StatCounter: Noen søker på 'erik ribsskog er falsk neger', på Google. (In Norwegian)

http://www.google.no/search?q=erik%20ribsskog%20er%20falsk%20neger&ie=utf-8&oe=utf-8&aq=t&rls=org.mozilla:en-US:official&client=firefox-a

PS.

Det tror jeg må være noe med Øystein og Glenn, to kamerater jeg hadde, fra Lørenskog og noe på S.

Det var borti Lillestrøm der.

Altså, jeg tror at Øystein, som var tremenningen min, fra Lørenskog, han gikk på videregående i Lillestrøm, siden han ikke kom inn i Lørenskog, eller noe.

Noe sånt.

Og da ble han kjent med Glenn da, som var fra Lillestrøm-området.

For de første åra, så var Øystein kul.

Men rundt den tida, som han ble kamerat med Glenn, så ble han skikkelig døv.

Så først så var jeg kamerat med de her Øystein og Glenn.

Men så begynte de å mobbe meg, sånn like før jeg dro i militæret osv.

Det var på begynnelsen av 90-tallet det her.

Og da begynte de å kalle meg 'hvit neger', osv.

Ihvertfall Glenn pleide å si det.

Jeg trodde at det var noe vanlig spydighet, som vi pleide å slenge.

Øystein var jo to år yngre enn meg, så jeg regna med at det var derfor han var så barnslig.

Men jeg kjente ikke så mange folk i Oslo, så jeg bar over med barnslighetene til Øystein og Glenn da, siden jeg ikke hadde noen andre kamerater.

Så sånn var det.

Men nå lurer jeg på om Øystein og Glenn var illuminister, og kalte meg ting som 'hvit neger', fordi jeg var norsk da, og hadde lyst hår osv.

Noe sånt.

For jeg husker også en gang, som Glenn og Øystein, (som begge er spille-nerder, må man vel si, så de kan stå bak tullingen fra Spillegal-forumet evenutelt).

En gang så skulle vi dra til meg, som bodde på Ungbo på Ellingsrudåsen, for å se på en TV-serie, som Glenn syntes var så artig, at han ikke ville gå glipp av den.

Nesten som 'I ville vesten', men det var en annen serie, tror jeg.

Og da kom hun lyshåra Ungbo-leieboerinna, Wenche.

Hun dukka opp og ville se på noe annet.

Og da sa jeg at det var greit, siden hun hadde bodd der lengre osv., så kunne ikke jeg nekte henne, siden hun spurte høflig da, om å få se på ditt og datt da.

Så da sa jeg at det var greit.

Så sånn var det.

Men det som skjedde da, det var at da tok Øystein og Glenn noe de kalte boikott, mot meg.

De prata ikke med meg på et år bortimot, omtrent.

Og vi ble vel aldri ordentlige kamerater igjen.

Dette var siste året jeg gikk på NHI, så jeg ble litt deppa, for jeg hadde ikke noen andre kamerater.

Men men, det er kanskje bedre å ha ingen kamerater, enn å ha illuminati-kamerater.

Det tror jeg nok.

Så sånn er nok det.

Så det kan være at det er Øystein og Glenn som fortsatt kødder med meg, og skal ha det til at jeg er 'hvit neger', fordi jeg er norsk og ikke tysk som Glenn Hessler f.eks. da, eller Hesler heter de i Norge, men det er samme navnet som han Hessler som spilte i fotball-VM for Tyskland, på 90-tallet.

Det husker jeg, for Glenn ville også bo på Ungbo, da jeg og søstra mi bodde der.

Av en eller annen grunn, for han flytte tilbake igjen til mora si, etter at jeg og søstra mi flytta fra Ungbo.

Så her var det nok noe Illuminati-lurifaks, vil jeg tro.

Så sånn er nok det.

Så det her Illuminati-greiene er nok noe tyske greier, tror jeg.

Men Øystein han er jo adopert fra Korea, med kusina til faren min som adoptivmor, med lyst hår, og faren jobba på Tetra-pak, i Lysaker vel, og hadde vel mørkt år.

En gang så var faren i huset til mora til Øystein og dem sin slekt, på Sand.

Og da så jeg tilfeldigvis bilen.

Så banka jeg på, for å høre om Øystein var med.

Men da var det bare faren til Øystein og en ung neger-gutt der.

Så faren til Øystein hadde et forhold til en ung neger-gutt, som bare snakka engelsk, ved siden av at han var gift med kusina til faren min.

Og det fortalte jeg til faren min, men jeg vet ikke om han gjorde noe med det.

Det var året før jeg flytta til Oslo vel.

Noe sånt.

Mer da.

Jo, og han neger-gutten, som var kanskje på min alder, eller litt eldre, (jeg var vel 17).

Han spurte faren til Øystein, som var rundt 40 vel, på engelsk om jeg også skulle være med.

Så dette var nok et ganske løst forhold, vil jeg tro, som faren til Øystein (Andersen, fra Markus Thranes vei i Lørenskog), hadde på si, til han negergutten da.

Han faren til Øystein hadde svetteperler i panna og sa at nei, det skulle jeg ikke, på engelsk, tilbake til han negergutten da.

Og til meg så sa han at Øystein ikke var med. (Til Sand. Øystein var hjemme i Lørenskog, hvor nok også mora til Øystein var, mens faren og negergutten var på Sand da).

Så jeg vet ikke hva faren min gjorde videre med dette.

Men jeg stakk bort til farmora mi vel.

Det var nok om sommeren eller høsten, eller noe, for jeg gikk langs stranda, istedet for langs veien da.

Til en forrandring.

Veien gikk noen hundre meter oppafor stranda, men man kunne gå begge veiene fra Bergeråsen, til farmora mi.

Det var noen gamle grusveier og sånn, eller kjerreveier, som gikk fra stranda og opp til farmora mi da, forbi gården til Sand-familien og Snippen, et lokale, osv.

Og det var noen ganger kjedelig, å bo på Bergeråsen.

Siden dette var før internett osv., så da gikk jeg langs stranda da, en gang, bare for å motvirke kjedsomhet sikkert, siden den bilveien var ganske kjedelig å gå langs.

Så faren til Øystein, han hadde nok ikke trodd at noen skulle dukke opp på døra dems, den dagen.

For det var om høsten, tror jeg, så folk var vanligvis ikke nede ved stranda.

Så det var nok et hemmelig stevnemøte, som faren til Øystein, fra Tetra-pak og Lørenskog, hadde, med han negergutten, i huset nedafor 'Teskjekjærringa' der da, eller Solveig som hun egentlig het.

Så kanskje problemene jeg har med 'mafian' osv., at det kan være fordi jeg overraska faren Øystein mens han hadde et hemmelig stevnemøte med en ung afrikansk gutt, i huset til slekta til kusina til faren min, på grensa mellom Sand og Bergeråsen der?

Det er nok ikke helt umulig at det er sånn det henger sammen.

Solveig, hu jagde alle folk vekk, fra den veien som gikk ned til det huset, så det var sjeldent folk der.

Så om Solveig, (Teskjekjærringa), kan ha vært noe slave for illuminati, med jobb å holde området fritt for uønskede personer som kunne forstyrre hemmelige stevnemøter med unge negergutter?

Hva vet jeg.

Noe var det nok ihvertfall.

Og Solveig var venninna til Haldis, dama til faren min.

Og Haldis var sjefen i det venninneforholdet.

Så Haldis var nok også med i det Illuminati-greiene der.

Det vil jeg nok tro, hvis jeg skulle gjette ihvertfall.

Så sånn var nok det.

Det er nok ikke umulig ihvertfall.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Norske regler. (In Norwegian)

Vi har jo tidligere vært inne på norske regler, her på johncons-blogg.

Hvor vi prøver å finne ut mer om, hvor rimet eller regla stammer fra.

Vi har allerede prøvd å finne ut hvor Hvorfor drikker Jeppe, stammer fra.

Og det var Haldis som tulla med klokker'n på Berger Kirke, fant vi ut.

Så sånn var det.

Også var det også, dette rimet som het, Bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen.

Men det har vi ikke funnet ut, hvor stammer fra enda.

Et av de mest kjente norske rimene, det må vel være Du mistet en hanske, din dumme danske.

Det rimer jo til og med.

Selv om Holger Danske, holder kanskje.

Nei, her er det noe galt, for dette rimer ikke.

Men hva med denne, Anne på landet, tissa i spannet.

Her er det også noe galt, vil jeg si.

Dette kan vel ikke være Anne Neteland, for hun var jo distriktsjef for Rimi, i byen.

Så her er det noe rart, vil jeg si.

Så her er det bare for johncons-blogg leserne å sende inn kommentarer og e-poster, så får vi se om det er mulig å finne ut av disse mysteriene.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Spioner på dataavdelingen på Terningmoen? (In Norwegian)

Nå tenkte jeg tilbake til førstegangstjenesten min, på Terningmoen, i Elverum, i skoleåret 1992/93, siden jeg skrev litt om hva som skjedde der, i e-posten jeg sendte til Dagbladet idag, angående problemene der osv.

Og jeg hadde et jobbintervju, med dataoffiserene på Terningmoen.

For jeg søkte en programmeringsjobb der, var det vel, for hele året.

Men jeg fikk tilbud om den litt kjedeligere jobben, som assistent på et tre-måneders kurs, i noe data-program, for høyere offiserer.

Men den jobben mistet jeg etter en dag, for en offiser der sa at de heller ville bruke en som ikke var stridende.

Jeg kunne brukes som soldat da, mente de, i infanteriet.

Men en annen i troppen, en lav kar fra Hedmark vel, han fikk jobben istedet da, for han var vel ikke stridsdyktig, eller noe sånt.

Noe sånt.

Men, det som var, var at en i en annen tropp.

Hvor de ikke hadde Oslo-folk.

Oslo-folka var i tropp 1, og jeg hadde Oslo-adresse, siden jeg ville ha min egen adresse, da jeg studerte i Oslo, siden den adressen jeg da var registrert under, i folkeregisteret, hos Haldis, ikke var min adresse, jeg var ikke velkommen der.

Mer da.

Jo, en i tropp 2 eller 3.

Fra Hedmark sikkert.

Han forklarte meg, at det var bare surr i dataavdelinga der.

De hadde et sånt sportsprogram, tror jeg det var, som dem dreiv og programmerte på.

Som var veldig forsinka.

Og det var skikkelig dårlig ledet, fikk jeg høre av han i tropp 2 eller 3.

Det som var, var at de som hadde jobbet på programmet.

De hadde vært inne til førstegangstjeneste da sikkert.

Og så hadde de utviklet programmet helt forskjellig alle sammen da.

Så det programmet var helt uoversiktlig og bare kaos da, sa han fra tropp 2 eller 3.

Så her hadde ikke disse dataoffiserene, som jeg var i jobbintervju hos, styringa.

Så hva dreiv de med, lurer jeg.

De snakka pent om det idrettsprogrammet, i presentasjoner osv.

Men det var jo bare tull og kaos.

Hva dreiv dataoffiserene med på Terningmoen?

De jeg var i jobbintervju med der.

Var det spioner, lurer jeg.

Det kom jeg på nå, at jeg tror de må ha vært spioner.

Hvordan kan de ha tillatt det idretts-dataprogrammet å skeie ut så mye?

Jo, fordi de dreit kanskje i dataprogrammet, fordi de var flinkere på spionting, og datajobben var bare noe skalkeskjul.

Var det sånn det hang sammen, lurer jeg.

Uansett så var dataavdelingen der utrolig dårlig drevet, utifra det han i tropp 2 eller 3 sa.

Så her var det nok noe ugler i mosen, eller en utrolig grad av inkompetanse i forsvaret, vil jeg si.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Flashback til 1989. (In Norwegian)

Nå skrev jeg om på bloggen her om dagen, at da jeg flytta til Oslo, i 1989, for å studere på NHI, da bodde jeg to uker i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate, før jeg flytta til en hybelleilighet på Abildsø, som jeg hadde avtalt å leie fra september.

Så skreiv jeg at det var en sur nabo, som ødela sikkerhetslåsen.

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/03/da-jeg-og-christell-og-pia-dro-inn-til.html

Og det var det, men han behøvde ikke å ta i så mye, for den var veldig skrøpelig den sikkerhetslåsen, så den må ha vært 'Made in Hong Kong', som man sa på 70-tallet.

Men men.

Mer da.

Jo, jeg hadde vel ikke gjort noe, som skulle fått han naboen så sur.

Kanskje han ikke likte at jeg hadde Cecilie Hyde fra Svelvik, (ei venninne av søstra mi), og Magne Winnem klassen på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret før, på besøk, en helg som vi gikk på byen osv.

Hva vet jeg.

Men jeg fikk aldri naboen på døra de ti åra jeg bodde på Bergeråsen.

Det nærmeste var at de banka i veggen.

Så det her syntes jeg var litt rart.

Så sånn var det.

Seinere en gang, på 90-tallet, da jeg bodde i Waldemar Thranes gate, som ikke er så langt unna Uelands gate.

Det var da jeg hadde en Toyota HiAce, som jeg kjøpte av Øystein og Glenn, to kamerater som drev spilleautomatfirma, Øystein (Andersen) var tremenningen min, derfor kjente jeg de, for Øystein og dem hadde et hus dem hadde arva på Sand, etter foreldra til kusina til faren min vel, hvor dem pleide å dra til i helgene.

Så kjente Øystein en kamerat av meg, som het Kjetil Holshagen.

Så jeg ble kjent med han Øystein-karen, som var tremenningen min, gjennom Kjetil Holshagen da, fra Havnehagen, som seinere flytta til Sande.

Og han Kjetil Holshagen ble jeg kjent med gjennom han Tom-Ivar i klassen, som også bodde i Havnehagen, og var naboen til Kjetil Holshagen og dem, på 80-tallet.

Så sånn var det.

Men hvorfor jeg satt på sikkerhetslåsen, (et sånt kjede, var det vel, som skulle være sånn, at man bare kunne åpne døra litt).

Det var fordi at jeg likte meg ikke så bra i Oslo vel.

Det var narkomane og fylliker og tiggere overalt.

Så det var litt forskjell fra Drammen, hvor jeg gikk på skole året før.

Og folk var mer strassa og uvennlige, enn i Drammensområdet.

Der er folk ikke så stressa og mer laid-back, vil jeg si.

For eksempel, første dagen jeg bodde i Oslo, så skulle jeg møte faren min, i Uelandsgate der, etter skolen, og få nøkla til leiligheten.

Og da gikk jeg på bussen fra Jernbanetorget, for jeg hadde tatt en annen buss ned til sentrum, etter skolen.

Så sa jeg til bussjåføren da: 'jeg skal til den bensinstasjonen i Uelandsgate'.

For jeg visste at 18-bussen kjørte forbi der, for den hadde jeg tatt til skolen, tidligere samme dag.

Og da begynte en fyllik, på bussen, å le høyt av meg, sånn at hele bussen hørte det.

For det var feil da.

Man skulle si 'en enkeltbillett', fant jeg ut seinere.

Så sånn var folk i Oslo.

Mer da.

Jo, da jeg hadde den HiAce-en.

Så ringte plutselig faren min meg, på mobil.

Enda han nesten aldri ringte meg, jeg tror det var den eneste gangen faren min ringte meg, på de 15 årene jeg bodde i Oslo.

Noe sånt.

Da var jeg på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, tror jeg, som butikk-assistent, i 1996, kan det vel ha vært.

Og da ville faren min at jeg skulle bære ned en seng, eller noe, fra leiligheten i Uelandsgate.

Så da måtte jeg kjøre innom der, etter jobben.

Det var vel rundt den tida jeg opererte kneet, mener jeg å huske.

Så enten like før eller like etter operasjonen.

Noe sånt.

For faren min hadde så vondt i ryggen, sa han.

Men det var nesten surrealistisk, at faren min skulle ringe meg, plutselig, etter at jeg hadde bodd i Oslo, og ikke hatt noe med han å gjøre, omtrent i det hele tatt, med unntak av at et par julaftener, som jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Så fra 1990 til 1997, så hadde jeg omtrent kutta ut all kontakt med faren min.

Bortsett fra at jeg lånte noen penger av dem, da jeg var i militæret, for å betale studielånregninga.

Men da var jeg litt 'lost', etter å ha blitt tulla med mye av befalet i militæret, vil jeg si.

Noe sånt.

Mer da.

Jo, så jeg hadde nesten ikke prata med faren min og Haldis, på 6-7 år, også ringer dem og ber meg bære ned noe greier fra leiligheten dems, rett borti gata fra der jeg bodde, som om det var noe som skjedde hver dag omtrent.

Så det var litt rart.

Vi sa vel ikke så nøye hadet heller, så dro jeg videre da.

Så det var skikkelig merkelig, husker jeg, at plutselig dreiv jeg å hjalp faren min og Haldis, som jeg nesten ikke prata med på mange år.

Men sånn er det, alt kan vel ikke være like lite merkelig.

Det er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

StatCounter: Han med Mac-en på Fornebu søker på 'mye sex prat i humblen olsen familien?', på Google. (In Norwegian)

PS.

Hva dem prata om der, det vet jeg ikke.

Altså jeg skal forklare.

Jeg var egentlig ikke i den familien.

Det var en familie som bodde i huset til Haldis.

Og det var Haldis Humblen, Christell Humblen, Viggo Snoghøj, Jan Snoghøj, (begge de Snoghøj-gutta var sønner av Haldis, fra et tidligere ekteskap), så var det faren min, Arne Mogan Olsen og søstra mi, Pia Ribsskog.

Viggo flytta ut først, og søstra mi flytta inn der seinest.

Det var vel i 1982 kanskje, som søstra mi flytta dit.

Noe sånt.

Så dem var nok som en familie.

Men jeg bodde i min egen leilighet, opp en vei og en bakke, kanskje hundre eller hundre og femti meter unna.

Noe sånt.

Så man kan kanskje regne det som at jeg var i slekt med den her Humblen-Mogan Olsen-Snoghøj-Ribsskog familien, som bodde nesten nederst i Havnehagen.

Men jeg var ikke i familie med dem.

Så hva dem prata om der nede, hos Haldis, det veit ikke jeg, det må du nesten spørre en av dem som bodde der om.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Hvordan jobbing jeg gjorde for Strømm Trevare mm. (In Norwegian)

Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.

Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.

Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.

For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.

Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.

Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.

Og noen ganger var jeg med å montere disse.

På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.

Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.

Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.

Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.

Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.

Så sånn var det.

Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.

Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.

Noe sånt.

Og det her var 20-30 år seinere vel.

Noe sånt.

Men men.

Mer da.

Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.

Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.

Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.

Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.

Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).

(Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

Men men.

Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, 'Mannen i skogen', inn på maskin.

Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.

Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.

Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.

Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.

Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.

Men det var kanskje fordi det var kaldt.

Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.

Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.

Så da begynte mormora mi å hakke da.

Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.

Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.

Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.

Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.

Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.

Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.

Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.

Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.

Så sånn var det.

Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.

En særoppgave om Australia.

Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.

Så sånn var det.

Mer da.

Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.

Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.

Da kalte jeg dem bynavn.

Sånn som New-York og Paris og sånn.

Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.

Det husker jeg ikke helt.

Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.

Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.

Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.

Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.

Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.

Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.

Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.

Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.

Og hun jobba litt i butikken i Drammen.

Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.

Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.

Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.

Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.

Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.

Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.

Som han satte i stua til Haldis.

Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.

For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.

Så sånn var det.

Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.

Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.

Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.

Så var ikke det noe problem liksom.

Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.

Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.

Men jeg gjorde det vel til slutt.

Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.

Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.

Men jeg gjorde det til slutt da.

Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.

Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.

Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.

Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.

Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.

Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.

Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.

Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.

Jeg fikk hundre kroner av gangen da.

Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.

Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.

Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.

Så jeg hadde alltid penger.

Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.

Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.

Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.

Men men.

Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.

Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Hvordan Haldis oppførte seg når hun solgte vannsenger. (In Norwegian)

Jeg sovna noen timer her.

Men før det, så fikk jeg flashback til skoleåret 1988/89, da jeg gikk på skole i Drammen, og jobba noen vakter i uka på CC Storkjøp.

Det var det året jeg var russ.

Og jeg var blåruss, og på handel og kontor, så hadde vi jo lært at kunden alltid hadde rett.

Men en gang var jeg i vannsengbutikken til faren min og Haldis da.

(For faren min slutta å jobbe på snekkerverkstedet på Sand, Strømm Trevare, og begynte heller butikk sammen med Haldis da).

Og da var jeg tilfeldigvis i vannsengbutikken da, som lå på Strømsø, som var den andre sida av Drammenselva fra Bragernes, der jeg gikk på skole og jobba.

Men men.

Så var det en kar da, som sa at han hadde sett vannsengene billigere et annet sted.

Etter å ha samtalet med Haldis da.

Og da sa Haldis, at 'ja men da synes jeg at du skulle gå dit'.

Og det hadde vi ikke lært å si på handel og kontor.

Så jeg ble litt sjokka, men egentlig ikke så veldig.

Jeg bare registrerte det.

For Haldis var flink til å ikke la seg overkjøre av kunder. Jeg så at sånne samtaler, det hadde hun hatt før.

Og det her tror jeg var det nærmeste jeg noen gang kom Haldis.

For da fortalte Haldis, at noen ganger så sa hun bare sånn.

Det kan man nok gjøre hvis man eier sin egen butikk.

Men hvis man jobber på Rimi, eller noe, så kan man nok ikke si sånn.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

E-mail to Nick Ewans

 

13
March 2009

00:21

 

E-mail from Nick Ewans

 

12
March 2009

23:58

 

Christell Humblen og Jan Snoghøj. (In Norwegian)

Christell har jo en 8-9 år eldre halvbror vel, Jan Snoghøj, som alltid pleide å henge rundt meg og Christell, etter at faren min flyttet ned til Haldis.

Det første ett eller to årene, etter at faren min flyttet ned dit, i 1980, så pleide jeg å henge rundt der da.

Jeg ville egentlig ikke gå ned dit, for jeg var litt misfornøyd med at faren min slutta å være hjemme, men ble hos Haldis, som jeg ikke kjente, enda jeg bare var ni år da.

Så faren min ringte ikke engang, første kvelden han flytta ned dit.

(Vi hadde ikke telefon da. Men han sa ikke fra da).

Så jeg gikk jo nesten inn i traume, for jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være aleine i en leilighet om natta.

Eller, jeg hadde vært aleine der en helg før, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

Men da sa faren min fra, så da var jeg forberedt.

Mens, når han ble hos Haldis, den første dagen og natta da.

Da hadde ingen sagt fra til meg om dette, så da ble jeg litt traumatisert, av dette, å måtte være alene hjemme om kvelden og natta, som niåring.

Jeg hadde bare bodd på Berger noen måneder, for jeg pleide å bo hos moren min i Larvik, 8-10 mil unna.

Så sånn var det.

Så jeg var litt såra og traumatisert av den her behandlingen da.

Siden det var uforberedt for meg, som niåring.

Men, faren min forsøkte å lokke meg ned til Haldis da.

Og da lokket han meg med at det var to jenter der, på min alder.

Det var Nina Monsen, som var et år yngre enn meg, og som man vel må si bodde hos Haldis og dem.

Også var det Christell Humblen, som var to år yngre enn meg.

Jeg var ni år, så Nina var vel åtte år da og Christell syv år.

Jan var vel 16 år tror jeg.

Og han hang alltid rundt meg og Christell da.

Så han skulle vel passe på Christell da.

Selv om han var ni år eldre.

Jeg husker Nina og Christell gikk opp til meg en gang, i Hellinga.

Og da spilte jeg blokkfløyte for dem.

Og da kyssa jeg med begge de.

Og jeg og Christell leika og tulla litt, hos Haldis og dem og.

Men ikke noe alvorlig.

Bare lek.

Vi bare kyssa, og ikke tungekyssa engang.

Det var bare for moro skyld, må man si.

Og da luska han Jan på oss, husker jeg.

Og spurte meg hva vi dreiv med, ganske aggresiv.

Han satt på rommet til Haldis, hvor jeg og Christell leika under senga.

Men ikke noe alvorlig som sagt.

Sommeren etter, var det vel, så hadde Jan trent opp Christell, til å ta armhevinger, fra, hva heter det, sånne rør, takrenner.

Jan, som 17-åring vel, hadde trent opp Christell som åtte-åring, til å ta armhevinger fra takrenna på huset til Haldis.

Og det var jo ganske spesielt.

Jeg tror ikke vi gutta hadde klart det.

Så da så vi på Christell da, når hun tok armhevinger.

Og da så jeg at det gnistra i øya til Jan da, siden jeg så på Christell, da hu gjorde det.

Så jeg lurer på to ting, eller tre ting.

Om Christell har vært, og er, under kontroll av Jan.

Og om Jan holdt Christell litt for nær.

Hva var det mer jeg lurte på da.

Ja, det var noe sånt.

Kanskje det er noe Illuminati-greier dette.

Jan ville at Christell skulle være noe gutte-jente(?)

Men Christell er egentlig ikke som en gutt, vil jeg si, fra sånn jeg kjenner henne, så er ikke hun egentlig noe gutte-jente.

Men Jan ville vel ha henne til å være gutte-jente da.

Hva vet jeg.

Nå kjenner ikke jeg Christell så bra da, så det er mulig at hun egentlig er mer gutte-jente, enn det jeg vet.

Det er mulig.

Så sånn er det.

Men litt spesielt forhold her, mellom Jan og Christell, vil jeg nok mene.

Bare for å ta med om det på bloggen og.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

StatCounter: Noen lurer på om jeg kan slette det som står om Nina Monsen på bloggen. (In Norwegian)

PS.

Ja, jeg kan slette det, når jeg vet hva som foregår.

Det er tydelig at det er noe rart rundt faren min, Arne Mogan Olsen og Haldis Humblen, og de bodde jo i Havnehagen, og der bodde jo hun Nina Monsen også, i flere år, nesten som om hun var søsteren, eller et leketøy, for Christell Humblen.

Noe sånt.

Og det er tydelig at det er noe galt i Norge, når man kan få noe 'mafian' etter seg, og hverken politiet eller noen andre vil si hva som foregår.

For det tredje, så synes jeg det var litt rart at hun Nina Monsen, ville ta selvmord, mens hun fortsatt var i 20-åra vel, og vel også hadde barn hun skulle ta seg av.

Så det her ligner ikke på hun Nina Monsen, sånn som jeg kjente henne.

Hun var vel litt tøff og hun var vel ikke sånn at hun ga opp lett, tror jeg.

Hun var vel ikke sånn, at hun så bare mørkt på livet liksom, ihvertfall ikke da jeg kjente henne som barn og ungdom.

Men men.

Men jeg skal ta det bort, når jeg vet mer om hva som foregår.

Og det er vel ikke sånn at jeg har tenkt å skrive så mye om henne på bloggen akkurat nå heller så.

Men jeg skal gjøre det sånn som jeg har sagt til de andre, at jeg skal ta bort alt sånt, når jeg vet hva som foregår, og det har kommet i avisene osv.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Da jeg bodde på Bergeråsen aleine. (In Norwegian)

Jeg var jo litt sånn nedfor fordi jeg ikke hadde noe ordentlig far og mor da, når jeg bodde på Bergeråsen aleine, fra jeg var ni år.

Men jeg hadde ihvertfall to besteforeldre, på Sand, ca. en kilometer unna.

Dit gikk jeg hver dag etter skolen da, mens jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen.

Nå døde jo han bestefaren min da, Øivind Olsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen da, var det vel.

Men da hendte det at det dukka opp et eldre vennepar, av farmora mi, som også bodde på Sand.

Dette var da Labbetuss med Geir Børresen var så populært på TV.

Og de her eldre paret, de hadde ei bikkje, som så ut som Labbetuss da.

Som jeg leika litt med, noen ganger.

Men de prata mest med farmora mi, de eldre folka da, men jeg sa hei og sånn da.

Og noen ganger så overhørte jeg hva de prata om og sånn da.

Og han karen sa sånn, at 'det var bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen', osv.

Og en annen gang, så prata hu kona om, at hu hadde sitti og tissa i vasken, så kom det noen gjester, så hadde det vært den stripa fra vasken og bort til hu eldre dama da.

Og han gubben, han sa til meg da, at det var enklere for oss kara, som kunne ta kvælertak på'n osv.

Jeg sa ikke så mye da.

Jeg var bare sånn 12-13 år, eller noe, tror jeg, så jeg var ikke vant til å prate sånn, med besteforeldre-generasjonen da.

Så det ble litt rar stemning, noen ganger, når dem gikk litt langt.

Men jeg ble ikke sur på dem, jeg bare visste ikke hva jeg skulle si.

Jeg syntes dem gikk litt vel langt.

Dem kunne prate om sånt, når jeg ikke hørte det.

Men men.

Så jeg var vant med unge folk, på min alder.

Og jeg var vant med folk på faren min sin alder.

Og jeg var også vant med folk på farmora og farfaren min sin alder da.

Så jeg skjønte at de her generasjonene var rimelig forskjellige.

Så sånn var det.

Jeg fikk ofte posten bort på Sand.

Selv om jeg hadde postkasse på Bergeråsen.

En sjelden gang, så havna posten min også nede hos Haldis.

Det var skjemaet, (som skulle bekreftes), om at jeg hadde kommet inn på videregående.

De pleide å havne nede hos Haldis.

Så jeg måtte følge med på posten tre steder, om sommeren, om jeg kom inn neste år på videregående, eller ikke.

For det var ikke noe ordentlig system på det her.

Og faren min hadde ikke oversikten.

Så hver høst, når jeg lurte på om skolen begynte på mandag 13. august eller mandag 20. august, så måtte jeg ringe mora til Espen Melheim i klassen.

For dem var vi på klassefest hos en gang.

Og dem, dem hadde huset så ordentlig og sånn.

Og dem var ikke sure, såvidt jeg kunne huske.

Så da bare ringte jeg dem, og hørte når skolen begynte, sånn 2-3 ganger, ihvertfall.

For det holdt ikke faren min eller farmora mi oversikten over.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Mer fra Nyhetsspeilet. (In Norwegian)

1. 
   

   
   

Erik
Ribsskog

27.02.2009 02:14

Og jeg vet ikke
hvorfor jeg blir tullet med på forumet her.

Hvis det er noen som
lurer på hvorfor jeg er i England, og hvorfor det nesten er som
mitt andre hjemland omtrent, for meg, å bo her, så er det
fordi jeg overhørte at jeg ble forfulgt, av noe ‘mafian’,
da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i Oslo, i 2003, (og jeg
ble forsøkt drept på min onkels nå eksdames gård,
i Kvelde i Larvik, i 2005).

Og på
80-tallet, så pleide jeg å dra til England, omtrent hver
sommer fra 1985, på språkreise eller på ferie til
England da, untatt en sommer, hvor jeg dro med søstra mi og
besøkte ei tante vi har, som bodde i Sveits da, i den
tysktalende delen av Sveits.

Så jeg
skjønner litt tysk, fra den ferien, for jeg lærer vel
språk raskt da, og da er det nok enklere for meg, som har vært
mye på språkreise i England, (for faren min bodde hos ei
dame som het Haldis, på Bergeråsen, da jeg vokste opp, og
lot meg bo alene i sin gamle leilighet. Og da syntes jeg det var
artig å dra på språkreise, for da slapp jeg å
bo aleine noen uker, for da bodde man hos vertsfamilie.).

Så da er det
nok enklere for meg, enn folk som ikke har vært på
språkreise hver sommer, å finne ut av ting i England.

Så jeg var på
universitetet her i Liverpool, her om dagen da, for å prøve
å få hjelp med den her arbeidssaken jeg har mot
Bertelsmann/Microsoft.

Så jeg skrev
et referat fra det møtet, på bloggen jeg skriver på.

Og da måtte
jeg jo presentere den arbeidssaken, i det møtet, på
universitetet.

Og da har jeg prøvd
å forklare det, i møtereferatet, på bloggen, hva
arbeidssaken går ut på.

Jeg har prøvd
å gjenspeile presentasjonen jeg hadde i møtet, i
referatet på bloggen da.

Men det er på
engelsk da, (jeg tenkte i tilfelle noen engelsktalende folk syntes
denne saken er interessant, og også siden jeg skrev møtereferat
osv., hvor jeg tok opp problemene på arbeidsplassen, på
engelsk.

Så sånn
er det.

Her er referatet
ihvertfall, i tilfelle noen er noe interessert i å lese om
dette:

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/02/meeting-at-law-center-at-university-of.html

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

http://www.nyhetsspeilet.no/2009/02/a-huske-hvem-vi-er-guds-utvalgte-folk/comment-page-1/#comment-120

Mer om hvorfor jeg måtte bo alene fra jeg var ni år, på Bergeråsen. (In Norwegian)

Anonymous said...
Hvorfor måtte du bo alene allerede i 1980?

19 February 2009 01:12
johncons said...
Hei,

nei, jeg vet ikke.

Faren min kom bare plutselig ikke hjem en kveld.

Han begynte å bo hos Haldis istedet, på samme byggefeltet.

Og han ringte ikke og sa fra engang.

Og jeg var bare ni år, og jeg var ikke forberedt, på at jeg skulle bo alene.

Men jeg mistenker at faren min kan være noe 'mafian' eller noe Illuminati, eller noe.

Så at det kan ha vært for å traumatisere meg, eller noe(?)

Både jeg og søstra mi har en veldig traumatiserende oppvekst, vil jeg si, og jeg synes det virker på søstra mi, Pia Ribsskog, som at hun er i trauma omtrent enda.

Hun er så oppjaget og urolig og oppfarende osv.

Men hun også spionert for faren min, så hun er kanskje i det her nettet da.

Hva vet jeg.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/02/statcounter-noen-i-mre-og-romsdal-sker.html?showComment=1235025480000#c2652542572039861091

Verdisyn. (In Norwegian).

Jeg er ikke vant til å tenke så mye og diskutere så mye, om verdier osv.

Men nå tenkte jeg litt på det nå, om hvordan familien min var osv.

Faren min, Arne Mogan Olsen, og stemora mi, Haldis, de var veldig liberale og uansvarlige, må man vel si.

Mens farmora mi, Ågot Mogan Olsen, hun var veldig konservativ, kristen og sånn.

Gammeldags.

Farfaren min, han var nok litt mer moderne enn farmora mi.

Han var nok ikke kristen.

Han stemte Arbeiderpartien og jeg husker han hadde McKinsey-rapporten, tror jeg det heter.

En amerikansk sex-undersøkelse, fra 50-tallet, eller noe, stående i norsk-oversatt utgave, i stue-reolen, ikke langt fra flere bind om 2. verdenskrig osv.

Så han farfaren min, Øivind Olsen, var nok også liberal, sett med amerikanske øyne f.eks.

Han var vel typisk norsk da kanskje.

Noe sånt.

Hm.

Mormora mi er ganske streng og gammeldags på noen felter, hun er fra en gammel dansk militær og adelsfamilie.

Men jeg tror 'hippie'-barna hennes, kanskje spesielt Ellen og også søstra mi Pia, påvirker henne, til å bli mer som en kunstner.

Vi er en kunstner-familie, sier hun.

Men jeg husker jeg og søstra mi leide en amerikansk film, som het 'Youngblood' eller noe, i Stavern, midt på 80-tallet.

Det var en ishockeyfilm, hvor en sånn stjerne, Rob Lowe, eller noe, kanskje, var med, så søstra mi ville også se den.

Og da var det noe sånn kjærlighetscener i den filmen, som fikk mormora mi til å reagere, husker jeg.

Og mora mi var vel ikke så liberal akkurat, som faren min og stemora mi.

Neida, hun var streng og mer gammeldags, vil jeg si, fra det jeg husker fra oppveksten.

Så sånn var det.

Men jeg synes vel stort sett alle i familien.

Onkel Håkon og tante Tone, de er liberale, som noen tenåringer eller hippier, i fylla noen ganger, så jeg så ikke på de som moralske forbilder heller.

Og onkel Runar var litt vel streng og kjefta og sånn, syntes jeg.

Og kona hans Inger er jo i Jehovas Vitner.

Så jeg var litt skeptiske til å se på de som forbilder og.

Og farmora mi Ågot, gikk jo ikke for å være så utrolig utdannet og smart og sånn da.

Hun hadde vel ikke gått mer enn folkeskolen maks, vil jeg tippe, før hun ble tjenestepike, like før krigen vel.

Så hun var ikke sånn at hun kommenterte politikerdebatter på TV så mye og sånn, at hun hadde så mye greie på sånt.

Så hun så jeg ikke på som noe forbilde, for der gikk det vel mer på gudfryktighet og sånt nesten, hun var ikke så opplyst da, for å si det sånn, tror jeg ihvertfall.

Mens farfaren min, Øivind, han var veldig opplyst, men han ble alvorlig syk, på begynnelsen av 80-tallet, før jeg ble så innmari kjent med han, så jeg lærte litt å være skeptisk til nyhetene og sånn, fra han, for det var han, angående hydrogenbomba og politikerne i Norge og sånn.

(Blant annet, så hadde politikerne i Norge, på slutten av 60-tallet, var det vel, da de fant olje i Nordsjøen.

Da hadde politikerne sagt, at 'Vi får så mye olje, at vi kan gi det bort'.

Men da klagde Øivind på begynnelsen av 80-tallet, for det var ikke så mye olje alikevel.

Norge hadde fortsatt utenlandsgjeld, på den tida, husker jeg dem stadig prata om på nyhetene.

Så sånn er det.

Han klaga også på russere, som gikk og fiska, eller 'fiska', på Høyen, like nedafor Sand, mot Grunnane.

Som han farfaren min hadde sett stått nedpå Høyen da, og lata som dem fiska da, for da hadde dem med seg walkie-talkier, eller radioer, med lange antenner, var det vel han sa.

Men, han Øivind ble jo alvorig syk, med hjerneslag osv., på begynnelsen av 80-tallet, så det var vel bare et par år, mens jeg bodde der, som han var ordentlig oppegående da, og da var jeg bare 9-10 selv, så det var ikke så mye jeg prata med han, om politikk og sånn akkurat.

Men jeg hørte noe av det han prata med faren min om da, om hydrogenbomba og russerne på Høyen og sånn da.

Men det med at politikerne hadde sagt at vi kom til å få så mye olje, i Norge, at vi kunne gi det bort, det sa han til meg da, husker jeg, selv om jeg da sikkert bare var 10-11 år.

Men jeg syntes sånt var interessant, så jeg pleide å se på ettermiddagsnytt og sånn.

Og da satt alle klistra til skjermen der, ihvertfall Øivind og ofte faren min og, og vel også Ågot tror jeg.

Så det samme med dagsrevyen da selvfølgelig.

For de hadde bare NRK, dem hadde ikke svenskeantenne.

Og det var sjeldent, på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg, at folk ikke hadde det.

Så Øivind, faren til faren min, han tror jeg må ha vært ganske norsk, siden han ikke kjøpte svenskeantenne.

For de var ikke så dyre, nesten alle hadde det.

For da kunne man også se svensk TV1 og TV2 da.

Men det hadde ikke Ågot før langt ut på 90-tallet, i hvertfall, hvis hun hadde det i det hele tatt.

Mens både mora mi, og faren min, og også onkel Håkon og Haldis, og alle på Bergeråsen hadde svensk TV.

Men der var det fellesanlegg da.

Men i Larvik så hadde vi nok svenskeantenne tror jeg, i Jegersborggate, for der tror jeg ikke det var fellesanlegg, eller noe sånt.

Så sånn var det).

Men han var upopulær i familien, så han var ikke akkurat noe forbilde.

Og faren min og Haldis så jeg på som for uansvarlige.

Så ingen i familien var noe moralske forbilder for meg akkurat.

Men jeg lærte jo å se ting fra farmora mi sin konservative/gammeldagse side da, og fra faren min og Haldis sin moderne side kanskje da, gjennom hva de gjorde og sånn.

Så jeg lærte å se ting fra flere sider.

Men mitt verdisyn, angående moral og sånn.

Det var nok det jeg snappet opp fra venner og andre folk på skolen.

Så jeg skjønte hva som var rett og galt, for det var normer og regler på skolen og på stedet da, som jeg snappa opp fra jevnaldrende da, i Larvik vel, men vel mest på Bergeråsen, siden jeg bodde der lengst.

Så mitt verdisyn og moralsyn, det er nok sånn som det var i Norge på 70 og 80-tallet, der jeg vokste opp da.

Sånn som mine jevnaldrende var der.

Pluss at jeg lærte om rettferdighet og sånn da, av mora mi, og sånne ting.

Så jeg lærte nok en del fra mora mi og, gjennom diskusjoner og krangler og sånn, som vi hadde ganske ofte, om hva som var rettferdig osv.

Men det var litt slitsomt å bo der etterhvert da.

Men jeg har nok et vanlig norsk verdi og moralsyn, vil jeg si, siden Bergeråsen må vel sies å være et norskt sted, ihvertfall da jeg bodde der.

Det var ikke som på Vestlandet, at alle var kristne.

Det var som et vanlige norsk sted, på Østlandet, så mye av de verdiene og sånn jeg har, det er nok ting jeg har tatt opp under oppveksten der.

Om hva som er rett og galt og sånn.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Jeg kontakta Lene, kusina mi fra Bergeråsen, som er døv. (In Norwegian).

Hei
Lene,

Between
Lene
Olsen
and You

 

Erik
Ribsskog

Today
at 00:09

hvordan
går det med deg?

Husker du meg, fetteren din fra
Bergeråsen?

Hilsen Erik

PS.

Jeg flytta til faren min, i 1979, fra mora mi i Larvik.

Og da flytta faren min ned til Haldis, noen måneder seinere, i 1980, må det vel ha vært.

Og sommeren 1981, så flytta jeg til Leirfaret, en gate like ved Hellinga.

Mens faren min fortsatt bodde hos Haldis i Havnehagen.

Så jeg bodde aleine i Hellinga fra jeg var ni år da.

Ni og et halvt da.

Og mens jeg bodde der, jeg tror det må ha vært i 1980 kanskje.

Eller muligens våren 1981.

(For jeg husker jeg flytta til Leirfaret, sommeren 1981).

Men da skulle Håkon og Tone og besteforeldrene mine, Ågot og Øivind, til Rhodos, eller noe sånn.

Så da skulle Lene være hos meg, i Hellinga.

For faren min bodde hos Haldis da.

Det var om sommeren det her, husker jeg.

Så om det var sommeren 1981 kanskje.

Ikke godt å si, men det kan også ha vært høsten 1980 kanskje.

Enten det, eller våren 1981 vel.

Noe sånt.

Og da, så var vel Tommy, broren til Lene, hos mora til mora dems, Tone, eller noe.

Eller hos søstra til Tone.

Noe sånt.

Men Lene var hos meg da.

For faren min bodde jo nede hos Haldis.

Så i en drøy uke, så hadde jeg hun døve Lene boende hos meg, i Hellinga da.

Og da fikk jeg faren min til å kjøpe masse godteri og sånn, i butikken, husker jeg.

Og vi dro på sirkus, tror jeg, i Drammen.

Med faren min da, som skulle noe greier i Drammen.

Og det gikk greit, for hun Lene hun er jo rolig og sånn, og hun klarer ikke å prate, så vi krangla ikke.

Og jeg hadde sånn tegneserie, som het Hakke Hakkespett og lykkevannet, eller noe.

Om noe sånn lykkeserum, som gjorde deg kjempeglad hvis du drakk det da.

Et artig tegneserie-album da.

Og Lene klarte å lese.

Så jeg lot henne lese det albumet.

Også hadde bestefar Øivind sukkersyke.

Så jeg blanda noe sånn suketter, oppi et glass vann.

Også etter at hu kusina mi hadde lest det albumet, mens hu satt på verandaen til Ågot, husker jeg.

Så det var nok sommeren.

Så satt jeg opp plakat.

'Lykkevann 1 krone'.

Det var bare mest for tull da, for det var ikke så lett å prate med Lene, men da tenkte jeg at hun kanskje skjønte det da.

Og da kjøpte hun et glass 'lykkevann' da, eller 'lykkeserum', eller hva det het.

Men det virka nok ikke.

Det var bare vann med opphakka suketter i.

Men da lot jeg henne først lese det tegneserie-bladet da.

Så kjøpte hun det glasset med lykkevann da.

Men hun kjefta ikke da det ikke virka.

Så sånn var det.

Og jeg husker fortsatt at jeg faren min til å kjøpe mye godteri da, så jeg bla stappmett av godteri osv.

Det husker jeg enda.

Så jeg tror faren min hadde litt problemer med å kontrollere meg, for han var ikke så streng, som mora mi og stefaren min i Larvik.

Men men.

Og da, den uka der, eller hvor lenge det var.

Så måtte jo jeg prøve å tyde på trynet til hun Lene, hva hun mente om forskjellig da.

For det var først mange år etter, når vi var tenåringer, som jeg og søstra mi og Christell, dro på døvekurs, i Holmestrand og hjemme hos Lene og Tommy og Håkon og Tone og dem da.

Så i 1980, eller 1981, var det kanskje.

Da kunne jeg bare tegnet for 'mamma' eller om det var 'pappa'.

Det er å ta pekefingeren, mot sida av nesa, eller noe.

Eller om det var på tuppen av nesa.

Noe sånt.

Og det betydde da mamma eller pappa.

Det var omtrent det eneste jeg skjønte av døvespråk.

De skulle komme hjem en søndag.

Og da trodde jeg, at Håkon og Tone kom til å være borte hos Ågot, fordi jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte det, men jeg bare tenkte det, at da kom dem til å være der, den dagen dem kom hjem.

Så da forklarte jeg det til Lene, med døvespråk og noen tegn og sånn da.

At foreldra hennes var borte på Sand.

(Som jeg trodde da, at dem kom til å være der.

Antagelig fordi jeg og Lene hadde vært så mye på Sand, i huset til Ågot og Øivind, den uka da.

Så jeg tenkte litt feil).

Så når vi dukka opp der da, den søndagen.

Så var ikke Håkon og Tone der.

Så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen da.

Så da var jeg litt dum.

Men sånn er det.

Eller så gjorde jeg ikke noe tull den uka.

Jeg prøvde å behandle hun Lene bra og sånn da.

Og det er kanskje derfor, at jeg noen ganger klarer å lese folk litt på trynet og sånn.

Noen ganger ihvertfall.

Fordi jeg er vant til å prøve å tyde hu kusina mi, fra hvordan grimaser hun hadde på tryne osv.

Siden jeg ikke skjønte døvespråk osv.

Så det er mulig at jeg skjønte mer sånt da, av det.

For vi klarte å kommunisere, på en måte da, jeg og Lene, selv om hun var døv da, selv om det ikke var så lett.

Og jeg lot henne mest være i fred.

Selv om jeg syntes det var artig å ha besøk i Hellinga der og.

For jeg bodde der jo aleine og sånn, så det var nesten som å ha en søster, eller noe, det da.

For jeg var jo vant til å bo i Larvik, hvor jeg hadde mor og stefar og søster (Pia) og lillebror

(Axel, selv om han var en del yngre enn meg og Pia, så vi kunne ikke prate med han.

Det var en TV-serie, som var populær, på 70-tallet, som het 'I ville vesten', eller noe sånt.

Hvis det ikke var en annen, lignende TV-serie.

Og Axel, han pleide å ligge å grine, på lørdagskveldene.

Så da måtte jeg eller søstra mi, gå inn på soverommet til Arne Thormod, mora mi og Axel, som hadde en vogge der, heter det vel.

En seng som man kunne vugge da, var det vel.

Og da måtte vi, annenhver gang når Axel skreik.

Da måtte vi vugge vogga, i 10-15 minutter, til Axel sovna igjen da, eller holdt kjeft.

Og da måtte vi se på TV, i et speil, som hang i stua, fra soverommet til muttern og Arne Thormod.

Men det var vanskelig å se noe på den TV-en, gjennom det speilet.

For teksten ble speilvendt, naturlig nok.

Og bildet og.

Og jeg og søstra mi, vi var bare 8-9 år da.

Så vi klarte ikke å lese teksten bakvendt, så bra.

Men jeg klarte det nesten, husker jeg.

Så derfor syntes jeg Christell var så dum.

Fem år etter det her, eller noe.

På Bergeråsen, i Havnehagen.

For da klarte hun fortsatt ikke å lese teksten riktig vei.

Hvis det var program med Erik Disen, eller hva han het, fra Disneyworld osv., som vi syntes var så artig da.

For på den tida, på begynnelsen av 80-tallet, så var det ikke sånne parker som Tusenfryd og Badeland og sånn, i Norge.

Nei, så vi hadde aldri sett noe lignende, som var på de TV-programmene fra USA, på NRK da.

Og Christell klarte ikke å lese teksten.

Så hun bare skreik ut, 'hva stod det nå'.

Hele tida, for annenhver setning omtrent.

På en sur måte.

Og da måtte Arne og Haldis svare da.

Så det var Christell som var sjefen der omtrent, kunne det virke som.

Noe sånt.

Men men, men det var jo sånn jeg og søstra mi klarte, fra vi var mye yngre enn det Christell var da.

Så da syntes jeg Christell var dum, husker jeg.

Samtidig var hun veldig bortskjemt, og litt sånn primadonna der nede hos Haldis og på Bergeråsen da.

Og hun hadde jo Haldis og brødrene sine, Jan og Viggo, og masse slekt på Vestlandet og sånn.

Og hun hadde jo faren min og, må man si.

Så hun var ganske sånn at hun bestemte mye.

Ihvertfall over venninnene sine, Nina Monsen og Gry Stenberg, husker jeg.

For Christell kunne være ganske tøff og.

Men jeg vet ikke hvem som bestemte av henne og søstra mi, Pia.

Christell hadde mye mer ting da, klær og sånn.

Og Christell sitt rom var fint og med mange ting, og ryddig da.

Mens søstra mi sitt rom, var mer sånn spartant, uten så mye ting, og med masse rot på gulvet og sånn da.

Så det var litt urettferdig sånn, at søstra mi nok ikke fikk så mange ting som Christell.

Men jeg var ikke nede hos Haldis og dem så mye, så hvem som bestemte over hvem, av Pia og Christell, det skal jeg ikke si for sikkert.

Men det veit dem kanskje selv.

Søstra mi ble etterhvert en kløpper til å skru sammen vannsenger, og andre senger, i vannsengbutikken i Tordenskioldsgate, i Drammen.

Så søstra mi tok nesten over jobben min, når det gjaldt å bli med å levere senger og sånn, kunne det nesten virke som.

Så søstra mi hadde nok mye mer med faren min å gjøre, etter at hu flytta til Bergeråsen.

Og søstra mi, hun ville ikke, som f.eks. Lene da, når foreldrene hennes, var på ferie i Rhodos.

Søstra mi, hu ville ikke bo sammen med meg, i Leirfaret.

Neida, hun ville bo nede hos faren min og Haldis, i Havnehagen.

Så selv om søstra mi ville bo, i et halvt år, hos meg, i Leirfaret, av en eller annen grunn.

Så bodde hun, fra 1982, eller noe, i Havnehagen, hos Haldis og faren min.

Frem til 1989 da.

Så hun bodde syv år ca., hos faren min og Haldis.

Så søstra mi var nok mye mer faren min sin jente, enn hun var min jente, selv om jeg var storebroren hennes da.

Så jeg lurer på om det at hun flytta opp til meg, i 1989, om det var bare noe påskudd for å spionere på meg, for faren min, eller noe(?)

Og det hun sa, seinere i 1989, da jeg og Pia og Christell og Haldis og faren min og Jan, var på bryllup i Kristiansand.

At faren vår hadde misbrukt henne, som lita jente, mens Jan og Christell også satt der og hørte på.

Og Christell begynte å ta opp dette.

Det kan ha vært noe tull det og, for å få noe å bruke mot meg da, på noen måte.

For da tok jo jeg avstand fra faren min.

Jeg måtte jo det, syntes jeg, siden han hadde misbrukt søstra mi osv., som Pia og Christell sa.

Så etter det, så har nesten ikke jeg vært medlem av familien, i det hele tatt.

Så jeg bodde ti år nesten, for meg selv, på Bergeråsen.

Og så hørte jeg søstra mi sa, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente, for 20 år siden, hørte jeg at hun og Christell sa det.

Så da meldte jeg meg omtrent ut av familien.

Og åra før jeg bodde alene på Bergeråsen, så bodde jeg med mora mi i Larvik da.

Så jeg har egentlig ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

Jeg bodde først i ni år i Larvik.

Så i ti år, aleine, på Bergeråsen.

Så 15 år i Oslo.

Så snart 5 år i England.

Så bortsett fra noen få måneder, så har ikke jeg bodd i samme hus som faren min.

Siden han flytta ned til Haldis, like etter at jeg flytta til Berger.

Selv om jeg vet at jeg har skrevet om det her, før, på bloggen.

Men jeg mistenker at faren min er noe mafia, eller noe, så kanskje det er derfor at jeg ikke får rettighetene mine, fordi faren min er noe kjeltring(?)

Hva vet jeg.

Men det vet kanskje myndighetene.

Det får man håpe.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Flashback til 80-tallet. (In Norwegian).

Nå fikk jeg flashback til 80-tallet, da Christell fortalte meg at søstra mi hadde tatt abort, og nesten blødd ihjel, i huset til Haldis, i Havnehagen, da hun var sånn 16-17 år kanskje.

Jeg anmeldte jo søstra mi for barnedrap, for jeg lurer på hva det greiene der egentlig var.

For dette er ikke noe som hverken søstra mi, faren min eller Haldis har forklart om.

Så nå dreiv jeg og skulle lage meg noen brødskiver på kjøkkenet.

Med noe 'Old Polish Ham', som jeg har i kjøleskapet.

Men men.

Men så lurte jeg på om jeg kanskje skulle kontakte han Ludvig Nessa, eller hva han heter, han presten som er så mye i nyhetene om abort og sånn.

Og høre med han om det var abort eller om det må sies at det også var barnedrap da.

Så jeg får tenke litt mer på det her.

Det var bare noe kom på, så jeg tenkte jeg kunne skrive på bloggen før jeg glemte det.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

StatCounter: Noen søker på 'erik ribsskog,det med nina stemmer.', på Google. (In Norwegian).

http://www.google.com/search?hl=en&q=erik%20ribsskog,det%20med%20nina%20stemmer.&btnG=Google%20Search&aq=f&oq=

PS.

Det er sikkert noen på Bergeråsen, eller noe, som skriver det her da.

Det var jo trist det da, at hun skulle ta selvmord, når hun var i slutten av 20-åra.

Det var sikkert folk som kjente hun bedre enn meg, hun Nina Monsen.

Men, de første par åra, som faren min bodde nede hos Haldis.

Før søstra mi flytta til Bergeråsen.

Da pleide jeg å være en del nede hos Christell og dem.

Og også sammen med en i klassen som het Tom-Ivar, som bodde nede i Havnehagen der han og.

Og da pleide det å være en jente, som nesten bodde hos Christell og Haldis, som Christell kalte 'Nasse Nøff' da, og det var hun Nina Monsen.

Så da ble jeg jo kjent med henne og, siden hun var så mye nede hos Christell, hvor jeg var ganske ofte, siden faren min bodde der.

Så sånn var det.

Men jeg vil sette et spørsmålstegn ved det selvmordet.

Uten at jeg vet så mye om det.

Men hvorfor vil en jente i slutten av 20-årene ta selvmord.

Hun hadde jo barn å ta vare på også.

Så det syntes jeg var litt rart.

Jeg har aldri skjønt det sånn, at hun hadde noe psykiske problemer, eller lignende.

Så det syntes jeg var litt rart.

Jeg var jo en del nede hos Christell og Haldis og faren min og dem, i 1980 og 1981 og sånn.

Og da var hun Nina der ofte da.

Og vi var jo sånn 8-10 år da, Christell var vel 8 år da, Nina 9 år, og jeg 10 år da.

Så vi leika jo som unger pleide ihvertfall å gjøre da, på begynnelsen av 80-tallet.

Det var ikke så mye data og sånn, så vi løp etter hverandre inne i huset, og bare prøvde å finne på noe å gjøre da.

For det var ikke så mye å finne på da, når det ikke var internett og playstation og sånn.

Men men.

Men en gang, så løp jeg etter dem, for moro skyld, og jagde dem inn på dassen til Haldis osv.

Og da åpna dem opp døra etterhvert.

Det var bare for moro skyld da, det var ikke noe at jeg skulle banke dem opp, eller noe, vi bare måtte finne på noe, for å ikke dø av kjedsomhet da.

Vi leika, som vi kalte det da.

Så sier plutselig Christell, at onkelen til Nina, hadde sagt, at Nina skulle få 100 eller 200, hvis hun sugde tissen hans.

Og da var som sagt Nina ni år, og Christell åtte år.

Så jeg sladra til faren min, og Haldis, som var på kjøkkenet, ikke langt unna dassen dems.

Og Haldis bare skreik 'nei'.

Og faren min sa ikke noe.

Så jeg veit ikke hva dem gjorde med det her.

Og det ble litt anspent stemning da, så jeg bare dro hjem, ganske raskt etter dette.

For jeg syntes ikke det var riktig da, av onkelen til Nina, at han skulle legge press på henne, at hun skulle få penger for å suge tissen hans osv.

Så jeg lurer litt på hva som foregikk oppe der hvor Nina bodde osv., i Ulvikveien, hos onkelen sin, var det vel.

Jeg veit ikke hvorfor hun ikke bodde hos mora si, på Romsås.

Men hu flytta dit, da hu var sånn 10-11 år vel.

Så etter det så ble hu litt sånn rølpete og litt sånn vill, vil jeg si.

Når hun var sånn 13 år og sånn, så hadde hun med ei venninne, fra Oslo da, og de var jo mye villere, enn jentene på Bergeråsen var, husker jeg.

Men det kan være, at det var fordi de var på ferie, det er mulig.

Men men.

Men da hu var 17 år, i 1988, husker jeg.

Da fortalte hu meg, at hu hadde blitt voldtatt osv.

Så jeg vet ikke helt hvor bra den settingen, rundt hun Nina Monsen var.

Da jeg flytta til Oslo, i 1989, så ringte jeg Christell.

For jeg visste jo at Nina bodde i Oslo.

Og jeg kjente ingen folk i Oslo omtrent.

Bortsett fra halvbroren min Axel, men han viste jeg ikke hvor bodde da.

Og bortsett fra tremenningen min, Øystein Andersen, som bodde på Lørenskog.

Men han var litt spesiell noen ganger, så den første tida jeg bodde i Oslo, så hadde jeg ikke så mye med han å gjøre.

Han var ikke med til Brighton, sommeren 1989, for eksempel, husker jeg.

Han oppførte seg så rart, på EF-språkreiser festen, på Sjølyst, høsten 1988.

Han skulle slåss mot kursleder Paul Wilkie, en norsk-amerikaner, som var 2-3 ganger større enn Øystein.

Så det opplegget der var litt rart.

Så jeg holdt meg kanskje litt mer unna Øystein, etter det, selv om jeg jo begynte å jobbe ute i Lørenskog, i 1990, på OBS Triaden, så da begynte jeg å vanke mer sammen med han igjen.

Men da hadde Nina flytta til Lillehammer, sa Christell på telefon fra Bergeråsen vel.

På noe institusjon(?)

Hva vet jeg.

Jeg tror det kan ha vært noe sånt.

Så etter det, så møtte jeg vel henne bare en gang, mens jeg var i militæret, tror jeg det var, i 1993.

Så sånn var det.

Så jeg sier ikke at noe var galt med det selvmordet.

For jeg traff henne bare en gang på 90-tallet vel.

Men, jeg ville ikke sett helt bort fra det da, med det jeg fikk høre, om hva som foregikk på 80-tallet, så hørtes ikke det alltid helt sunt ut.

Så jeg personlig synes det hørtes litt rart ut det som skjedde der da.

Men nå er det nok som sagt folk som veit mye mer om det, siden jeg bare prata med hun Nina Monsen en gang på de siste ti årene hun levde.

Så da er nok ikke jeg den som først burde uttale meg om det.

Men jeg har vel lov å si det jeg vet da.

Så da sier jeg det.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Og enda mer fra Nevlunghavn. (In Norwegian).

Photos
from Costa del Nevlunghavn

Photo
1 of 19|Back
to Group|See
All Photos

• 
  Previous
  
  

  
  

• 
  Next
  
  

  
  

Drag
the corners of the transparent box below to crop this photo into your
profile picture.

Click on people's faces in the photo to tag them.

Added
by you
to the group "Costa
del Nevlunghavn"

Share

Tag
This PhotoEdit
This PhotoRemove
This Photo

Added
24 minutes ago
- Comment

 Erik
Ribsskog
at
12:13am January 17

Her
er meg og min morfar, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn, sommeren
1983, mener jeg det var.

Samt et brev fra bestemor Ingeborg,
som bor i Nevlunghavn ennå, fra 2005.

Hun skriver at
lege Ness i Nevlunghavn sa jeg avsluttet behandlingen.

Men,
jeg har ikke vært til noe behandling, jeg var bare noen timer
hos psykolog i Larvik, for å prøve å roe ned
onkelen min, i Kvelde, Martin Ribsskog, i 2005.

Men det var
bare timer for å prøve å roe ned onkelen min, hvor
jeg snakket med psykologen om hva som hadde skjedd, sånn at
onkelen min skulle skjønne at det ikke var noe jeg hadde
funnet på.

Så det var ikke snakk om noe
behandling, bare samtaler med psykolog, for å roe ned onkelen
min.

Bare for å gjøre det klart, jeg har ikke
vært noe sinnsyk, eller noe, som man kanskje kan tro på
brevet fra bestemor.

 Erik
Ribsskog
at
12:18am January 17

Dette
bildet er fra sommer 1983.

Jeg flyttet til faren min, Arne
Mogan Olsen, på Bergeråsen, i 1979.

I 1980, så
flyttet han til en dame, Haldis, også på Bergeråsen,
og jeg ble boende i en leilighet alene.

Jeg var ikke så
flink til å få nye klær hver sommer, fra Arne og
Haldis osv.

Så jeg tror de klærna her var fra
70-tallet, da jeg bodde hos moren min.

Det bildet er vel fra
sommeren jeg fyllte 13 år.

Men jeg tror klærne var
fra jeg var 8-9 år og bodde hos moren min i Larvik.

De
er nok ihvertfall fra 70-tallet, siden det er cord-fløyel
bukse osv., og jeg mener å huske at den genseren var for kort
på armene, men at jeg ikke fant noen andre klær i skapet,
før vi skulle på ferie til Nevlunghavn, den
sommeren.

Og når jeg ser meg i speilet nå.

Så
har jeg gule tenner ennå.

Og det er fra oppveksten
aleine, hos faren min, på Berger.

For jeg tror ikke jeg
hadde gule tenner, da jeg flytta dit, i 1979.

 Erik
Ribsskog
at
12:22am January 17

Men
da faren min flytta til Haldis, også på bergeråsen,
da jeg var ni år.

Da ble jeg litt sånn giddalaus,
som det vel heter, når det gjaldt forskjellige ting.

Jeg
ble litt sånn utafor, av å bo aleine.

Så jeg
orka ikke pusse tenna, noe regelmessig.

Og faren min kjøpte
alltid cola, så jeg ble avhengig av det.

Og jeg var også
giddaløs, når det gjaldt å gå på
skolen og sånn, en dag uke kanksje, så orka jeg ikke å
gå ut av senga, før i 10-11 tida kanskje.

Og
da satt jeg og så på skole-tv, på TV-en, før
jeg gikk bort til farmora mi, på ettermiddagen, for å
spise middag da.

Sånn ca. en dag i uka, skjedde det.

Så
jeg var nok litt i sjokk, etter at faren min flytta til Haldis.

Og
mormora mi, Nevlunghavn, hun ble jeg også litt sånn
nedbrutt av.

Da hun tok det bildet, mener jeg å huske,
så hadde hun kjefta og kommandert, i noen dager alt vel, så
da begynte nervene mine å rakne, som var ganske greie før
jeg dro ned dit.

 Erik
Ribsskog
at
12:26am January 17

Og
katta jeg hadde med, den ble også nervøs, mener jeg å
huske.

Jeg ville ikke at katta skulle bli borte, så den
lot jeg bo på samme rommet som meg.

Det gamle rommet til
onkel Martin.

Og der ble det luktende kattepiss, tilslutt, for
jeg bare gleda meg til å komme tilbake til Bergeråsen da,
for hun bestemor Ingeborg var så slitsom.

Og jeg tror
katta ble litt nervøs av henne og.

Og jeg ble sånn
giddalaus, at jeg ikke orka å bytte kattesand, eller noe, men
bare leste bøker der da.

Og det var derfor jeg fant de
russiske kameraene på loftet der, for jeg og søstra mi
hadde lest ut alle bøkene, så jeg skulle opp på
loftet for å finne nye bøker.

Men det var etter
planen til bestemor og bestefar da.

Jeg kunne ikke finne på
sånt selv, i det huset, for de hadde så bra kontroll.

 Erik
Ribsskog
at
12:27am January 17

Sånt
kunne jeg ha gjort på eget initiativ, i huset til farmora og
farfaren min, men ikke i huset til mormora og morfaren min, for de
var veldig kontrollerende og påpasselige og sånn,
ihvertfall bestemor Ingeborg.

Så det var omtrent som å
bo i en militærleir, å være på besøk
der, med bestemor Ingeborg som inspiserende og kommanderende general
da.

Noe sånt.

Hun er jo fra en dansk
militærfamilie, med mange kjente danske generaler osv., så
det er kanskje derfor det ble sånn.

Det
er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

 Erik
Ribsskog
at
12:31am January 17

Og
det med at jeg gikk til psykologen, det var fordi at jeg hadde
overhørt i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe
'mafian'.

Men så fortalte jeg det til søsknene
mine, og onkelen min Martin Ribsskog, i 2005.

Og det står
jo ikke noe i avisene, om noe 'mafian'.

Så da trodde han
onkel Martin, at jeg var blitt sinnsyk, og inbilte meg dette.

Så
han ville at jeg skulle gå til lege og psykolog.

Og jeg
sa det var greit, for å roe ned han onkel Martin, sånn at
skulle skjønne at jeg ikke tullet, med det 'mafian'-greiene,
men jeg ville at han skulle ta det alvorlig da.

Det var derfor
jeg gikk med på det.

For jeg regnet med at da ville
onkelen min kunne bli forklart, at det ikke var jeg som hadde klikka,
av psykologen da.

Mer om det 'mafian'-greiene i denne linken
forresten:

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/01/jeg-sendte-en-ny-anmeldelse-til-oslo.html

Det er ikke så ofte det dukker opp kommentarer på bloggen, så jeg kan lage en egen post av de, som jeg pleier å gjøre noen ganger. (In Norwegian).

Daniel said...
Jeg tror at svenske pizzeriaer står for det meste av det samme markedet som Grandiosa har i Norge. Her serveres rykende fersk pizza (og det er ofte nærmere hundre sorter å velge i) for rundt en femtilapp. Mitt inntrykk etter å ha bodd i Göteborg et års tid nå, er at vi kjøper pizza på den lokale pizzabakern fremfor å putte frossenpizza i ovnen. Forresten, grandiosavariantene her er små, tynne og smaker papp.

13 January 2009 08:02


johncons said...
Hei,

jo jeg er med på den, at det er flere pizzeriaer i Sverige, og at det gjør at det selges mindre frossenpizza der.

Men skulle det slå mer negativt ut for Grandiosa Original, enn for de andre frossenpizza-slagene som selges i Sverige da.

Du skriver at Grandiosa-variantene i Sverige, er små og smaker papp.

Ja, det kan man se på Grandiosa.se også, at det er riktig det du sier.

Men jeg har da vært på pizzeriaer i Fredrikshavn f.eks., og også i Göteborg, på 80-tallet, ved et hotell vi bodde på som hadde svømmebasseng i kjellern, og som hadde måker utenfor på parkeringsplassen, på søndagsmorgenen.

Og de pizzaene, som vi fikk på pizzeriaene i Fredrikshavn og Göteborg, de var små og med tynn bunn, husker jeg.

De hadde nesten ikke mer pizzabunn, de albanerne, eller hva det var, som hadde pizzeria, i nærheten av hotellet vårt, på 80-tallet.

Så de delte opp pizzadeigen flere ganger, så pizzaen ble så tynn, at det var mer som flatbrød.

Men vi kom sent og bestilte mange pizzaer da, for vi hadde sittet på bussen fra Oslo, jeg og Haldis og Pia og Christell og Bestemor Ågot og Solveig som var telegrafist på Scandinavian Star.

Jeg var så glad i pizza jeg, så det var jeg som bestemte at vi skulle kjøpe det, da Haldis spurte.

Men men.

Men da skulle de vel ta markedet fra de små pizzaene, skulle man tro.

Hvorfor er det bare vanlig Grandiosa som ikke selges i Sverige.

Denne har jo over halvparten av markedet i Norge.

Hvorfor ble den trukket tilbake fra Sverige?

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/01/mer-om-grandiosa-in-norwegian.html