Nå står det i avisa, om problemer med smøring, i skatteetaten osv.
At ledere i skatteetaten har fått sponset dyre Fredspriskonserter, på seg og kona, av Siemens.
Men at justisministeren, sier det er greit, siden reglene er strengere nå.
Noe sånt.
Her er mer om dette:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2720739.eceDa kom jeg på, da jeg jobba som butikksjef i Rimi, fra 1998 til 2002, på Rimi Nylænde, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.
Jeg tenkte på sommeren 2000.
Da var det fotball-EM, i Belgia og Nederland, tror jeg, og Norge var med.
Med Semb kanskje, som trener.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Norge vant første kampen, mot Spania, mener jeg å huske.
Med scoring av Iversen.
Jeg var på jobb da.
Men da var det nesten ingen kunder, så vi hadde radio i butikken, mener jeg å huske.
Så hørte vi på mens vi jobba da.
Det her var på Rimi Nylænde.
Og da, like før EM.
Da ble jeg nesten mobba av han distriktsjefen, som jeg hadde da, Per Øyvind Fjellhøy, også kallt PØF.
Han mobba meg, for at jeg ikke skulle på fotball-EM.
Det var bare å snakke med Coca-Cola, så hadde de masse billetter.
Men jeg var ikke den typen butikksjef, at jeg skravla mest mulig, med alle leverandørene.
Jeg bare sa hvordan vi ville ha det.
Og holdt litt distanse da.
Sånn at det ikke skulle bli noe smøring og samrøre av noe slag.
Eller noe kameraderi-tendenser osv.
Jeg prøvde å ha litt distanse, til leverandører osv., for man skulle jo liksom representere Rimi, ovenfor dem da, og ikke bli for godslige med leverandørene, for da kunne de utnytte det, til å skaffe seg fordeler i butikken, fremfor andre leverandører da.
Men så derfor holdt jeg, i alle år i Rimi, som leder fra 94 til 2004, en klar linje der, at jeg hadde distanse til selgere osv.
Så jeg var nok ikke så populær blant alle leverandørene osv.
Og jeg var ikke sånn fast traver på sponsede fester osv., i anledning juleøl og sånne ting.
Så jeg var ikke så kamerat, med selgerne fra Coca-Cola, at jeg visste det, at de hadde gratis billetter til EM.
Klart det hadde vært kult, å dratt til EM.
Men det var den sommeren David Hjort, hadde mast, om jeg skulle bli med han og noen kamerater, og dama Linn, som jobba på Rimi Nylænde, og en som het Kristian, som var butikksjef på Rimi Ryen blant annet, på Arvika-festivalen.
Så jeg hadde alt ordna med ferieukene osv.
Og jeg måtte ordne med EU-kontroll av bilen og sånn den sommeren.
Og jeg var veldig sliten, så jeg var mest hjemme i ferien, og prøvde å få noe overskudd.
Men det hadde nok vært smartere å dratt til syden f.eks.
Men jeg var i syden, sommeren 98, og da fikk jeg problem med en del rynker under og mellom øya og sånn, som jeg syntes kom litt tidlig.
Og det var ikke så artig, å jobbe som butikksjef, sammen med masse unge folk osv., og ha fått masse rynker i tryne osv.
Så jeg holdt meg litt unna sola på den tida.
For da jeg var i Ayia Napa, i 98, så var jeg i sola hele tida, og hadde ikke med nok solkrem, for jeg fikk ikke feriepengene, før etter jeg var hjemme fra ferie, så jeg måtte låne 2500 kroner, av dattra til dama til fattern, Christell, etter forslag fra Pia, søstra mi.
Jeg kunne jo bedt om noe forskudd da, på feriepengene, pga. ukene ferien var i.
Men men.
Men 2500, var ikke så mye, en uke i Ayia Napa, for da var Norge i fotball-VM, og jeg og en kar som jeg havna på rom med, for jeg kjøpte bare restplass, vi festa hver dag, for det var bare sånn det ble der.
Man kunne ikke sitte på hotellrommet, hver dag.
Man gikk på stranda om dagen, så på hotellet og så på fotball-VM kanskje, og i hvertfall drakk.
Og så var det ut på byen om kvelden.
Jeg visste ikke hvordan sted Ayia Napa var, jeg bare ringte og bestilte en tur til syden.
Så jeg fikk kanskje det tilbudet, før feriepengene kom.
Jeg var vel ikke så flink til å bestille sydentur, til riktig dato.
Noe sånt.
Eller jeg tenkte at jeg fikk feriepengene, så jeg hadde egentlig bra med penger.
Men den våren og sommeren der, så var det busstreik, mellom Bjørndal og Mortensrud.
Så jeg var rimelig sliten av hard jobbing på Rimi Bjørndal, og gåing, to ganger hver dag, mellom Bjørndal og Mortensrud.
Som er kanskje en halv mil, eller en mil.
Noe sånt.
Men jeg vet ikke om det var greit at Coca-Cola sponsa med EM-billetter.
Men jeg fikk aldri spurt engang.
Fordi jeg har egentlig aldri likt sånne reklame-greier så mye.
Det er ikke noe som heter 'a free lunch', er det et ordtak som heter.
At man må alltid betale tilbake, på en eller annen måte.
Så jeg har mest sansen for å ikke ha noe med sånn smøring å gjøre.
En annen episode, som var litt rar.
Det var Tidemann-selgeren.
En eldre kar.
Han helte ut masse sånn juggel, eller nips.
Reklame-artikler, fra Tidemann da.
I skuffen på kontoret, på Rimi Nylænde.
Sånn flaskeåpnere, f.eks., eller lightere kanskje.
Men det var kanskje 30-40 sånne små nips-ting, som han ga oss, uten noen grunn.
Hvis vi fikk sånne ting, så var det en eller to ting, kanskje.
Men 30-40 ting.
Aftenposten, pleide å komme med blokker og kulepenner.
Men 30-40 dumme nips-ting.
Det var ikke noe jeg skjønte hva var i forbindelse med.
Så neste gang han dukka opp, så ba jeg han ta de med tilbake.
Og han pleide også å gi oss røykpakker, hvis det var et nytt røykmerke da.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til det.
For hvis man har en assistent som røyker da, så vil sikkert den gjerne ha røykpakka.
Men det er mulig vi fikk røyk to ganger, eller kanskje tre.
Men jeg skjønte ikke helt hvorfor han ville gi oss det.
Kundene kunne jo ikke forvente, at vi skulle vite hvordan røyken vi solgte smakte.
Nå er jo røyken gjemt bort.
Det her var vel i år 2000, vil jeg tippe.
Nipset var i år 2000 husker jeg, for vi hadde PØF som distriksjef.
Røykpakkene var vel i 98 og/eller 99.
Noe sånt.
Men de røykpakkene visste jeg ikke hva jeg skulle svare om, når vi fikk dem.
Hvis det kom en ny kjekspakke f.eks., så pleide butikken å få en pakke, for vi som jobba i butikken, vi skulle jo egentlig kunne svare kundene, hvordan all kjeksen smakte osv.
Så det var vel greit.
Men røyk, var vel litt rart.
Men men.
Vi fikk smaksprøver på juleøl og, husker jeg.
Så det var kanskje greit.
Jeg kommer ikke på så mye mer, med smøring i Rimi nå.
Men han Arne Risnes, eller noe, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, på samme tida som jeg var butikksjef på Rimi Nylænde.
Høsten år 2000, så jobba han på Rimi Karlsrud, som butikksjef der.
Han hadde jobba som leder på Rimi Langhus, flere år før det.
Og hvilke andre butikker han jobba i, det husker jeg ikke nå men.
Men men.
Han holdt med Liverpool, så på Rimi Langhus, så var det et Liverpool-klistremerke, over døra, fra lageret, til butikken.
Så det tror jeg det antagelig var han som klistra opp.
Jeg jobba der som butikksjef, i år 2001 og 2002 da.
Og han må ha jobba der kanskje 5-10 år før det her da.
Noe sånt.
Men jeg tok ikke det klistremerke ned.
Jeg bare spøkte om det.
For det var grenser for hvor barnslig man kunne oppføre seg og.
Det var en ting å spøke om sånt.
Men å faktisk pirke ned et sånt klistremerke, når man hadde masse viktige ting å gjøre i butikken.
Nei, det ble litt for dumt.
Men jeg kunne spøke om det, på butikksjefmøter og sånn da.
At det klistremerke var det like før jeg tok ned osv.
At det så jeg lenge på det klistremerke osv.
Man måtte liksom prøve å være litt sånn jovial.
Noe sånt.
Men han Arne Risnæs da.
Han dro med noen andre Rimi-sjefer, til Belgia og Nederland da.
Men de stoppa på grensa, av politiet.
Og politiet fant noe verktøy, i bagasjen, på bilen dems.
Så de trodde at Rimi-lederne, var hooligans.
Så dem fikk ikke sett EM-kampene.
Dem ble vel sent tilbake til Tyskland eller Frankrike, eller hvilket land dem kom fra da.
Noe sånt.
Enda han Arne Risnæs, han var med på Rimi butikksjef-tur, med PØFs distrikt, høsten 2000.
Og han var den som var mest edru da, tror jeg.
Det var en sånne helgetur, på en hytte, på Dagali, eller noe.
Hvor vi testa rafting, i en elv, oppe på Dagali, eller hva det het.
Vi kjørte en buss opp Numedalen osv.
Eller en maxi-taxi var det kanskje.
Noe sånt.
Så han virka ikke som noen hooligan-type, han Arne fra Rimi Langhus og Karlsrud.
Men de ble stoppa da, av en eller annen grunn.
Han kjente også Irene godt, han Arne Risnæs, eller hva han het.
Det var nesten som om de var et par, husker jeg.
Det husker jeg fra sommeren 2002.
Da hadde jeg ansvaret for Rimi Bjørndal, mens Irene var på ferie.
Og ambulerende Njål, eller hva han het.
Han bare stakk opp til Trondheim.
Og sa han var sjuk.
Så jeg måtte jobbe 14 timers dager, eller noe, da Irene var på ferie.
Så jeg ble jo rimelig kjent med butikken, kan man si.
Men da Irene kom tilbake.
Da var jeg bare en vanlig slave, som ble kommandert til hver minste filleting.
Så det var litt rart opplegg i Rimi.
Jeg jobba jo som låseansvarlig da, for jeg hadde slutta som butikksjef, for å studere, på HiO, bachelor informatikk.
Så da var det ikke mye man skulle ha sagt, som låseansvarlig, selv om man hadde jobbet 14-timers vakter, i 2-3 uker, og virkelig hadde oversikten over butikken.
Så var det ikke sånn, at man ble hørt på, eller noe sånn.
Det var bare, at da var man undersott og slave, med en gang sjefen kom tilbake fra ferie.
Men det var nok kulturen i Rimi.
Sånn de såkalte gammeldagse sjefene var.
Mens de moderne, de var sånn, at de hadde ledermøter, og ikke kommanderte så mye.
Men lot medarbeiderne være litt mer frie.
Så det var to skoler der, hadde jeg inntrykk av.
Og sikkert noen sjefer, som bare gjorde det det fallt dem inn.
Men jeg ble jo lært opp, til den gamle skolen butikksjef, som kommanderte hele tida, og var streng.
Av Elisabeth og Hilde, på Nylænde, i 94.
For de sa at jeg måtte ikke være så grei mot medarbeiderne, som jeg var i begynnelsen.
For da fikk de problemer, og ble sett på som strenge.
Så derfor måtte jeg også være streng, sa de.
Og jeg var jo ny som sjef i Rimi, og trengte virkelig jobben, så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte innrette meg etter butikksjefen og nestsjefen.
Så sånn var det.
Men, da jeg begynte som butikksjef, så satset jeg i begynnelsen, på faste rutiner, så alle visste hva de skulle gjøre, på Rimi Nylænde.
Men jeg var nok litt sånn gammeldag, at jeg kommanderte og sa fra sånn og sånn, innimellom, i hvertfall.
Men på Kalbakken, da fikk jeg problemer.
For den gamle butikksjefen, og min nestsjef osv., de var av den moderne typen butikksjefer.
Så da fikk jeg problemer med personale, at de ikke likte at jeg var så streng og kommanderte da.
Jeg rakk en medarbeidersamtale, med Gurvinder, og da skjønte jeg hvordan det var for de som jobba i butikken da.
Så jeg slutta med kommandering da, når jeg begynte som butikksjef på Langhus.
Jeg prøvde i hvertfall, å ta sånt på møter da.
Når jeg tenker på det selv, så var det jo ikke så kult, sånn som Irene ledet, f.eks. på Bjørndal, at man ble kommandert i hytt og pine.
Så det var mye problemer på Kalbakken, men jeg prøvde ihvertfall å lære av det da.
Så det ble ikke de samme problemene på Langhus, for det tror jeg ikke jeg hadde orka.
Å fått alle i butikken mot meg, på samme måten, som det virka som på Kalbakken, inkludert distriktsjef Anne Neteland.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå skrev jeg ovenfor, at jeg burde kanskje ha dratt til syden sommeren 2000, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Men, når man var butikksjef, så kunne man nesten aldri ta fri.
Det kunne skje noe, og det kunne være vanskelig å få tak i nok folk.
Så noen ganger måtte man jobbe i ferien.
Så man kanskje blitt kallt uansvarlig, hvis man hadde dratt to uker til syden f.eks., hvis man hadde en ganske ny assistent, f.eks.
Og svinnet i butikken, kunne gå opp veldig mye, i sommerferien, for assistentene, var kanskje nye, og uvant med å ta bestillinger.
Og salget gikk jo ned i juli.
Og hele året, var det sånn, at man kunne få telefon når butikken var åpen, om alt mulig.
Noen var kanskje syke, og man måtte jobbe ekstra.
Alarmen hadde kanskje gått, og man måtte dra til butikken pga. det.
Sånne ting.
Så man hadde nesten aldri fri, som butikksjef.
Så så mye ansvar, og få betalt 230.000 i året, som jeg hadde i 98, som butikksjef.
Det er vel egentlig ikke verdt det.
Hvis man ser på pengene.
Men man lærer jo mye fra å være butikksjef.
Jeg lærte vel, å holde hode kaldt, og å ta avgjørelser og prioriteringer selv.
Det kunne jeg vel litt fra før og, men jeg lærte mer om det.
Og mer om ledelse.
Og Skodvin, distriktsjefen i 98, hun mente at jeg, som butikksjef, måtte nesten ta meg av medarbeiderne og nestsjefene.
Så jeg måtte nesten være mora til de ansatte, skjønte jeg.
Og sånn hadde jeg aldri tenkt før hun sa det.
Jeg hadde hatt en ganske tøff stil, som assistent.
Men som butikksjef, så tar folk seg mer nær av hva du sier osv.
Hvis du sier noe galt.
Altså, en vanlig medarbeider, prater nok ikke like åpent, med butikksjefen, som med en kollega, eller med nestsjefen.
Så man måtte prøve å oppføre og te seg på en rolig måte da.
For hvis man var urolig, som butikksjef, så ville nok medarbeiderne bli urolige også.
Så man måtte prøve å alltid virke avbalansert og rolig.
Selv om man nok noen ganger kunne være stresset eller forbanna eller hva som helst.
Spesiellt de første årene som butikksjef kanskje.
Og ledelse lærte jeg jo mer av.
Og organisasjonsarbeid.
Og å dra på seminar og sånn.
Og tenke på at man må ha fine klær, for en hel helg osv., på Rimi butikksjef-møte, på Storefjell.
Og man er en del på møter og alt mulig sånt da, rundt omkring.
Så det er en lærerik jobb.
Selv om kanskje ikke alt slitet er verdt det, for lønnen er ikke så bra.
Men det er snakk om ting man lærer, som er greie å ta med seg seinere i livet da.
Det var jo aldri sånn, at jeg hadde planer om å jobbe som butikksjef, resten av livet.
Og jeg var underbetalt, i mange år, som assistent i Rimi.
Og Rimi er også dårligst på butikksjeflønner, av matvarekjedene i Norge.
Og jeg jobbet som en galeislave omtrent, tørr jeg påstå, det meste av tiden i Rimi.
Så jeg tror nok Rimi tjente noen hundre tusen, i hvertfall på å ha meg ansatt i Rimi.
Jeg tror ikke de akkurat tapte på det.
Og jeg sleit meg jo ganske ut.
Men jeg lærte en del nyttige ting og da, som de jeg nevnte.
Og jeg ble vel flinkere med mennesker og kanskje.
Hvem vet.
Jeg var vel vant til folk fra før og.
Men men.
Og om kveldene, så satt jeg og lærte data og internett og sånn.
Og dreiv og chatta, lasta ned mp3-er, leste mye nyheter osv.
Og skreiv på debattforum etterhvert.
Og lærte å finne gratisprogrammer, og også vanlige programmer kunne man finne gratis.
Hvis det var krise.
Og jeg pleide å quizze, på en kanal som het #quiz-show, på irc.
Så det var egentlig ganske sosialt med internett, selv om jeg satt i stua etter jobben.
Men jeg stressa mye på Rimi, for å rekke alt jeg skulle.
For vi hadde ikke lyst til å miste kontroll på butikken.
Så om kvelden, så var det digg å koble av, foran pc-en og chatte med venner og kjente, og quizze osv.
Men jeg trente også mye, de årene jeg jobba på Rimi.
Fotball, tennis, badminton, klatring, svømming, treningsstudio osv.
Så jeg satt ikke bare hjemme.
Men jeg lærte ting både på jobb og fritid, med at jeg lærte mer data osv., på fritiden.
Og at jeg også trente, og prøvde å holde meg i form, og ikke bare spise usunn mat f.eks.
Og jeg var også mye på byen, med bruttern og kamerater.
Kanskje ikke hver helg, men en eller to ganger i måneden, i gjennomsnitt kanskje.
Og jeg spilte bedriftsfotball, med Rimi, IT-akademiet (fordi Magne Winnem jobba der, en kamerat fra vgs. i Drammen), og for Rimi Langhus.
Så det var en ganske hektisk tid, de årene jeg jobba på Rimi.
Det var sånn, at jeg dreiv med mye, både på jobb og på fritiden.
Og lærte mye både av jobben, og å drive med data osv., på fritiden.
Så selv om jeg ikke ble milionær, av den tiden jeg bodde i Oslo og jobba på Rimi.
Jeg kjøpte jo mye dyr ferdigmat osv.
For jeg var så sliten, at jeg liksom 'cravet' mye god mat osv.
Så jeg fikk ikke spart opp så mye penger.
Men jeg fikk ihvertfall lært en del nye ting, og også trent en del, i de årene.
Og jeg fikk også tatt lappen, på 90-tallet.
Så jeg hadde et godt utgangspunkt, vil jeg si, til å starte en ny karriære, innen data, f.eks., når jeg var ferdig utdannet, fra HiO, i 2005.
Men jeg måtte jo dra til Sunderland, i 2004, for jeg hørte plutselig, i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo.
Og i Sunderland, så tulla lånekassa og HiO med å godkjenne fagene mine osv, så studielånet ble fire måneder forsinket.
Så jeg måtte bruke så mye tid på å ringe til Norge osv., for å prate med skolen og lånekassa og kreditorer, så jeg fikk ikke til universitetet i England så bra.
Så jeg mista kontrollen da.
Så etter det, så har det vært bare tull.
Men hvis ting hadde gått etter planen, så hadde jeg nok fått en bra jobb, innen ledelse i data for eksempel.
Eller som selvstendig næringsdrivende, i Oslo, i 2005.
Men sånn gikk det ikke.
Men sånn er det vel, man kan ikke få rettighetene sine alltid.
Det skjønner man vel.
Noe sånt.
