Kan det at jeg ikke får rettighetene mine fra politiet ha sammenheng med NOKAS-saken? (In Norwegian)

Ja, det her høres kanskje rart ut.

Og det var ikke akkurat det første jeg har tenkt på av sammenhenger, med at jeg overhørte i 2003, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', av flere personer.

Siden jeg pleide å følge med i nyhetene hver da, så viste jeg godt, at det ikke stod noe i norske aviser, om noe 'mafian'.

Så jeg stolte ikke på politiet, siden de ikke har oppdatert folk om den her mafian.

Så jeg dro til Sunderland, høsten 2004, for å studere.

Det som skjedde, var at HiO tulla så mye, med å godkjenne fagene mine, og lånekassa tulla så mye, med å sende meg studielånet, at jeg mista kontrollen, på følgende.

1. Studiene i Sunderland, siden jeg måtte ringe Norge hele tida, for å ordne med studilån, og få godkjent fagene i Sunderland og jeg hadde også noen smålån, billån osv., i Norge, som jeg måtte få utsettelse på, til jeg fikk studielånet, så jeg prøvde å ringe 4-5 kreditorer, en gang i måneden.

2. Men da jeg ringte disse 4-5 kreditorene, så trodde jeg jo, at jeg kom til å få studielånet innen en måned.

Men, det tok jo fire måneder.

Så tilslutt, så hadde jeg lovt pengene så mange ganger, at det ble bare dumt å ringe på nytt, og prøvde å forklare det samme om igjen og om igjen.

Og det var kronglete også fra England, siden jeg bare hadde en norsk mobil.

Det er ikke så lett å kjøpe mobil i England, når man ikke vet reglene og sånn for det, og vi hadde en telefon i gangen, men da måtte man ha sånn spesielt kort, som også var kronglete å forstå.

Så da ble det den norske mobilen.

Men men.

Så jeg mista kontrollen på studiene i Sunderland, og på lånene i Norge, takket være disse problemene, må jeg vel si, for det meste med HiO og Lånekassa da.

Så da jeg fikk studielånet mitt, i januar 2005, så bestemte jeg meg for å prøve å finne et sted å bo, og prøve å få meg jobb.

For jeg ville ikke fortsette studiene, for jeg var såpass mye forsinket, så jeg så ikke hensikten med det.

Men jeg hadde jo mye penger, så jeg kunne jo etablere meg, og få meg en jobb.

Vi måtte bytte leilighet i Sunderland også, samme uke, så da dro jeg heller til London, siden utenlandsstudieveilder, ved HiO Ingeniørutdanningen, Frode Eika Sandnes vel, han og hans kamerat fra Sunderland, hadde fortalt meg våren 2004, at i Sunderland, så var arbeidsmarkedet så vanskelig, at norske studenter ikke hadde sjangs til å få seg jobb.

Så jeg dro til London da, siden det hørtes ut for meg, som et sted, hvor det burde være enklere å få seg jobb og leilighet da.

Men, jeg overhørte at noen folk ved Kengsington, noen Chelsea-supportere, tror jeg, ikke likte at jeg gikk i gatene dems, nærmest.

Så jeg ble liksom overvåka bare jeg gikk innom Harrods eller hvor jeg gikk hen, for å kjøpe aviser for å finne leiligheter og sånn da.

Jeg så og hørte at folk tok opp mobilen, en kar i slutten av 20-åra vel, tok opp mobilen, ta jeg gikk inn på Harrods, og ringte og sa, at nå er han på Harrods.

Så hva det var, det veit jeg ikke.

Men sånt ble bare værre og værre.

Så jeg dro til Heathrow, og fant ut at jeg dro fra England, og endte opp med en flybillett til Amsterdam.

Og der var det ikke så lett å finne jobb, for jeg prata jo ikke nederlandsk.

Jeg var å så på et rom i et bokollektiv, ute i Amstelveen, tror jeg det heter, men jeg fikk ikke det rommet.

(Det var forresten noen underlige skruer.

To nederlandske, litt feite, folk, som dreiv med Java-programmering, (som jeg også kan en del av fra studier osv).

Og der hos de, så bodde det en dansk unggutt.

Og han pratet jeg engelsk til, for jeg vet at unge danske folk ikke forstår norsk så godt.

Og han skulle jeg liksom ta over rommet til da.

Jeg syntes det virka greit først, for det var jo vaskemaskin og sånn der.

Og da hadde jeg bodd på hotell, i flere uker, og da måtte jeg kjøpe reine klær og sånn, for jeg fikk vel ikke vaska så mye der.

Men de her, litt tjukke, java-folka, de plukka meg opp, like ved senteret i Amstelveen, eller et sted der, som jeg tok en slags trikk til vel.

Men, så hadde de vært og kjøpt iskrem.

Jeg lurer på om det var noe hint at de var homo?

Og at danske unggutten, kanskje 18-19 år, som var vel minst 10 år yngre, enn de her folka, som jeg syntes virka snobbete, til å være data-folk.

De virka mer som snobber enn som nerder, for å si det sånn.

Så jeg lurer på om han danske gutten der var noe slave for dem, eller noe(?)

Uansett, så fikk jeg ikke det rommet da, jeg tenkte ikke sånn da, det er bare noe jeg lurt på i ettertid.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, jeg syntes jeg overhørte noe greier, at noen engelske folk var etter meg, på hotellet der, i Amsterdam, så jeg dro til Frankfurt, denne gangen med toget.

(Hva som egentlig foregikk, det er jeg ikke sikker på.

Men jeg har jo overhørt, før det her, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

Og etter det her, så har jeg overhørt, at jeg har blitt brukt som noe 'target-guy'.

Så det var vel antagelig noe i forbindelse med de her tinga da, får man vel tro.

Noe sånt.

Så var jeg så lei av bli gjenngjent osv.

(Ja, jeg vet det høres rart ut at jeg skulle bli gjennkjent nede i Europa osv., men sånn virka det for meg da).

Men men.

Så jeg dro til USA, (som jeg har skrevet om på bloggen), og ble sendt tilbake.

Det har jeg vel skrevet om i en 'label':

http://johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Detroit%20Airport%20Immigration%20Control

Så ble jeg sendt tilbake til Oslo da, av amerikanerne i Detroit.

Og da var jeg en natt på hotellet på Gardermoen, mens jeg venta på kofferten min, som amerikanerne holdt tilbake en ekstra dag, for å se gjennom da.

Så sånn var det.

(De skrev en lapp om at de hadde funnet en lighter i kofferten min, så derfor var den blitt holdt tilbake en ekstra dag av amerikanerne).

Men men.

Så dro jeg til Danmark, et par dager, så til Finland, men der var det ikke så gjestvennlig, synes jeg, så jeg havna på et fly til Munchen.

Så tog jeg toget til Berlin, og så videre til Paris.

For amerikanerne hadde skrevet noe greier i passet mitt, så jeg satsa mer på å ta toget etterhvert, for da ble ikke passet sjekka, så ofte.

I Paris, så viste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre.

Jeg hadde jo egentlig rømt fra Norge, for jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

Og fransk det snakket jeg jo ikke.

Jeg lærte noe fransk, så jeg klarte etterhvert å si 'sandwich avec jambon et fromage si vol plaise'.

Noe sånt.

Som betyr baguette med ost og skinke.

Noe sånt.

Så jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre.

Jeg kjøpte medlemskap i et sånn selskap som het 'Logica'.

Og da kunne jeg få meg leilighet.

For da hadde jeg 8.000 euro, eller noe, igjen av studielånet.

Så da fikk jeg lov å leie leilighet, selv om jeg ikke hadde jobb.

Og jeg ringte på en leilighet, men det var litt halvhjerta.

For hva skulle jeg gjort, i Paris, med leilighet.

Jeg hadde vel ikke fått noe jobb, når jeg ikke snakka fransk?

Nei, jeg trokke det.

Så jeg ble boende på hotell da.

Og jeg kunne jo ikke sitte inne på hotellrommet hele dagen.

Da ville nok hotellmedarbeiderne begynte å lure på meg, tror jeg, hva jeg var for en skrue.

Så jeg pleide å dra på en irsk pub, i Montemartre, tror jeg det het.

Like ved der Moulin Rouge ligger vel, (som jeg ikke var på).

(Men jeg var å trente en gang, på et treningsstudio ikke så langt unna.

Og det kosta ca. 200 norske tror jeg.

Så Paris kan nok måle seg med Oslo omtrent, når det gjelder levekostnader.

Men men).

Mer da.

Jo, på den irske puben, som het O'Sullivans, eller noe.

Jeg får sjekke det.

Her var linken:

http://www.osullivans-pubs.com/index2.php?lang=eng&id=news

Jeg tror det må ha vært den O'Sullivans i Grand Boulevard, som jeg pleide å gå på.

I Paris var det jo mye sånne cafeer og sånn.

Men den her puben da, eller hva man skal kalle det, der var det nesten som å gå ut i Norge eller England.

Mens de fleste stedene i Paris, ble for cafe-aktige for meg, må jeg innrømme.

Men, men.

Men på den puben jobba det britiske folk osv, så jeg følte meg nesten hjemme, som hadde bodd i nesten et halvt år i Sunderland og London like før.

Så sånn var det.

Selv om det ble litt krangling, om uttalen på 'Carlsberg' osv., som jeg må innrømme at jeg kjøpte der.

Siden jeg var norsk da, i Paris, så virka det litt hjemmelig, med dansk øl.

Og da mente jeg at det uttaltes Carlsberg da.

Mens han bartenderen på den irske puben mente at det uttaltes 'Carlsbørg' da.

Men jeg mener, at siden det her var i Frankrike, så kunne man ikke bruke engelsk uttale.

Da var det mer riktig å bruke norsk uttale, mente jeg da.

Selv om det var en irsk pub.

Men men, jeg krangla ikke om det her da, jeg bare oppfatta det som at han bartenderen retta på uttalen min, når jeg sa Carlsberg og ikke Carlsbørg.

Men men.

Men på det stedet gikk det faktisk ann å treffe folk.

Jeg traff ei dame fra Sør-Frankrike, som sa at folk i Nord-Frankrike var litt kalde noen ganger, men folk var mer gjestvennlige i Sør.

Hvis hun ikke var fra Spania(?)

Noe sånt.

Og jeg traff en pen dame fra Færøyene, som studere kunst i Paris, som jeg pratet litt med på norsk da, utrolig nok.

Jeg spurte henne på engelsk hvor hun var fra.

Så sa hun 'Faro Islands' da, eller noe.

Så spurte jeg på norsk, 'forstår du norsk da'.

Og det gjorde hun gitt.

Hun satt sammen med masse dansker, ved et bord der da.

Men jeg lot de og henne være i fred, (jeg bare prata med henne ved bardisken), for jeg ville ikke begynne å blande meg med alle de, for jeg hadde jo de problemene jeg hadde nevnt, og var litt stressa pga. all reisingen osv., så jeg lot de bare være i fred.

Men men.

Men jeg traff tre norske damer der og.

Som var på studietur, en helg eller en uke i Paris.

De var litt imponerte over at jeg hadde vært på invalider-domen, husker jeg, og sett på graven til Napoleon.

Jeg var litt stressa av alt som hadde foregått, og vi drakk noen øl og sånn, selv om ei av de dro tilbake til hotellet, med en gang.

Men men.

Så nevnte jeg vel alle landa jeg hadde vært i og sånn da.

Men jeg nevnte vel ikke det her med 'mafian'.

Men jeg nevnte vel såvidt noe annet.

Og det var at, jeg hadde jo slutta som butikksjef i Rimi, i 2002, pga. at jeg ble tulla med så mye, og ikke tatt seriøst, av lederne i firma, må jeg si, enda jeg hadde jobba i Rimi i bortimot ti år da, og nesten alltid stått på og jobba som en virvelvind omtrent, i butikken, i håp om å få en karriære der da.

Men men.

Men så ikke.

Så jeg bestemte meg for å finne nye jaktmarker.

Men, familien min, de har aldri vært så enkle å kommunisere med.

Jeg har egentlig ikke vært så på bølgelengde med de.

Så jeg tror at de kanskje ikke fikk med seg grunnen til at jeg slutta i Rimi.

Ikke fordi jeg ikke klarte å jobba der mer.

Men fordi jeg ønsket å få noe mer ut av livet, og jobbe et sted jeg ble tatt på alvor, sånn at jeg virkelig kunne gjort en innsats, i samarbeid med andre oppegående folk da, istedet for å bare bli tulla med, som det virka som var hovedregelen i Rimi, ihvertfall ovenfor meg.

Så jeg ble litt nedfor av å slutte som butikksjef og da, for jeg syntes det virka som om familiemedlemmer osv., ikke skjønte hva som foregikk, at jeg ville ha mer ut av livet, og kanskje trodde at jeg var en taper, eller noe, fordi jeg sluttet i 'slavejobben', hvor jeg tullet med, i Rimi.

Hva vet jeg.

Men det var litt rart ihvertfall.

Og jeg kontaktet en gammel kamerat fra Bergeråsen da.

Christian Grønli, som bodde i Spania.

Han og broren hans Petter, de var kameratene mine på Bergeråsen da, på begynnelsen av 80-tallet.

Men mora, Tove Grønli, døde, så Petter og Christian flytta til faren sin, Carl-Otto Grønli, tror jeg, i Mexico, og så flytta de seinere til Spania da.

Men, jeg ble etterhvert ganske flink på internett, siden jeg pleide å koble av fra Rimi butikksjef-jobben, med å sitte foran pc-en om kvelden, og chatte med folk jeg kjente fra jobb og gjennom kamerater og gjennom nettet da.

Så jeg sporte opp Christian på nettet da, for jeg hadde ikke så mye kamerater på den tida her.

Og jeg sporte også opp hun kusina mi, Rahel Savoldelli, på internett, på den her tida, bare for å høre hva som skjedde, for jeg hadde ikke så bra kontakt med de andre på morssiden i familien.

Men jeg lurte på om kanskje Rahel var litt normal da.

Men begge disse har jo også vært på Facebook-siden min, og senere forsvunnet da.

Så det var vel kanskje ikke det mest vellykka jeg har gjort, å kontakte disse, på e-post osv.

Men, jeg var litt nedfor da, pga. overarbeid og problemer på jobben og mangel på venner osv.

Men men.

Så sier Christian Grønli da, at han studerer grafisk design i Barcelona.

Siste året av en bachelor-grad, eller noe.

(Selv om han nå vel jobber med noe med utleie av eiendom, tror jeg).

Noe sånt.

Så sier han at han skal ha en oppgave, å lage en montasje av et museum.

Og da ville han lage en montasje av Munch-museet, siden han var norsk.

Og en annen kamerat av han, hadde ikke sendt bilder likevel.

Så sånn var det.

Men han Frederic, fra Rimi Bjørndal, som var assistent der.

Han hadde vist meg, på en bytur med jobben, (fordi jobben hadde vunnet en premie, så butikksjef Irene tok med alle på jobben, på Peppes og på en slag Ole Paus-revy, på SAS-hotellet).

Så sånn var det.

(To rustne herrer, eller noe, som var kjedelig, må man vel kanskje si.

Ihvertfall etter noen øl på Peppes.

Men men).

Mer da.

(Jeg lurer på om noen av utlendingene på jobben skulle spandere Jägermaister, eller noe, etter revyen.

Men da siterte jeg vel tremenningen min Øystein Andersen, som han hadde sagt til kameraten min, fra Larvik, Frode Kølner, som jeg hadde invitert, til 18-års dagen min, tror jeg det var.

At, Jägermeister er hostesaft.

Det sa ihvertfall Øystein.

Så jeg tror ikke han er Illuminati.

Men Frode Kølner, han skulle lege Jägermeister-flaska, oppi frysern til Haldis.

På det gamle rommet mitt.

Hvor det lå mye umerka kjøtt.

Hm.

Så jeg tror det er mer sannsynlig at Frode Kølner er noe Illuminati, enn at Øystein Andersen er det da, for å si det sånn.

Uten at jeg skal si det sikkert.

Men men.

Sånt kan kanskje forrandre seg og, det er mulig.

Jeg husker det her bare sånn vagt, men det er mulig det var snakk om noe Jägermaister, etter den her Ole Paus-revyen på SAS-hotellet da, men at jeg antagelig sa at det var hostesaft, eller noe annet, det er mulig.

Noe sånt kanskje, jeg var litt full, så jeg skall ikke si det sikkert.

Men men.

Frode Kølner, han tok ihvertfall med seg kameraten sin, og dro fra 18-års dagen min, før vi begynte å drikke.

Dem skulle egentlig ligge over der, tror jeg, på Bergeråsen, i Leirfaret.

Men han virka som at han var redd for noe, eller at han kjeda seg.

Noe sånt.

Han tok ihvertfall med seg Jägermaisteren sin, og stakk da.

Kanskje det var kjøttvarene til Haldis han reagerte på?

Hvem vet.

Søstra mi, skulle absolutt ha med med og Frode bort på Sandvika.

En strand, mellom Berger og nesten Sande.

Jeg dro aldri til Sandvika.

Jeg tror jeg har vært der tre ganger, eller noe.

En gang med klassen, på Sande vidergående, i 2. klasse.

En gang med Frode Kølner og søstra mi, når Frode hadde bil da, som han hadde kjørt med fra Larvik da.

Og en gang med fettern min Ove, og søstra mi, og Heidi, kusina mi.

Da vel Ove kjørte, tror jeg.

Det var vel før jeg fikk lappen kanskje.

Men vi traff Monika Nebel.

En av de peneste jentene i Svelvik vel, må man vel si.

Og da hadde visst jeg hatt noe slim i tryne, var fetteren min, Ove, så snill å fortelle meg, _etter_ at Monika Nebell hadde vært borte hos oss, som nettopp hadde hoppa fra brygga da.

Så hadde jeg fått saltvann i nesa da, og noe slim kom ut i tryne, eller noe da, visstnok.

Appetittlig nok.

Men Ove sa ikke fra med en gang.

Neida, etter at Monika Nebel hadde gått bort til oss, for å si hei da, og gått tilbake igjen, i bikini, eller badedrakt, eller noe da sikkert.

(Kanskje jeg skulle ha dratt dit oftere?)

Bare fleiper.

Også var jeg der sikkert en gang eller to, som 10-11 åring, med faren min, mener jeg å huske.

Men det var kanskje for å hente Christell eller Haldis, eller noe.

Det er mulig.

Men men.

Men da lånte jeg det kameraet av han Frederick på jobben da, på Rimi Bjørndal, hvor jeg da jobbet som låseansvarlig, ved siden av studier, på HiO.

Det her var nok i 2003, vil jeg gjette.

Høsten 2002, var det kanskje.

Eller november 2002 kanskje.

Noe sånt.

Så lånte jeg kanskje det digitalkameraet, i februar 2003, eller noe.

Og tok en haug av bilder, en søndag, eller noe, av munch-museet da.

Christian sa at han ville ha bilder av hele bygget.

Særlig ved kafeteriaen og inngangspartiet der.

Jeg syntes nok det var litt rart å ta bilder av Munch-museet sånn.

Men, jeg var ikke helt ovenpå, på den her tida, etter at jeg slutta som butikksjef.

Jeg var veldig overarbeida, og sliten, og deprimert, og hadde vel ingen venner omtrent lenger da, vil jeg si.

Jeg hadde noen kamerater, Glenn Hesler og David Hjort.

Men de mista jeg mye kontakten med, etter at jeg fikk problemer på jobb, og så skikkelig utslitt og overarbeida ut osv.

Da ville ikke han Glenn ha så mye mer med meg å gjøre, mener jeg å huske.

Og han David hadde blitt så feit, og nesten gifta seg med Belina, så jeg hadde ikke så mye med dem å gjøre heller.

Og broren min, Axel, han hadde vært et år i Spania, og blitt enda tøffere, og enda mindre sosial.

Så jeg hadde ikke så mye med han å gjøre heller, på den her tida.

Og søstra mi, hun hadde jeg vel litt kontakt med, men det var vel ikke sånn kontakt, når det gjaldt kommunikasjon, kanskje akkurat, det var vel mest besøk en gang iblant, på julaften osv., pleide jeg å dra dit, for jeg hadde ikke lyst til å sitte hjemme aleine på julaften.

Men det var kanskje litt storforlangende av meg, å spørre om å få være der på julaften, det er mulig.

Men men.

Mer da.

Jo, så jeg hadde ikke så mange kamerater da.

Jeg hadde jo noen studiekamerater fra HiO da, og kollegaer fra Rimi Bjørndal.

Og han Dag Anders Rougseth, fra HiO, han pleide jeg å ta en øl sammen med, etter skolen noen ganger, men jeg kjente jo ikke han særlig bra da, bare siden skoleåret 2002/03.

Så sånn var det.

Så jeg syntes ikke jeg kunne si nei da, når Christian, som omtrent var bestekameraten min, et år eller to ihvertfall, på Bergeråsen, spurte om jeg kunne ta bilder av Munchu-museet da.

Men, da jeg studerte i Sunderland, så nevnte jo foreleseren, i E-Commerce, tror jeg, et slags datasikkerhetsfag, siden e-handel går mye på datasikkerhet på nettet osv.

Han nevnte vel Munch-ranet, eller om det var en annen lærer, i en eller annen sammenheng.

Så jeg tenkte litt på det her da, innimellom, om det var noe tull med den bilde-etterspørringa, av Munch-museet, fra Christian Grønli.

Og det hadde jeg litt i bakhue da, i fylla, på O'Sullivans i Paris, i mars eller april, i 2005.

Så jeg nevnte vel det såvidt, etter å ha forklart litt om alt det andre som hadde skjedd.

Til de to norske damene jeg traff, som jeg drakk med på O'Sullivans, at det skulle ikke forundre meg, om jeg var involvert i Munch-ranet også.

(At Christian kjente noen kriminelle, og at de hadde brukt de bildene til noe planlegging av ranet, for eksempel).

Så om disse to damene fortalte dette videre, sånn som damer ofte skravler, når de kom hjem fra ferie, for eksempel.

(Jeg husker ikke hvor de var fra nå, men de var vel fra et sted de og).

Også har politiet etterhvert skjønt at det var meg, og så har de rullet opp den NOKAS-banden gjennom Christian Grønli da(?)

Og så, så har politiet inngått en avtale, med NOKAS-folka, Toska og de, at de skulle sone, men da skulle ikke politiet hjelpe meg, ifølge den avtalen.

Kanskje de NOKAS-folka, var noe 'mafian' da(?)

Og så avtalte politiet, at mafian kunne gjøre hva de ville med meg, som en del av avtalen iforbindelse med NOKAS-rettsakene osv(?)

Var det sånn dette henger sammen kanskje?

Er det derfor jeg ikke får rettighetene mine fra politiet(?)

Jeg sier ikke at det er sånn, men man kan begynne å lure ihvertfall.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

StatCounter: Oppdatering om 'nøkkelord'-søk på Google. (In Norwegian).

PS.

Nå har jo jeg skrevet mye om oppveksten min, i PS-er på de siste bloggpostene, de siste dagene.

Men jeg ser at noen søker på 'Erik Ribsskog, Per Furuheim'.

Per Furuheim er da sønnen til Ruth Furuheim, fra Olleveien, på Bergeråsen.

Like ved krysset Olleveien/Havnehagen, så det er mulig de bodde i Havnehagen og.

Men men.

Han Per, han er et år eldre enn meg, og var med på samme fotball-laget som meg.

Jeg husker godt engang vi spilte borte mot Vinn Sande, eller noe.

Og da satt jeg på i samme bil som han.

Jeg tror mora hans var der og, muligens.

Og da hørte jeg at han forklarte, hvordan han tenkte, når han skøyt på mål da.

Hvis han stod vendt bort fra målet for eksempel.

Da forklarte han, at når han hadde fått kontroll på ballen.

Så tenkte han inni seg, 'hvor er målet nå'.

Og så kikka han ikke opp.

Neida, han bare skøyt alt han kunne, i den retningen, som han trodde inni huet, at målet var da.

Da var vi kanskje 12-13 år, eller noe.

Noe sånt.

Og da sparte han mye tid da.

For, hvis man måtte se opp, etter hvor målet var osv.

Så kunne han jo ikke skyte like raskt, og ha like god kontroll på ballen.

Så det var egentlig et veldig smart tips.

At man skal bare tenke inni huet, hvor målet er, istedet for å begynne å speide rundt seg, og da kanskje miste ballen til en motspiller osv.

Og skyt gjerne hardt, vil jeg si.

Og også gjerne lavt.

Lavt og hardt, med vrista, heter det vel.

Da behøver du nesten ikke å se hvor du skyter, du bare tenker inni huet hvor målet er, så går ballen inn omtrent.

Eller, det er kanskje ikke så enkelt.

Men det var et bra tips det han Per Furuheim sa, på den bortekampen, i bilen, på begynnelsen av 80-tallet da.

Mora til Per, Ruth Furuheim, hun var sjef for St. Hans-aften komiteen.

I Vestfold, så hadde alle fri på St. Hansaften.

Noe dem ikke hadde i Buskerud osv., tror jeg.

Så da samla alle folka seg, på Ullviksletta, på 70-tallet.

Og også noen ganger på begynnelsen av 80-tallet.

Og jeg var faktisk med, en St. Hansaften på Ulviksletta, før jeg flytta til Berger.

Da jeg og søstra mi var på ferie hos faren vår da.

Det kan ha vært i 1977 eller 1978.

Jeg husker også en annen St. Hansaften, som vi feira med faren vår, og en kamerat av han, og sønnene hans, som han ene av het Rune Kraft, tror jeg, som spilte ishockey på Furuset, på slutten av 80-tallet vel.

Men farmora dems, eller noe, de hadde hus på Berger.

Ikke så langt unna Bergerbanen.

Så jeg var og spilte fotball med dem en gang, på Bergerbanen.

Og de bodde inne på Furuset, tror jeg.

Noe sånt.

Vi var også inne i Oslo og besøkte dem, noen ganger.

Og dem hadde Ringenes Herre-tegneserie og fjernstyrt bil og sånn.

Det her var på begynnelsen av 80-tallet.

Og dem var liksom litt kulere enn meg, de her Oslo-folka, så jeg holdt mest kjeft og prøvde å ikke drite meg ut.

Så sånn var det.

Dem prata ikke så mye til meg.

Så jeg satt mest å leste Ringes Herre-tegneserie album og sånn.

Og da husker jeg at jeg leste om da Frodo og Sam hadde Gollum i bånd, eller noe, oppå et fjell.

Men jeg huska ikke navna på dem da.

Og jeg skjønte ikke sammenhengen, for det heftet var ikke fra begynnelsen av boka.

Det var midt inni, og det var ikke så mye av handlingen som var med.

Det må vel ha vært 10 eller 20 sånne hefter, for å få med hele boka.

Eller triologien.

Noe sånt.

Så faren min var kamerat med faren dems da.

En som het Rune Kraft, fra Furuset, eller noe, og broren hans da.

Jeg husker ikke hva faren het.

Hm.

Samme det.

Men en St. Hansaften, på 70-tallet.

Kanskje i 1976 eller 1977.

Så var jeg og søstra mi, og faren min, og feira St. Hansaften, ikke på Ulviksletta, hvor Bergeråsen-folka feira.

Men, vi var på Berger, i Bergerbukta der, og feira.

Og da husker jeg dem hadde St. Hansbål og sånn.

Og det som var.

Var at da heiv de Rune Kraft og de, tror jeg det var.

Dem heiv da sånne planter som er i vannet.

Hm.

Sånne grønne planter, eller noe, som er i vannet.

Ikke siv.

Men noe andre grønne greier, som du kan plukke opp av vannet.

Hm.

Hva heter det da.

Ja det er mulig det heter havgress, eller noe, hva vet jeg.

Det er nesten som tang og tare.

Det kan hende det var tare, det er nok mulig.

Skal jeg sjekke.

Det var nok noe grønne tare- eller alge-greier, det var det nok.

Noe grønne tare-greier, som så ut som havgress omtrent, som var i vannet, i fjorden da, ved Bergerbukta.

Og da, så tok de ungene opp det tare-greiene og heiv det på St. Hansbålet.

Og den lukta husker jeg enda.

Det her var kanskje i 1976 eller 1977.

Og den lukta det lukta råttent og saltvann samtidig omtrent.

Pluss røyk fra bålet.

Så det var en ganske spesiell lukt, kan man si.

Så den St. Hansaftenen der, den husker jeg enda.

Mest på grunn av lukta, som nesten sitter igjen i nesa enda.

Så da er det nesten som å være tilbake på Berger igjen, på 70-tallet, når jeg kommer på den lukta.

Noe som skjer en gang iblant fremdeles.

For det var nok en av de mest spesielle luktene jeg har merka, når de kasta det her taregreiene, (som virker som at egentlig er noe slags grønnalger, eller noe, fra Wikipedia), på bålet.

Men men.

Men mora til Per Furuheim, hun hadde ansvaret for å arrangere St. Hansfeiring, på Ulviksletta, i 1980, tror jeg det var.

Men da hadde sønnen hennes, lillebroren til Per, dødd i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, vinteren før.

I en snøhule i hagen dems, i Havnehagen 4, mens Petter og Christian var inne for å spise da, så fikk han broren til Per, snøhula over seg, og døde da.

(Jeg syntes dette hørtes litt rart ut, hvorfor fikk ikke han gutten spise da?

Og en annen gang så skulle Petter og Christian ha meg, med hue først inn i en trang snøhule, utafor huset til farmora mi, på Sand, kanskje vinteren etter det her, eller noe.

Men men).

Og mora til Petter og Christian.

Tove Grønli.

Hun døde, i 1980, eller noe.

Må det vel ha vært.

Eller på begynnelsen av 1981.

Av hjerneblødning, sa faren min vel.

Kripos kom til Bergeråsen.

De her var venner av faren min og Haldis og også meg da.

Jeg var der ofte, mer enn hos Haldis, for mora dems, Tove, var hyggelig og blid mot meg da, og det var ikke Haldis.

Hu var ei hyggelig dame fra Nord-Norge, hun Tove Grønli, vil jeg si.

Hun var sammen med en fra Glassverket i Drammen, som het Willy, mener jeg å huske.

Som sa, engang vi så på håndballkamp.

(Vi pleide å se på sport der, nyttårshopprenn, cupfinale på Ullevåll, tror jeg og håndball til og med, eller om det var sportsrevyen).

Og da sa han Willy, til meg og Petter og Christian, at hun landslagskeeperen for Norge, tror jeg det var.

Hu var visst fra Glassverket, eller Drammen, og hu hadde Willy vært sammen med da, sa han.

Så sånn var det.

Det her var nok vinteren 1980, vil jeg gjette på.

Men men.

Så døde hu Tove da, en dag som Norge vant tredoble medaljer i Skøyte-VM, eller EM.

Og faren min satt da i leiligheten hvor jeg bodde, på en søndag, og ikke hos Haldis.

Enda faren min så aldri på sport sammen med meg.

Untatt den her søndagen da.

Så banka Willy på døra.

Og han var helt stiv i maska og likbleik i tryne.

Så jeg kjente han ikke igjen nesten.

Og jeg gikk bare å henta faren min.

Så fortalte Willy at Tove var død da.

Helt bleik i tryne, og sånn.

Så ringte vel faren min til politiet, eller hvem som gjorde det.

Så flytta Petter og Christian til faren sin i Mexico.

Carl-Otto.

Som hadde en spansk eller mexicansk dame.

Og det syntes jeg var trist, for hun Tove var alltid så blid og hyggelig.

Og Petter og Christian var kule å se på sport på TV og sånn sammen med.

Dem var til og med med til Larvik, og besøkte mora mi, og Pia, en gang.

Og dem var mye borte hos farmora mi, på Sand.

Og hos meg i Hellinga da.

Og de kjente også Christell.

Christell hadde visst tulla med den ene hamsteren dems, eller marssvinet, som het enten Whisky eller Vodka, sånn at enten den ene eller begge døde.

Og Christian sa at han hadde vært hos dem, så hadde dem hoppa fra noe greier, så hadde Christell vært i nattkjole eller noe, så hadde nattkjolen blafra opp, eller hva det heter.

Så hadde ikke Christell hatt underbukse eller truse på seg da.

Sa Christian sånn i 1980, eller noe.

Selv om det vel hørtes litt rart ut, vil jeg si.

Så om det var et forsøk fra Christian på å fortelle meg noe, jeg vet ikke.

Men han og Christell var visst uvenner da, pga. de hamsterne og mulig mer.

Men men.

Så det var litt døvt, at mora dems døde.

For hu var nesten som om hu var ei tante, for meg, vil jeg si, nesten.

Altså som tante Tone eller tante Inger.

Bare at hun Tove var hyggelig og er sånn at hun gikk liksom ikke for nærme, og blanda seg for mye inn i hva vi gjorde da.

Så der var det kult å henge, oppe hos Petter og Christian og Willy og Tove og dem.

Så det var døvt når hu døde, men sånn er det.

Jeg husker jeg vant en kilo wienerpølser, på Bingoen, på Snippen på Sand, en fredag var det vel, sommeren 1980.

Tror jeg det må ha vært.

Og da visste jo ikke jeg, hvordan jeg skulle lage dem.

Og jeg bodde jo aleine i Hellinga.

Men da hadde jeg Apache-sykkelen, som jeg fikk fra morfaren min i Nevlunghavn, Johannes, husker jeg.

Og da sykla jeg opp til Petter og Christian og dem.

Og da lagde Tove de pølsene, mener jeg å huske.

Så da dro jeg ikke til Haldis, og ikke til onkel Håkon og dem.

Så det var tre hus jeg kunne dra til da, på den tida.

Huset til farmora mi, mitt hus i Hellinga, og huset til Petter og Christian og dem.

Der fikk jeg lov å henge av Tove da.

Men når hu døde, så kunne jeg jo ikke henge der mer, og Petter og Christian flytta jo til Mexico.

Så da, så ble jeg deppa.

Men, det som skjedde da.

Det var, at da dukka plutselig Christell og Gry Stenberg og Nina Monsen opp i leiligheten min, i Leirfaret, og satt på musikk, og dansa i stua der og sånn.

Så da, etter det, så blei jeg heller nesten venner med dem.

Selv om dem var jenter.

For jeg hadde ikke noen andre kamerater på Bergeråsen, på den tida.

Så etter at mora til Petter og Christian døde, så hang jeg mye med Christell og Gry og hun Nina da, og også litt med søstra mi, da hu flytta til Bergeråsen, og med Tom-Ivar som gikk i klassen.

Men når søstra mi flytta til Bergeråsen, da hang jeg ikke så mye med de.

Men da vel mest med Tom-Ivar og Kjetil Holshagen, og seinere tremenningen min Øystein Andersen fra Lørenskog.

Og også innimellom med Ulf Havmo fra klassen og Espen Melheim fra klassen, og også Karl Frederik Fallan fra klassen, selv om han kødda mye.

Men men.

En gang, så var Petter og Christian på besøk fra Mexico, eller om dem hadde flytta til Malaga da.

Og da bodde Christian hos meg i Leirfaret.

Og Petter bodde hos en kamerat i Havnehagen.

Og da sjekka Christian opp nabojenta, i Leirfaret, Aina.

Så fikk han kjærestebrev av Aina, som han glemte igjen.

Så gjemte jeg det brevet på rommet mitt.

Det gamle rommet mitt, som Christian lånte da, der som Haldis satt inn en fryser med umerka kjøtt.

Og da, noen år etter, så prata jeg en sjelden gang med hun Aina da.

Så dukka hu opp i vinduet mitt der.

Så fortalte jeg at jeg hadde det brevet da.

Men da ble hun litt desp, så da måtte jeg gi henne det brevet da.

Men men.

Vi var også oppe hos Per Furuheim og dem.

Og da leika jeg og Christian og Per da.

Christian hadde respekt for han Per.

Han var tøff og kraftig da.

God til å spille fotball, som jeg forklarte.

Christian var også god til å spille fotball.

Han var et år yngre enn meg, og Petter og Per var et år eldre enn meg.

Det endte med, at jeg tok hageslangen til Per Furuheim og dem, og spruta på han Per da.

For jeg var litt bortskjemt på den tida her, og var ikke redd for noen.

Jeg var ganske tøff av å bo aleine osv.

Så da, så fikk han Per tak i meg, i en bakke, i hagen dems, eller en skråning, heter det.

Og skikkelig dynka meg i vann, med den hageslangen da.

Men, jeg fikk ihvertfall spruta litt på han først.

Så jeg var ganske tøff, syntes jeg selv, selv om han var sterkere.

Så jeg dreit egentlig i det, om alle klærna mine ble våte, for jeg fikk ihvertfall tatt igjen på han, på forhånd da, for å si det sånn.

Jeg passa på å dynke han ganske bra med vann, for jeg tenkte at han kom til å ta hevn når han fikk tak i slangen.

Så sånn var det.

Så hopper vi fram til 1994, da jeg jobba på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i Oslo.

Ruth Furuheim, som også hadde gitt meg en Tweed-dress før konfirmasjonen min, og som også dukka opp i konfirmasjonen min, hvor ikke faren min var.

Hun, hun dukka også opp på Lambertseter t-banestasjon, sommeren 1994, tror jeg det må ha vært.

Jeg hadde vel nettopp begynt lederopplæring i Rimi.

Og jeg gikk til t-banen, sammen med Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, og som året etter vel, begynte som butikkleder i Rema, og som tok med seg Rimi Varebok til Rema da, husker jeg.

Noe som ikke var lov.

Men hun fikk lov av butikksjef Elisabeth Falkenberg, husker jeg.

Og jeg var så fersk som leder i Rimi, at jeg måtte love dem og ikke si noe, og sånn, mener jeg å huske.

Og jeg var ikke så fortrolig med Anne Katrine, så jeg sa ikke fra til henne om det.

For vi kommuniserte ikke så bra, og dem var litt redde for henne, så det smitta litt over på meg.

For hver gang Anne Katrine skulle dukke opp i butikken, så var lufta full av panikk, i butikken.

Det ble viska, hele tida, fra hun Hilde og også fra Elisabeth og Solveig vel og meg.

'Har Anne Katrine gått?'.

Så de damene var i panikk, når hun Anne Katrine var i butikken.

Og jeg, jeg ville jo ha karriere i Rimi, så jeg ble litt smitta av det her da.

Så Anne Katrine var ikke som et vanlig menneske omtrent.

Hun var liksom en kjempeviktig person da, som skapte panikk, blant Rimi-kollegene mine.

Så jeg var ikke helt på bølgelengde med henne.

Hun var også sånn, at hun prøvde å psyke ned folk, og skulle tøffe seg, så det var ikke så lett for en ny leder i Rimi, å vite hvordan han skulle takle henne.

Men jeg skriver om den vareboka nå i hvertfall.

Så sånn er det.

Mer da.

Jo jeg og hun Hilde.

Som hadde vært i Jehovas Vitner, husker jeg, og hun klagde på at det var jævlig, å komme seg vekk fra de folka, som vistnok var veldig ille.

Men men.

Så var Ruth der, fra Berger, på T-banestasjonen.

Hun var litt pussa, og hadde solgt leiligheten til Dag, sin eldste sønn, sa hun.

(Jeg vet ikke hvorfor Dag ikke solgte leiligheten sin på Lambertseter selv?).

Ruth Furuheim hadde fire sønner.

Og en mann som var litt spesiell.

Han var liksom sånn at han var så uspontan og sånn.

Jeg var med dit, en 3-4 ganger kanskje, for faren min kjente dem da.

Jeg tror det var Ruth som bestemte der, men jeg vet det ikke sikkert.

Dag, han var en 4-5 år eldre enn meg kanskje.

Og han hadde jeg spilt bordtennis med, på klubben, på Berger Skole.

Han var kanskje litt gammel til å gå der da.

Han gikk nok på ungdomsskolen da.

Men han var helt grei, og kjeda seg vel bare antagelig.

Han jobba også bra, på verkstedet til faren min, husker jeg.

Og han var vel da, kanskje 19-20 år, og prata om at han hadde møtt ei dame i Oslo da.

Og at han dro inn der i helgene.

Jeg var vel da 15-16 år kanskje.

Men han Dag oppførte seg omtrent som en kamerat mot meg da.

Så han var en av de greieste folka, som faren min hadde til å jobbe der nede, vil jeg si.

Jeg så noen sånne ninja-filmer, sammen med Kjetil Holshagen, på den tida her.

Så lagde jeg en sånn ninja-stjerne da, av noen sigder, som jeg hadde rappa på Bekkelagshytta, eller Birkebeinerhytta, eller hva den hytta heter, på Krok hyttefeltet der.

Og da kasta jeg den ninjastjerna inne på verkstedet.

For jeg fikk lov til å gå litt berserk der, og skyte med spikerpistoler og sånn, når jeg var aleine der.

Og da var bare han Dag der, så kasta jeg den ninjastjerna gjennom halve verkstedet nesten, og den gikk inni noe papp, til emballasje, til møblene da.

Så den var ganske kul.

Men jeg var ikke noe flink til å feste sammen de fire sigd-bladene.

For jeg festa dem bare med teip.

Og jeg fiksa ikke det å borre hull i dem, som hadde vært bedre, for jeg fant ikke noe bor, på den bormaskinen, som borra hull gjennom det stålgreiene.

Det bora var vel mest for tre, kan jeg tenke meg.

Og jeg gadd ikke spørre faren min, for eksempel, eller onkelen min Håkon, om sånne ting, for dem likte vel ikke at jeg rappa sånne ting fra hyttene der og sånn.

Så sånn var det.

Så hvorfor han ikke solgte leiligheten sin på Lamberseter selv.

Det er ikke godt å si, men det var sikkert en grunn da.

Får ikke håpe at han døde han og.

Den nest eldste broren, var kanskje litt villstyrlig.

Karl Fredrik Fallan, forklarte at storebroren hans, hadde sett, da han Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, het han kanskje, hadde kræsja med en bil, på veien ved Berger skole der, ved gangbrua der vel.

Og da kunne broren til Karl Fredrik Fallan, se inn i hjernen på Erik Furuheim, fortalte Karl Fredrik meg.

Og dem sa at han var gæern, etter å ha vært på sykehuset.

Eller sinnsyk.

Men jeg spurte han, om jeg kunne få låne luftgeværet hans.

Jeg og Ulf Havmo.

For han jobba også for faren min, mener jeg å huske, han Erik Furuheim.

Og da fikk jeg låne luftgeværet, som var helt nytt omtrent.

Og jeg og Ulf, vi gikk ned på noe jorde og sånn, med luftgeværet.

For vi ville gå unna verkstedet og faren min og sånn da.

Men det var ikke så smart.

Da så noen folk fra Oslo eller Drammen vårs, fra en hytte.

Og da kom det helikopter, så vi måtte løpe inn i skauen da.

Og da satt vi luftgeværet på hjørnet av verkstedet.

Vi ble litt stressa av det her helikopteret og den her løpinga da.

Så spurte jeg Ulf, hvor det luftgeværet var, noen måneder seinere.

For jeg var ikke helt med alltid.

Det var Ulf som absolutt ville låne luftgeværet, så han fikk meg til å spørre da.

Det her var vel før jeg kjøpte luftgevær selv.

Men jeg hadde kjøpt luftpistol på postordre, fra Sverige, eller noe.

Men men.

Så, spurte Erik Furuheim, et halvt år seinere, eller noe, hvor luftgeværet var.

Så var det ikke inne på verkstedet, i et hjørne, som jeg trodde.

Neida, det var utafor verkstedet, som Ulf hadde satt luftgeværet.

Der hvor bestefaren min, Øivind, pleide å gå å pisse, da han levde.

På hjørnet som var på samme sida som flis-siloen, det hjørnet av verkstedet som var nest nærmest flis-siloen.

Der stod luftgeværet.

Men det var jo helt gjennomrusta da, omtrent.

Så jeg forklarte han Erik Furuheim det, at jeg trodde det hadde stått inne på verkstedet.

Jeg sa vel det til han, at det stod i hjørne på verkstedet, for det hadde Ulf sagt.

Men neida, det stod utafor verkstedet.

Så det strøkne luftgeværet var bare helt rustent, et halvt år seinere, eller et år seinere, eller noe.

Men da ble faktisk ikke Erik Furuheim sur.

Neida, han hadde vel nesten gitt opp det luftgeværet, så jeg slapp å betale og sånn.

Karl Frederik hadde jo sagt at han var gæern, eller sinnsyk, og sånn.

Så jeg trodde han skulle klikke helt.

Men han sa ikke noe.

Han bare smilte og sa at det var ikke så farlig.

Så jeg kan ikke si han ble gæern av å være på sykehuset akkurat.

Han virka ikke noe gæern for meg.

Men han gikk ikke med klærna ordentlig på seg, etter det, muligens.

At han gikk med buksa sånn at han hadde sånn rørlegger-sprekk og sånn, muligens.

Men bortsett fra det, så virka han vel normal, ihvertfall ikke gæern.

Selv om jeg lurer på om det var han, som skulle betale storebroren til Karl Frederik, for å at to bikkjer skulle knulle, eller noe.

Det var så dumt.

Men han storebroren til Karl Frederik, han gikk ikke med på det, etter lang tenkepause.

Masse unger og ungdommer stod og fulgte med da, når dem prata om det her da.

Men det kan ha vært en annen kar og, selv om jeg tror det var Erik Furuheim, så det er mulig at han mista en del av hjernen, i den ulykken.

Det er mulig.

Han skrøyt fælt av sykepleierne, på sykehuset der i Tønsberg.

At de sykepleier-damene var veldig hjelpsomme osv.

Så det er mulig at dem hadde gjort han litt sexfiksert, og at han var normal i hue, det er mulig.

Hva vet jeg.

Jeg kjente han ikke så bra før den ulykka heller, så jeg skal ikke si noe sikkert.

Men men.

Og faren min var ofte oppe hos Ruth Furuheim da.

Og prata lenge og sånn.

Mens jeg måtte sitte i bilen og sånn.

I en halvtime, en gang, og i femten minutter, en annen gang da.

Og han faren til Per og dem da.

Han var nesten som en grønnsak nesten kanskje.

Eller veldig sånn konform, eller noe.

Litt spesiell da.

Men jeg skal ikke si det for sikkert, hvordan han var, for jeg var ikke oppe hos dem så mye.

Ikke ofte nok til å si noe.

Men hu Ruth, hu var hyggelig mot meg, og kom i konfirmasjonen min og sånn.

Men jeg kjente ikke de, Per og Dag og Erik så bra, som Petter og Christian for eksempel.

Per, han prata jeg aldri med, sånn som Dag og Erik.

Han hadde vel rødt hår han Per, tror jeg, mens dem andre hadde lyst hår da, og mora hadde mørkt hår.

Men men.

Men jeg så på dem, som vanlige folk, som bodde på Berger.

Og ikke som kamerater.

For dem var eldre enn meg, og han Per, han var aldri noe grei mot meg.

Han klagde en gang, så jeg hørte det, da jeg satt i bilen og venta på faren min, at jeg hadde 'gulere tenner enn meg', til de andre ungene, oppi Olleveien/Havnehagen der.

Men jeg var nesten aldri der oppe, jeg var mest nedafor S-svingen, og der var aldri han Per og brødrene hans.

Så jeg kjente ikke de så bra, som Petter og Christian ellet Tom-Ivar og Kjetil Holshagen f.eks.

Men jeg kjente dem, siden dem bodde på Bergeråsen, gikk på fotballen, var venner av familien, jobba for faren min, de to eldste.

Så jeg og han Per Furuheim, vi gikk dårlig sammen.

For vi burde kanskje vært nesten kamerater, siden mora hans kjente faren min, og vi hadde gått på samme fotballlag, Berger IL.

For selv om han var et år eldre, så var det sånn, at to årstrinn, utgjorde et lag da.

Så det vi var enten på lag med dem som var et år eldre eller et år yngre enn oss., vi i klassen, som spilte på fotballlaget.

Men jeg og han Per, vi var aldri kamerater.

Han var sånn aggresiv, og var aldri hyggelig eller grei.

Og han var mye sterkere enn meg og, så han kunne banke meg, hvis han ville.

Men jeg var ikke så mye oppi der, jeg var mest på Sand og nedafor S-Svingen, på Bergeråsen.

Og der var det sjelden noen som turte å kødde for mye.

Og jeg fikk jo spruta vann på han Per da, den gangen Christian Grønli var på besøk hos meg, i Leirfaret, da dem bodde hos faren sin, i Spania, var det vel, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel.

For han Christian hadde klagd på han Per.

Eller han ville dra opp dit.

Noe sånt.

Men men.

Og det ville egentlig ikke jeg, tror jeg.

For jeg pleide ikke å henge oppi der.

Så det var kanskje derfor jeg gikk litt amokk med hageslangen, da han Per begynte å sende meldinger osv.

Det er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Det står også, at noen søker på 'Siv Jensen, Kjetil Ree'.

Kjetil Ree, var en Wiki-admin, med gangster-aktig profil der, husker jeg, hvor han røyka sigar og sånn.

Og på Berger, så var det også en som het Erik Ree, som gikk i klassen min.

Så jeg lurer på om de kan være i slekt.

Han Kjetil Ree, han kødda med meg på Wiki.

Han visste hvem jeg var, fra IP-adressen min der, så det tolka jeg som en trussel, da jeg skrev om Grandiosa der.

Og Siv Jensen, hun er jo Bilderberger.

Og det virka som om det var noe med han Kjetil Ree og.

På grunn av trakasseringa hans på Wiki.

Så hvorfor folk søker på de to, det vet jeg ikke.

Men det er kanskje andre som veit det.

Kanskje han er broren til han Erik Ree?

Han hadde en bror, som var et par år yngre, men jeg huske ikke hva han het.

Kanskje dem ikke er i familie.

Det er mulig.

Vi får se.

Dagens reprise: Hvordan du kan lage Thousand Island-dressing selv. Du tar ketchup og majones, og blander dette, så blir det Thousand Island. (N).

På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

Men da visste muttern råd.

Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

Da spiste ikke muttern sammen med oss.

Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

Da fikk vi hushjelp.

Men månedene før hushjelpen dukka opp.

Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

Og han ga oss penger til kattemat en gang.

Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

Hos fru Landhjem.

Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

Så sånn var det.

Jeg bare sa kaffe.

Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

Det var for kjærringer og sånn.

Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

Så lagde hu det da.

Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

Midt i Larvik.

Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

Så det var litt spesiellt.

Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

Eller hva det heter.

Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

Og der bodde det ingen på vår alder.

Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

Eller se på barne-TV da.

Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

Pål Andre, eller noe.

Som var et år eldre enn meg.

Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

Noe sånt.

Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

Selv om søstra mi kjente folka bedre.

Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

Det er nok mulig.

Så sånn var det.

Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).

På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.

Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.

På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.

Men da visste muttern råd.

Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.

Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.

Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.

Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.

Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.

Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.

Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.

Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.

At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.

Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.

Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.

Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.

Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.

Og da var det mye friere for meg og søstra mi.

Da spiste ikke muttern sammen med oss.

Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.

Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.

Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.

Da fikk vi hushjelp.

Men månedene før hushjelpen dukka opp.

Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.

Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.

Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.

Og han ga oss penger til kattemat en gang.

Men det var ikke så lett å åpne den boksen.

Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.

Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.

Den skulle vel vært oppbevart kjølig.

Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.

Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.

Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.

Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.

Så sparte jeg ofte mye av de pengene.

Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.

Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.

Hos fru Landhjem.

Og så kjøpe noe andre greier andre steder.

Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.

Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.

Så forklarte jeg det da, at penga var mine.

Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.

Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.

Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.

Så sånn var det.

Jeg bare sa kaffe.

Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.

Da skjønte jeg ikke så mye gitt.

For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.

Det var for kjærringer og sånn.

Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.

Så lagde hu det da.

Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.

Midt i Larvik.

Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.

Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.

Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.

Så det var litt spesiellt.

Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.

Eller hva det heter.

Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.

Og der bodde det ingen på vår alder.

Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.

Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.

Eller se på barne-TV da.

Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.

Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.

Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.

Pål Andre, eller noe.

Som var et år eldre enn meg.

Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.

Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.

Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.

Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.

For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.

Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.

Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.

Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.

Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.

Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.

Og altså halvannet år, i Jegersborggate.

Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.

Noe sånt.

Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.

Selv om søstra mi kjente folka bedre.

Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.

Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.

Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.

Det er nok mulig.

Så sånn var det.

Mer fra Facebook-samtale med Christian Grønli. (In Norwegian).

hallo

Between You and Christian Grønli

Christian Grønli

Add as Friend

September 3 at 5:03pm

Report Message

Hei Erik!

Long time no see... hvordan går det med deg? er du fremdeles i England eller er du tilbake til kalde Norge?

Jeg er fremdeles i Barcelona og ble pappa for 3 mnd siden... helt utrolig!!! det er helt sinnsykt... Jeg pappa!!! hhahaha...

Hva med deg? har du klart å fikse sakene dine? går det bedre nå? nå er det jo en stund siden....

Fortell meg... vi snakkes Erik!

Take care

Hilsen

Christian

Erik Ribsskog

September 3 at 5:25pm

Hei,

hvorfor har du sånn ugle-tegn?

Det er vel et Illuminati, eller Bohemian Groove-tegn.

Vil jeg si.

Hva er det du har rota deg borti nå da?

Snart 40 år og driver å viser djeveldyrker-tegn, eller hva det er, på Facebook?

Mvh.

Hva var de bildene du skulle ha av Munch-museet igjen da, de som jeg tok for deg til studiene, et års tid før Munch-museet ble rana?

Erik

Christian Grønli

Add as Friend

Today at 8:02am

Report Message

Hei Erik!

Hvilket tegn? det med fingrene...? det har jo ikke noe betydning i det hele tatt. Kanskje det hadde det når jeg var 16 eller 17 år, da var jeg jo litt Heavy, men ikke nå... det var egentlig bare pga t sjorta til sønnen min, det var jo en Motorhead t sjorte Petter ga han, synes du ikke den var tøff da?
Og du har kanskje rett, jeg er nok enda litt barnslig, men men...

Og det med Munch-Museet, det var bare en skole oppgave jeg hadde. Vi skulle lage all skilting inne og ute av et museum, og jeg valgte Munch Museet og var så heldig at du kunne ta noen bilder for meg, noe jeg er veldig takknemelig for.
Du tror vel ikke at jeg hadde noe med det ranet å gjøre? hehehe
du spøker hele tiden ser jeg, det er godt at du er morsom og har god humor.

Men... ellers da? hvis vi dropper ugletegn og munch ranet... hvordan går det med deg? Har du noe nytt å fortelle? Jeg håper at alt går fint med deg i allefall.... hvis du har tid og lyst så kan du jo fortelle litt hva du driver med fortiden...?

Vi snakkes Erik!

Take Care

En varm klem fra Barcelona (selv om FC Barcelona tapte sin første kamp, hehehe)

Erik Ribsskog

Today at 10:44am

Hei Christian,

jeg synes det var litt rart likevel.

Jeg tror det kan være noen uglemoser her noe sted, som de sier.

Altså, hvorfor jobber du i eiendom, hvis du studerte grafisk design?

Men men.

Og jeg kom også på en ting du sa, sånn rundt 1980, da vi bodde på Bergeråsen.

Du sa at du og Petter, eller en annen, hadde vært nede hos Haldis og dem, og da hadde Christell, dattra til Haldis, og Nina, var det kanskje, hoppa fra en kasse eller noe, i nattkjolen, også hadde kjolen flagra opp, også hadde de ikke hatt noe undertøy under.

Det er mye rart som dukker opp i flashback.

Men det var i hvertfall noe jeg huska nå.

Jeg husker du kjente hun Tina, på Bergeråsen.

Hun ble også heavy-fan, og fikk dårlig rykte.

Søstra mi pleide å henge med henne, og de kallte henne for Tina Turbo.

Men jeg husker at du og broren din, var Kiss-fan.

Dere likte den, I was made for loving you baby, osv.

Men men.

Nå får det får det være nok mimring.

Jeg synes det forresten var litt rart, da mora di døde, at Willy, skulle gå til vårt hus.

For fattern bodde jo nede hos Haldis.

Synes du ikke det her virka litt rart selv.

Kanskje han hadde vært nede hos Haldis først.

Kripos kom jo, og da sa dem at det var hjerneblødning.

Hva het han sønnen til Ruth, som døde i snøhula, i hagen deres, da du og Petter var inne og spiste middag?

Og husker du, at vi tre lagde snøhule, utafor huset til Ågot, på Sand, så skulle dere ha meg til å krabbe inn med hue først, i en sånn trang snøhule.

Men det gadd jeg ikke.

Så sånn var det.

Hva jeg driver med for tiden.

Jeg driver med en arbeidssak mot Arvato/Microsoft hvor jeg jobba før, og en sak mot politiet og andre i Norge, som ikke gir meg noe informasjon, iom. at jeg har blitt forsøkt drept i Norge, og hørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian'.

Og jeg skriver blogg, som du kanskje har sett, siden jeg prøver å få ut hva det er som foregår, at myndighetene ikke har noen respekt for folks rettigheter.

Så jeg sliter med å få tid til jobb, egentlig.

Men sånn er det, man kan ikke ha tid til alt.

Med vennlig hilsen Erik

PS.

Petter og Christian, hadde også noen marssvin, eller hamstere, som het Vodka og Whiskey, eller noe.

Og de døde nede hos Haldis en gang, da Petter og Christian, var på ferie, tror jeg.

Det var mulig det var søstra mi, som passa på Whiskey, eller Vodka, en gang, da hu var på besøk.

Men det ble noe krangling i hvertfall, angående hvordan Whiskey og Vodka hadde dødd, da de var hos Haldis og Christell og dem.

Eller hvordan det var.

Hvis Christian skriver igjen, så skal jeg spørre om det her med Christell og Haldis og Vodka og Whiskey osv.

Vi får se.

PS 2.

Nå kom jeg på, fra 1980 eller 81, før Tina, på Bergeråsen, ble Tina 'Turbo'.

Da var jeg og Christian, nederst i Havnehagen der.

Kanskje vi skulle seile på isflak, som vi pleide å gjøre, på Drammensfjorden osv.

Noe sånt.

Og da kom Tina, sammen med Teskjekjærringa, tror jeg det var.

Og da hilste Christian på Tina da, og sa 'Hei Tina'.

Jeg sa ikke noe, for jeg hadde bare bodd der siden 1979, så jeg visste ikke hvem hu var.

Men Christian sa ikke noe dritt om hu da, så jeg tror ikke hu hadde dårlig rykte da.

Dem gikk vel i samme klasse tenker jeg.

Men hvorfor Tina gikk der med Teskjekjærringa, eller hvem det var, det synes jeg var litt rart.

Men kanskje hun ikke hadde noe mor da, eller noe.

Hva vet jeg.

Hu var litt sjenert da, så hun sa vel ikke hei engang.

En gang, da Christell, eller noen andre, hadde dratt meg med, på Fremad, samfunnshuset i Selvik.

Så spurte Tina, om jeg skulle bli med henne, ned i skogkanten der, for å ha det litt artig antagelig.

Men jeg visste ikke om det her var noe tull, eller ikke.

Det kunne ha vært noe tull, for hun så egentlig etter 'Stekke', kameraten til Kjetil Holshagen, etter at han flytta til Dunihagan, eller hva det het, ved Sande VGS. der.

Så det kan ha vært noe set-up, for det virka som at jeg ble utsatt for noen set-up der osv.

At Christell var innvolvert muligens.

Det er mulig, jeg skal ikke si det sikkert.

Jeg pleide å være kamerat med han Kjetil Holshagen.

Men han ble så tøffing, når han flytta til Sande.

Men jeg var hos han Stekke, et par ganger, på Selvik der, så jeg kjente han litt og da.

Dem spillte heavy-musikk.

Hva spillte dem da.

Metallica kanskje.

Noe sånt.

Stekke hadde stereanlegg på rommet sitt osv.

Eller Megadeath kanskje.

Noe i den duren der.

Noe sånt.

PS 3.

Petter og Christian, dem var så kule, og vi fant alltid på noe artig, vi dro til Svelvik for å kopiere opp Vitseposten osv., hos en dem visste om, på Adax, som hadde tilgang til Kopimaskin.

Så vi plagde dem litt.

Og dem tok med Vitseposten, som jeg lagde på kontoret til fattern, som var i huset til Ågot.

Dem solgte Vitseposten, da dem var på ferie hos noe familie av dem, i Oslo.

Og vi spilte TV-spill og lagde mat hos dem, i Havnehagen osv.

Men problemet var, at Petter og Christian var så kule.

Så da mora dems døde, og de flytta til Mexico.

Så ble det kjedelig å bo på Bergeråsen, for de andre folka der var ikke like kule alltid da.

Så da var jeg mest aleine, selv om det som skjedde, var at da kom Christell og Nina og Gry.

De begynte å komme opp til meg, i Leirfaret.

Dem skjønte vel at jeg var deppa, for jeg hadde en katt som døde og.

Så fikk jeg en ny katt, så døde den og.

Så jeg satt mest hjemme, og var trist og deppa da.

Men da kom Christell og Nina og Gry opp, og begynte å sette på stereoanlegget, og danse i stua mi osv.

Så da våkna jeg litt.

Men Christian, var så sur på Christell.

Så jeg var ikke helt trygg på Christell.

Så jeg hadde holdt litt distanse til hu, etter Jugoslavia-turen osv., sommeren 1980.

Ettersom det her med Whiskey og Vodka, og at Christian advarte meg litt mot Christell da.

Men sånn i 1981 og 1982, etter at jeg flytta til Leirfaret, så hadde jeg ikke så mange venner.

Untatt Tom-Ivar og dem, men dem var fra Nord-Norge, og var ikke så kule da.

Det var mer sånn, at jeg var nesten uvenn med dem.

Dem var litt villstyrlige, særlig de brødrene hans.

Men men.

Så da ble det sånn, at jeg og Tom-Ivar, og Christell og Nina og Gry.

Vi var vel nesten en gjeng, en stund.

Vi tok bussen til Svelvik osv., og bare gikk rundt der osv., eller om vi kanskje dro på kino.

Men Tom-Ivar, han fikk aldri noe penger.

Og jeg hadde ikke så mye penger, eller kanskje det var sånn, at vi andre spleisa på billett, til Tom-Ivar.

Og da var det en gammel kone på bussen, eller noe, som hadde sett det her.

Og da fikk jeg høre det, noen uker seinere, av bestemor Ågot.

At det var guttene som skulle spandere på jentene, og ikke omvendt.

Så da fikk jeg kjeft for det her da, av bestemor Ågot, selv om det ikke var jeg som ikke hadde penger.

Men sånn var det.

Så det var ikke sånn at ting ikke ble kjent der.

Vi planla å dra en tur til Sande og, men det ble ikke noe av.

Så sånn var det.

Christian Grønli, fra Bergeråsen og Acapulco og Malaga og Oslo og Barcelona, er i farta. (In Norwegian).

hallo

Between You and Christian Grønli

Christian Grønli

Today at 5:03pm

Report Message

Hei Erik!

Long time no see... hvordan går det med deg? er du fremdeles i England eller er du tilbake til kalde Norge?

Jeg er fremdeles i Barcelona og ble pappa for 3 mnd siden... helt utrolig!!! det er helt sinnsykt... Jeg pappa!!! hhahaha...

Hva med deg? har du klart å fikse sakene dine? går det bedre nå? nå er det jo en stund siden....

Fortell meg... vi snakkes Erik!

Take care

Hilsen

Christian

Erik Ribsskog

Today at 5:25pm

Hei,

hvorfor har du sånn ugle-tegn?

Det er vel et Illuminati, eller Bohemian Groove-tegn.

Vil jeg si.

Hva er det du har rota deg borti nå da?

Snart 40 år og driver å viser djeveldyrker-tegn, eller hva det er, på Facebook?

Mvh.

Hva var de bildene du skulle ha av Munch-museet igjen da, de som jeg tok for deg til studiene, et års tid før Munch-museet ble rana?

Erik

PS.

Christian spillte også på Berger IL, det første året, eller noe, som jeg spillte der.

Christian var kjent for å ta saksespark, ute på vingen, for å lure motstanderne osv.

Så det var artig å se på for tilskuerne, i hvertfall.

Men men.

Broren hans Petter, var også med.

Moren dems, Tove Grønli, var en venn av fattern og Haldis.

Så jeg ble med fattern opp til dem, det første året jeg bodde på Bergeråsen.

Og hun Tove, mora dems, var mye hyggeligere enn f.eks. Haldis, dama til fattern, og mora til Christell.

Like før jeg flytta dit, så hadde Petter og Christian, lagd snøhule, sammen med den yngste sønnen, til Ruth Furuheim.

Og mens Petter og Christian, var inne for å spise, eller noe, så fallt snøhula sammen, og han ble kvælt, han sønnen til Ruth, og broren til Per tror jeg han het, og han eldste husker jeg ikke hva heter nå, men han jobba på verkstedet til fattern, og flytta seinere til Lambertseter.

Men men.

Og året etter, så døde Tove.

Av hjerneslag, sa fattern, etter en stund.

Kripos kom til Bergeråsen, og skulle undersøke hvorfor Tove døde, for hun var vel ikke mer enn ca. 30 år, eller noe sånt, tror jeg.

Hun hadde en samboer, fra rundt Glassverket, ved Drammen.

Jeg tror han het Willy.

Noe sånt.

Og han hadde vært sammen med en håndball-keeper, som spillte for Norge, som vi så da vi så håndball-kamp der.

En gang så vi Lillestrøm-Vålerenga, det var kanskje cupfinale.

Og vi så nyttårshopprenn.

Jeg var ganske mye der oppe, for jeg bodde jo aleine, i Hellinga.

Men så en søndag, når jeg og fattern så skøyter.

Og Norge vant gull, sølv og bronsje, i EM, var det vel.

Fattern pleide ikke å være i Hellinga, på søndagsformiddagene, han pleide å være hos Haldis.

Men den her søndagen, så skulle han se skøyter da, og det synes jeg var artig, for fattern pleide ikke å se så mye sport.

Så kom han Willy, het han vel, på døra.

Så åpna jeg døra da, så kjente jeg han ikke igjen omtrent.

Han var så bleik osv.

Så henta jeg fattern, så sa'n at Tove hadde daua da.

Det må vel ha vært vinteren 1982, tror jeg, sånn i februar, eller noe sånt kanskje.

Jeg tror jeg gikk i femte klasse.

Så det var vel et par år etter at han sønnen til Ruth Furuheim, døde i hagan dems.

Det var vel vinteren 79/80 vil jeg tro.

Og fra ca. 1980, så pleide jeg å henge mye med Petter og Christian.

Jeg hadde jo videospiller og tv-spill osv., som jeg hadde fått av fattern.

Så dem pleide å henge hos meg, i Hellinga.

Og også noen ganger, borte på Sand, hos besteforeldrene mine.

Og dem var til og med med til muttern og Pia, i Larvik, en helg, en gang.

Da så vi pønkere i Larvik, med lilla hår, fattern kjørte.

Det var kanskje i 1981 da.

Noe sånt.

Og jeg pleide å henge en del oppe hos dem og.

Så flytta dem til Acapulco, til faren sin der, i 1982 da, etter at mora dems døde.

Carl-Otto, heter faren dems, tror jeg.

Så flytta dem til Malaga.

Dem var på besøk en gang, på Bergeråsen, etter at dem flytta til Mexico, og da bodde Christian hos meg i Leirfaret, tror jeg, og Petter hos Jørn og dem, tror jeg.

Christian sjekka opp nabojenta der, Aina, som bodde på andre sida av Leirfaret.

Aina skreiv kjærestebrev, til Christian, som Christian glemte igjen.

Så tre-fire år etterpå, så prata jeg med hu Aina neste gang.

Og da forklarte jeg, at jeg hadde det brevet enda, så da måtte jeg nesten gi det brevet tilbake til hu.

Så sånn var det.

Hun var veldig stille og rolig jente.

Men dem hadde skillpadde, og en gang fikk jeg være med inn i huset dems, og se på skillpadda.

Skillpadda, hadde fått en kommode, eller noe, over seg, så den hadde sprekk i skallet.

En annen gang, da jeg gikk opp fra Haldis, etter å robba frysern dems, eller noe, så dukka Aina opp i vindu.

Så sa hu, at jeg måtte ikke bråke så mye, med den sirena, som jeg hadde festa på den fjernstyrte bilen, som fattern kjøpte til meg, da han var i USA, en gang, om kvelden.

For hu skulle sove da, sa hu.

Jeg hadde glemt det, for det pleide å skje ting hele tida, og det her var noen uker siden, da.

Men jeg pleide ikke å kjøre den radio-styrte bilen da, for det var litt barnslig da.

Men jeg skulle tulle litt med teskjekjærringa.

For jeg hadde en ting med henne, etter at hu kjefta på meg oss en gang, siden vi gikk på veien, forbi huset hennes.

Så jeg satt sirena, som jeg hadde lånt eller kjøpt av Kjetil Holshagen, på den fjernstyrte bilen da.

Så gikk jeg nederst i Havnehagen da.

Så var det en del snørriser, som så på, for jeg hadde vel kringkasta det, at jeg skulle tulle med teskjekjærringa.

Så kjørte jeg den fjernstyrte bilen, bort til huset til teskjekjærringa da.

Med full sirene.

Det var en sånn gul sirene, som man kunne ha på russebiler osv.

Men men.

Så snudde jeg bilen, like ved gårdsplassen hennes, og styrte bilen tilbake.

Men jeg gikk ikke inn på eiendommen hennes.

Så jeg tror ikke jeg gjorde noe galt.

Og klokka var ikke fullt elleve om kvelden.

Den var nok halv ti, eller noe sånt, kanskje.

Så det var litt artig, da fikk jeg tatt hevn på teskjekjærringa, for all kjeftinga hennes.

Hu sladra sikkert til Haldis, dama til fattern, og mora til Christell.

For Haldis kjente teskjekjærringa.

Jeg var til og med på besøk hos teskjekjærringa, en gang eller to, med Haldis, av en eller annen grunn.

Vi skulle vel kjøre et sted, så måtte jeg være med da.

Noe sånt.

Og da sa jeg ikke noe.

Men jeg ikke så begeistra for Haldis, siden hun ikke lot meg bo der osv., og Haldis og Christell og dem liksom rappa fattern.

Så jeg synes det var greit å tulle litt, med teskjekjærringa, selv om hu var venninna, til Haldis.

Men men.

Men jeg lurer på om kanskje broren til Aina, kan ha fortalt henne, om det her med bilen og sirena og teskjekjærringa da.

Det er mulig.

Men men.

Så flytta dem til Malaga, etterhvert.

Og så hadde visst Christian, flytta til Oslo, og studert osv., på 90-tallet.

Og bodd på Grunerløkka, eller noe.

Men det visste ikke jeg, på den tida.

Men, i 2002, eller noe.

Så hadde jeg nettopp slutta som butikksjef i Rimi.

Og var litt deprimert, pga. at det var så mye problemer i jobben, de siste åra, og jeg lurte litt på hva venner og familie syntes, siden jeg slutta.

Men jeg ville ikke jobbe i Rimi lenger, siden det var så mye snusk der, vil jeg si.

Så jeg ville heller ha en 'ordentlig' jobb, i et ordentlig firma, hvor jeg ikke ble tulla så fælt med, men behandla rettferdig da, av overordnede osv.

Som jeg ikke syntes jeg ble, i Rimi.

Jeg hadde høyere ambisjoner, enn å jobbe som butikksjef resten av livet.

Og selv om jeg hadde jobbet i 10 år i Rimi, så ble man tullet med, av overordnede, for den minste ting.

Og også butikksjef-assistenter, som var 'verdensmestere', i butikkdrift, kunne også være ganske slitsomme.

Og det telte visst ikke noe, at man hadde jobbet og stått på hardt, i årevis, det eneste som telte, var hvor flink man var til å adlyde detaljstyringen til distriktsjefen, virket det som.

Så jeg fant ut, at jeg nok ville kunne gjøre det bedre, på nye jaktmarker.

Istedet for å bli tulla med, i Rimi, resten av livet, uten å få så mye igjen for det.

Men jeg hadde ikke så mye kontakt, med familie og venner, og var ikke så på bølgelengde, med de.

Så det var ikke sånn, at jeg fikk forklart fortløpende, til venner og familie, hva som foregikk.

For vi var ikke så 'close', jeg og de andre i min familie.

Så jeg vet ikke hva de trodde, om at jeg sluttet som butikksjef.

Men det kan jo tenkes de trodde jeg var en taper, eller noe da, for alt hva jeg vet.

Hva vet jeg.

Men familien min, har jo latt meg bo for meg selv, siden 1980, til jeg ble 18, mener jeg.

Og familiehjemmet, som jeg bodde i, både leiligheten, på Bergeråsen, og huset til farmora mi, på Sand.

Begge de ble jo solgt, huset på Bergeråsen, i 1989, og huset på Sand, ble vel solgt, eller leid ut, på midten av 90-tallet, eller noe.

Så det var ikke sånn, at jeg hadde noe familiehjem, etter 1989 osv.

Så jeg har jo ikke egentlig vært så close med familien min, siden jeg bodde hos mutter, på 70-tallet.

Og det er jo snart 30 år siden.

Så hva familien min kan ha funnet på å tro, det vet jeg ikke, men det kan sikkert ha vært mye rart.

Det er mulig.

Men jeg var litt nede da.

Og overarbeidet.

Og jeg hadde ikke så mange venner.

Broren min Axel, han dro et år til Spania, uten å si fra ordentlig, i år 2000, eller noe.

Og ble borte i over et år vel.

Og da hadde vi pleid å vanke mye sammen, omtrent som kamerater, årene før.

Og ellers hadde jeg mest venner, i forbindelse med jobb, så det var litt kjedelig, årene etter at jeg sluttet som butikksjef osv.

Jeg var litt deppa osv.

Så jeg kontaktet Christian, på e-post osv., for jeg fant e-postadressen osv., på Google.

Selv om jeg ikke hadde hatt noe med Christian å gjøre, siden begynnelsen av 80-tallet, da.

Så det var nesten 20 år, siden jeg hadde hørt noe særlig fra han og Petter.

Så ble vi enige om å gå på byen i Oslo en gang da, når han var på besøk i Norge, fra Barcelona.

Så dro vi på Studenten og So What.

Vi traff noen damer, på So What, som bare skulle diskutere politikk, på en lørdags kveld.

Så engasjementet, var på topp, i hvertfall.

Christian, har vel alltid være en sjarmør osv., så han endte opp å prate mest med hu jenta.

Men han sjekka henne ikke opp, av en eller annen grunn.

Vi hadde det litt morsomt med, at hun syntes politikk var så interessant osv.

Men men.

Jeg var veldig overarbeidet da, så jeg satt mest, og slappa av og drakk øl osv., og lot de prate.

Jeg synes det var greit.

Men men.

Så et år eller to etter det her, var det kanskje, så kontakter Christian meg, på e-post, eller MSN, var det kanskje, fra Barcelona, hvor han studerte grafisk design.

Da hadde de en oppgave, å designe et museum.

Så ville han designe Munch-museet, siden han var fra Norge.

Så måtte jeg låne kamera, av Frederick, fra Rimi Bjørndal.

Han pleide å brife med, at han hadde digital-kamaera.

Vi skulle ut med jobben, på Peppes og SAS-hotellet, for å se noe show, for Rimi Bjørndal, hadde vunnet noe konkurranse, året før jeg begynte der som låseansvarlig, ved siden av studiene, i 2002, var det vel.

Så vi dro på Peppes først, i Stortingsgata, og så på SAS-hotellet, for å se på Ole Paus, osv, var det vel.

Noe sånt.

To trøtte karer, eller hva de het.

To sånne 68-ere, som sang med rustne stemmer.

Noe sånt.

Men men.

Og da brifa han Frederick, med det her digital-kameraet sitt da.

Han var litt nerd, må man vel si, han dreiv med noe slags programmering, noe kunstig intelligens programmering, eller noe.

Ikke noe som jeg hadde vært borti.

Jeg drev jo å programerte nytt-programmer, for firma osv., gjennom utdannelsen jeg tok da, på ingeniørhøyskolen osv.

Men vi pleide å bytte filmer, som vi lasta ned fra netter, med e-mule osv., som han Frederick anbefalte meg, å bruke, for å laste ned filmer osv.

Frederick, bodde først på Bjørndal, hos mora si.

Og seinere i Rimi-leiligheter, på Carl Berner, eller deromkring.

Jeg pleide å kjøre dem dit, noen ganger, etter jobben, mens bilen fortsatt funka.

Men det var kanskje Toro jeg kjørte dit, og en kar fra Nord-Norge, som jobba på Bjørndal, sommeren 2002, da jeg var fungerende butikksjef, mens Irene var på ferie.

Jeg kjørte han Frederick hjem et par ganger og, mens han bodde på Bjørndal.

Det var bare en vane jeg hadde, fra da jeg jobba som butikksjef osv.

For jeg husker han Magne Winnem, han pleide å kjøre folk hjem, da han var sjef, på Rimi Munkelia, osv.

Og også folka på OBS Triaden, pleide noen ganger å kjøre meg hjem, da jeg jobba der.

Så sånn var det.

Men men.

Frederick, sa en gang, at mora hans hadde sagt, at hu ønska at han var død.

Så det var nok ikke så sunne forhold der.

Men men.

Men jeg lånte kamera da, og dro til Munch-museet, en februar eller mars-dag, kanskje, i 2003, kanskje.

Noe sånt.

Og tok bilder av Munch-museet da, som Christian ville ha.

Spesiellt av restuanten der osv., sa han.

Jeg var ganske langt nede, på den tida, og jeg syntes kanskje det hørtes litt rart ut.

Men jeg syntes ikke jeg kunne nekte en kamerat, fra Bergeråsen, og som familien var venn av vår familie osv., en tjeneste, når det var i forbindelse med skolen osv.

Christian sa, at en annen hadde sagt han skulle ta bilder, men drøyde så lenge.

Men jeg var ikke helt meg selv, så jeg så ikke noe galt med det.

Så jeg lånte kamera av Frederick da, og tok bilder, og sendte på e-post til Christian da.

Så sånn var det.

Men så rana de jo Munch-museet, et års tid seinere.

Så jeg har nok lurt på, om det var noe link av noe slag der.

Det skal jeg ikke si.

Men men.

Linn, ex-dama til David Hjort, og ex-medarbeider, på Rimi Nylænde, da jeg var butikksjef der, sa, at de hadde vært på fest engang, så var David Toska der, mener jeg hun skrev.

Så om det er en link mellom David Hjort, fra Rimi Bjørndal osv., og det miljøet rundt Toska osv.

Det er mye rart.

Det var på samme tida, at jeg også søkte opp e-post adressen til kusina mi, som er skuespillerinne i Berlin, Rahel Savoldelli.

For hun var skikkelig ålreight, i begravelsen til muttern osv.

Og klappa meg på ryggen, for å trøste meg osv., og forklarte meg, at jeg måtte gå først inn i krematoriet osv., eller noe, kanskje fordi jeg var eldste sønnen til muttern, noe sånt.

Jeg tror hun mente at jeg skulle gå først inn der, i hvertfall.

Noe sånt.

Så jeg kontaktet både Rahel og Christian da.

Siden jeg hadde litt mangelvare på venner, på den tida.

Og Google, var jo effektiv, til å finne e-post adressen til folk osv.

Så sånn var det.

Så det er mye rart.

Det er nok ikke umulig.