Flashback til 1980. (In Norwegian).

Nå fikk jeg flashback til 1980 her.

Jeg tror det var det året ihvertfall, det kan ha vært 1981 også.

Det var ihvertfall om våren, og vi skulle ha idrettsmerke med Berger skole, nede ved banen til Berger IL.

Da var det vel 60 meter osv.

Og vi skulle også ha noe kulekasting, eller noe sånt.

Og jeg var ganske tynn fra å ha bodd hos mora mi i Larvik på 70-tallet, for hu var ikke så flink til å lage mat.

Så jeg havna vel sånn midt på treet på 60-metern.

Men jeg forklarte om det her idrettsmerke, til besteforeldra mine på Sand da.

Og da råda han farfaren min, Øivind Olsen, han råda meg da, til at jeg burde kaste kula i en bestemt vinkel, ikke for høyt men ca. 70 grader kanskje, da ville kula gå lengst.

Så han var egentlig ganske smart.

Jeg var jo vant til fra skolen i Larvik, på Østre Halsen og Torstrand skole, at jeg var den som var først ferdig med matteboka og fikk minst feil på norskprøvene osv.

Så jeg hadde litt konkurranseinstinkt da.

Så da ville jeg jo gjerne klare det her idrettsmerke da, selv om jeg var en av de mest pinglete folka i klassen.

Men jeg tror ikke jeg klarte det, men jeg prøvde ihvertfall å hive kula sånn som han bestefar Øivind sa da.

Og da klarte jeg nesten kravet ihvertfall.

Noe sånt.

Det var nok i fjerde klasse det her, altså i 1981, for jeg mener å huske at vi hadde Allum som lærer da.

Så han farfaren min, han var altså klar i huet fremdeles da, i 1981.

For faren min var sånn, at da jeg skulle konfirmeres, i 1984, var det vel.

Da gadd han såvidt å kjøre meg ned til kjerka, og han gadd ikke å sitte i kjerka, og han gadd ikke å være med på konfirmasjonsmiddagen.

Så han ga mer eller mindre faen.

Men han faren hans, han Øivind, han ga ikke så faen.

Han kunne gi råd og sånn, om skolegreier osv., så han må nok sies å ha vært rimelig ansvarlig.

Men han fikk jo slag etterhvert da.

Og da ble han jo ikke helt klar i hue lengre, og ble upopulær blant oss barnebarna da.

Men han var nok upopulær i familien før det og, han satt bare i sofaen sin og leste kryssord og sånn.

Og dem andre pleide å skjenne på han noen ganger.

Så her var det noe rart.

Men han var mer ansvarlig enn f.eks. faren min da.

Selv om han også kunne være grei noen ganger han og.

Men han var kanskje mye under pisken til Haldis.

Det er mulig.

Og mulig under pisken til onkel Håkon og, som jeg tror må ha vært noe mafia, eller noe.

Hm.

Ja, så det er mye rart.

Bare noe jeg kom på nå.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Jeg skreiv at faren min ikke kom i konfirmasjon min, og det stemte nok.

Det var jeg og farmora mi som ordna med konfirmasjon.

Farmora mi var kristen, og stemte kristelig folkeparti osv.

Men jeg var ikke så kristen, men alle de andre skulle konfirmere seg, og jeg hørte dem andre fortalte, at når man konfirmerte seg, så fikk man mye penger da.

Og jeg var ganske glad i penger.

Men men.

Vi kjøpte ikke sanger til konfirmasjon.

Nei, farmora mi fant fram sangene fra konfirmasjon til den yngste sønnen sin, Runar, som da var tannlege i Ås.

Og så skreiv jeg sangene på skrivemaskinen, på kontoret, som var i huset til Ågot, for det hørte til snekkerverkstedet til familien da, Strømm Trevare, selv om det var kontor nede på verkstedet og, men det var vel mest for å svare på telefonen og pakke skruer til sengene osv.

Men men.

Så skreiv jeg de sangene på nytt på skrivemaskinen da, på kontoret der, og bytta til mitt navn i sangene osv. da.

Også var det kopimaskin der og, så vi bare kjøpte noen ark som var farget da, så ble det sanghefte da.

Men jeg har ikke noe fra konfirmasjon lenger, for det ble vel borte da faren min solgte leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, for han og Eirik Thorhaldsson, de bare tømte leiligheten, og heiv en del sånne ting som gamle konfirmasjonssanger osv.

Så sånn var det.

Det var ikke så mange folk som kom i konfirmasjon min.

Det holdt med spisestuebordet til Ågot.

Så det var kanskje 10-12 folk, eller noe.

Mora mi dukka vel opp, fra Tønsberg mener jeg at hu bodde da.

Søstra mi var vel der.

Fetterne mine Ove og Tommy var nok der, for vi spillte fotball husker jeg, for jeg fikk grønske på konfirmasjonsklærna.

Vanligvis hadde jeg veldig kjedelige klær, og ikke så mange av de.

Men før konfirmasjon, så tok Haldis med meg til en klesbutikk på Bragernes, like ved kinoen i Drammen, og kjøpte hvit jakke og sikkert skjorte da, og rosa skinnslips(!), som var moderne da, i 1984, eller om det var i 85.

Så da hadde jeg plutselig kule klær da, i konfirmasjon.

Men men.

Men Haldis var nok ikke i konfirmasjon.

(Og heller ikke sønnene hennes Jan og Viggo, naturlig nok, for de hadde jeg enda mindre med å gjøre enn med Haldis).

Men det er mulig onkel Runar og kona hans Inger var der.

Ruth Furuheim var der, som kjente faren min osv.

Om onkel Håkon var der, det husker jeg ikke.

Men det er mulig kona hans Tone var der.

Jeg husker ikke om Christell var der.

Men jeg husker at hun var med, ihvertfall en gang, å spilte fotball i hagen til Ågot, sammen med meg og Ove blant annet.

Men det kan ha vært en annen gang.

Det her var kanskje siste gangen omtrent som vi spilte fotball i hagen til huset til Ågot, som vi pleide å gjøre ganske ofte da vi søskenbarna vokste opp osv.

Vi fikk lov til det, men jeg tror ikke sønnene til Ågot fikk lov til det, men dem var nok ikke så glad i å spille fotball heller tror jeg.

Men jeg hadde begynt å spille fotball, på 70-tallet, da jeg bodde på Mellomhagen på Østre Halsen, i Larvik, og fikk en fotball til bursdagen min, da jeg var sånn seks år kanskje, fra morfaren min, Johannes.

Og i hagen til Ågot så var det noen sånne tre-lignende høye busker osv., som egnet seg veldig bra til målstenger.

Og det var en høy og tett hekk, så ballen gikk ikke så langt, hvis vi bomma på målet f.eks.

Så det egna seg veldig bra til å spille fotball der, selv om det var noe blomsterbed og sånn da, midt i hagen, nesten i en halvmåne.

Men der kutta vel Ågot ut å plante for mye blomster etterhvert, så vi fikk lov å spille fotball der noen år ihvertfall.

Så sånn var det.

Jeg konfirmerte meg fordi de andre folka i klassen skulle det.

Og det var konfirmasjonsundervisning, i bomberommet på Berger skole, en gang i uka vel.

Og vi måtte blant annet gå på møte hos Ole Skjellsbekk i klassen, i forbindelse med konfirmasjonsundervisninga.

I hvertfall en gruppe skulle møte der.

Og da ga Ole streng beskjed, om at alle måtte ta med kake, i konfirmasjonsmøte.

Så da fikk jeg penger av faren min, til å kjøpe mat, til leiligheten i Leirfaret, som jeg fikk et par-tre ganger i uka, så jeg var heldig sånn, jeg fikk hundre kroner hver gang jeg skulle handle, så det ble mye godteri og cola og tegneserier og aviser og sånn.

Men men.

Og da kjøpte jeg sånn sitronkake, i butikken på Sand.

Men den dagen, så kasta Ditlev og Geir Arne en isklump etter meg, som dem gjorde noen få ganger, hvis dem var to.

(Dem turte ikke å kødde så mye hvis dem bare var en, dem var nesten aldri aleine, dem var alltid minst to folk, mener jeg å huske

Men men).

Så da traff den handleposen, så da var det merke etter isklumpen i sitronkaka da, som jeg tok med på konfirmasjonsmøte.

Men isklumpen gikk ikke gjennom plasten som var rundt sitronkaka da.

Så det gikk ann å spise kaka likevel.

Så sånn var det.

Og den kaka tror jeg det gikk såvidt ann å spise.

De var ikke så gode de kakene de solgte i butikken der tror jeg

Men hvis man kikka på datoen, så gikk det ann å spise dem som ikke hadde gått ut på dato, ihvertfall noen slag, mener jeg noen hadde sagt da.

For det var ikke sånn at jeg kjøpte sitronkake i butikken, når jeg gikk å handla for de pengene jeg fikk av faren min til mat.

Jeg pleide å kjøpe potetskruer med paprika, det syntes jeg var veldig godt.

Og meierienes milkshake med sjokoladesmak.

Og coca cola da, det var jeg avhengig av omtrent, så det drakk jeg hver dag.

Og brød da, mest for syns skyld.

Og aviser og tegneserier, og sånn.

Og Pizza Grandiosa i helgene, når jeg ikke spiste borte hos farmora mi på Sand.

Det er stort sett ting som finnes i matbutikkene enda, så det var nok mye av de samme varene som var i butikkene på 80-tallet, som er i butikkene fremdeles.

Så det var en moderne butikk, det var ikke sånn at det her var rett etter krigen og man ikke hadde merkevarer, det var det ikke.

Og sånn var det også på 70-tallet, at man hadde coca cola og donald duck og sånn i de norske butikkene.

Så sånn som det er i dag, med merkevarer i butikkene, det har det vel vært i Norge så lenge jeg har levd, vil jeg si.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg skreiv at faren min og Haldis og sønnene hennes Jan og Viggo, ikke kom i konfirmasjonen min.

Og heller ikke Christell, tror jeg.

Så de her er egentlig ikke som i familien min.

I tilfelle de driver å forteller noen løgner om meg i Norge nå, siden jeg ikke får rettighetene mine.

Bestemor Ingeborg og onkel Martin kom heller ikke i konfirmasjonen min.

Og heller ikke tante Ellen i Sveits da.

Så disse er nok heller ikke å regne som i min familie, ordentlig.

For da hadde de nok dukket opp i konfirmasjonen min.

Mer da.

Jo, Pia og Christell, de ble konfirmert to år etter meg, samtidig.

Og da leide Haldis og faren min forsamlingslokalet Snippen, på Sand.

Og da dukket alle disse opp, blant annet Ingeborg og Martin da.

Og hele slekta til Christell.

Så 2. etasjen på Snippen var nesten like full som når det var bingo der.

Så jeg vil tippe at i konfirmasjonen til Christell og Pia, så dukket det opp kanskje 10 eller 20 ganger så mange folk, som i min konfirmasjon.

Så det var en slags apartheid i familien vår.

Jeg ble stuet bort i en leilighet for meg selv, mens Christell og Pia, ble gjort mer stas av da.

I hvertfall Christell, datteren til Haldis.

Men om det var 'apartheid' mellom Pia og Christell og, det får man nesten spørre dem om, for dem bodde jo i et annet hus enn meg, i Havnehagen.

Men men.

Men hvorfor de behandlet meg så dårlig, det var aldri noen som forklarte meg.

Og enda jeg gikk for å være intelligent og flink på skolen.

Jeg var alltid en av de flinkeste i klassen.

Og jeg flyttet til Bergeråsen da jeg var ni år, så hvis jeg sa noe galt, eller noe, så burde jeg vel ikke blitt dømt så strengt, siden jeg jo bare var ni år osv., da jeg flyttet dit, og avgjørelsene om hvem som skulle bo hvor, ble tatt.

Så det her virker litt uforståelig for meg nå, sånn sett i ettertid.

Hva var det Haldis og faren min og de andre hadde mot meg?

Jeg vet ikke helt, for jeg kjenner de ikke så bra, for de bodde jo i Havnehagen, og vi pratet aldri om sånne ting.

Så dette er fortsatt litt som et mysterium for meg.

Men jeg var alltid en av de flinkeste på skolen, og jeg var mye i Larvik og, hvor moren min bodde.

Så det var ikke sånn, at jeg selv så på meg selv som mindreverdig, i forhold til de andre i familien.

Selv om jeg forstår at nok Haldis og faren min og Jan og Viggo og Christell og Pia, nok må ha sett på meg som mindreverdig, iforhold til dem.

Men de har altså aldri forklart meg hvorfor det ble sånn, at jeg måtte bo alene i Leirfaret, og hvorfor de ikke dukket opp i konfirmasjonen min og sånn.

Så sånn var det.

Søstra mi var vel i konfirmasjonen min, men hun gjør så mye rare ting for tida.

Det er omtrent som at hun vil at jeg skal være som en slags slave for henne.

Så hun har jeg også kuttet ut nå.

Og de andre folk jeg nevnte ovenfor.

Jeg har satt et spørsmålstegn ved Christell.

Jeg har aldri klart å prate ut med henne om det som har foregått, så jeg vet ikke hvor jeg har henne.

Men hun har gjort mye rare ting opp gjennom årene hun også, så jeg burde vel kanskje egentlig kutte ut henne også.

Det er ikke så lett det her.

Jeg burde egentlig hatt noe sånn kartotekkort, for hver person omtrent, og skrevet opp hva dem har gjort galt.

For jeg glemmer det, nøyaktig hva dem har gjort, innimellom.

For det er så mange 'tullebukker' og 'bukkinner' i familien min, så det er ikke så lett å huske på alt sammen samtidig.

Så jeg får prøve å bli flinkere med det.

Det enkleste hadde kanskje vært å kutte ut alle sammen.

Vi får se hva som skjer.

Det er jo sånn det er i praksis nå omtrent så.

Vi får se.