Det første året jeg bodde i Oslo, da studerte jeg på NHI. (Norges Høyskole for Informasjonsteknologi).
Året før, så hadde jeg gått på skole i Drammen.
Så jeg gikk ikke sammen med de folka jeg kjente fra Svelvik, Berger og Sande, det siste året på videregående.
For de hadde ikke datalinje, på Sande videregående.
Så da starta jeg på Gjerde videregående, i Drammen.
Men to jenter fra Svelvik, Lill og Pia, adoptert fra Korea.
De flytta også til Oslo, for å jobbe, det samme året, høsten 89, etter videregående.
Lill, jobba på Nato-basen, på Kolsås, og det virka som om det var mye som skjedde der.
Uten at hun forklarte det i detalj.
Og uten at jeg skjønte hintet da.
Søstra mi, Pia (ikke fra Korea), og venninna hennes, Cecilie Hyde, fra Svelvik, de dro også inn til Oslo en helg.
Til Lill og de da.
De var ikke der så ofte, men en gang i blant.
Da ble søstra mi og Cecilie, kasta ut, og måtte sove på fortauet, på veien utenfor gården, som Lill og Pia bodde i, i Vogts gate, eller hva det het.
Det var noen falleferdige gårder, med store reklameskilt på.
De er nok revet nå.
Men men.
De hadde med sovepose, og lå på fortauet, sammen med hun Camila Skriung, som er redaktør, på studentavisa, for universitetet i Oslo, og også ei jente med blondt hår, tror jeg.
Som var venninna til Camilla.
Jeg husker ikke hva hu venninna heter nå.
Men jeg hadde jo ikke noe sovepose.
Og jeg hadde ikke blitt kasta ut.
Jeg hadde vært og leita etter Pia og Cecilie, som skulle på Blitz for å kjøpe hasj.
For det var det værste man kunne gjøre i 1989, det var å gå på Blitz for å kjøpe hasj.
Så da prøvde jeg å finne dem, før dem havna der da.
Så ble de sure på meg da, jeg likte ikke det her Blitz og hasj-greiene dems.
Så sånn var det.
Men dem hørte ikke på meg da.
Så sa jeg at de skulle legge seg inne.
Men det hørte dem ikke på.
Så sa jeg til de folka inne, at de skulle få inn Pia og Cecilie og Camilla og dem.
Men det hørte dem ikke på.
Jeg var vel den eneste gutten der, tror jeg.
Og så var det kanskje 8 jenter eller noe der.
Noe sånt.
Halvparten av de, sov på fortauet utenfor, i sovepose da, midt på Grønland, i Oslo Sentrum.
De jentene fra Sande, fikk røyk osv., i innvandrerbutikken like ved, husker jeg.
Men men.
Mer da.
Jo, jeg begynte å rote med ei dame fra Sande, som het Lise.
Pen med krøllete brunt hår, tror jeg.
Fin eller velformet også, må man vel si.
Hun tror jeg gikk i parallellklassen min, eller noe, på Sande, i skoleåret 87/88.
Men jeg huska ikke henne derfra, så hun må ha gått i en annen klasse, eller i Holmestrand, eller noe.
Noe sånt.
Men hun gikk og tok opp noen ekstra fag, på Wang, eller noe vel.
I Oslo.
Hvis hun ikke gikk tredje året da, det er mulig.
Så begynte jeg å rote litt med henne da, og hu lot meg ligge i senga sammen med henne, eller noe.
Men det skjedde ikke noe da.
Men dette her som jeg fortalte nå, var ikke det viktigste, med det her.
Grunnen til at jeg fikk flashback, det var at jeg prata med henne om jobb osv., i Oslo.
Det må kanskje ha vært etter at hu var ferdig med å gå på Wang det da.
Det er mulig.
Det hu sa, det var i hvertfall, at på alle kontorjobbene, som hun søkte i Oslo.
(Det her var i 1989 eller 1990).
Hun sa på alle kontorjobbene, så var det noe grisete greier, som jentene ble bedt om å gjøre.
Det var så mye av det, klagde hun.
Og det hadde aldri jeg hørt om, enda jeg leste avisa hver dag, og hadde gjort det i en ti års tid da.
Så det er nok ikke alt som dukker opp i avisene.
Hun fortalte blant annet, for å gi et eksempel, at et sted, så sa de, at på fredager, så måtte hun sitte på kontoret, i trusa, for da likte sjefen å ta seg en runk, mens han så på sekretæren.
Og sånn var det visst over hele linja, og ikke bare på et eller to steder.
Og det her, kan man aldri lese om i avisa.
Så jeg trodde nesten ikke hva hu sa.
Men hun virka helt oppriktig.
Og hun var nok ikke den av jentene som var på festen der osv., som var mest løs på tråden, tror jeg.
Hun virka helt grei for meg.
Da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg en kamerat, som het Kjetil Holshagen.
Og han flytta til Sande.
Så han kjente hun Lise.
Jeg husker ikke hva hu het til etternavn.
Og han var jo med, til Gøteborg, sommeren 1991.
Altså et drøyt år vel, etter at jeg prata med hu Lise sist vel da.
Men da visste han det, at jeg hadde møtt henne i Oslo.
Uten at jeg vet hvordan han visste det.
Men neste gang jeg prata med han, da var visst hu gravid osv.
Noe sånt.
Så han Kjetil Holshagen, veit hvem hu Lise er.
Så det er sikkert mulig å finne ut hva hu heter til etternavn osv., igjen, i tilfelle noen tror at det her er noe jeg har funnet på.
Men jeg tror nok det skjer litt av hver, på kontorene rundt omkring, som ikke kommer så særlig lengre, enn til døra i den bygningen hvor det skjer.
At det er noe nettverk, og alle firmaene beskytter hverandre, for de synes det er så artig å ha noen horer, eller hva man skal kalle dem, på kontoret.
Og hvis man har en arbeidssak, som meg, i et firma, hvor slikt har forekommet.
Som hos Bertelsmann Arvatos Microsoft Scandinavian Product Activation.
Da rotter politiet og firmaene seg sammen, og motarbeider dette, for å hindre at dette skal komme ut da.
Så her er det noe lysskye, underverden-ting, som politiet og forretningsverdenen, er med på, vil jeg si.
Og damene vet nok om dette.
Men ingen vil si det til de vanlige folka.
Og jeg vet ikke om avisene vet om dette, men det tror jeg nok.
Så her er det nok en del som har litt å svare på, vil jeg tro.
Så sånn er nok det.
Men hun Lise sa i hvertfall hvordan det var da, så det er bra at noen damer ikke finner seg i å bli brukt som horer, bare fordi at de har gått på kontorlinja.
Så det er bra synes jeg, at det er noen damer som er ordentlige og ikke finner seg i å bli brukt som horer, fra sånne lure sjefer, på kontorene osv.
Synes jeg ihvertfall da.
Jeg synes ikke det burde foregå lysskye aktiviteter på jobb osv.
Men nå er kanskje jeg gammeldags da.
Det er mulig.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er hun Camilla Skriung, fra Svelvik, som før var i Natur og Ungdom, og nå er daglig leder i Universitas, studentavisa, for universitetet i Oslo.
Her driver hun med noe natur og ungdom greier, og sover ikke i sovepose, på fortauet, på Grønland, etter å ha blitt kasta ut av venninnene sine, av en eller annen grunn.
Camilla, har vært aktiv på venstresida, helt siden hun bodde i Svelvik vel, men hun ville ikke skrive noe om, i universitetsavisa, om at skandinaviske og andre folk ble utnyttet, og brukt som slaver og horer og det som er, på Bertelsmann Arvatos Microsoft-aktivering i Liverpool nei.
Neida.
De radikale folka i Norge, de står opp for de rike firmaene.
Så her er det ikke noe håp, å få gjennomslag for vanlige folks rettigheter.
Men vanlige folk er vel ikke kule nok, de liker bare vanlig musikk, og ikke kul nok musikk.
Så da får de ikke noe hjelp.
Så sånn er det.
PS 2.
Ca. her var det Camilla og Cecilie og søstra mi, og hu venninna til Camilla sov på fortauet, hvis jeg husker riktig.
De blokkene har nok blitt revet nå men:
No comments:
Post a Comment