Ode til havren. (In Norwegian)

Jeg kjeder meg litt idag, siden jeg er i England alene.

Nå spiste jeg noe havrebrød her, fra Tesco, til middagen som var Chicken Curry, også fra Tesco.

Så kom jeg på et nytt dikt som vi har i Norge, også av Torbjørn Egner(?), tror jeg.

Det heter 'Jeg er havren'.

Det går sånn her:

Jeg er havren, jeg har bjeller på.

Mer enn tjue har jeg på hvert strå.

(Så husker jeg ikke mer).

Men jeg får prøve å søke på nettet.

Vi får se.

Det er forresten litt kjedelig det diktet, mener jeg å huske, så det kan være det samme med resten av diktet.

Ellers kanskje det står noe artig der.

Litt tvilsomt kanskje.

Hm.

Men, er dette noe skjult budskap fra nevnte Egner, (jeg vet at det egentlig ikke er han da), om at det er noe 'lurifaks' med hveten?

Er hveten et 'plott'?

Det lurer jeg litt på.

Vi får se.

PS.

Det var visst en danske, som har plagiert det diktet, fra Torbjørn Egner.

Men men, sånn er det:

Jeg er havren. Jeg har bjeller på,
mer enn tyve, tror jeg på hvert strå.
Bonden kaller dem for mine fold.
Gud velsigne ham, den bondeknoll.
Jeg ble sådd mens glade lerker sang
over grønne banker dagen lang;
humlen brumlet dypt sin melodi,
og et rulefløyt gled inn deri.

Vipen fløy om brak og pløyemann
og slo kryss for både plag og spann.
Kryss slo bonden også over meg
for å gi meg helse med på vei.

Mens i dugg jeg grodde fot for fot,
grodde samgen sammen med min rot;
den som utdmyk legger øret til,
hører lerkens triller i mitt spill.

Det kan kolde hjerter ei forstå:
Jeg er lerkesangen på et strå,
livets rutme døpt i sammerdre,
mer enn gumlekost for øl og ke.

Sønnenvinden o han har meg kjær,
dergor kan han aldri la meg vær
smyger seg med hvisken til meg inn
nu med høyre, nu ved venstre kinn.

Når han puster på min gule topp,
må jeg vugge med ham ned og opp,
inntil alle mine bjeller går,
som når gyldne hamre sammen slår.

Juniregnen gjorde myk min muld,
julisolen gav meg av sitt gull,
sunnhet risler meg i topp og skaft.
Det er derfra plagen har sin kraft.

Jeg er vann med dugg og grødevær,
venn med landets lyse bøketrær.
Venn med all den danske sæd som gror
øst for hav og vest for sund og fjord.

Jeg får solens siste lange blink
før den dukker ned bak gullig brink,
og når aftenklokken ringer fred,
står jeg på min tå og ringker med.

Jeg skal ringle barnet til dets seng,
ringle tåken opp av sump og eng,
ringle freden over hjemmet inn,
ringle bønnen frem i fromme sinn.

Jeg er havren. Mine bjeller går
over luse vanger år for år,
ringler om hvor sang og kjerve gror
herlig sammen på den danske jord.

-Jeppe Aakjær

http://www.mortenjohs.net/havre/index.php?option=com_content&task=view&id=33&Itemid=9