Flashback til 1989. (In Norwegian).

Nå fikk jeg flashback til 1989, da jeg bodde på Abildsø, og studerte på NHI, Norges Høyskole for Informasjonsteknolgi, på Frysja, i Oslo.

Da var det sånn, at jeg pleide noen ganger, å dra tilbake til Berger, eller i hvertfall Sand, siden fattern hadde solgt leiligheten i Leirfaret.

Så jeg hadde ikke mitt eget sted på Berger lengre.

Men jeg hadde jo spist middag, hos bestemor Ågot, på Sand, omtrent hver dag, i oppveksten, fra jeg var ni år da.

Og da bodde jo Pia i Larvik, hos muttern, i enda tre-fire år vel.

Noe sånt.

Og Pia bodde jo nede hos Haldis, som jo jobba i Drammen, men Pia og Christell pleide vel å lage mat selv mye, etter det her.

Pia og Christell, pleide å spise kyllingboller i kraft, fra hermetikkboks.

Sikkert kjøpt av Haldis på CC, i Drammen.

Som de varma opp i noe gryte da.

Og sikkert makaroni, og sånt.

Sånne ting.

Men men.

Men jeg var jo hver dag borte hos Ågot, og var et par-tre timer.

Jeg gikk ikke bort på Bergeråsen igjen, før maten hadde synki og jeg hadde lest avisa og sånn.

Og jeg pleide også å gå på hyttefeltet der, Krokåsen, å skyte med luftgevær osv.

Og jeg hadde mine egne skuffer i stue-reolen, hos bestemora mi.

Så det var nesten litt mitt hjem der.

Selv om jeg sov på Bergeråsen.

Så jeg hadde liksom to steder, som jeg kunne gjøre nesten som jeg ville.

Selv om jeg måtte spørre bestemora mi, på Sand, hvis jeg ville ta en telefon, eller lignende.

Men da sa hu aldri, at nei det fikk jeg ikke lov til, for eksempel.

Men jeg måtte oppføre meg da.

Jeg kunne gjøre noe gæernt, da ble bestemor fortvila osv.

Så det var nok bestemors hus det huset.

Men jeg følte meg ganske hjemme der selv og da, siden jeg spiste middag der hver dag osv.

Så det var nesten som at det var mitt hus også.

Noe sånt.

Men jeg hadde jo leilighet på Bergeråsen, så jeg var litt bortskjemt med husrom.

Men jeg var ikke borskjemt med at det bodde andre folk der.

Siden jeg bodde aleine der, til søstra mi flytta dit, da jeg var 18, og hun var 17 vel.

Og hadde med seg hu venninna si, Cecilie, mer eller mindre omtrent hele tida.

Men men.

Det som skjedde, var vel at det var ganske tøft å bo i Oslo.

Oslo var ikke som Drammen.

Jeg husker jeg dreit meg ut, første dagen i Oslo, på 18-bussen, og ba om billett til Norol-stasjonen i Uelandsgate.

Det her var før Norol skifta navn til Statoil, tror jeg.

Men men.

Og da var det en fyllik, på bussen, som lo av meg høyt, og dreit meg ut, siden jeg sa det feil da.

Jeg skulle ha spurt om en enkeltbillett.

Så sånn var det.

Jeg tror ikke det hadde skjedd i Drammen.

Der var folk mindre sånn brautende.

Men men.

Og i Oslo, så var det også kjempemange tiggere, narkomane, og utenlanske gjengmedlemmer, som kødda med deg, hvis du var nede i byen.

I Drammen så var det nesten ikke tiggere, narkomane og utenlandske gjengmedlemmer.

Selv om det kanskje er værre nå.

Hva vet jeg.

I Oslo, så kunne du ikke gå fra Sentrum til Uelandsgate, hvor Haldis hadde en leilighet, som jeg bodde i, i et par-tre uker, før jeg flytta til Abildsø.

I Uelands-gate, så var det en nabo, som brøyt seg inn i leiligheten.

For det var ikke lov for folk som ikke var i familie, å bo der.

Alstå i familien til Haldis.

Så han dytta opp døra, og ødela sikkerhetslenka.

Jeg måtte si at navnet mitt var Erik Humblen Ribsskog, eller noe.

For å late som at jeg var i slekt med Haldis.

Hun var nesten stemora mi, så jeg var kanskje i slekt med henne.

Hva vet jeg.

Det er den svære bygningen, som er ovenfor Statoil, på Kiellands Plass.

Hvor det er statuer av to ulver, eller noe, på hver sin side av trappa.

Så gikk man til høyre, etter å ha gått opp den første trappa, eller noe.

Der hadde Haldis leilighet.

En gang, på slutten av 90-tallet, da jeg bodde noen få kvartaler fra Statiol Kiellands Plass.

Nærmere bestemt i Rimi-leilighetene, i W. Thranes gt., på Ila eller St. Hanshaugen.

Da ringte fattern meg, mens jeg kjørte hjem fra jobb.

Da hadde jeg en rød Toyota Hi-ace, og jobba på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef vel.

Så det her var nok i 1996 eller 97.

Etter at jeg hadde operert kneet.

Da ville fattern, at jeg skulle bære ned en seng, for dem, fra leiligheten i Uelands gate der.

For fattern hadde problem med ryggen, sa han.

Så måtte jeg bære ned senga da.

Dette var en veldig sjelden episode.

For jeg hadde praktisk talt ikke noe med fattern og Haldis å gjøre, fra 1990 eller 1991 til 2008, hvor fattern har ringt en del ganger.

Bortsett fra et par julaftener, når Pia har vært hos bestemor Ingeborg, eller noe, da har jeg vært hos fattern og Haldis og Christell og dem, i Drammen.

Men på slutten av 90-tallet, så begynte søstra mi, å arrangere jul, etter at hun flytta til egen leilighet, i Tromsøgata.

Den andre leiligheten hun hadde der.

Så da feira vi jul der, for jeg var skeptisk til det her greiene, med fattern og Haldis osv.

Siden Pia hadde jo fortalt meg, at fattern misbrukte henne da hun var lita jente osv.

I 1989, så sa Pia det, på våren, da vi var i Kr. Sand på bryllup til noen i slekta til Haldis.

Og da vi var i bryllupet til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata, i Drammen.

Da hadde nok ikke Haldis og fattern skyss til kirka.

Men jeg dro dit mest fordi søstra mi maste.

Og jeg spurte ikke dem, om dem skulle sitte på med meg, ned til kirka på Geilo, fra hotellet oppi åsen der.

Fordi jeg hadde ikke så mye til overs for dem, rett og slett, etter at jeg ble boende aleine, på Bergeråsen, på hele 80-tallet, og etter at Pia sa at fattern hadde misbrukt henne.

Så fra ca. 92 til 08, så prata jeg med fattern kanskje 10 ganger, eller noe.

Og det var mest, når dem var innom Pia, på julaften, med gaver osv.

Så jeg prata kanskje med fattern, en gang annenhvert år, i gjennomsnitt, på 90-tallet, og 2000-tallet.

Og da var det oftest bare hei, da dem dukka opp hos Pia på julaften.

Så at fattern skulle ringe, og be om hjelp med å bære en seng.

Det var litt rart.

Men men.

Det som skjedde da jeg var på besøk hos Ågot og Pia, en av helgene jeg var der, i 1989, etter at jeg hadde flyttet til Oslo.

Da var jeg kanskje litt tøffere, fordi folk generellt, var vel tøffere i Oslo.

Man måtte konsentrere seg om hva man sa, og hva man gjorde hele tiden der.

Ellers så kunne du få problem med en uteligger, eller en tigger, eller et gjengmedlem, eller noe.

Hvis du var å gjorde noen ærend i byen f.eks.

Noe jeg ofte var.

For jeg fikk ikke lov å lage mat, av hun fruen i huset på Abildsø, som jeg leide leilighet av.

Så jeg spiste på burger-resturanter, som Clock og Maliks osv., nede i Sentrum.

Og dette her var før internett.

Men jeg var ganske musikk-frik, så jeg gikk i plateforretninger hele tida og sånn.

Og jeg pleide å kjøpe mat på Oluf Lorentzen, i kjellern på Oslo City der osv.

Så jeg var mye nede i sentrum, fordi jeg måtte bytte buss, fra 71 bussen, til 18 bussen, for å komme til og fra skolen.

Og da måtte jeg bytte nede i sentrum.

Det var fattern som sa at Abilsø lå nærme Frysja, og at jeg burde skrive det i Aftenposten, at jeg ville bo rundt Østensjø der.

Men Abildsø viste seg, å være 40-50 minutter, med to busser, fra Frysja.

Så jeg kunne nesten like gjerne bodd i Drammen.

Men jeg kom ihvertfall litt unna de problemene i familien og sånn da.

Og jeg kunne nesten ikke bo på Sand.

Da hadde jeg ikke kommet tidsnok til skolen, pga. dårlig bussforbindelser osv.

Da hadde det tatt over to timer, å komme seg til skolen.

Så det var uaktuellt.

Jeg hadde ikke råd til bil, og hadde ikke tatt ferdig lappen da.

Det var ikke sånn at jeg fikk bil av foreldrene mine, på 18-års dagen, eller noe, som andre fikk.

Det var sånn, at fattern sa, at han tok vare på vårs, med penger osv., til vi ble 18 år, men da var det nok.

Da fikk vi klare oss selv.

Jeg fikk noen penger, da jeg var 19 år, til husleie, på Abildsø osv.

Men søstra mi, sa til meg fra fattern, om det var meninga at han skulle betale husleie hver måned.

Og da spurte jeg ikke fattern om mer penger.

Frem til i år 1993, da søstra mi bodde hos meg på Skansen Terrasse, etter jeg var i militæret.

Da hadde vi dårlig råd, så da lånte jeg 1000 kroner.

Etter vi var over kneika.

Det var mest for å se, om jeg hadde fått lånt noe penger.

Han har ikke bedt om å få dem tilbake enda.

Men men.

Så fra 1990, så har jeg bare bedt fattern om penger en gang, det var i 1993, og da lånte jeg 1000 kroner.

Og også en gang da jeg var i militæret.

Da dro jeg til Havnehagen, en lørdag, i permuniform, for å få billig togbillett.

Og da fikk jeg låne til å betale studielånet.

Men de pengene tror jeg at jeg betalte tilbake, eller fikk, det ble i hvertfall ordnet.

Haldis lurte på om jeg ville ha Christell da, for hun var så umulig, sa Haldis.

Men det tror jeg bare var kødd fra Haldis.

Fordi jeg tenkte at sånt måtte vel Christell bestemme selv.

Så jeg hadde ikke forventet at Haldis skulle begynne å prate om Christell, så da svarte jeg ikke noe.

Men jeg skjønner meg ikke så mye på Haldis, så hva det var, det kan man lure på.

Men men.

I huset til Ågot, så diskuterte vel jeg og Pia, søstra mi, noe da.

I 1990, da jeg var på helgebesøk, hos Ågot og Pia.

Og da var jeg kanskje ikke sånn, at jeg lot søstra mi overkjøre meg f.eks., sånn som jeg kanskje hadde gjort litt, i 89 osv., da søstra mi bodde hos meg i Leirfaret, siden jeg var rimelig nedfor i de åra jeg bodde der, siden jeg ikke likte å bo der aleine.

Men det som skjedde da, etter at jeg og søstra mi, hadde diskutert noe greier.

Det var at fattern kom inn der, han hadde jo verksted, noen få meter fra huset, selv om han vel jobba i senge-butikken til Haldis i Drammen da.

Da spratt søstra mi opp fra sofaen.

Og løp ut i gangen til fattern.

Og sa, at 'jeg orker ikke mer av han jeg'.

Om meg.

Hun klagde på meg, at jeg var der, i huset til Ågot, hvor jeg spiste middag hver dag, fra jeg var ni år.

Og også hadde vært mye, i alle år, fra jeg ble født.

Det var liksom mitt hus, mer enn søstra mi sitt hus, mente jeg.

Selv om søstra mi, hadde bodd der noen måneder da.

Men hun var nesten aldri hjemme.

Og Ågot klagde en gang, en helg jeg var der, på søstra mi, at hu orka ikke all flyinga til søstra mi.

Og hu orka ikke å ha søstra mi boende der lengre, og Ågot var på gråten, og var ganske nedbrutt da, vil jeg si.

Jeg skjønte ikke hva hu mente, da.

Så jeg prøvde å roe det ned.

Det var ikke så mye jeg kunne gjort heller.

For jeg kunne vel ikke bestemme over Pia.

Det måtte blitt fattern da, som bestemte over hu.

Men jeg var ikke på talefot med fattern, eller bølgelengde, etter at søstra mi sa at fattern hadde misbrukt henne.

Men da ville ikke Pia og Jan og Christell, bli enige om hvordan vi skulle løse det, med situasjonen i familien.

Etter at de fortalte meg, at fattern hadde misbrukt Pia.

Da vi satt på en resturant, i Kr. Sand, i 89.

Neida.

De ville ikke ble enige med meg, om noen ting, angående hvordan vi skulle ta opp det her, og gå videre.

Neida.

De svarte ingenting.

De ville nok bare høre, hva jeg ville gjøre videre.

Og jeg kutta ut fattern, etter det her, i 1989.

Jeg sa, skal vi kutte ut fattern, og bare ha med han å gjøre om penger osv.

Det var kanskje litt tåpelig sagt.

Hvis vi skulle kutte ut fattern, så burde vi vel kutte han ut helt.

Men jeg var litt bortskjemt på den tida der, og hadde ikke engang begynt på studiene.

Og jeg måtte jo si noe kritikk av fattern, og ta avstand fra det her.

Og jeg ble skikkelig skuffa og forbanna på fattern og.

For jeg hadde ikke hørt noe sånt før.

Men jeg skjønte ikke hvorfor ikke Pia og Christell og Jan, sa noe mer, om hva vi skulle gjøre med det her.

De sa ikke et kvekk.

Så det skjønner jeg fortsatt ikke.

Si noe sånt, og så bli stumme som østers.

Det er veldig rart, vil jeg si.

Men men.

Og Pia, som gikk til fattern, og klagde, at hu ikke orka meg, i 1990.

At hu ikke orka at jeg var på besøk i huset til Ågot, som var mer eller mindre som et barndomshjem for meg.

Det syntes jeg var rart, av to årsaker.

Jeg syntes jeg burde få lov å besøke bestemora mi, og dra på helgebesøk i huset hennes på Sand, siden det omtrent var barndomshjemmet mitt.

Og for det andre, så hadde jeg latt søstra mi, bo hos meg, et års tid tidligere, i leiligheten hvor jeg bodde, i Leirfaret.

Og latt henne bruke tv-en min, stereoanlegget mitt, videoen min.

Og latt henne arrangere fester der, for vennene hennes fra Drammen.

Latt henne hatt venninna si Cecilie der.

Og også kjøpt mat til henne, fra CC i Drammen, og også til og med gitt henne lommepenger noen ganger, siden jeg jobbet ganske mye på CC, og ikke sløste så mye, hele tida, selv om det gikk litt penger.

Så det var derfor jeg begynte å skrive nå.

For hva søstra mi dreiv med, da hu sa til fattern, at hu orka ikke meg.

Eller, 'jeg orker ikke han der altså'.

Eller noe sånt.

Om broren sin, jeg som lot henne bruke leiligheten i Leirfaret, som om det var hennes leilighet.

I et halv år, et års tid før det her.

Nei, når jeg tenker tilbake på det.

Så var det bare dritt hele greiene, med søstra mi og fattern.

Og det her var fattern, som søstra mi, beskylde for å ha misbrukt henne som barn.

Det sa hun våren 89, i Kr. Sand.

Og det her, var vel under et år seinere.

Så hva som foregår inne i hue til søstra mi, det vet jeg ikke.

Men hun sier en ting, og så oppfører hun seg, på en måte som ikke passer i det hele tatt.

Helt falsk hele jenta, mener jeg.

Eller forstyrra.

En av de.

Men om Pia og fattern samarbeider om noe mafia-plot da.

Det kan jo eventuellt være.

Men jeg vet ikke hva som foregikk, de årene søstra mi bodde hos fattern og Haldis, i Havnehagen.

Fra 82 til 88.

For jeg var nesten aldri der nede, i de årene.

Jeg var der noen få ganger, rundt 1980 og sånn, da jeg og Christell var nesten på talefot.

Men det var ikke så ofte jeg var der nede da heller.

Så hva som foregikk der til vanlig, det vet jeg nesten ingenting om.

Så det kan man lure på.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog