Dandelion and burdock. (In Norwegian)

Jeg prøvde å finne ut hva den rare leskedrikken, som jeg så på Tesco igår var, Dandelion & Burdock.

Så viste det seg at det var løvetann og sånn borrelås-aktig plante, (ifølge Wikipedia):



http://en.wikipedia.org/wiki/Dandelion_and_burdock

Så det var litt rart syntes jeg.

Så det må være nesten som noe slags heksebrygg det da, tror jeg.

Men men.

Jeg har hørt om 'shandy', (som er en drikk som er en blanding av øl og brus, og som selges bl.a. på bokser og i flasker da), og også kjøpt det en gang i Weymouth, husker jeg, da jeg var der på språkreise, på 80-tallet.

Men akkurat den der kunne jeg ikke huske å ha hørt om før.

Men sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

I England så er ikke kontaktene lik de i Norge. Og i England så sitter det også en sikring, inni støpslene faktisk. I tillegg til sikringsskap. (N).

PS.

Sånn ser de sikringene ut, som sitter inni støpslene, i England:



Og sånn her ser sikringsskapet ut i leiligheten, med automatsikringer:



PS 2.

I Norge, så har man vel bare sikringsskap.

Så hvorfor man har to systemer med sikringer i England, ved at man også har sikringer inni støpslene, det veit jeg ikke.

Men det er det kanskje noen andre som vet.

Det får man regne med.

PS 3.

Det var den sommeren jeg var på språkreise, i Weymouth, sammen med Kenneth Sevland, og noen andre folk fra parallell-klassen i Svelvik, som var på samme gruppe i bordtennis og sjakk valgfag.

Sommeren 1986.

Det var da jeg lærte om det her.

Jeg hadde jo vært på språkreise i Brighton, aleine, året før.

Og Brighton er en mye større by enn Weymouth.

Så jeg syntes at det alkoholfrie EF-diskoteket i Weymouth var så kjedelig.

For jeg bodde hos samme vertsfamilie, som en svenske, som hadde vært i Brighton en god del dager, før vi norske dukka opp der.

Og da var jeg med dem ut på byen i Brighton, de første ukene, og vi drakk mange steder i byen.

Så det EF-diskoteket i Weymouth ble litt kjedelig, syntes jeg.

Så jeg satt mye hjemme hos vertsfamilien, i Weymouth, og så på engelsk TV, om kveldene.

De hadde en sånn jobb, at de skulle feste sammen noen kuler, med en strikk, for en fabrikk, til noe sånne snorer til å dra i, for å dra ned i do, eller noe.

Så det stod en sekk, midt på gulvet i stua da.

Og da måtte jeg også hjelpe til med de kulene da, mens jeg så på TV.

Så det var sånn ekstrainntekt de hadde.

Så sånn var det.

Og jeg hadde en kamerat på Bergeråsen, Kjetil Holshagen, som var så flink med elektronikk og sånn.

Og begge var interessert i data og da.

Og festing og sånn og da, og mer vanlige ting.

Men han spilte ikke fotball, og likte seg ikke i skogen, og kunne ikke sykle.

Så han tror jeg var den første nerden jeg så.

Men han ble med å skyte med luftgevær noen ganger tror jeg.

Nei, det var kanskje Ulf det.

Men, han lærte meg noe elektronikk-greier da.

Så jeg var vant til å skru og mekke på sånn elektronikk-greier, som sånne støpsler og sånn da.

Jeg hadde et sånn støpsel, som var 'tjuvkobla', eller kortslutta, med en ledning, som gikk fra den ene pinnen, til den andre, på støpselet.

Det støpselet, det lå i ranselen, det skoleåret 85/86, så hvis lærerne begynte med overhead f.eks, eller film.

Da bare stappa jeg det støpselet i veggen.

(Jeg satt like ved vinduet).

Og da gikk sikringen hele tida.

Så fikk vi se fortvilte lærere da, som en slags underholdning.

(Jeg vet ikke om de andre i klassen skjønte at det var meg som gjorde det. Men men).

Så da spurte jeg om de støpslene da, i Weymouth, til han faren i huset da.

Og han forklarte at de hadde sikringer inni støpslene i England da.

Og jeg forklarte, at i Norge, så hadde vi sikringer i sikringskapet da.

Og da forklarte han, at det hadde dem i England og.

Dem hadde sikringsskap også.

Da visste jeg ikke hva jeg skulle si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på nå.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 4.

Han Kenneth Sevland, han var ikke noe nerd, sånn som han Kjetil Holshagen.

Han 'Sevvi', som han ble kalt i Svelvik, han var god til å spille fotball osv.

Jeg tror han hadde med fotball, eller om vi kjøpte en fotball.

Så like ved der vi tok bussen til skolen fra.

Der var det en stor slette da.

Så dro vi dit, en av de første dagene da, og spilte fotball da.

Vi spilte med en lokal kar vi traff der, som var litt yngre enn oss, men som var god til å spille fotball da.

Og som så ut som om han var halvt innvandrer, eller noe.

Og det var ikke så mange utlendinger i Berger og Svelvik, så jeg begynte å mobbe han litt, og spurte om han var 'pakkis', 'are you 'pakkis'?'.

Så jeg var ikke så snill, på den tida der.

Men men.

Men han var god til å spille fotball da, og lærte meg et triks jeg skulle bruke hvis Sevland skjærma ballen med rompa, som han pleide å gjøre.

Da skulle man bare stikke fram beinet, og drite i fintene hans, så ville du da få han til å miste ballen da.

Men men.

Men det var sommeren jeg fylte 16 år det her vel.

Jeg husker at det var også et supermarked like ved der.

Og da pleide jeg å kjøpe cola-bokser, til 16 pence, tror jeg, og barbeque Hola-Hoops, eller om det heter Hoola-Hops, det var favoritt-snacksen min, muligens fra Brighton året før, eller om det var der jeg begynte å spise de.

Så kjøpte jeg også Judge Dreed, i bladkiosken der.

Og det var muligens der jeg begynte å drikke Cherry Cola og, og Dr. Pepper, hvis ikke det var i Brighton da, enten sommeren 1985 eller 88.

Aero, husker jeg også at jeg spiste, i 85 da.

Men men.

Og sånne peanøtter, som var tørr-ristede.

Men men.

Jo, mens vi spilte fotball i parken der.

Så møtte jeg og Kenneth to norske jenter, på vår alder vel.

De var ute med den single faren i vertsfamilien.

Det var faren og en unge, som lå i barnevogn, mener jeg å huske.

Og de to norske språkreise-jentene.

(Som var på et annet kurs enn oss, for vi hadde nettopp dukket opp på stedet).

De norske jentene måtte gjøre alt husarbeidet, og var omtrent som slaver, for han enslige vertsfamilie-faren, skjønte vi.

Så måtte de gå da.

Så vi visste ikke hva vi skulle gjøre med det.

Vi syntes det var veldig rart, men jeg tror ikke vi fikk navna dems.

Vi hørte bare at de var norske, på pratinga, eller noe.

De var fortvilte, husker jeg.

Og klagde da, på at de måtte gjøre husarbeidet og sånn.

Jeg kunne ikke de reglene så bra, for hva man kunne bli satt til å gjøre, som språkskole-elev.

Og var ikke helt meg selv, etter å ha blitt mobba, hele 9. klasse, husker jeg.

Men men.

Så vi gjorde ikke noe med det her.

Men vi var nettopp med siste året på ungdomsskolen da.

Så vi var ikke så vant til å ta opp sånne ting da, med språkskolen og sånn.

De måtte gå de jentene, og jeg tror det var første dagen vi var der, eller noe.

Så det ble ikke sånn, at vi så bra kjent med dem, at vi kunne forslå noe.

Vi prata bare med dem, i et minutt, eller noe, så måtte de gå til han single vertsfamilie-briten da.

Så han hadde kanskje noe kontroll på dem da.

Så det var bare noe jeg kom på nå, når jeg skrev om den språkreisen.

Så selv om de var to jenter, kanskje i 16-års alderen, så hadde ikke de noe å stille opp med, mot han briten, de måtte gjøre alt han sa, sa de.

Så sånn var det.

Skagen 1984, mener jeg det var. (In Norwegian).

Våren eller sommeren 1984, var det vel, så dro jeg og Pia og Christell og fattern, med fatterns bil. en Mercedes E190 blå metallic, til Danmark, med ferga Larvik - Frederikshavn.

Da hadde jeg tatt opp en kassett, så med denne sangen, som vi hørte på, i bilen, ned til Larvik:



Så kom vi på båten, da hendte det en del rart.

Fattern ble full.

Han hadde på seg hvit dress, og stoppa en slåsskamp, blant annet.

Jeg lurer på om det her kan ha vært i 1986, i stedet, for jeg gikk rundt nesten hele natta, husker jeg, og så fattern satt i korridoren, ved lugarene og prata med noen damer og andre som festa på båten da, som var i 20-åra kanskje.

Fattern stoppa også en slosskamp, på denne overgangen.

To folk begynte å slåss, og fattern roa de ned.

Og de hørte på fattern.

Så kom vaktene, og de spurte fattern om hvem han var, om han jobba på båten, siden han fikk stoppa det.

Men da svarte ikke fattern, som var skikkelig playboy, i hvit dress osv.

Jeg gikk med en rød skjorte selv, som jeg hadde funnet oppi leiligheten, husker jeg, en jeg hadde med til Weymouth, husker jeg, sommeren 1986, så jeg tror det her var våren 1986, kanskje.

Det var kanskje ikke noe plagg jeg hadde gått med nå kanskje, men jeg skjønte meg ikke så mye på klær, jeg bare gikk med det jeg fant i skapet osv.

Jeg tror Haldis kjøpte noe klær til meg, noen ganger, og noen ganger, gikk jeg med fattern sine klær.

Ettersom hva jeg fant.

Så sånn var det.

Jeg begynte å kjøpe klær selv, i 1987, var det vel, da ball-gensere, og syrevaskede bukser, var moderne, og jeg gikk i markedsførings-klassen, så jeg synes jeg måtte være oppdatert med sosseklær osv. da.

Selv om hun Cecilie Hyde, hun forklarte meg, at jeg var ikke noe flink.

Jeg var det værst hun visste, og det var sånne, som prøvde å være sosser, men ikke klarte det.

For jeg hadde ikke mokasiner, men jeg hadde joggesko.

Hun sa det ikke så direkte da, men likevel.

Så sånn var det.

Så jeg tror jeg får skrive, at det her var 1986, for jeg husker jeg var i Brighton, i 1985, og da tror jeg ikke at jeg hadde noe rød skjorte, så jeg lurer på hvor den kom fra.

Men samme det.

Fattern, var dritings da båten kom til Fredrikshavn.

Så sa fattern at jeg måtte kjøre, den dyre Mercedesen, til nesten 300.000, i 1984.

Jeg skal se om jeg finner bilde av bilen:



Det var noe sånt, bare at fatterns bil, så mye bedre ut, siden bilen var jo ny da, mens det her bilde, er tatt, når bilen var gammel, og matt i lakken osv.

Fatterns bil, hadde elektriske vinduer, soltak vel, og air-condition, hvis jeg husker riktig.

Og det var vel den råeste bilen, på Bergeråsen, må man vel si.

Til fattern måtte selge bilen, rundt 1986 kanskje, til rektor Borgen, som stesøstra mi, Christell, sa gikk og glodde på jentene etter gymen, da hun gikk i 6. klasse.

Jeg husker fattern hadde bilen i 1984, for han kjørte meg til konfirmasjonen, med den bilen.

Og jeg tror han henta meg etter at jeg var i Brighton, på flyplassen, og da hadde han den bilen.

I 1985 vel.

Mens, da jeg kom hjem fra Weymouth, i 1986, med Braemar, båten som gikk fra Oslo, til Hastings, da ringte jeg Jan, mener jeg å huske, broren til Christell, men da gadd ingen å hente meg, så da måtte jeg ta toget.

Men men.

Så jeg tror det her var 1985, eller 1986.

Fattern satt bak rattet, mens de andre bilene foran kjørte av ferga, Petter Wessel.

Fattern hadde vært oppe hele natta, og festa.

Han sa at jeg måtte kjøre, for han var så full.

Men jeg var bare 15 år, eller noe.

Men jeg sa hvordan han skulle kjøre.

At han måtte kjøre, før vakta så at han var drita.

For vi synes det var flaut, hvis fattern ikke kjørte, for det var masse biler bak, på ferga, som da ikke ville kommet av flekken, og det ville blitt masse oppstyr.

Vi hadde jo vært i Frederikshavn mange ganger, med Petter Wessel, og også en båt fra Oslo vel, Stena Saga, eller noe, vi hadde vært der med muttern, og aleine en gang, jeg og Pia og Kjetil Holshagen vel.

Da jeg var i Fredrikshavn, med båten fra Oslo, det var en gang, da fattern, og en dame som het Margrethe, fra Bislett, i Oslo, lot meg være med, da jeg var sånn 10 år, eller noe.

Og også en gang, som fattern dro med jobben, Eirik Thoraldson, og ei på utplassering, fra Svelvik Ungdomsskole, vel, i 1983, eller noe.

Og med stefaren vår, Arne Thormod, en gang.

Så vi var ganske kjente, i Fredrikshavn.

Untatt kanskje Christell, som ikke hadde vært med noen av de dansketuren tidligere, hun dro gjerne med Haldis, eller faren sin, så vi var ikke på samme ferier alltid, i hvertfall ikke om sommerne.

Men men.

Så jeg fortalte fattern, at nå måtte han kjøre ordentlig, foran tollerne, osv.

Og så så jeg, at det var skilta, til en parkeringsplass, ved vannet der.

Så jeg bare sa, at fattern skulle kjøre til høyre, for jeg så skiltet.

Og så til høyre igjen, så stoppa han på parkeringsplassen.

Så gikk jeg og Pia og Christell, inn til Fredrikshavn, det er stort sett bare en gate.

Så kjøpte vi pizza osv, på et pizzaria, hvor noen utlendinger jobba.

Selvfølgelig skjønte ikke de hvordan pizza jeg skulle ha, så jeg fikk noe innbakte greier.

Dansker skjønner ikke alltid norsk.

Da hender det, at de sier 'va beha'.

Som betyr 'hva behager', som betyr, hva skal du kjøpe, eller hva lurer du på.

Men det sa ikke han pizza-makeren, han sa vel hæ, men det ble noe misforståelse, så jeg fikk ikke vanlig pizza, så det var litt dårlig.

Så våkna fattern, etter et par timer, og da skulle han kjøre til Skagen.

Så gikk vi ut der, hvor vannet fra Kategat, møter vannet fra Skagerak, hvis jeg har skjønt det riktig.

Da var vi lengst nord, på fastlands-Europa, så det var litt artig.

Man måtte skynde seg, sånn at man ikke ble tatt av tidevannet der, i Skagen, det var sånne sanddyner, som man skulle gå på, for å komme lengst nord da, der de havene møtes, var det vel.

Så dro vi til et gatekjøkken, for jeg var vel sulten igjen, etter den her mislykka pizzaen.

Så kjøpte jeg burger og brus da sikkert.

Og da husker jeg det stod noe reklame, for 'Danish Dynamite', eller noe, for is-firma.

Så jeg lurer på, om det her var før VM i Mexico, i 1986, som jeg husker jeg fulgte med på, det var kanskje etter at vi var hjemme fra Weymouth det da, det er mulig.

Det var det nok.

Mens vi var i Weymouth, så var det bare en oppvisningskamp, England mot verdenslaget, eller noe, som vi så på.

Den var samme dag, som Prinsesse Fergie, gifta seg, så jeg og Kenneth, fra Svelvik, og faren i huset, måtte se kampen, på den minste tv-en.

Mens kona i huset, så på det her kongebryllupet, hele dagen da.

De hadde til og med plakater, overalt, hvor det stod navnene, til hun Fergie, og han prinsen da, Andrew, eller hva han heter.

Det var en sånn gammel kirkegård, som vi kjørte forbi med bussen, inn til Weymouth sentrum, og jeg tror det var der det hang plakat, eller like ved, sånn banner.

Den var i gotisk stil, kan man vel nesten si, denne kirkegården, skikkelig gammeldags.

Det var på landet, der vi bodde, nesten, så man kunne se gresskledde åser, med kuer osv., fra der vi bodde, som var et boligområde, med rekkehus og supermarked osv.

Noe sånt.

De ble vel skillt ganske raskt, Fergie og han prinsen, men samme det.

Så da jeg kjøpte burger da, så var vel Pia der og vel, men jeg tror ikke de skulle ha mat.

Men da tror jeg faktisk jeg fikk riktig mat, det var en cheeseburger, eller noe, da sikkert.

Og da sa hun danske jenta, som jobba der, til en lokal fyr da, ungdom, i 18-20 års alderen kanskje.

Da spurte hun, om han kunne gi henne en tomflaske, eller noe, som stod der kundene spiste osv. da.

Og da svarte han dansken, 'hvis du sur min p*k'.

Så jeg vet ikke om den tonen var så fin, som de hadde der i Danmark.

Men det er kanskje bare jeg som er snobete.

En annen gang, som vi var i Danmark, vinteren 1983, var det kanskje.

Da skulle jeg og fattern og Pia, ned til en møbelfabrikk, på Jylland, i østre del av midt-Jylland, vil jeg tippe, men det var ikke Århus, men det var noen timer sør for Aalborg.

Vi overnattet i Aalborg, og et annet sted.

Vi skulle levere en stol, som hørte til en sofagruppe, som fattern hadde kjøpt for fabrikk-eieren, på en messe, og som fabrikkeieren, skulle dele opp, og kopiere.

Han hadde to sønner, som spurte om jeg skulle spille 'chess', som de hadde fått til jul, eller noe.

Det var i romjula det her, og jeg kjøpte masse fyrverkeri.

Sånne hjul, som man tente på, som snurra rundt på bakken, blandt annet, og var veldig morsomme.

Og også sånne kuler, med krutt, pakket inn i papir, twist-pakket, som man kunne kaste på bakken, og som smallt da.

Som de også hadde i Gøteborg, som jeg kjøpte da, når vi var på ferie der, jeg og Pia og Christell og Haldis og bestemor Ågot, og Solveig, som jobba på Scandinavian Star, i 1984, vil jeg tippe, om vinteren.

Ferien med buss til Gøteborg, var seinere, enn den her kjøreturen til Jylland, det husker jeg, for da kjente jeg igjen de kastegreiene, i Gøteborg, fra Aalborg da.

Så sånn var det.

Og på den her turen, så spilte vi på en enarma banditt, på en kro eller vertshus.

Og da fikk vi ikke så mye lommepenger, som vanlig, på den turen.

Men jeg hadde noen danske mynter, igjen fra Jugoslavia-turen, i 1980, eller en senere tur.

Så vant Pia, hundre kroner, eller noe, i danske 25-øringer.

Men jeg tror danske penger var mindre verdt da, så det var ikke så mye som i Norge.

Så sånn var det.

Men det var litt artig.

Men noen av 25-øringene, var sjetonger da, som bare brukes på automater.

Og det var min 25-øring, som Pia spilte for, så vi ble enige om å dele de her 200 25-øringene, eller hvor mange det var.

Litt morsomt var det i hvertfall, selv om vi, eller i hvertfall jeg, var litt skuffa, over at vi ikke fikk så mange lommepenger, som vanlig.

Vi gikk ut, på kvelden, når vi var i Aalborg, og kjøpte noe burger.

Og da så fattern noen lokale damer, i 20-årene vel, som hang i burger-sjappa, husker jeg.

Så var jeg og Pia, på hotellet.

Og Pia ville vel ikke spille bordtennis, selv om de hadde det der.

De hadde sånn kult badekar der også, husker jeg.

Men det var ikke så mye for oss å gjøre, jeg tror vi gikk å så vårs rundt på hotellet, men det var ikke så stort hotell.

Men fattern gikk på byen.

Hva nå han skulle der, om kvelden.

Men samme det.

Jeg bare fikk noe flashback, til noen Danmarksturer, når jeg leste på det danske bodybuilder-forumet, i den tråden om Viggo, i den forrige posten.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Weymouth, sommeren 1986. (In Norwegian).

Nå kom jeg på sommeren 1986.

Det var etter niende klasse.

Det skoleåret, så hadde jeg sjakk og bordtennis valgfag, så da ble jeg kjent med noen folk fra Svelvik og, mest med en som het Kenneth Sevland, men også noen andre vel.

Og da prata sikkert jeg om, at jeg hadde vært på språkreise i Brighton, sommeren 1985 da.

Og det syntes jeg jo var artig osv.

Så skulle noen folk fra Svelvik, til Weymouth sommeren 1986 da, så da spurte han Kenneth om jeg skulle bli med dem, siden jeg synes det var så artig i England, og kanskje hadde tenkt meg over igjen neste sommer da.

Siden fattern sa det var greit at jeg dro til England om sommeren.

Og dem skulle til Weymouth, som er en litt mindre by enn Brighton, og som ligger i Dorset da.

En ganske rolig by vil jeg si, så det er vel fint å slappe av der, om sommeren.

Jeg lurer på om det er rundt der som fawlty towers er fra og, i hvertfall i Dorset.

De hadde en hest, på veien inn til Weymouth, skal jeg se om jeg finner den.



Jeg tror det var den her.

Det skulle forestille en konge, sa kurslederen.

Men da kongen kom til byen, og fikk se hesten, og folka fortalte at det skulle være kongen da.

Da ble kongen sur visstnok og dro visst ganske kjapt hjem igjen, siden hesten som kongen satt på, red vekk fra Weymouth da.

Så da mente kongen at han var uønsket da.

Så kongen var ikke så begeistret for den hesten da, kan man si, ifølge kurslæreren vår.

Så sånn var det.

Weymouth var kanskje en kjedelig by, for meg som hadde vært i Brighton, og stranda var vel ikke noe særlig der heller, ikke sand, men pebbles da, eller hvordan det skrives.

Men familien vi bodde hos, var ganske grei da, må man vel si.

De hadde en jobb, som gikk ut på å feste sammen noen trekuler, i en strikk, og hive dem oppi en sekk.

For en fabrikk da sikkert.

Dem er ganske kreative med jobber i England, og finne jobber som passer til alle osv., alstå, jobber er vel ofte mer spesialisert, i England, enn i Norge, hvis jeg ikke tar helt feil.

Men samme det.

Jeg ble også lært opp til å feste sammen de her trekulene da, da jeg satt å så på tv der osv.

Og da kom hun kona i huset, hele tida, med potetgull og annet godteri da.

Så da følte jeg meg hjemme, for det var det jeg var vant til å spise på Bergeråsen.

Men samme det.

Dem hadde en sønn, i huset der, som var yngre enn meg og Kenneth.

Han var vel kanskje 12-13 år da, og likte a-ha, som var populære da, så det var derfor de ville ha noen norske til å bo der da.

Men jeg vet ikke om han gutten var homo selv om han likte a-ha, det var kanskje bare at han likte musikken, det er nok mulig.

Der hadde de også et supermarked, like ved der vi bodde.

Og der kosta f.eks. en boks cola, 16 pence, hvis jeg husker riktig, og nå koster nok de boksene to-tre ganger så mye, så prisene øker her og.

Også pleide jeg å kjøpe barbecue hoola-hops snacks, eller hvordan det skrives.

Også hadde de en kiosk der og, og der solgte de blant annet, Judge Dredd, eller hvordan det skrives.

Så jeg pleide å kjøpe de her tinga, og andre ting da.

De politifolka i Judge Dreed da, de hadde lov å dømme selv, og også straffe selv, jeg lurer litt på om politifolk, som jobber i politiet nå for tiden, også har lest det bladet, uten at jeg skal si dette for sikkert, i og med at jeg ikke nøyaktig vet hva som foregår, men noe er det ihvertfall, siden folks rettigheter ikke står så høyt i kurs, må man vel kunne si.

Men men.

Jeg pleide også å da inn til byen da, etter skolen osv.

Og der hadde de noen spillehaller, som var kjedeligere enn de i Brighton, selvfølgelig.

Men men.

De hadde en Dixons butikk da, som heter Curry Digital, eller noe, nå.

Og der hadde dem en Casio klokke, som jeg synes var kul.

Det var digitale visere, og også digitale tall da.

Så den så ganske kul ut, synes jeg.

Men den kosta kanskje 29 pund da.

Og jeg kom hjem, så sjekka jeg, på en klokkeforretning, ved Bragernes Torg der, på venstre side, av torget, hvis man ser mot kirka.

Og der kosta den samme klokka 600, mener jeg det var.

Så da ringte jeg først, og hørte om de hadde klokka enda.

Og så sendte jeg et brev, med sedler, 30 pund da sikkert, og at de skulle kjøpe noe godteri fra en kiosk der, for resten av pengene.

Det gjorde de ikke da.

Men de sendte i hvertfall klokka.

Så stakk fattern, på posten, og sa at det var gave, og da slapp jeg å betale toll.

Så fikk jeg klokka da, for 600 var litt mye for en klokke egentlig, men 30 pund, det gikk ann.

Noe sånt.

Og den klokka mista jeg i militæret, for reima røyk.

Og da spurte noen, jeg tror det var sersjant Johansen, om noen hadde mista en klokka.

Så merka jeg det da, at det hadde jeg, for reima var av svart plast, så den måtte byttes, sånn annenhvert år, eller noe.

Så spurte han hvordan merke da.

Casio da.

Jeg vet ikke om den finnes på nettet.



Det var samme klokka, som den her, bare at reima osv. var svart da.

Og den klokka brukte jeg til langt ut på 90-tallet, til jeg jobba som leder i Rimi.

Da hadde jeg også personsøker, fordi mobiler var litt dyrt enda, og vi hadde ikke fasttelefon, på Skansen Terrasse.

Og det var jo klokke på personsøkeren.

Men jeg ble nok drevet litt for hardt, som Rimi assistent, på Rimi Nylænde, i 1994-96, med Elisabeth Falkenberg, som butikksjef, som tok over etter Kristian Kvehaugen, som ansatte meg der, til å jobbe 3-4 dager i uka, i kassa, høsten etter militæret, ved siden av at jeg jobba noen vakter på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud.

For jeg orka ikke å bruke klokka lengre, for jeg ble stressa av alt stresset på Nylænde.

For alle hyllene skulle være shina hver dag.

Og det var også mye varer jeg måtte sette opp, og melka og brøda skulle telles, og det var kjølevarer som jeg måtte sette opp.

Så det var ganske mye egentlig.

Men jeg var i topp form etter militæret, hvor jeg løp 3000 meter på litt over 11 minutter osv., etterhvert, som var nesten fire minutter under kravet.

Og jeg løp vel 5 kilometer, på Osloløpet, på 15-16 minutter, eller noe, uten at jeg husker tida helt nøyaktig, men jeg slo noen som var elite idrettsøvere, som Magne Winnem kjente, som løp sammen med oss, var det vel.

Så jeg i bra form.

Og jeg trente også etter militæret, og slutta å røyke, så jeg jobba nok for to, kan man nok si, hvis ikke tre, uten å overdrive for mye.

Og lønna var kanskje 130 eller 140 tusen i året.

Så jeg tror nok ikke Rimi tapte på å ha meg ansatt som leder der, på Rimi Nylænde, med den lønna, og hvis man tenker på hvor hardt jeg jobba.

Så det var nesten slaveri, vil jeg si, sett på, i ettertid.

Så sånn er det.

Så tilslutt, så ble jeg så stressa, hvis jeg så på klokka, at jeg måtte bare slutte å bruke klokka, og da hadde jeg personsøker da, så var det jo klokke på personsøkeren, så da overlevde jeg.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Her er personsøkeren jeg hadde da jeg jobba på Rimi Nylænde.

Bare at min var mørkeblå da, (og ikke gjennomsiktig).



Og når det gjaldt mobiler, så kjøpte jeg en Alcatel mobil, som var ganske billig, i 1995, eller noe.

Så slutta vel den å virke, eller at jeg slutta å bruke den, jeg husker ikke hvordan det var.

Det var ganske luksus å ha mobil rundt 1995, det var nesten unødvendig, i hvertfall når jeg hadde personsøker også.

Så fikk jeg låne en sånn 'murstein'-mobil, Sony Ericsson vel, hvis jeg husker riktig, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 1998, kan det vel ha vært.

Så ble jeg butikksjef, seinere samme året da, og da kjøpte jeg en Bosch-mobil, som virka helt greit, jeg var ikke så opptatt av at mobilen skulle være kul osv., jeg var fornøyd så lenge mobilen funka.

Så døde muttern, i 1999, og da fikk jeg og søstra mi og Axel, over 100.000 hver, i noe dødsforsikring, som muttern visstnok hadde tegna.

Enda jeg ikke hørte noe om det, før hu døde.

Og hu hadde jo kreft, så det var kanskje rart, at hu skulle få lov å tegne sånn forsikring.

Men det var veldig snillt gjort av henne egentlig, hun hadde jo masse problemer å slite med selv, så at hun gjorde noe sånt, det hadde jeg ikke forventa, selv om jeg synes kanskje det der var litt rart, uten at jeg skal noe for sikkert.

Så da fikk vi sånn 108.000 eller noe da, i noe dødsforsikring, jeg og Axel og Pia.

Og da, når Bosch mobilen vel begynte å streike, så kjøpte jeg meg Nokia 3210 da.



Den veit vel alle hvordan ser ut, men alikevel.

De kosta ca. 2000, vinteren 1999/2000.

Så mista jeg den mobilen da, en dag det var mørkt, etter jobben, når jeg skulle kjøre hjem, jeg var vel litt sliten etter jobben.

Så tenkte jeg at jeg måtte jo ha mobil, siden jeg var butikksjef osv.

Så da kjøpte jeg meg en lik mobil til, en dag eller to seinere.

Jeg var litt stressa på den tida, med at det var mye stress som butikksjef, og muttern hadde nettopp død osv.

Så kom jeg på jobben da, så opplyste Jan Henrik, i kassa, og seinere assistent, meg om, at noen hadde funnet mobilen min, og sett at telefonnummerne til assistent Jan Henrik og assistent Wenche, var på mobilen, så hadde dem levert mobilen på Rimi Nylænde da.

Så da hadde jeg plutselig to Nokia 3210.

Og da kjente jeg David Hjort, fra Rimi Bjørndal.

Og han skulle absolutt ha meg med ut på byen, etter at muttern hadde dødd osv.

Jeg tenkte han var sånn at han alltid skulle feste osv., så han skjønte kanskje ikke at man skulle ta det litt rolig, etter at foreldrene hadde dødd osv.

Men da skulle han absolutt ta bilde av vårs, utafor Rimi, kameraten hans Roger, var det vel, eller noen andre, tok bilde, utafor tilbudsplakaten, til Rimi, for November 1999, husker jeg.

Og da lagde han sånn rar grimase vel, hvis jeg husker riktig, hva nå det kan ha vært i forbindelse med.

Men uansett da, han hadde ikke mobil da, så jeg sa han kunne få kjøpe den ene Nokia 3210 mobilen min, for tusen kroner da, som var halv pris av hva de kosta da.

Men jeg kan ikke si at han betalte det tilbake, for han skylder meg vel et par tusen enda, eller noe vel.

Noe sånt.

Men jeg har sagt til han, at det er nok smartest at vi ikke har så mye med hverandre å gjøre, siden han kjenner en del kriminelle folk osv., og jeg ikke får rettighetene mine av politiet og myndighetene, uten at jeg skjønner hva det kommer av.

Så de pengene har jeg nok egentlig avskrevet, som det heter, så det er ikke sånn at jeg regner med å få tilbake de.

Og det er vel ikke så smart å ha noe med folk som kjenner mange kriminelle å gjøre heller, særlig ikke etter forskjellige ting som har skjedd, så de pengene kan han David bare beholde, for min del.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog