var det året Linda Moen fylte 15 eller 16 da, og Christell fylte 13 eller 14.

Så de var tidlig på'n de jentene, som de vel sier.

Noe sånt.

Men da måtte jeg innrømme, at det ante jeg ikke, om det var sant at Linda Moen hadde barbert fittehåra sine som form av et hjerte.

Det var egentlig den siste jenta jeg lurte på sånne private ting om, og jeg ble egentlig litt sånn halvkvalm, bare av å tenke på fittehåra til Linda Moen.

Så sånn var det.

Så Christell så vel det på meg da, at jenter som Linda Moen, (vulgære og ufordragelige osv.), det var de siste jentene jeg brydde meg om hva gjorde med fittehåra sine.

Jeg hadde forresten aldri hørt om det, på den her tida, rundt 1985 eller 86 vel, at noen dreiv å barberte seg sånn.

Nei, barbering, det var i trynet for menn, og under arma for damene, på 80-tallet, vil jeg si.

Ihvertfall det jeg fikk med meg.

Untatt det her med Linda Moen da.

Så sånn var det.

Så det jeg lurer på nå da, er om Linda Moen, har blitt så irritert på meg, siden jeg har laget en egen label for kaninen hennes osv.

(Altså den som hun henta sagflis til, og ikke den 'kaninen' som hun kanskje, eller kanskje ikke, barberte til form til, som et hjerte, ifølge Christell).

Også har Linda Moen begynt å skrive Lena mot ErikR-blogg?

Det driver jeg å lurer på nå.

Så det kan man lure på.

Så sånn er det.

Men jeg lurer litt på også, hvordan kan Linda Moen ha blitt så ufordragelig, med den fæle latteren osv., allerede i 3. og 4. klasse?

Ble hun misbrukt, f.eks., av faren sin, Leiv Moen?

Linda Moen, hun må nok ha hatt noen følelser hun også, kanskje(?), jeg mener for kaninen sin ihvertfall, som hun ganske flittig var og henta sagflis til, ettersom jeg skjønte.

De brukte litt tid på den her sagflishentinga.

Og Leiv og Linda var vel nede på verkstedet da, sammen med faren og onkelen min osv.

Så om Linda Moen ble misbrukt, lurer jeg på nå, siden hun hadde såpass sterk og ufordragelig personlighet.

Ihvertfall etter det inntrykket jeg fikk.

Eller hvorfor hun oppførte seg så jævlig mot meg.

Noe var det nok.

Men man kan ikke skjønne alt.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Flashback til 80- og 90-tallet. (In Norwegian)

Nå tenkte jeg på det, at tanta mi, som bodde i Sveits på 80-tallet, Ellen, hu ville ikke ha TV.

Og mora mi, på 90-tallet, i Drøbak, hu likte ikke å se på TV.

Og tremenningen min, på farssiden riktignok, Øystein Andersen, han kalte M-TV for 'Brainwash Channel'.

Så jeg lurer på om det er noe hjernevask med TV, akkurat nå.

Og om de her familiemedlemmene mine er/var i noe slags eventuelt forskjellige versjoner av underverden, eller noe.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

Noen tror kanskje, at jeg er en nerd, som alltid bare satt hjemme, siden jeg fikk VIC-20, og andre datamaskiner, på 80-tallet, da jeg bodde hos faren min, på Bergeråsen.

Men, da jeg bodde i Larvik, på 70-tallet, da var jeg en gutt som alltid farta rundt, må man vel si.

Jeg hadde en stefar, Arne Thormod Thomassen, som alltid dro på travbanen.

Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og noen ganger Bjerke.

Så allerede fra jeg gikk siste året på barnehagen, var det vel, så var jeg med på travbanen, på søndagene.

Og stefaren min, han kjente masse andre folk fra Larvik, som hang sammen på travbanene da, og gikk i dress og sånn der da.

Som forretningsmenn omtrent.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, en av kameratene til stefaren min, som også var fra Larvik, han hadde en sønn som het Morten.

Og han lærte meg å pante flasker da, på travbanene, da jeg var sånn syv år da, eller noe.

Og seinere, mens jeg fortsatt var på den alderen, så flytta vi til Larvik sentrum, til Jegersborggate.

Så jeg pleide å sykle rundt i Larvik sentrum og pante tomflasker på fritida.

Jeg og en som het Frode Kølner, og også søstra mi, Pia, var vel med noen ganger.

Så sånn var det.

For mora og stefaren vår, dem var ganske strenge og noen ganger litt slemme vel, så det var ikke så artig å være hjemme.

Neida, så vi var nesten aldri hjemme om dagene.

Enten var jeg hos Frode og dem, eller spilte fotball og leika med ungene i sentrum der da, ellers så sykla jeg rundt å panta flasker og sånn da, rundt omkring i hele Larvik sentrum.

Og sånn var det også på 80-tallet litt, da jeg var på besøk, fra Berger da.

Men på Berger, så var det bare en butikk, så der var det litt kjedelig.

Så på Berger, så satt jeg mye hjemme og programmerte spill på data og så på TV osv.

For på Berger, der bodde jeg aleine, så det var ikke noen sånne strenge foreldre der, som jagde meg ut.

Men jeg var ofte hos mora mi i helgene, og da var jeg ikke mye hjemme.

Da var jeg mest ute i byen osv., og dreiv med alt mulig forskjellig da.

Så vi dreiv å leika i gata og sånn, i Larvik sentrum, så det er vel ikke sånn, at jeg alltid har bodd på bygda.

Nei, så vi var nesten som noen byunger vi da, vil jeg si, jeg og søstra mi, og kameratene mine osv.

Vi leika overalt i hele Larvik sentrum.

Og gikk og samla klistremerker i butikkene og sånn, det var en ganske vanlig hobby der.

Og når vi hadde panta masse flasker, så var det ganske mange banker, som man kunne tulle med, i Larvik.

Så da veksla vi til 5-øre ruller osv.

Og så gikk vi å handla for de, godteri da.

Så det er nok ikke sånn, at jeg bare har bodd på landsbygda, selv om jeg har bodd mest på Berger da, som er nesten som landsbygda.

Men, jeg var ikke så gamle karen, da jeg bodde i Larvik.

Så det var ingen der som lærte meg om noe 'mafian', eller lignende der.

Så det var vel det som var poenget, mitt, da jeg skreiv om det her på bloggen, for noen dager siden da, at jeg var fra landsbygda da.

Jeg har også bodd i byen, i Larvik sentrum, og jeg har ikke alltid sittet hjemme hele dagen, men har også vært sånn, at jeg har vært ute og leika og drivi med alt mulig forskjellig hele dagene.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og etter at broren min, Axel, ble født, høsten 1978.

Da brukte mora mi meg, som en slags slave.

Jeg måtte gå handlerunder, i alle butikkene i Larvik, hver dag.

Og kjøpe mat og ting til Axel da.

Så sånn var det.

Men, jeg likte å spille kronespill.

Og jeg syntes at jeg kunne ta meg lov til å spille en krone på kronespill, når jeg var flink og gikk sånn handlerunde.

(Blant annet så skyldte mora mi og stefaren min, (som da hadde flytta til Oslo), dem skyldte meg noen penger, så jeg tok ikke sånt så høytidelig).

Men da mistenkte nok mora mi det.

Så en gang, så sendte hu med søstra mi, for å følge med på hvordan jeg gjorde handlerunden da.

Og da spilte jeg på kronespillet på Thorfinns der da, i Larvik, (som nå er Rimi vel).

Og da tror jeg søstra mi sladra til mora mi, kom jeg på nå.

Enda jeg vant tre kroner, eller noe, og la de pengene sammen med pengene som mora mi fikk tilbake.

Så her var nok søstra mi med, for å passe på at jeg var en lydig slave da.

Så søstra mi, hun var det noe (illuminati-) greier med, allerede i 1978, det året hun fylte syv år, vil jeg si.

Da hun begynte i første klasse, i 1979, så tok hun en gang med en gutt hjem, som bare måtte stå i hagen vår, som hun kontrollerte da, virka det som, en gutt med lyst hår vel.

Så det virka veldig rart.

Så her var det noe illuminati-greier vil jeg si, med krig mot lyshåra folk, mistenker jeg.

Og søstra mi var nok med på det, allerede som lita jente, i Larvik, virker det som.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg kom på.

Svelvikbanken = Idioter. (In Norwegian)

Nå fikk jeg flashback til første gangen jeg skulle til England, på språkreise, i 1985.

Så kjørte faren min inn til Svelvik da, og jeg var med, for at jeg skulle få noen sånne reisesjekker.

Så fikk jeg ca. 2000 i reisesjekker da.

Så det skulle ha blitt ca. 200 pund, eller noe sånt.

Men dem ganga feil i Svelvikbanken, så jeg fikk ikke ca. 200 pund, neida, dem ganga med kursen, istedet for å dele på kursen.

Så jeg fikk ca 20.000 pund i reisesjekker.

Ca. 200.000 kroner.

(Istedet for 2.000 kroner).

Noe sånt.

Så da vi kom til Grunnane, mellom Berger og Svelvik da, så nevnte jeg det her til faren min da.

At det var reisesjekker på 1000 pund der, eller noe. (Istedet for 10 pund, var det vel).

Så måtte vi snu da, og dra tilbake til Svelvik, for å få dem til å lage ordentlige reisesjekker.

Så hva Svelvikbanken dreiv med, det lurer jeg på.

Var det en Svelvik-mafia, (som skulle få faren min opp i stry?), på samme måte som det var en Eiker-mafia, som er beskrevet i boken 'Mafiaen i Eiker', av Freddy Kristoffersen, som det er forklart mer om her:

https://secure.kolofon.no/searchdetails.aspx?docid=78&pid=1826

Det kan man lure på.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Hvordan 'mafian' jobber på f.eks. Bertelsmann/Microsoft. (In Norwegian)

Jeg har fått noe flashback, om noe som skjedde på Microsoft-aktiveringa til Bertelsmann.

Og det var, at noen ganger, så dukket det opp noen jenter der, danske vel, med lapper, med installasjons-id.

Så sa de, at dette var en som hadde Windows på flere maskiner, så ikke la vedkommende aktivere.

Men, jeg tror ikke vi var ment å samarbeide sånn.

Vi var ment å bruke 'aktiv lytting' osv., ved aktiveringene.

Og slik lapp-skriving, det hadde ingen av lederne snakket om.

Det var hun, hva heter hun, som skrev lapper, det var vel hun, hva het hun danske da, jeg husker ikke nå.

Men, samme det.

Mer da.

Jo, jeg lurer på om det kan ha vært noe 'mafian'-greier, det med lappene.

At det var noe 'mob'-ofre, eller noe?

Jeg, jeg var jo så inne i ta de samtalene.

Så jeg glemte jo de lappene.

Jeg spurte bare de vanlige spørsmåla.

Og det tror jeg kanskje at var meninga og.

Hva om det var en person, som de tulla med?

Som jeg merker skjer, når jeg ringer til noen firma, noen ganger selv.

Kanskje det er noe sånn tull som foregår.

At folk som ringer, blir tullet med av noen jenter i firmaet, og at de har kontrollen, på telefonlinjene, og at de derfor ikke kommer fram til lederne osv.

Hvem vet.

Noe er det nok.

Bare noe jeg fikk flashback om her nå.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Stinne, var det vel hun het, hun danske som pleide å dukke opp med de lappene.

Men det var vel fler som gjorde det og.

Jeg får se om jeg klarer å komme på mer om det.

Vi får se.

PS 2.

Noe annet som jeg kom på nå.

Det var at på den danske linja, så måtte vi også samle inn e-post adresser, fra de som ringte.

Hvis de hadde en spesiell versjon av Windows, (ikke OEM, men vanlig fullversjon vel. Og de ville ikke ha hotmail-adresser osv., men sånne telefonselskap adresser da, var det som de ville ha, som Tele Danmark, eller hva de het igjen), da skulle vi spørre de som ringte, om vi kunne få e-post adressen.

Også skulle vi sende de på e-post, var det vel, til team-leader, eller skrive disse adressene på en lapp, på slutten av dagen.

Dette bryter vel litt med prinsippene om at aktiveringen skal være anonym(?)

Men dette var det Team-Leaderne, Vivian Steinsland osv., som beordret av vi på den danske linja skulle gjøre da.

(Jeg tok samtaler på norsk, svensk og dansk. (Siden norske folk måtte det).

Men de hadde så få dansker ansatt der, på slutten, så jeg måtte ofte ta mest danske samtaler.

Derfor måtte jeg samle inn en del e-post adresser da, som hun Steinsland vel, spesielt, maste om.)

Så sånn var det.

Flashback til 1978. (In Norwegian)

Det her tror jeg må ha vært på slutten av 1978, eller på begynnelsen av 1979.

Da jeg bodde i Jegersborggate, i Larvik, sammen med søstra mi og mora mi og stefaren min Arne Thormod.

Dette var nok før broren min Axel ble født.

Så det her var nok på høsten 1978.

Og da ringte det plutselig på døra.

Det var bare meg og søstra mi, Pia, som var hjemme.

Vi pleide å se på TV.

Vi så på alt mulig, om kvelden, hvis vi var aleine hjemme.

Den høsten var det også valg, mener jeg å huske.

Eller det var kanskje i 1979 det.

Og da holdt jeg med Høyre, husker jeg.

De var bra synes jeg, for blå var favorittfaren min da.

Så det fortalte jeg til søstra mi.

Men jeg holdt også med 'R', tror jeg det var, for det stod for Regjeringen.

Og regjeringen, ja, det trodde vi var bra.

Så vi holdt med 'H' og 'R'.

Så sånn var det.

Og Begin og Sadat.

Det var statsministre fra Israel og Egypt.

Men vi kalte dem for Begin og Salat.

Sånne dumme ting.

Så ringte det på døra da.

Så var det Larvik-politiet.

Vi bodde midt i Larvik, i Jegersborggate.

Politistasjonen var rett ned en sidegate til Jegersborggate.

Det var kanskje 200 meter dit, eller noe.

Noe sånt.

Man måtte gå forbi Frelsesarmeen, på veien.

(Larvik er full av forskjellige rare kirker og menighetssamfunn og bedehus osv., må man si.

Så sånn er det).

Men men.

Mer da.

Vi hadde en stor hage, så eiendommen vår grensa til Frelsesarmeen.

Og det var noen karer, som så ganske alvorlige ut, som jeg noen ganger kunne se holde på, på Frelsesarmeen der da.

(Eller om det var huset ved siden av).

Så jeg pleide å tulle, og si at de begravde folk under taket, eller noe der.

Og tulla med søstra mi, og Petter og Christian og sånn, fra Berger, som var med dit, en gang på beynnelsen av 80-tallet, da jeg bodde hos faren min.

Så sånn var det.

Men men.

Mer da.

Jo, politiet lurte på noe med en boble, som var vår, som stod utafor døra vår, i Jegersborggate da, parkert ved fortauet.

Jeg forklarte at det var vår bil da.

Så måtte politiet forklare at de hadde sett bilen der så ofte, eller noe.

Jeg skjønte ikke helt hva det var, som gjorde at dem lurte på bilen.

Men den bobla var gammel og skrøpelig, tror jeg nok, for dem hadde dårlig råd, på den tida her.

Så det var stadig nye bobler og mini-morriser osv.

Som var vanlige biler på 70-tallet.

Så akkurat hva det var, som Larvik-politiet lurte på, med bobla til Arne-Thormod og mora vår, det veit jeg ikke.

Men dem nesten unnskyldte seg da, at de hadde sett den bilen stå uten å bli flytta på, var det kanskje, en god stund da.

Så det var kanskje noe gæernt med bilen, det er mulig.

Så forklarte jeg det her til søstra mi da, at det var polti som lurte på bilen.

Jeg kunne ikke helt skjønne at vi hadde gjort noe galt men.

Men men, man kan ikke skjønne alt.

Så forklarte jeg det, til mora mi og Arne Thormod da, at polti hadde vært der og spurt om bilen.

Så det er mye rart.

Man burde være forsiktig med å parkere langs Jegersborggate, kan det virke som, ellers så kan man få polti på døra.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og Frode (som gikk i parallell-klassen min) og dem, hadde også boble.

Dem bodde i Trygves gate, som var kanskje 200-300 meter, oppafor huset vårt, den andre veien enn der politistasjonen var da.

Like ved sykehuset bodde dem.

Så vi bodde nesten midt mellom sykehuset og den gamle politistasjonen, kan man si da.

Men litt nærmere politistasjonen enn sykehuset.

Så sånn var det.

Larvik var omtrent som en sånn by, som det er bilde av i skolebøkene, på barneskolen.

Det er en sånn helt standard by, som har sykehus og politistasjon og brannstasjon sikkert og, uten at jeg husker hvor dem holdt til.

Og en kino og et bibliotek, og et vinmonopol (var det ihvertfall), osv, osv.

Så sånn var det.

Så skulle vi til Gurvika da.

Jeg og Frode, og faren til Frode da.

Og faren min, på Berger, han pleide jo noen ganger å ha Mercedeser.

(Som han en gang kræsja i fjellveggen, husker jeg).

Og stefaren vår, Arne-Thormod, han hadde jo en gang, på 70-tallet, Rover.

Og mora mi fikk en gang en rød sportsbil, med kalesje, av Arne-Thormod, husker jeg, rundt 1975 kanskje(?)

Som hun ikke hadde så lenge.

Så jeg begynte å klage da, og sa 'boble' da og skar kanskje en grimase, eller noe.

For vi hadde noen ganger boble vi og.

Og mini-morriser, men vi syntes ikke de var så gjeve biler da, de gangene som mora vår hadde sånne biler.

Siden hun noen ganger kjørte Rover osv., litt avhengig av hva Arne-Thormod dreiv med osv.

Så sånn var det.

Så jeg klagde litt på bobla til Frode og dem da.

Da vi skulle til Gurvika, i Nevlunghavn, for å hilse på søstra til faren til Frode, som var, hva heter det, sånn hjerneskada da.

Så sånn var det.

Men da forklarte Frode, at den bobla til faren til Frode, 'det er jubilumsmodell altså'.

Så da var det egentlig bra bil, alikevel da, forstod jeg.

Så da måtte jeg være enig i det da, at da var det veldig bra bil alikevel da, siden det var jubileumsmodell-boble da, og hadde noe ekstra skilt eller noe sånt, og noe sånn da.

Så sånn var det.

Heidi er så glad i Spenol. (In Norwegian)

PS.

Heidi er så glad i Spenol, husker jeg.

Jeg husker da hu var i begynnelsen av ten-årene eller i begynnelsen av puberteten deromkring.

Så satt hu i huset til Ågot da, på sommerferie.

Så satt hu og Ågot da, og spilte kabal, på spisestuebordet.

Og Heidi hadde alltid Spenol-flaska innen rekkevidde.

Og både hu og Ågot lovpriste Spenolens egenskaper.

Så jeg skjønner ikke hvordan Heidi skal klare seg i Kina hvis dem ikke har Spenol der.

Men kanskje mora hennes, Inger, sender noe Spenol i posten, det er mulig.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Terningmoen var nok et rottereir. (In Norwegian)

Folk trodde kanskje at spionene, eller 'spionene', i dataavdelingen på Terningmoen militærleir, var de eneste snodige folka, på Terningmoen.

Som jeg skrev om i den forrige bloggposten.

Men neida.

Vi hadde også en troppsjef, vår andre troppsjef, som vi fikk rundt påsketider 1993.

Han var fra Elverum.

Og på den tida her, så hadde jeg stillingen Geværmann 1 på lag 2, i tropp 1.

Og på laget vårt, så var det en fra Elverum som het Ragnhildsløkken.

De hadde noen ganske snodige navn oppi der.

Så han ble vel kalt Ragnhild, tror jeg.

Men men.

Samme det.

Mer da.

Jo han Ragnhildsløkken da.

Som spilte håndball vel.

Han forklarte det, at han nye troppsjefen vår, han gikk under navnet 'Kalesj-Bjørn', (han het Bjørn da), i Elverum.

Det var fordi han hadde rappa kalesjen, av en bil en gang.

For han skulle ha kalesjen på sin egen bil, eller noe.

Så han gikk visst bare under navnet 'Kalesj-Bjørn', i Elverum.

(Nå husker jeg ikke hva han Kalesj-troppssjefen het til etternavn nå, men han første troppsjefen vi hadde het Frøshaug.

Men han ble noe i staben, adm. off., eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Så Terningmoen må nok sies å nesten ha vært et rottereir, vil jeg si.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og da jeg hørte det her, så begynte jeg å spre det til resten av brakka.

Så jeg fortalte det til hele lag 1, (på rommet dems, som var vegg i vegg), som var mye Oslo-folk osv.

(Thomassen fra Bøler osv., og Pettersen fra Fredrikstad, og ihverfall to andre Oslo-folk, som jeg ikke husker hva het nå).

Men dem ble så rare i maska.

Og dem syntes visst ikke det var så morsomt.

Så da fortalte jeg det ikke til lag 3.

Men lag 3, med Warming og dem, det hadde vel kanskje blitt litt vel svett, å drive å fortelle rykter til dem og.

Det er mulig.

Så sånn er det.

PS 2.

Staben og kanonlaget.

Om jeg ikke hadde tenkt å fortelle dem om 'Kalesj-Bjørn' og.

Vel, jeg trokke det.

På staben, eller hva det rommet dems het, som var bortafor lag 3 igjen.

Der var han Øverland, tropps-assistenten og Løvenskiold, og dem.

Jeg tror kanskje Øverland hadde gått å sladra.

For jeg husker han var ganske kamerat med Frøshaug, hvis jeg husker riktig.

Og, tropps-assistenten, han får jo til daglig ordre fra troppsjefen, så han var kanskje ikke den riktige personen å si fra om sånt til.

Siden han nok hadde sagt fra hvem som sa det.

Det ville nok betydd problemer, vil jeg tro.

Men lag 3, dem hadde jeg nok sagt fra til, hvis ikke han høye lagføreren, (jeg husker ikke hva han het), Quigstad?

Noe sånt.

Fra Oslo Vest vel.

Hvis ikke han hadde blitt så rar i maska, så hadde jeg nok fortalt det til lag 3 og.

Men da måtte jeg liksom gått forbi Ragnhildsløkken og lag 2 igjen, som for det meste bare stod der dem stod et minutt før liksom.

Så det droppa jeg.

Og kanonlaget?

Hvorfor gikk jeg ikke til nabo-brakka for å fortelle det her om Kalesj-Bjørn, til kanon-laget?

Nei, dem hadde en lagfører, som het Davidsen, og som omtrent var fascist, eller noe, vil jeg si.

Han ble skikkelig furten, fordi jeg klarte skiskytter-merke, og ikke han klarte det.

Så da lagde han poeng av, på tropps-oppstillinga, at det var lettere å ta merke, den gangen jeg gikk, (for jeg hadde hatt vakt, eller noe, under den første avviklinga, av skiskytter-merke da).

Og han var liksom sånn veldig sjefete og nesten som en fascist, vil jeg si, at det virka som.

Jeg syntes han hadde for mye kustus på kanonlaget sitt.

At folka der hadde ikke noe dem skulle ha sagt liksom.

At dem ble ikke behandla som voksne folk da.

Mens, på lag 1, 2 og 3, må man vel si.

(Med untak av nestlagfører Henriksveen på lag 3).

Så ble vel folk behandla litt bedre, vil jeg si.

Han Henriksveen var også en sånn 'fascist'-type, som begynte å dytte til meg, med noe han holdt i, på en øvelse en gang, og sa 'gå da', osv.

Men han har var ikke så høy i hatten, i starten av året.

Da husker jeg at han grein på oppstillingsplassen, under begynnelsen av rekrutten, for han ville ikke klippe håret sitt, for han var modell, sa han, til sersjant Breial, ble han kalt.

Hva het han da.

Han het noe nesten som Breial.

Noe sånt.

Man kan ikke huske alt.

Men men.

Og lagfører, på lag 2, vårt lag, Bricen, (broren til Silvanny Bricen fra TV-Norge og sånn, venninne av Mette-Marit visstnok, har jeg lest).

Han Bricen, han var ikke helt på høyden, han heller, vil jeg si.

En gang skulle han ha slåsskamp mot meg, på rommet osv.

Og dem arrangerte boksekamper osv., og jeg måtte være med, selv om jeg egentlig ikke ville.

Men jeg var nyest på laget, så jeg fikk en del tyn da, som jeg regnet med var på grunn av det.

Jeg var på lag 2 i begynnelsen og.

Men etter rekrutten, så søkte Paulsen, på geværmann 2, som jeg var.

Så da ble Paulsen geværmann 2.

Fra Kløfta.

Men han bare gikk og 'dassa' nesten, eller hva man skal kalle det, det andre halvåret vel.

Eller hva man skal kalle det.

Han var ikke med troppen og på skytebanen og på øvelser og sånn.

Han fikk noe sånn ikke-stridende tjeneste, vil jeg si.

Det var sånn, at da vi skulle på vinterøvelse.

To uker nesten vel, på fjellet, i mange minusgrader, ved Lillehammer.

Da bare sa Paulsen til sersjant Dybvig, at han ikke ville være med.

Så slapp han å bli med.

Men Dybvig, han var flink til å skjønne det, når folk ikke var helt på høyden.

Sånn som når jeg ikke ville være med på stenginga av stortinget, og stå parade i Karl Johan, igjen, våren 1993.

Da spurte Dybvig, om jeg heller ville være med på Forsvarets dag, i Elverum, og skyte med 'miles', noe sånn laser-greier, som man setter på ag-en.

Og det ville jeg da.

For kongen, han hadde sett så stygt på meg, under åpninga av det samme stortinget da, høsten før.

Og jeg hadde også lagt på meg en del kilo.

Så jeg fikk helt ny perm-uniform.

Og jeg var ikke så flink til å stryke bukser.

Så den uniformen ble ikke så fin.

Og jeg hadde heller ikke hatt tid til å sy på Birkebeiner-merket, på uniformsskjorta, siden jeg fikk ny skjorte.

Men Bricen, han hadde heller ikke det merke på skjorta.

Det var fordi at han var 'neger', sa han fra oppi Vågå, Skjellum.

Så han slapp da.

Men Bricen sa en annen gang, at han var bare mulatt, eller noe.

Han sa vel at oss mulatter, er så flink med damer, eller noe.

Noe sånt.

Og han hadde visst blitt jaget gjennom Oslo, av noen med kjetting, ut av bilvinduet.

Og en annen gang, så hadde ei nabokone betalt han for sex, sa han.

Og noen trodde også at det var Bricen, som det var bilde av i Cupido, eller hva det bladet het, som noen i troppen kjøpte.

Så det var mye rart.

Så da hadde ikke jeg så lyst til å dra på steninga av Stortinget, våren 1993, uten Birkebeiner-merket på skjorta.

For jeg hadde brukt for lang tid på å stryke buksa, for det fikk jeg ikke til.

Jeg var kanskje litt sånn nervøs, for han kongen, som så så stygt på meg, forrige gang vi stod parade i Karl Johan.

Det er mulig.

Slutta orden, var heller ikke min sterkeste side, å ta gevær på skulder og sånn, i takt, med resten av kompaniet.

Men skyting med ag og sånn, det var mer min ting.

Og sånt her skjønte nok Dybvig, tror jeg.

Så han var ikke så dum.

Men jeg så bilde av han på nettet nå, med skjegg og sånn, så nå lurer jeg på om han har forrandra seg.

Det er mulig.

Hvem vet.

Så det er mye rart.

Det er sikkert.

PS 3.

Og noen fortalte meg, at noen hadde vært råtne mot han Warming, som var lagfører lag 2.

Det var i treningshuset, med vekter og sånn.

Så hadde Warming spurt om han kunne få sparre litt, eller hva det heter, i boksing da.

Mens han vel egentlig dreiv på med noe annet.

Så var han som dreiv med boksing.

Han var egentlig veldig god i boksing.

Så han bare slo ned Warming, rett ned.

Enda Warming bare skulle prøve.

Så det kan ha vært noe plott, muligens.

Jeg fikk en dag ekstra fri, i påskeferien, for å lage regnskapsprogram, på data, for firmaet til Øystein, tremenningen min fra Lørenskog, og Glenn Hesler.

Automatfirma.

Og da måtte jeg ha møte med velferdsoffiser, eller noe.

Og jeg hadde søkt om tre dager fri vel.

Men jeg fikk en dag fri.

Noe sånt.

Og da skulle Warming også ha møte.

Om noe økonomi-greier.

For de skulle bygge ny flyplass, på Gardermoen, hvor Warming var fra da.

Og da måtte de rive huset dems, eller noe.

Så da ville Warming ha lån fra militæret, eller noe da.

Men jeg tror ikke han fikk det.

For han hadde ei forlovede, eller noe, som også bodde der, tror jeg.

Så det var ikke bare bare, tror jeg, for dem som bodde på Gardermoen, det er mulig.

Men det var vel noen regler man måtte lese med liten skrift da, som forklarte om sånne her ting.

For jeg tror ikke han Warming fikk noe økonomisk støtte, av militæret, det er mulig.

Jeg traff Warming et par ganger i Oslo, på 90-tallet.

Den siste gangen, på Burger King, nederst i Karl Johan.

Da jobba Warming med å gå på Oslo kai, med noe vakthold, eller noe.

Og han hadde pause på Burger King da, på kvelden.

Jeg var der vel etter jobben.

Første gangen jeg prata med han, da var han blid.

Men på Burger King der, så var han ikke så blid da.

Jeg tror han klagde litt, over at han måtte gå der aleine og ha vakt, på havna i Oslo da.

Så det var kanskje ikke den kuleste jobben.

Det er mulig.

Så sånn er det.

Men han hadde nok familie og sånn, mener jeg han sa.

Så han klarte seg nok.

Selv om han hadde problemer i militæret, med økonomien osv.

Så sånn var det.

Spioner på dataavdelingen på Terningmoen? (In Norwegian)

Nå tenkte jeg tilbake til førstegangstjenesten min, på Terningmoen, i Elverum, i skoleåret 1992/93, siden jeg skrev litt om hva som skjedde der, i e-posten jeg sendte til Dagbladet idag, angående problemene der osv.

Og jeg hadde et jobbintervju, med dataoffiserene på Terningmoen.

For jeg søkte en programmeringsjobb der, var det vel, for hele året.

Men jeg fikk tilbud om den litt kjedeligere jobben, som assistent på et tre-måneders kurs, i noe data-program, for høyere offiserer.

Men den jobben mistet jeg etter en dag, for en offiser der sa at de heller ville bruke en som ikke var stridende.

Jeg kunne brukes som soldat da, mente de, i infanteriet.

Men en annen i troppen, en lav kar fra Hedmark vel, han fikk jobben istedet da, for han var vel ikke stridsdyktig, eller noe sånt.

Noe sånt.

Men, det som var, var at en i en annen tropp.

Hvor de ikke hadde Oslo-folk.

Oslo-folka var i tropp 1, og jeg hadde Oslo-adresse, siden jeg ville ha min egen adresse, da jeg studerte i Oslo, siden den adressen jeg da var registrert under, i folkeregisteret, hos Haldis, ikke var min adresse, jeg var ikke velkommen der.

Mer da.

Jo, en i tropp 2 eller 3.

Fra Hedmark sikkert.

Han forklarte meg, at det var bare surr i dataavdelinga der.

De hadde et sånt sportsprogram, tror jeg det var, som dem dreiv og programmerte på.

Som var veldig forsinka.

Og det var skikkelig dårlig ledet, fikk jeg høre av han i tropp 2 eller 3.

Det som var, var at de som hadde jobbet på programmet.

De hadde vært inne til førstegangstjeneste da sikkert.

Og så hadde de utviklet programmet helt forskjellig alle sammen da.

Så det programmet var helt uoversiktlig og bare kaos da, sa han fra tropp 2 eller 3.

Så her hadde ikke disse dataoffiserene, som jeg var i jobbintervju hos, styringa.

Så hva dreiv de med, lurer jeg.

De snakka pent om det idrettsprogrammet, i presentasjoner osv.

Men det var jo bare tull og kaos.

Hva dreiv dataoffiserene med på Terningmoen?

De jeg var i jobbintervju med der.

Var det spioner, lurer jeg.

Det kom jeg på nå, at jeg tror de må ha vært spioner.

Hvordan kan de ha tillatt det idretts-dataprogrammet å skeie ut så mye?

Jo, fordi de dreit kanskje i dataprogrammet, fordi de var flinkere på spionting, og datajobben var bare noe skalkeskjul.

Var det sånn det hang sammen, lurer jeg.

Uansett så var dataavdelingen der utrolig dårlig drevet, utifra det han i tropp 2 eller 3 sa.

Så her var det nok noe ugler i mosen, eller en utrolig grad av inkompetanse i forsvaret, vil jeg si.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Uforklarlige slåsskamper. (Var Christell under kontroll av Hans Martin?) (In Norwegian)

Nå fikk jeg flashback til noe greier fra oppveksten.

En dag, når jeg fortsatt var så ung, at jeg gikk ut av huset, bare for å leike, eller hva man skal kalle det.

Jeg gikk vel kanskje i sjette klasse eller noe da.

Noe sånt.

Og i Ulvikveien, så ropte Carl Fredrik Fallan på meg.

Jeg gikk vel ned S-Svingen i Havnehagen.

Noe sånt.

Og da skulle Hans Martin absolutt ha slåsskamp mot meg igjen.

Han skulle det en gang på en St. Hansaften, sommeren 1981 må det vel ha vært, også.

Så sånn var det.

Så bare stod jeg der, jeg skjønte ikke så mye.

Hvorfor skulle absolutt Hans Martin slåss mot meg hele tida.

Dem ville ikke si hvorfor.

Jeg var ikke så god til å slåss, jeg hadde bare søstre og ikke brødre, annet enn Axel, men han var mye yngre enn meg.

Så sånn var det.

Så jeg fikk vel sikkert et par på trynet av Hans Martin da, mens han Karl Fredrik liksom sekunderte da.

Så sånn var det.

Men nå lurer jeg på, kan dette her ha vært noe med Christell?

At Hans Martin var noe 'mafian' og ville ha Christell som noe hore?

Det lurer jeg på nå.

For etter det her, tror jeg det må ha vært, så var jeg også ute og gikk i Havnehagen da.

Og da dro Christell meg opp til den leikeplassen, i Havnehagen, ikke så langt unna Olleveien.

Altså helt i begynnelsen av Havnehagen da, til venstre etter telefonkiosken og så rett fram hvis du gikk ned mot nedre, fra skolen.

Så sånn var det.

Da var jeg kanskje tolv år, eller noe, og Christell ti år da.

Og da fikk Christell ei jente, som sikkert bodde rundt der, til å kle av seg buksa, husker jeg.

Chrsitell dro meg med dit, og hu var ikke så ivrig etter å være sammen med meg, på den her tida, så her tror jeg det var noe galt.

Men jeg syntes den her leken gikk alt for langt.

Hva hvis dette med at Christell fikk hun jenta til å ta av seg buksa, ble oppdaget av foreldrene hennes, f.eks.

Dette her var vel noe man nesten kunne forvente at hun fortalte til foreldrene sine.

Så sånn var det.

Så etter det her, så gikk jeg omtrent aldri opp mot Olleveien der, eller noe, igjen.

Ikke til Ulvikveien heller.

Nei, jeg satt vel mest hjemme og leste avisa og sånn, tenker jeg, og prøvde å være litt voksen.

For det ville vel blitt skandale der, for jeg hadde jo både faren min og onkelen min boende der, og jeg ville sikkert fått skylda, siden jeg var eldre enn Christell.

Men jeg tror dette kan ha vært fordi Hans Martin kontrollerte Christell, og at de ville ødelegge ryktet mitt.

Noe sånt.

For Christell ville vel ikke at dette skulle bli kjent kanskje, dette med Hans Martin.

Og jeg overhørte også at Hans Martin klaga, en av de sjeldne gangene jeg gikk ut, på at jeg alltid satt hjemme.

Og Karl Fredrik kan også ha vært med på det her, og lurt meg og Espen opp på telttur, ved Blindvann, f.eks. mens Hans Martin tulla med Christell.

Noe sånt.

Og kanskje det var derfor at Hans Martin så så sjokka ut.

På 90-tallet.

Da var jeg på Sand, med HiAce-en, som jeg kjøpte av Øystein Andersen, tremenningen min, og Glenn Hesler.

Og da kikka jeg på verkstedet da, som faren min hadde leid ut.

I huset til farmora mi, så bodde det ingen da.

Farmora mi bodde på sykehjem i Svelvik.

Så skulle jeg kjøre inn til Svelvik da, og da jeg skulle kjøre ut på Svelvikveien, eller hva den veien heter på Sand, så kjørte Hans Martin forbi, fra Svelvik vel, og han måpte med åpen munn da, husker jeg.

Så det var noe med Hans Martin.

Så sånn var det.

Jeg var også innom Kjetil Holshagen, i Sande, den samme dagen.

Det var sommeren 1996, og jeg hadde vært på bilferie i Danmark.

For jeg trengte å komme bort fra Rimi Bjørndal, for Irene og Kristian var så ille å jobbe sammen med der.

Så sånn var det.

Men mora til Kjetil Holshagen, og stefaren hans, sa at Kjetil ikke ville ha noe med meg å gjøre.

Så da dro jeg til Sand da, og så til Svelvik.

Så sånn var det.

Dette minna meg også om en lignende episode i Larvik.

Et par år før det her kanskje.

Da jeg var 10-11 år kanskje.

Da skulle Willy i Larvik, slåss på samme måte.

Og da var søstra mi ikke så værst.

Da sykla hun rundt i Jegersborggate og skrøyt til de andre ungene at 'Erik har vært i slåsskamp'.

For jeg bodde jo på Berger da, men jeg var i Larvik, i helgene, på besøk hos mora mi da, hver 3. eller 4. helg.

Så sånn var det.

Men dem forklarte ikke hvorfor dem ville slåss mot meg.

Det var Willy og et par eldre folk han kjente vel.

Og jeg ble litt satt ut av det her, så jeg bare stod der, og fikk meg et par på trynet, som vanlig da.

Så gikk dem etterhvert.

Så sånn var det.

Så da lurte jeg på om det var noe med søstra mi?

Jeg husker en gang, mange år seinere på 80-tallet, da jeg og søstra mi skulle besøke bestemor Ingeborg, i Stavern.

Mens vi bodde på Berger da.

Og da tok vi toget til Larvik.

Og mens vi venta på bussen, utafor Grand Hotell vel, så tror jeg også han Willy stod der, en stund.

For han hadde noe sånne lignende av kuøyner nesten, husker jeg at jeg sa til søstra mi, som lo litt siden han Willy hadde stått der.

Noe sånt.

Så det er mye rart.

Men ihvertfall har hverken Christell fortalt noe om noe hore-aktivitet med Hans Marin, og søstra mi Pia har ikke fortalt om noe hore-oppførsel i Larvik.

Så hva som har foregått her, det vet egentlig ikke jeg.

Men noe er det nok.

Frode Kølner var også med og så på den slåsskampen i Larvik, husker jeg.

Og sa at hvis det var han, så hadde han ihvertfall prøvd å slåss tilbake.

Men jeg skjønte ikke noe av den her slåsskampen.

Hvorfor ville noen jeg aldri hadde noe med å gjøre, slåss mot meg, på den her måten.

Det var det samme med han Hans Martin og han Willy, synes jeg.

Begge slåsskampene var rimelig uforklarlige, samtidig som det var andre folk rundt, som oppførte seg som om det her var veldig seriøst.

Og jeg skjønte ingenting av noe av det her.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og nå kom jeg på ting som Christell har drivi og fortalt fra Bergeråsen.

På 80-tallet da.

Og det var det med at rektor Borgen gikk inn i garderoben til jentene i klassen hennes, da hun gikk i 6. klasse.

At en som het Scott, som var et eller to år eldre enn meg, lekte veldig mye med småguttene i gata.

Og at søstra mi tok abort, da hun gikk siste året på ungdomsskolen, eller noe. I huset til Haldis. Og nesten blødde ihjel. Og det sa Christell i leiligheten min, mens Pia også var der. Og det nekta ikke Pia på, så det var nok sant.

Men hvorfor fortalte Christell meg sånne ting, og kødda med meg for Hans Martin og broren hans osv., samtidig?

Kanskje Christell var redd for at jeg skulle finne ut hva som egentlig foregikk, og derfor prøvde å fortelle om andre ting, som ikke var angående den gjengen hun var under kontroll av da.

Hva vet jeg.

Noe sånt.

Flashback til 1989. (In Norwegian)

Nå skrev jeg om på bloggen her om dagen, at da jeg flytta til Oslo, i 1989, for å studere på NHI, da bodde jeg to uker i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, før jeg flytta til en hybelleilighet på Abildsø, som jeg hadde avtalt å leie fra september.

Så skreiv jeg at det var en sur nabo, som ødela sikkerhetslåsen.

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/03/da-jeg-og-christell-og-pia-dro-inn-til.html

Og det var det, men han behøvde ikke å ta i så mye, for den var veldig skrøpelig den sikkerhetslåsen, så den må ha vært 'Made in Hong Kong', som man sa på 70-tallet.

Men men.

Mer da.

Jo, jeg hadde vel ikke gjort noe, som skulle fått han naboen så sur.

Kanskje han ikke likte at jeg hadde Cecilie Hyde fra Svelvik, (ei venninne av søstra mi), og Magne Winnem klassen på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret før, på besøk, en helg som vi gikk på byen osv.

Hva vet jeg.

Men jeg fikk aldri naboen på døra de ti åra jeg bodde på Bergeråsen.

Det nærmeste var at de banka i veggen.

Så det her syntes jeg var litt rart.

Så sånn var det.

Seinere en gang, på 90-tallet, da jeg bodde i Waldemar Thranes gate, som ikke er så langt unna Uelands gate.

Det var da jeg hadde en Toyota HiAce, som jeg kjøpte av Øystein og Glenn, to kamerater som drev spilleautomatfirma, Øystein (Andersen) var tremenningen min, derfor kjente jeg de, for Øystein og dem hadde et hus dem hadde arva på Sand, etter foreldra til kusina til faren min vel, hvor dem pleide å dra til i helgene.

Så kjente Øystein en kamerat av meg, som het Kjetil Holshagen.

Så jeg ble kjent med han Øystein-karen, som var tremenningen min, gjennom Kjetil Holshagen da, fra Havnehagen, som seinere flytta til Sande.

Og han Kjetil Holshagen ble jeg kjent med gjennom han Tom-Ivar i klassen, som også bodde i Havnehagen, og var naboen til Kjetil Holshagen og dem, på 80-tallet.

Så sånn var det.

Men hvorfor jeg satt på sikkerhetslåsen, (et sånt kjede, var det vel, som skulle være sånn, at man bare kunne åpne døra litt).

Det var fordi at jeg likte meg ikke så bra i Oslo vel.

Det var narkomane og fylliker og tiggere overalt.

Så det var litt forskjell fra Drammen, hvor jeg gikk på skole året før.

Og folk var mer strassa og uvennlige, enn i Drammensområdet.

Der er folk ikke så stressa og mer laid-back, vil jeg si.

For eksempel, første dagen jeg bodde i Oslo, så skulle jeg møte faren min, i Uelandsgate der, etter skolen, og få nøkla til leiligheten.

Og da gikk jeg på bussen fra Jernbanetorget, for jeg hadde tatt en annen buss ned til sentrum, etter skolen.

Så sa jeg til bussjåføren da: 'jeg skal til den bensinstasjonen i Uelandsgate'.

For jeg visste at 18-bussen kjørte forbi der, for den hadde jeg tatt til skolen, tidligere samme dag.

Og da begynte en fyllik, på bussen, å le høyt av meg, sånn at hele bussen hørte det.

For det var feil da.

Man skulle si 'en enkeltbillett', fant jeg ut seinere.

Så sånn var folk i Oslo.

Mer da.

Jo, da jeg hadde den HiAce-en.

Så ringte plutselig faren min meg, på mobil.

Enda han nesten aldri ringte meg, jeg tror det var den eneste gangen faren min ringte meg, på de 15 årene jeg bodde i Oslo.

Noe sånt.

Da var jeg på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, tror jeg, som butikk-assistent, i 1996, kan det vel ha vært.

Og da ville faren min at jeg skulle bære ned en seng, eller noe, fra leiligheten i Uelandsgate.

Så da måtte jeg kjøre innom der, etter jobben.

Det var vel rundt den tida jeg opererte kneet, mener jeg å huske.

Så enten like før eller like etter operasjonen.

Noe sånt.

For faren min hadde så vondt i ryggen, sa han.

Men det var nesten surrealistisk, at faren min skulle ringe meg, plutselig, etter at jeg hadde bodd i Oslo, og ikke hatt noe med han å gjøre, omtrent i det hele tatt, med unntak av at et par julaftener, som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Så fra 1990 til 1997, så hadde jeg omtrent kutta ut all kontakt med faren min.

Bortsett fra at jeg lånte noen penger av dem, da jeg var i militæret, for å betale studielånregninga.

Men da var jeg litt 'lost', etter å ha blitt tulla med mye av befalet i militæret, vil jeg si.

Noe sånt.

Mer da.

Jo, så jeg hadde nesten ikke prata med faren min og Haldis, på 6-7 år, også ringer dem og ber meg bære ned noe greier fra leiligheten dems, rett borti gata fra der jeg bodde, som om det var noe som skjedde hver dag omtrent.

Så det var litt rart.

Vi sa vel ikke så nøye hadet heller, så dro jeg videre da.

Så det var skikkelig merkelig, husker jeg, at plutselig dreiv jeg å hjalp faren min og Haldis, som jeg nesten ikke prata med på mange år.

Men sånn er det, alt kan vel ikke være like lite merkelig.

Det er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)

Jeg husker fra 4. eller 5. klasse, mener jeg at det må ha vært.

Vi hadde klasserom i kjelleren i det gamle skolebygget, på Berger.

Vinduene var sånn at vi kunne se fotballbanen nesten vel, eller kanskje bare den uteplassen, på høyden over fotballbanen, det er mulig.

Vi så mot inngangen til gymsalen osv.

(Hvor faren min og onkelen min bygde scene, i gran eller furu da, som kunne slås sammen, og som stod i den ene enden av gymsalen da, som vendte mot fotballbanen, grusbanen ute.

Så sånn var det.

Og da var jeg og Tommy, sønnen til Håkon, med.

Og jeg streika litt, og faren min fikk scenen i ryggen.

Det var fordi jeg ble ubekvem av at Ole Christian Skjeldsbekk og Erland Borgen dukka opp i gymsalen.

Det som skjedde var at faren min da kjefta.

Og sa, se på Tommy, han holder jo scenen bra.

(Enda Tommy er fem år yngre enn meg vel).

Mer da.

(Det er mulig at faren min fikk noe skade i ryggen av det her, for det var en ganske tung scene).

Men men.

Mer da.

Men det her var en tidlig søndag morgen.

Og jeg hadde ikke helt våkna egentlig.

Også måtte jeg stå der, som en slave omtrent, og holde scena, som en dumming, mens Ole og Erland i klassen, gikk rundt i gymsalen.

På en søndag, så hva de gjorde der, det vet jeg ikke.

Men jeg likte ikke at de gikk rundt og snoka, i gymsalen, mens jeg måtte stå der som en dumming.

Så derfor streika jeg da.

Så fikk faren min scena i ryggen.

Men jeg var trøtt, og sur, for det var kjedelig jobbing, og jeg ble kommandert osv.

Så dukka Ole og Erland opp, på toppen av dette, og da var det nok, syntes jeg.

Selv om det kanskje ikke var så kult for faren min å få den scenen i ryggen, det skjønner jeg.

Så sånn er det.

Mer da.

Jo, faren min sa til Ole og Erland, at de måtte gå ut.

Så måtte de gå ut da.

(Takk og lov, jeg likte ikke Ole og Erland så bra, de var litt sånn snobbene i klassen liksom, spesielt Ole kanskje.

Men men).

Mer da.

Jo, så da sa jeg at det var sønnen til rektor da.

(Erland, på Facebook-sida mi).

Og da tror jeg faren min og onkelen min ble litt bekymra.

Det er mulig.

Det sa vel sånn, 'var det det', osv.

Noe sånt.

Men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om nå.

Jeg skulle skrive om klasseforstanderen vår, i 4. til 6. klasse.

(I 3. klasse, så var det mora til Erland, fru Borgen, som var klasseforstander, og hu var alltid blid og snill, mener jeg å huske.

Så sånn var det).

Mer da.

Jo, i 4. til 6. klasse, så fikk vi Tore Allum, til klasseforstander, og han tror jeg ingen likte så særlig.

En litt streng, gammeldags lærer.

Med et litt dvaskete uttrykk, eller hva det heter, i tryne.

Men men.

Jeg var ikke så kristen, så jeg tegna sånne litt artige tegninger, i tegneboka, i kristendomstimene.

Men den beslagla Allum, den tegneboka med Jesus-vitsetegningene osv.

Og den fikk jeg aldri tilbake, så den lurer jeg på hva han gjorde med.

Men men.

Men det jeg egentlig skulle skrive, det var at en gang, så mener jeg å huske, at Allum sa, at i England, så hadde dem bestemt seg for, at de skulle ha billig mat.

Og at da ble kvaliteten deretter.

Mens i Norge da, så var prisene dyrere og maten av bedre kvalitet da visstnok.

Noe sånt.

Jeg mener han sa det, om at i England så hadde dem bestemt seg for å ha billig mat.

Men han forklarte ikke nøyaktig hva det betydde.

Altså hva nøyaktig var forskjellen på kvaliteten mellom mat i England og mat i Norge?

Nei, det sa han ikke noe om.

Så her lå det igjen et slags mysterium, kan man kanskje si, etter at Allum hadde undervist.

Så han mangle kanskje litt på å få det helt til, dette med undervisninga si.

Jeg var jo en ganske racer, i klassen.

Jeg pleide å ligge foran det vi holdt på med i timen og sånn, i matteboka, for eksempel.

Men Allum, han ga meg ikke så bra karakterer, eller vurderinger.

Han hakka på språket mitt osv.

Men egentlig så var jeg vel best i klassen, tror jeg.

Men det ble ikke gjennspeilet i vurderingsboka da.

Men men.

Så jeg tror kanskje at Allum hadde et horn i siden til meg, som det vel heter.

En kamerat av meg, som gikk i klassen, Tom-Ivar, som var fra Nord-Norge vel.

Han var vel ikke noe racer i timene.

Så Allum sa en gang, husker jeg, at jeg skulle hjelpe Tom-Ivar.

Men da fikk jeg nesten sjokk.

Allum ville at jeg skulle være nesten som en slags hjelpelærer, for Tom-Ivar.

Men, nei.

Skolen, der var det om å gjøre å være best.

Så ikke noe sånn hjelping her i gården nei.

Nei, skolen det var konkurranse.

Det var jeg vant til fra skolene jeg gikk på, før jeg begynte på Berger, i Østre Halsen og på Torstrand i Larvik.

Så der var ikke jeg og Allum helt på bølgelengde gitt.

Jeg skulle bruke tida mi, på ikke å lære ting selv.

Neida, jeg skulle liksom hjelpe Tom-Ivar å lære ting.

Nei, ærlig talt.

Det hadde vært helt rart, og ikke likt noe av det jeg hadde sett på skolen.

Så da bare flytta jeg meg litt vekk og lot som jeg ikke hørte hva Allum sa, og skar en grimase tror jeg.

For de var ganske fattige og de, Tom-Ivar og dem.

Altså, dem var fire unger da, med søstra, og dem bodde i en leilighet som bare var litt større enn den jeg hadde for meg selv.

Så sånn var det.

Og de her var også noen rampeunger.

Kanskje spesielt Tore.

Men Tore var nok litt redd for meg.

Jeg så dem i hagen til Aina og dem, husker jeg.

Og da skulle Tore slåss mot meg.

Men jeg begynte å lure hvem dem var, og fikk vel jagd dem bort, tror jeg.

For sånn spetakkel, det var ikke jeg vant med å ha på Bergeråsen.

På nedre.

Jeg hadde sagt klart fra, at hvis noen tulla med fetteren min, Tommy, så fikk de meg på nakken.

Og etter det, så var det alltid stille og rolig, rundt huset mitt.

Men plutselig dukka Tore og Tom-Ivar og dem opp.

Og da tror jeg at jeg nesten slåss litt med han Tore, i hagen til Aina og dem, som var naboer da.

Han kasta stein og sånn, tror jeg, han Tore.

Noe sånt.

Og Tom-Ivar, som vel var sterkere enn meg, han sa at han skulle banke meg, hvis jeg banka Tore.

Så det var ikke så artig å få tre sånne bråkmakere, i gata, som lå mellom der jeg bodde og der faren min og Haldis og dem bodde.

Men at jeg i tillegg skulle hjelpe Tom-Ivar å skjønne skolegreiene.

Nei, det var litt i drøyeste laget, syntes jeg.

Det var jobben til Allum det.

Det trengte ikke han å blande meg opp i.

Men det ble ikke spurt noe mer om det her, såvidt jeg kan huske.

Det er mulig Allum maste en gang til.

Men jeg mener å huske at jeg skar en grimase vel, da Allum spurte om det her.

Så jeg regna med at dem skjønte poenget.

Jeg kan ikke skjønne det fremdeles, at det skulle være sånn, at jeg som 4. eller 5.klasse elev, (for i 6. klasse, så satt vi i rommet ved siden av gymsalen, av en eller annen grunn, så gjorde 6. klasse alltid det.), skulle ha ansvaret for å lære Tom-Ivar pensum.

Det var vel en tillitserklæring, eller en slags bekreftelse fra Allum kanskje.

Men jeg syntes nok at min jobb på skolen var å lære mest mulig selv.

Og det synes jeg vel kanskje enda.

Så sånn er det, får man vel si.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)

Nå kom jeg på noe som skjedde i 1988, må det vel ha vært.

Det her var enten på 16. mai eller Svelvikdagene 1988.

Da prøvde jeg å finne noen folk å feste med på Svelvikdagene da.

Eller om det var 16 mai.

Jeg fant bare folk som stod i klikker da.

Men jeg fant Lisbeth Mikalsen og ei jente som var venninna hennes, som jeg tror var søstra til han som ble kalt 'Lille-Oddis', han het egentlig Odd-Arne, men det var også en store Odd-Arne.

Så sånn var det.

Og dem hang jeg med.

Og kanskje noen andre folk fra Leirfaret og Hellinga. (Sosialboligene som var rundt leiligheten der hvor jeg bodde).

Pluss to karer fra et eller annet steds fra, som sa at han ene fylte 18 år, tror jeg.

Så dro vi til Bergeråsen, på en eller annen måte.

Så hadde de jentene seg, ihvertfall hun søstra til Lille-Oddis, med de her kara da.

Mens jeg satt på kjøkkenet til Lille Odd-Arne og dem, eller i stua var det vel, sammen med Rikard tror jeg, broren til hu Lisbeth da, eller om det var noen andre unge ungdommer fra de sosialboligene da.

Så kom de jentene ut etterhvert.

Og jeg kjefta ikke på dem, og ingen av de andre sa noe.

De kara så ikke jeg noe mer til.

Og da endte det sånn, etter en halvtime eller time kanskje, at begge de jentene ble med meg, til min leilighet, i Leirfaret 4B da.

Og mens de satt i sofaen min, og vi prata og sånn.

Jeg tenkte at det ble kanskje noe på meg og, jeg pleide ikke å ha så mye med de her jentene å gjøre.

De var vel et år yngre enn meg tror jeg, og det var første gangen jeg hadde dem på besøk i leiligheten min.

(Dem var vel kanskje misunnelige på meg, på en måte, siden jeg hadde en stor treroms leilighet for meg selv, når dem bodde en hel familie i en toroms kanskje.

Det er nok mulig.

Men samtidig så hørte dem nok at jeg pleide å være lei meg og grine og sånn, når jeg var sånn 11-12 år, når jeg satt aleine på vinterkveldene og lurte på hvorfor jeg måtte bo aleine da, for det sa aldri noen til meg).

Og mens jeg og Lisbeth og hun søstra til Odd-Arne, mens vi satt i stua mi, og hadde sitti der kanskje i 10-15 minutter.

Jeg måtte vel prøve å roe ned de her jentene litt, dem var vel ikke vant til å være der.

Vi så vel på video kanskje.

Jeg hadde alltid masse filmer, og vant til å spørre Christell og Pia og andre hvilke filmer dem hadde lyst til å se da.

Vanlige filmer da, det var ikke så lett å få tak i pornofilmer på den tida, selv om jeg kanskje hadde en av de danske 12 stjernetegn-filmene, det er mulig.

Men men.

Men så kom plutselig Christell opp, midt på natta, i 3-4 tida, og begynte å banne og krangle og ødelegge da.

Enda hun omtrent aldri var på besøk hos meg, og aldri om natta.

Og da kjefta hun på Lisbeth og hun andre, som om dem gjorde noe galt da, som dem visste at dem ikke fikk lov til kanskje.

Og Christell kjefta på hu søstra til Odd-Arne fordi hu hadde flatt hår bak da, så hadde liggi på ryggen, så spurte Christell hu om hvorfor hu hadde gjort det da.

Så Christell skjønte at hu hadde hatt seg da.

Så jeg har lurt litt på hvordan kunne Christell vite at jeg hadde jenter i leiligheten?

Jo, jeg tror jeg kom på løsningen nå.

Det var nok naboene, det eldre paret, som bodde i en liten toroms vel, vegg i vegg med meg.

Veggene var så tynne, så en gang, når jeg spilte musikk hos meg, så banka de i døra.

Så gikk jeg over til dem, og spurte hvorfor dem banka, for jeg spilte jo bare (høy) musikk.

Jo, da var det sånn, at det hørtes ut som om stereoanlegget mitt stod i stua dems.

Så de veggene var nok omtrent som veggene mellom romma i huset mitt.

Men de her naboene, de lagde nesten aldri en lyd, så jeg ble ikke vant til å tenke på at dem var der.

En gang hørte jeg gubben trygle kjærringa om noe, midt på natta, det var skoleåret 1987/88, da jeg gikk på markedsføringslinja.

Det skjønte jeg ikke da, hva det var.

Men senga dems lå vegg i vegg med min, så jeg hørte omtrent hva dem sa, enda dem prata omtrent vanlig.

Dem trodde kanskje jeg sov da.

Men kona ville ikke ha noe sex, eller hva det var, hun sa bare nei, nei.

Så sånn var det.

Men jeg tror de må ha ringt ned til Haldis, og sagt til dem at det var jenter i huset.

At det kanskje var jobben dems.

For jeg husker en gang, noen år før det her.

Da var Ulf, og søstra mi, på besøk, en sommerkveld, tror jeg, til sånn i ni-ti tida.

Og da hørte jeg dem var i vinduet og spionerte.

For jeg hørte dem sa at dem trodde det var jenter der.

For Ulf hadde så langt hår.

Og det her var om kvelden, så det var begynt å bli ganske mørkt.

Så det var vel antagelig om høsten.

Og da fikk jeg kjeft av faren min, eller høre det, fordi jeg hadde hatt jenter der.

Jeg sa ikke noe, men jeg skjønte dem trodde Ulf var ei jente.

Men hva var galt med det?

Hvis jeg som en tenåringsgutt, hadde hatt jenter på besøk, det måtte jeg vel få lov å gjøre som jeg ville med.

Jeg skjønte ikke hvorfor han faren min klagde på det, så jeg svarte ikke noe.

Siden jeg ikke skjønte sammenhengen.

Men sånn var det en gang, da ei som het Sylvia, hu hadde ei smellvakker og deilig, må man vel si, niese, inne i Oslo, som jeg traff på EF-juleball, i etterkant av EF språkreise-turen til meg og tremenningen min Øystein, til Brighton, sommeren 1988.

Den sommeren var Christell og Pia med EF til Bournemouth.

Og jeg traff de pene venninnene deres, i trappa opp til andre etasje på Sjølyst der, hvor julefesten, eller gjennforeningsfesten var.

Så sier hun Sylvia til meg i butikken på Sand, at hun skulle hilse fra hun jenta.

Men jeg satt ofte lenge oppe å så på TV eller leste bøker eller hørte på radio, eller noe, så jeg hørte at hun Sylvia sa til butikkdama, at hun syntes ikke jeg var noe særlig.

Så sånn var det.

Men jeg hadde på meg en sånn tweedjakke vel, og svart genser da, på EF-festen, så da så jeg kanskje kulere ut da, hva vet jeg.

Men men.

Og da spurte jeg søstra mi, om hu pene niesa til Sylvia da, som søstra mi hadde vært på språkreise sammen med, i Bournemouth.

Men da tilbudte ikke Pia seg, å skaffe adressen eller telefonnummeret hennes, eller noe.

Neida, hun sa bare at hun var sånn at hun lå med alle.

Og da kunne jeg nesten ikke spørre mer syntes jeg.

Så sånn var det.

Men det var litt døvt egentlig, for hun var jo skikkelig fin og det som var hun jenta da.

Så hvis jeg hadde hatt sjangs på henne, så hadde jeg jo vært veldig fornøyd da.

Så da ble jeg vel istedet litt misfornøyd, siden søstra mi var sånn.

Det her var like etter at søstra mi flytta opp til meg.

Noen dager etter kanskje.

Og så bodde hun der et halvt år, til faren min solgte leiligheten.

Så det her kan ha vært sånn hindring.

At Pia og Christell skulle hindre at jeg hadde damer og sex da.

For da ville jeg fått kontroll da, og kunne kanskje funnet ut av hva som foregikk.

Noe sånt.

For eksempel, så husker jeg at Christell brukte Nina Monsen, for å manipulere meg til å begynne med lebepomade, tidlig i tenårene vel, da Nina var på besøk fra Oslo.

Da måtte jeg sitte ved siden av Nina, på frysern til Haldis, eller noe, mens Christell stirra på oss.

Jeg tror Christell da kunne se på øya mine, når jeg reagerte på å sitte helt inntil hun Nina da.

Noe sånt.

Og da sa Nina at, æsj, hun likte ikke å kysse med meg, for jeg hadde tørre lepper.

Så da begynte jeg jo med lebepomade etter det her tullinga da.

For det var skikkelig tulling.

Det var planlagt og tilrettelagt, må man vel si.

Det samme var det med hårgele, at hun sa at jeg burde begynne å bruke det og sånn da.

Og hun klagde på Ulf, som hadde lange negler og langt hår da.

Og satt i sofaen, hos meg, av en eller grunn, for hun var nesten aldri der.

Også sa hun, 'å Ulf', med trykk da, også grøste hu.

Hu lata som om hu grøste.

Også gjorde hu det flere ganger.

Sånn at jeg skulle skjønne at hun ikke likte gutter som Ulf da.

Så da begynte jo jeg å ta gele i håret og sånn da.

Så jeg så vel ikke så tøff ut etterhvert, etter den her køddinga fra Christell.

En episode til.

Jeg flytta til Oslo, høsten 1989, for å studere.

Men da hadde Nina Monsen flytta til Lillehammer, (på noe institusjon, tror jeg), sa Christell.

Og mer da.

Jo, da jeg var i militæret, så sov jeg over hos søstra mi i Christies gate, på Øvre Grunerløkka.

Og da, så var det ei venninne av søstra mi der, som var ganske fin.

Og hu vekte meg, da hu gikk rundt i morgenkåpe da.

Eller jeg våkna vel av meg selv, jeg lå på sofaen dems da.

Og da, så skulle hu lage te og sånn da.

Og begynte å tulle med noe melk i teen osv.

Men samme det.

Men hun var nok litt interessert i meg, tror jeg.

Men hun havna etterhvert i Australia, sa søstra mi.

Og også ei venninne til Christell som var ganske fin, det samme året vel, hun dro også vekk.

Så om det var noe sånn 'mafian'-triks, å sende alle damene som Erik hadde sjangs på til Australia?

Hva vet jeg.

Noe var det ihvertfall.

Så her har nok familien min, prøvd å få det til sånn, at jeg ikke skulle få kontroll osv.

Ved å hindre at jeg fikk tak i damer osv.

Så dem ligger litt tynt ann hvis jeg får kontrollen.

Så de får glede seg til det.

Vi får se hva som skjer.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog