Drapsforsøk på meg da jeg var snørris. (In Norwegian)

Da jeg var tre år, så flytta mora mi til Larvik, med meg og søstra mi.

Og faren min ble boende på Bergeråsen.

Så de ble separert og skilte seg, i månedene og årene etter.

Mora mi traff ganske raskt en annen mann, i Larvik, faren til halvbroren min Axel, Arne Thormod Thomassen.

Og nå fikk jeg plutselig noe flashback her.

Til noe drapsforsøk fra han, må man vel nesten kalle det.

Det var om vinteren, da jeg var sånn fire-fem år.

Vi var på Bergsjø Høyfjellshotell.

Mora mi pleide å gi meg en krone, sånn at jeg kunne spille 'du og jeg og vi to, seilte i en tresko', på jukebox-en der, om kvelden.

Skal jeg se om jeg finner når den ble gitt ut.

Ja, det fant jeg ikke, men 'Barne-koordinatoren' til Harry Wad, dukka opp:





http://www.koordinatoren.com/barne/regler-og-dikt-barnesanger/du-og-jeg-og-vi-to-barnesanger/95-elle-regler.html

Jeg har en liten mistanke, (som jeg har skrevet om tidligere på bloggen), om at Harry Wad nok er pedofil.

Skal jeg se om jeg finner mer om denne mannen, som jeg mistenker at nok må være rimelig pervers.

Så jeg håper at noen følger med litt på han.

Her er en klage jeg sendte på Harry Wad, om trakassering på Wikipedia osv:

http://johncons-mirror.blogspot.com/2008/04/oppsumering-av-trakasseringen-fra-harry.html

Jeg husker også, i forbindelse med at jeg søkte om Harry Wad, for jeg ville ringe han, når han dreiv og trakasserte meg.

Da husker jeg at han hadde et sykt Facebook-bilde.

Og han pleide å ta bilder av barneskoler, i distriktet han bodde, og poste på Wikipedia.

Pluss at han var så glad, 'Circle de solei', eller noe, en sånn ballett-gruppe fra Canada, eller noe, som består av barn eller ungdommer i trikoter, som er noe akrobater, eller noe.

Virker rimelig perverst å ha som offentlig interesse, å dra til London, for å se på halvnakne ungdommene, som jeg husker at Harry Wad oppga på Wikipedia, eller noe, at han likte å gjøre, da prøvde å finne ut mer om han, siden han trakasserte meg overalt på nettet, på Facebook, irc og Wikipedia osv., når jeg skreiv om problemer med Grandiosa.

Skal jeg se om jeg finner det Facebook profilbildet:

Her er Facebook profilbildet til Harry Wad:
















http://johncons-mirror.blogspot.com/2008/04/hva-driver-wad-med-p-facebook-bilde-hva.html

Ja, dette ble en avsporing.

Jeg skal kontakte politiet om han Harry Wad nå.

Men men.

Men det som skjedde på Bergsjø Høyfjellshotell.

Da jeg var fire år vel.

Det var at stefaren min, Arne Thormod Thomassen, han meldte meg på ake-konkurranse, som var i en bratt bakke.

Og da vant jeg ake-konkurransen.

Men da skjønte ikke jeg noe av det.

For det var veldig bratt, og jeg tror ikke så små unger som meg, skulle være med på det.

Så det var nok farlig, for så små unger, husker jeg.

For jeg vant hele akekonkurransen.

Jeg bare holdt meg fast i akebrettet, som seila ned hele bakken.

Men det tror jeg kan ha vært noe forsøk, fra Arne Thormod Thomassen, på å skade meg.

Noe slags drapsforsøk, eller lignende.

Så det skal jeg også anmelde nå.

For det var nok ikke ment for fire-åringer, den konkurransen.

Og jeg skjønte ikke hva som skjedde, han bare dytta meg ned bakken på akebrettet.

Og jeg holdt fast til akebrettet, som gikk veldig raskt nedover en bratt bakke.

Og så fikk jeg høre at jeg hadde vunnet akekonkurransen.

Og jeg skjønte ikke reglene, eller noe.

Jeg bare var der liksom.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Mora mi hadde kontrollen, iforhold til faren min. (In Norwegian)

Sånn som jeg skrev om, i den forrige bloggposten, så hadde mora mi kontrollen, iforhold til faren min.

På den måten, at faren min gjorde som mora mi sa.

Mora mi sa, at jeg måtte begynne å spille fotball, et halvt år etter, at jeg hadde flytta til faren min.

Og mora mi dukka også opp seinere, og skulle kommandere mer da.

Så mora mi ville visst ikke at jeg fikk roen på meg, må man vel si.

Noe sånt.

Mora mi dro ofte på ferie, aleine, til London osv., i en uke av gangen osv., på 70-tallet.

Da var jeg og søstra mi, hos Gran-familien, i Stavern.

Som det nok var noe med.

Vi var hos søstra til han i Sandefjord, som startet Grans bryggeri.

(Og dem må vel ha vært kommunister, de Grans-folka, hvis man ser på Grans butikkene, som jeg husker fra Drammen blant annet, for faren min og Haldis, de hadde vannsengbutikk, i samme gata som Grans der.

Og jeg husker også Grans-butikken fra Elverum forresten, hvor vi pleide å gå forbi, når vi gikk 1-2 mils marsjer, med tung pakning, osv., i infanteriet, under førstegangstjenesten.

Jeg pleide å høre på Metallica osv., på walkman.

Så sånn var det.

For jeg var også med faren min på ferie, til Jugoslavia, sommeren 1980, før jernteppe falt, så jeg husker hvordan de 'ekte' kommunistbutikkene, i Jugoslavia, så ut, og det var vel ikke så helt ulikt de Grans-butikkene, vil jeg si.

Selv om de nok kanskje hadde bedre utvalg i kommunistbutikkene i Jugoslavia, i 1980.

Det vil jeg nok si.

Og bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, de kjøpte også mye Grans-brus.

Grans Champagnebrus, det var en stor slager hos dem, husker jeg, til søndagsmiddagene da.

Og faren min, han har vel i alle år, vært en veldig stor fan av grans øl, ihvertfall av det jeg kan huske.

Dem pleide å ha et par kasser Grans-øl, stående, i garasjen til Haldis.

For faren min likte ikke at ølet var for kalt, det skulle stå i boden eller garasjen da.

Og de Grans-kassene, de ble nok bytta ut ganske ofte.

Og det gikk også mye i sånne 0.7 liter øl, Aass fatøl osv., fra 'vanlige' matbutikker.

Så hvordan faren min og Haldis fikk råd til å kjøpe så mange eiendommer i Drammen, når faren min drakk så mye, det vet jeg ikke.

Men man kan vel ikke forstå alt.

Så sånn var det.)

Og så dukka mora mi opp, etter en uke i London, eller noe, med gaver da, som varierte fra en sor-bits tyggegummipakke til leker da.

Så sånn var det.

En gang, etter at jeg flytta til faren min, så fikk jeg også leker fra London, så denne aleine-ferieringa, til mora mi, den må nok ha fortsatt på 80-tallet også.

Så sånn var det.

Så det må nok ha vært noe med mora mi.

Nick Ewans, han påståtte amerikanske private etterforskeren.

Han sendte meg også en e-post med en artikkel fra Aftenposten, på 80-tallet, da morfaren min, husker jeg, Johannes, hadde etterlyst mora mi, for hun forsvant, etter at søstra mi også hadde flytta til Berger, og mora mi bodde aleine i Larvik.

Søstra mi hadde rømt til en dame, som var ukjent for meg, og klagd på mora mi, og så måtte hu flytte til Bergeråsen hu og.

Men nå ser jeg korrekturene, av et Illuminati-nettverk i familien min.

Bestemor Ingeborg, mora mi, og søstra mi.

At bestemor Ingeborg, som var i Tyskland, under oppveksten sin, etter at faren hennes tok med familien til Tyrol, på 30-tallet, i et eller to år.

Bestemor Ingeborg, hun må nok ha blitt smitta av Illuminati der.

Og så har hun videreført dette til mora mi, som nok må ha videreført dette til søstra mi da.

Noe sånt.

Selv om jeg ikke er helt sikker på om mora mi og bestemora mi og søstra mi, var i det samme greiene.

Hm.

Men Ingeborg og søstra mi, er nok i det samme Illuminati-greiene.

Og det er noe med tanta mi, Ellen og, at hun nok er med på det og.

Noe sånt.

Og at mora mi kanskje kontrollerte faren min nesten da.

Jeg husker en gang, på 70-tallet, da jeg og søstra mi, hadde vært hos faren vår, på ferie.

Om sommeren vel.

Og da, når vi skulle til faren vår, eller hjem igjen.

Da, så spurte mora mi, faren min, (kanskje fem år etter at dem ble skilt).

Om faren min kunne bli der en natt.

Og da lå faren min over hos mora mi, i huset i Jegersborggate, kanskje fem år etter at dem ble skilt.

Og da var vel egentlig mora mi sammen med Arne-Thormod Thomassen.

Men han dreiv med bygging og sånn, så han bodde i mange måneder, og nesten år, i Oslo, i 1978 da.

Så sånn var det.

Så her var det mye rart, som man må prøve å skjønne mer av vel.

Vi får se.

Kanskje han mannen til Ellen, Reto Savoldelli, fra Sveits, som hadde flere damer, tror jeg, nede i en landsby der, hvor jeg og søstra mi, (og kusina vår, Rahel), var på besøk, uten å få middag, en dag, da vi var på besøk hos tanta vår i Sveits da.

Her ligger det nok noen ugler begravet, eller hva det heter.

Så sånn er det.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Sommeren 1978, da var jeg og søstra mi og mora vår og stefaren vår, Arne Thormod, vi dro på ferie, til København.

Men, da må Arne Thormod, ha flytta til Oslo, for å jobbe, høsten 1978 da.

Og jeg mener det var sommeren, den gangen, da faren min lå over hos mora mi, i Jegersborggate.

Og jeg bodde bare i Jegersborggate, fra 1978 til 1979, for vi bodde på Østre Halsen, før det.

Så sånn var det.

Og da jeg dro til mora mi på ferie, etter 1979, da tok jeg nesten alltid toget.

Så sånn var det.

Men broren min, Axel, han ble jo født, i november 1978.

Jeg har jo skrevet, på blogger før, at jeg lurer på om han var en 'bytting'.

Ei venninne av mora mi, husker jeg, kommenterte også det, i Jegersborggate, at mora mi ikke så gravid ut, på bildene fra København.

Men men.

Det var ganske ofte, at mora mi hadde venninner der, det var ihvertfall ikke helt sjeldent.

Og jeg pleide å sitte å høre på, at dem prata, i stua.

En gang, så krafsa det i veggene, og da sa mora mi, at dem som bodde der før oss, hadde mista et marsvin.

Men jeg sa at det var rotter, for det var det dem vanligvis sa, når det ikke var gjester der.

Og mora mi pleide alltid å være useriøs og tulle med noe da.

Så jeg passa på henne, og forklarte at nå jugde hu, og sa strengt da, 'nei, det er rotter'.

Og hva gjorde mora mi da?

Da begynte hu å le da, for det syntes hu var morsomt og komiskt da.

Så hu var litt sånn sofistikert og underfundig, hu mora mi, så det var ikke så lett å skjønne seg på henne.

Men da lo hu bare da.

Så sånn var det.

Men Axel må da ha blitt unnfanget, November minus ni måneder.

Hm.

I februar 1978 da.

Men hvis faren min var der, i august(?), eller noe, å lå over, hos mora mi, når Arne Thormod var i Oslo.

Da burde jo mora mi ha vært mars, april, mai, juni, juli, august.

Kanskje fem måneder på vei med Axel da.

Hvis det her var i august da, som jeg kanskje ville tippe at det var vel.

Noe sånt.

Det kunne kanskje ha vært på våren og.

Hvem vet.

Men da kanskje faren min veit det, om Axel er 'bytting' da.

Hvis det her skjedde i august, så burde vel faren min ha merka, om mora mi var gravid da.

Hvis det her skjedde så tidlig, som i februar 1978, så var kanskje faren min faren til Axel og.

Men det kan det ikke ha vært, for vi flytta til Jegersborgate, i mai 1978, mener jeg.

For jeg gikk hele første klasse, skoleåret 1977/78, på Østre Halsen, for vi flytta ikke til Jegersborggate, før på slutten av det skoleåret.

Så det var så få uker igjen, så jeg gikk ferdig første klasse, på Østre Halsen skole, og tok bussen dit da, fra Larvik, fra kanskje månedsskiftet april/mai, 1978.

Noe sånt.

Så mora mi må ha vært noen måneder gravid med Axel, den gangen faren min lå over, i 1978, vil jeg tippe.

For jeg hadde nok huska det, hvis broren min var født allerede da.

Det kunne vel ikke ha vært i 1979, etter at broren min ble født?

Arne Thormod, han bodde jo en del i Oslo da og, i 1979, før jeg flytta til faren min.

Vanskelig å si, men hadde mora mi latt faren min ligge over, hvis Axel hadde vært født da?

Nei, det hadde jeg vel huska.

Jeg tror ikke Axel var født da, da den her episoden skjedde.

Så det er mye rart.

Men det er mulig at faren min kan svare bedre på det her, om mora mi virkelig var gravid med Axel, om Axel kan ha vært noe slags 'bytting', eller noe.

Noe rart var det vel kanskje.

Hvorfor skulle Arne-Thormod være så lenge i Oslo.

Det skjedde mye den korte tida jeg bodde i Jegersborggate.

Arne Thormod bygde også hytter, oppe i Rauland.

Det må ha vært vinteren 1978/79.

For da bodde vi også i Jegersborggate, husker jeg.

Og da kjørte mora mi opp dit, med leiebil tror jeg.

Og katta vår, Pusi, var med.

Så bodde vi på Rauland Høyfjellshotell, eller noe sånt, kanskje.

Og vi skulka skolen, mener jeg å huske.

Jeg hadde sånn kinokort, fra Munken Kino, i Larvik, så jeg gikk glipp av en film, husker jeg.

Så det var et stykke ut i 2. klasse, det her.

Og vi leide langrenn-ski, oppe i Rauland, og gikk skitur, husker jeg.

Og katta var populær, blant de som jobba på hotellet der.

Det var en veldig fin og rolig katt da.

Dem hadde noe kaffefløte, som var gått ut på dato, og da fikk katta vår kaffefløte av stuepiken, eller noe.

Så Rauland, der var det hyggelig folk, husker jeg.

Det stedet hadde kanskje ikke så fint navn, men det var hyggelige folk der, husker jeg.

Vi var også hos noen folk der, før vi fikk rom på hotell.

Og da hadde en gubbe noe sånn labyrint-plastspill, som jeg skulle prøve å løse da.

Han hadde spilt fotball, for Odd, tror jeg.

Eller om det var Fredrikstad?

Det var ihvertfall en kopp, eller noe, for et lag, som hadde vunnet mye, i gamle dager, men som jeg visste at ikke var så høyt oppe da, for jeg dreiv og tippa, og fulgte med på norsk og engelsk fotball.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, kollegaene til Arne-Thormod, som dreiv og bygde hytter.

Jeg tror Arne Thormod var sjefen, eller noe.

Men de yngre folka, de lo da, når mora vår dukka opp der, uten at Arne Thormod visste det, med leiebil da.

Så mora vår, hu var ikke normal, kan man si.

Og litt mannfolk-gæern, må man vel si da.

Så om hu kan ha hatt noe problemer fra oppveksten, eller noe, hvem vet.

Så sånn er det.

Og katta vår, den gikk inn i spisesalen, og begynte å plage en mann, som satt der.

Som ble litt brydd vel.

Dem hadde vel ikke sett det, så ofte, at en katt bodde på hotell kanskje.

Det er mulig.

Så det var litt rart.

Det var ikke sånn at vi hadde noe bur til katta akkurat, det var det nok ingen som hadde på den her tida.

Men katta følte seg nok litt for hjemme, på det hotellet der, etter at katta fikk kaffefløte av stuepiken osv.

Så sånn var nok det.

Men det var en av de sjeldne gangene, som jeg kan huske, at ting var noenlunde harmoniske, når vi bodde hos mora vår, og det var på det hotellet oppe i Rauland der da, som mora vår plutselig dro oss med til, midt i skoleuka.

Men, hun lot oss ikke bli igjen aleine i Larvik, som nok faren vår ville ha gjort.

Så vi klagde ikke vi, vi syntes vel det her var minst like morsomt som å gå på skole.

Selv om jeg ikke fikk brukt et av klippene, på det Munken-kino kortet, som jeg hadde kjøpt, på skolen, noen uker før.

Så sånn var det.

PS 2.

Dette her må vel ha vært i oktober 1978, det da.

Før Axel ble født.

Siden det var snø på Rauland, mener jeg å huske.

For vi bodde i Jegersborggate, (som vi flytta til i mai 1978), og Axel var ikke født, (han ble født i november 1978).

Så dette må ha vært bare noen uker, før Axel ble født.

Og jeg mener at mora vår gikk på ski, der oppe, på Rauland.

Og jeg tror ikke hu var gravid da.

Så jeg tror denne teorien, om at Axel er 'bytting', nok står ganske sterkt.

Det vil jeg si.

Så sånn er det.

Så her er det noe rimelig rart Illuminati/kommunist-greier ja, vil jeg tippe.

Så sånn er det.

PS 3.

For vi ikke lov å si, på skolen eller ellers, at mora vår skulle ha unge.

Og, jeg sa det likevel.

Til hu svømmelærerinna, var det vel, på skolen da.

Så sånn var det.

Som vi hadde i vikar i en norsk-time, eller noe, vel.

Det bare glapp ut av meg.

Men jeg fortalte det til mora mi da, og måtte si navnet på lærerinna.

Og da ble hu helt hysterisk, omtrent, først da, eller ihvertfall anspent osv.

Og da måtte jeg si til hu lærerinna, at det var feil, mora mi skulle ikke ha unge(!), måtte jeg si.

Og hva skjedde to dager etter det omtrent?

Joda, mora mi skulle ha unge likevel.

Arne Thormod dukka opp fra Oslo, og kjørte mora mi, tror jeg han må ha gjort.

Ikke til Larvik sykehus, som var 300 meter opp i gata.

Neida, til Tønsberg Sykehus(!)

Så var jeg og søstra mi, hos bestemor og bestefar i Nevlunghavn.

Og jeg satt på, da bestefar Johannes, henta mora vår og Axel, på sykehuset i Tønsberg.

Så sånn var det.

Men da, måtte ikke jeg bruke opp alle myntene.

For vi hadde nesten ingen penger.

For vi var alene hjemme, den dagen Axel ble født.

For Arne Thormod, kom tilbake fra Oslo, uten forvarsel.

Og jeg lå i senga til mora mi, for mora mi ville at jeg skulle ligge der noen ganger, husker jeg.

Arne Thormod var jo i Oslo.

Så lå jeg i senga der, i første etasje, i Jegersborggate.

Og da dukka Arne Thormod opp, grytidlig en morgen, i november 1978.

Så spurte han om jeg skjønte hva som skjedde.

Ja, han hadde kjørt mora mi på sykehuset.

Så var jeg og søstra mi, aleine hjemme, som vi var forberedt på, etter skolen den dagen.

Så gikk vi i kiosken, og kjøpte godteri, for nesten alle myntene.

For mora mi hadde gitt meg noen mynter.

Men, jeg måtte ikke bruke alle pengene.

For, hun skulle ha Nybrott, når dem kom tilbake.

For da, så hadde noen skrevet en fødselsannonse, i Nybrott, for Axel.

Men, jeg skjønner ikke hvem det kan ha vært.

Jeg gikk å kjøpte den avisa, for mora mi var hysterisk, og måtte ha den avisa.

Og da, så hadde noen satt inn fødselsannonse for Axel da.

At mora mi og Arne Thormod fikk en sønn da, og alt stod bra til med mor og barn osv.

Så sånn var det.

Så den avisa gikk jeg og kjøpte, dagen etter vel, da vi var tilbake i Jegersborggate.

Johannes kjørte vel meg og Pia og Axel og mora vår da, tilbake til Jegersborggate.

To dager etter, var det nok.

For jeg fikk kjeft dagen etter.

Da hadde Ingeborg, misforstått, når skolen min slutta.

(Pia hadde ikke begynt på skolen enda).

Så jeg fikk kjeft.

Dem stod og venta, i Mazdaen da, ved televerket, i Larvik, hvor jeg hadde bedt dem om å vente.

Men da sa dem, at dem hadde venta i to timer.

Men det var jo bare tull.

Bestemor Ingeborg, sa at jeg hadde sagt feil klokkeslett.

Men jeg pleide ikke å rote med sånt.

Og jeg huska da, at jeg hadde sagt riktig.

Så Ingeborg rota.

Men jeg orka ikke å krangle, for jeg tenkte dem var stressa, for det her, med at Axel ble født osv.

Så kjørte vi kanskje på sykehuset og henta mora vår og Axel da, seinere samme dag.

I Tønsberg.

Noe sånt.

Og da måtte jeg kjøpe Nybrott da, på kvelden, i Larvik.

I kiosken ved buss-stasjonen, eller noe.

For jeg viste at det lå noen mynter, i en skuff, i stua da.

Så vi hadde penger til Nybrott.

For mora vår, hu var hysterisk, siden vi hadde kjøpt godteri for de penga.

Men jeg visste hvor det var noen fler mynter, i stua, som jeg ikke hadde rappa, men visste hvor var.

Så gikk jeg å kjøpte Nybrott da.

Så sånn var det.

Men hvem satt inn annonse i Nybrott?

Arne Thormod han så jeg bare om morgenen, 10. november, som vel Axel ble født.

Og så kom besteforeldrene våres vel og henta oss, om kvelden.

Så jeg lurer på det her.

Det var så mye rart rundt fødselen til Axel, vil jeg si, så han kan nok meget vel ha vært noe slags 'bytting', vil jeg si.

Så sånn er det.

Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

Noen tror kanskje, at jeg er en nerd, som alltid bare satt hjemme, siden jeg fikk VIC-20, og andre datamaskiner, på 80-tallet, da jeg bodde hos faren min, på Bergeråsen.

Men, da jeg bodde i Larvik, på 70-tallet, da var jeg en gutt som alltid farta rundt, må man vel si.

Jeg hadde en stefar, Arne Thormod Thomassen, som alltid dro på travbanen.

Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og noen ganger Bjerke.

Så allerede fra jeg gikk siste året på barnehagen, var det vel, så var jeg med på travbanen, på søndagene.

Og stefaren min, han kjente masse andre folk fra Larvik, som hang sammen på travbanene da, og gikk i dress og sånn der da.

Som forretningsmenn omtrent.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, en av kameratene til stefaren min, som også var fra Larvik, han hadde en sønn som het Morten.

Og han lærte meg å pante flasker da, på travbanene, da jeg var sånn syv år da, eller noe.

Og seinere, mens jeg fortsatt var på den alderen, så flytta vi til Larvik sentrum, til Jegersborggate.

Så jeg pleide å sykle rundt i Larvik sentrum og pante tomflasker på fritida.

Jeg og en som het Frode Kølner, og også søstra mi, Pia, var vel med noen ganger.

Så sånn var det.

For mora og stefaren vår, dem var ganske strenge og noen ganger litt slemme vel, så det var ikke så artig å være hjemme.

Neida, så vi var nesten aldri hjemme om dagene.

Enten var jeg hos Frode og dem, eller spilte fotball og leika med ungene i sentrum der da, ellers så sykla jeg rundt å panta flasker og sånn da, rundt omkring i hele Larvik sentrum.

Og sånn var det også på 80-tallet litt, da jeg var på besøk, fra Berger da.

Men på Berger, så var det bare en butikk, så der var det litt kjedelig.

Så på Berger, så satt jeg mye hjemme og programmerte spill på data og så på TV osv.

For på Berger, der bodde jeg aleine, så det var ikke noen sånne strenge foreldre der, som jagde meg ut.

Men jeg var ofte hos mora mi i helgene, og da var jeg ikke mye hjemme.

Da var jeg mest ute i byen osv., og dreiv med alt mulig forskjellig da.

Så vi dreiv å leika i gata og sånn, i Larvik sentrum, så det er vel ikke sånn, at jeg alltid har bodd på bygda.

Nei, så vi var nesten som noen byunger vi da, vil jeg si, jeg og søstra mi, og kameratene mine osv.

Vi leika overalt i hele Larvik sentrum.

Og gikk og samla klistremerker i butikkene og sånn, det var en ganske vanlig hobby der.

Og når vi hadde panta masse flasker, så var det ganske mange banker, som man kunne tulle med, i Larvik.

Så da veksla vi til 5-øre ruller osv.

Og så gikk vi å handla for de, godteri da.

Så det er nok ikke sånn, at jeg bare har bodd på landsbygda, selv om jeg har bodd mest på Berger da, som er nesten som landsbygda.

Men, jeg var ikke så gamle karen, da jeg bodde i Larvik.

Så det var ingen der som lærte meg om noe 'mafian', eller lignende der.

Så det var vel det som var poenget, mitt, da jeg skreiv om det her på bloggen, for noen dager siden da, at jeg var fra landsbygda da.

Jeg har også bodd i byen, i Larvik sentrum, og jeg har ikke alltid sittet hjemme hele dagen, men har også vært sånn, at jeg har vært ute og leika og drivi med alt mulig forskjellig hele dagene.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og etter at broren min, Axel, ble født, høsten 1978.

Da brukte mora mi meg, som en slags slave.

Jeg måtte gå handlerunder, i alle butikkene i Larvik, hver dag.

Og kjøpe mat og ting til Axel da.

Så sånn var det.

Men, jeg likte å spille kronespill.

Og jeg syntes at jeg kunne ta meg lov til å spille en krone på kronespill, når jeg var flink og gikk sånn handlerunde.

(Blant annet så skyldte mora mi og stefaren min, (som da hadde flytta til Oslo), dem skyldte meg noen penger, så jeg tok ikke sånt så høytidelig).

Men da mistenkte nok mora mi det.

Så en gang, så sendte hu med søstra mi, for å følge med på hvordan jeg gjorde handlerunden da.

Og da spilte jeg på kronespillet på Thorfinns der da, i Larvik, (som nå er Rimi vel).

Og da tror jeg søstra mi sladra til mora mi, kom jeg på nå.

Enda jeg vant tre kroner, eller noe, og la de pengene sammen med pengene som mora mi fikk tilbake.

Så her var nok søstra mi med, for å passe på at jeg var en lydig slave da.

Så søstra mi, hun var det noe (illuminati-) greier med, allerede i 1978, det året hun fylte syv år, vil jeg si.

Da hun begynte i første klasse, i 1979, så tok hun en gang med en gutt hjem, som bare måtte stå i hagen vår, som hun kontrollerte da, virka det som, en gutt med lyst hår vel.

Så det virka veldig rart.

Så her var det noe illuminati-greier vil jeg si, med krig mot lyshåra folk, mistenker jeg.

Og søstra mi var nok med på det, allerede som lita jente, i Larvik, virker det som.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg kom på.

Flashback til 1978. (In Norwegian)

Det her tror jeg må ha vært på slutten av 1978, eller på begynnelsen av 1979.

Da jeg bodde i Jegersborggate, i Larvik, sammen med søstra mi og mora mi og stefaren min Arne Thormod.

Dette var nok før broren min Axel ble født.

Så det her var nok på høsten 1978.

Og da ringte det plutselig på døra.

Det var bare meg og søstra mi, Pia, som var hjemme.

Vi pleide å se på TV.

Vi så på alt mulig, om kvelden, hvis vi var aleine hjemme.

Den høsten var det også valg, mener jeg å huske.

Eller det var kanskje i 1979 det.

Og da holdt jeg med Høyre, husker jeg.

De var bra synes jeg, for blå var favorittfaren min da.

Så det fortalte jeg til søstra mi.

Men jeg holdt også med 'R', tror jeg det var, for det stod for Regjeringen.

Og regjeringen, ja, det trodde vi var bra.

Så vi holdt med 'H' og 'R'.

Så sånn var det.

Og Begin og Sadat.

Det var statsministre fra Israel og Egypt.

Men vi kalte dem for Begin og Salat.

Sånne dumme ting.

Så ringte det på døra da.

Så var det Larvik-politiet.

Vi bodde midt i Larvik, i Jegersborggate.

Politistasjonen var rett ned en sidegate til Jegersborggate.

Det var kanskje 200 meter dit, eller noe.

Noe sånt.

Man måtte gå forbi Frelsesarmeen, på veien.

(Larvik er full av forskjellige rare kirker og menighetssamfunn og bedehus osv., må man si.

Så sånn er det).

Men men.

Mer da.

Vi hadde en stor hage, så eiendommen vår grensa til Frelsesarmeen.

Og det var noen karer, som så ganske alvorlige ut, som jeg noen ganger kunne se holde på, på Frelsesarmeen der da.

(Eller om det var huset ved siden av).

Så jeg pleide å tulle, og si at de begravde folk under taket, eller noe der.

Og tulla med søstra mi, og Petter og Christian og sånn, fra Berger, som var med dit, en gang på beynnelsen av 80-tallet, da jeg bodde hos faren min.

Så sånn var det.

Men men.

Mer da.

Jo, politiet lurte på noe med en boble, som var vår, som stod utafor døra vår, i Jegersborggate da, parkert ved fortauet.

Jeg forklarte at det var vår bil da.

Så måtte politiet forklare at de hadde sett bilen der så ofte, eller noe.

Jeg skjønte ikke helt hva det var, som gjorde at dem lurte på bilen.

Men den bobla var gammel og skrøpelig, tror jeg nok, for dem hadde dårlig råd, på den tida her.

Så det var stadig nye bobler og mini-morriser osv.

Som var vanlige biler på 70-tallet.

Så akkurat hva det var, som Larvik-politiet lurte på, med bobla til Arne-Thormod og mora vår, det veit jeg ikke.

Men dem nesten unnskyldte seg da, at de hadde sett den bilen stå uten å bli flytta på, var det kanskje, en god stund da.

Så det var kanskje noe gæernt med bilen, det er mulig.

Så forklarte jeg det her til søstra mi da, at det var polti som lurte på bilen.

Jeg kunne ikke helt skjønne at vi hadde gjort noe galt men.

Men men, man kan ikke skjønne alt.

Så forklarte jeg det, til mora mi og Arne Thormod da, at polti hadde vært der og spurt om bilen.

Så det er mye rart.

Man burde være forsiktig med å parkere langs Jegersborggate, kan det virke som, ellers så kan man få polti på døra.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og Frode (som gikk i parallell-klassen min) og dem, hadde også boble.

Dem bodde i Trygves gate, som var kanskje 200-300 meter, oppafor huset vårt, den andre veien enn der politistasjonen var da.

Like ved sykehuset bodde dem.

Så vi bodde nesten midt mellom sykehuset og den gamle politistasjonen, kan man si da.

Men litt nærmere politistasjonen enn sykehuset.

Så sånn var det.

Larvik var omtrent som en sånn by, som det er bilde av i skolebøkene, på barneskolen.

Det er en sånn helt standard by, som har sykehus og politistasjon og brannstasjon sikkert og, uten at jeg husker hvor dem holdt til.

Og en kino og et bibliotek, og et vinmonopol (var det ihvertfall), osv, osv.

Så sånn var det.

Så skulle vi til Gurvika da.

Jeg og Frode, og faren til Frode da.

Og faren min, på Berger, han pleide jo noen ganger å ha Mercedeser.

(Som han en gang kræsja i fjellveggen, husker jeg).

Og stefaren vår, Arne-Thormod, han hadde jo en gang, på 70-tallet, Rover.

Og mora mi fikk en gang en rød sportsbil, med kalesje, av Arne-Thormod, husker jeg, rundt 1975 kanskje(?)

Som hun ikke hadde så lenge.

Så jeg begynte å klage da, og sa 'boble' da og skar kanskje en grimase, eller noe.

For vi hadde noen ganger boble vi og.

Og mini-morriser, men vi syntes ikke de var så gjeve biler da, de gangene som mora vår hadde sånne biler.

Siden hun noen ganger kjørte Rover osv., litt avhengig av hva Arne-Thormod dreiv med osv.

Så sånn var det.

Så jeg klagde litt på bobla til Frode og dem da.

Da vi skulle til Gurvika, i Nevlunghavn, for å hilse på søstra til faren til Frode, som var, hva heter det, sånn hjerneskada da.

Så sånn var det.

Men da forklarte Frode, at den bobla til faren til Frode, 'det er jubilumsmodell altså'.

Så da var det egentlig bra bil, alikevel da, forstod jeg.

Så da måtte jeg være enig i det da, at da var det veldig bra bil alikevel da, siden det var jubileumsmodell-boble da, og hadde noe ekstra skilt eller noe sånt, og noe sånn da.

Så sånn var det.

Kiel-tur med min far Arne Mogan Olsen og min onkel Runar Mogan Olsen i 1979. (In Norwegian).

Jeg tror det her må ha vært i 1979, like etter at jeg flytta til faren min.

Jeg fikk flashback til det nå, for jeg så noe om at byen Stoltenberg, i Tyskland, ikke lå så langt unna Kiel, var det vel.

Ja, Kiel var visst hovedstadet i Schleswig-Holstein:

http://no.wikipedia.org/wiki/Kiel

Dette var mens Runar fortsatt bodde på Kolbotn.

Og det var egentlig litt urettferdig at ikke Ove, sønnen til Runar, skulle være med.

Han sa vel hadet, men det skulle han altså ikke.

Så kjørte vi da, til Kiel, med bilen til faren min tror jeg.

Enda vi bare var en dag i Tyskland.

Jeg fikk lov å stå og se på at dem spilte roulette, enda det var 18 års grense, jeg var 9-10 år da.

Så sånn var det.

Det er mulig at cupieren, eller hva det heter, ikke så meg.

Det er mulig.

Det sa han ihvertfall dagen etter, da faren min prata med han.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, først dro vi til et ganske stort, (og rent husker jeg), supermarked, i Kiel.

Ei dame som jobba som butikkdetektiv, eller noe, der, plagde faren min.

For han var litt som i ørska, eller noe, og bare stod der og så på hyllene.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Så kjørte vi ut på landsbygda der, rundt Kiel.

For vi skulle på en kro og spise middag.

Men da vi kom på kroa, så lå kroverten med hue på bordet.

Så om han var enten drita full, som jeg vel trodde da.

(Jeg skjønte ikke helt situasjonen).

Han hadde mange folk rundt seg, som var nesten som gråtekoner, kan man si.

Noe sånt.

Bare at de var fortvila kanskje, men ikke gråt.

Kanskje han hadde tatt selvmord, med noe gift, eller noe?

Enten det, ellers så var han drita full.

Faren min og onkelen min bare snudde og gikk fort ut.

Jeg spurte hvorfor, og de sa, ser du ikke det, og sånn.

Så noe var det som foregikk.

Men men.

Så kjørte vi til en annen kro og spiste da.

Snitzel da, mener jeg å huske.

Jeg husker ikke om denne Kiel-turen var før eller etter at vi var i Jugoslavia, sommeren 1980.

Men jeg skreiv først at jeg trodde det var i 1979, så da får jeg håpe at det var riktig da.

Det er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Flashback til slutten av 70-tallet i Larvik. (In Norwegian)

Nå husker jeg på den tida, da broren min Axel Thomassen ble født, i Larvik, på slutten av 70-tallet.

Faren hans, Arne Thormod Thomassen, han var ikke så mye hjemme, på den tida.

Han bodde vel, eller hadde kanskje flytta, til Oslo, en god stund.

Så jeg måtte gå mye ærender, i Larvik sentrum, og handle for mora mi da, i mange butikker.

Axel ble født høsten 1978.

Og Arne Thormod bodde vel hos oss de første månedene vel.

Så da jeg måtte handle, var kanskje i 1979 da.

Men, da jeg vokste opp i Larvik på 70-tallet.

Så bodde vi i over et år, tror jeg, på ei hytte i Brundlandnes, i 1974 og 75, ihvertfall.

Og den hytta var langt inne i skogen, må man nesten si.

Med en gårdsvei, som gikk innover i skogen, og mange hytter langs den gårdsveien da.

Store hytter ofte vel, som kunne brukes som hus da.

Så sånn var det.

Så de sjeldne gangene som mora vår dro oss med til Larvik og sånn, så var vi helt gærne etter godteri og sånn, jeg og søstra mi.

Ihvertfall jeg.

Og kronespill.

Kronespill var det artigste jeg visste, omtrent, på 70-tallet.

Så når jeg ble sendt for å handle av mora mi da, i Larvik i 1978 og 79.

Så pleide jeg å spille en krone kanskje, på kronespill.

Og jeg ble sendt for å handle omtrent hver dag.

For mora mi måtte være hjemme og passe på broren min, som skreik fælt, husker jeg.

Så kom jeg hjem fra skolen en dag.

Så hadde vi plutselig fått ei kommunal hjemmehjelp, i kjøkkenet.

Som ingen hadde sagt fra om til meg.

Og hu var ganske fæl.

Så det ble utrivelig å være hjemme.

Hu hjemmehjelpa la alle myntene i en skål på kjøkkenet.

Som hun hadde til overs, fra å handle for mora mi.

For jeg mista den jobben jeg da, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

Jeg hadde ikke noe imot å ha ansvar.

Vi tok oppvasken fra vi var fire-fem år gamle, jeg og søstra mi.

Så vi ble nok utnytta litt, av mora vår.

Så sånn var det.

For det var ikke en jobb vi likte da.

Ellers måtte vi rydde rommet vårt og sånn da.

Og gå ærend og sånn.

Så sånn var det.

Men det ble litt for fristende å se på den skåla med mynter.

Jeg var også sur, fordi vi plutselig hadde ei kommunal hjemmehjelp i huset vårt.

Så jeg følte meg ikke hjemme lenger.

Så jeg var veldig misfornøyd da, med at vi hadde fått ei sur og streng hjemmehjelp, og at jeg hadde mista jobben min da, med å gå å handle, i masse forskjellige butikker i Larvik, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

Så sånn var det.

Så jeg rappa noen mynter da.

En krone et par ganger.

Og en gang en femmer.

Mora mi og Arne Thormod, de skyldte meg egentlig penger.

For når jeg var på ferie hos faren min, så pleide jeg alltid å få en del penger da, oftest mynter.

Og da pleide mora mi og Arne Thormod noen ganger å si at jeg måtte bruke de pengene til å kjøpe kaffe for dem.

For vi var en familie, sa Arne Thormod.

Så da syntes jeg at jeg kunne ta en krone nå og da, og bruke på kronespill da, når jeg var så misfornøyd og sinna egentlig, pga. hjemmehjelpen og at jeg mista den handlejobben, og at dem ikke hadde sagt fra om det her.

Så en dag så stod hjemmehjelpen i kjøkkenet og forklarte til mora mi, at hu hadde sett at det mangla en femmer i den myntskåla.

Jeg sa ikke noe vel.

Jeg bare gikk ut døra til Jegersborggate, midt i Larvik da.

Etter det så sa mora mi, at hun trodde hun måtte sende meg til faren min, for jeg var så umulig.

Og jeg likte meg ikke så bra, hos henne og Arne Thormod, for dem var så strenge, og mora mi lagde ikke ordentlig mat, og hun mobba meg og søstra mi da, plagde oss litt, hun var slem og hakka på oss, og sånn.

Som mormora vår, Ingeborg, også gjorde.

Så jeg begynte da å smelle med dørene og sånn.

Og en gang jeg hadde gjort det, så gikk jeg til hagen for å hente sykkelen min.

En Apache-sykkel.

Som jeg hadde fått av bestefar Johannes da.

Og da stod bestefar Johannes i hagen vår, og raka løv.

(Enda han hadde hage selv i Nevlunghavn).

Arne Thormod var da i Oslo.

Om han hadde flytta dit, eller hva han hadde, det veit jeg ikke.

Men Johannes snudde seg mot meg da, og spurte om ikke jeg kunne gjøre sånt arbeid.

Jeg hadde jo ikke lagt merke til at hagen trengtes å rakes for løv.

Jeg var ikke vant til å drive med hagearbeid.

Selv om jeg nok hadde raka løv før, i Mellomhagen.

Men situasjonen i huset vårt, var så anspent, så å rake løv, sånn som situasjonen var.

Når jeg hadde masse aggresjon inni meg, pga. det her med mora mi og hjemmehjelpen da.

Nei, det orka jeg ikke å tenke på engang.

Hvis han sagt fra på forhånd, og forklart ordentlig hva jeg skulle gjøre og sånn.

Og kanskje gitt meg noen lommepenger, for å ta det ansvaret.

Ja, da hadde det blitt noe annet selvfølgelig.

Men akkurat da, så var jeg bare deppa og forbanna pga. problemene med mora mi da.

Så da bare sa jeg nei.

(For jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle gjort den jobben, noen måtte ha forklart det).

Og bestefaren min var ganske sånn konform da, og smilte ikke, eller noe.

Han spurte meg om jeg kunne ta den jobben, på en sånn konform måtte da, så jeg syntes han spurte litt rart.

Så jeg bare sa nei, og tok sykkelen og sykla vekk fra huset da.

Siden jeg hadde fått nok av mora mi og den hjemmehjelpen da.

Så sånn var det.

Det her var vel siste gangen jeg så morfaren min, før jeg flytta til faren min, høsten 1979.

Og etter det, så så jeg vel bare Johannes en gang, tror jeg, da vi var på ferie hos dem, i Nevlunghavn, jeg og søstra mi, sommeren 1983, var det vel.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Flashback til 70-tallet. (In Norwegian)

Nå huska jeg tilbake, til da jeg gikk i første klasse, på barneskolen.

Og da kunne jeg allerede ganging, da det begynte å dukke opp gangestykker, i matteboka.

Men, jeg skjønte egentlig ikke hva ganging var.

Men, faren min, han hadde fått meg til lære noe ganging, da jeg var 5-6 år.

Og da sa han bare sånn, hva er seks ganger seks osv.

Og så han svaret 36.

Og da måtte jeg si det, når det kom noen venner av faren min, to karer vel, som dukka opp i leiligheten til faren min, i Hellinga, på Bergeråsen, i 1975, eller noe da.

Så jeg lurer på om det her var noe 'mafian'-test.

At faren min skulle vise 'mafian', at jeg var en smarting, og da kunne de bruke meg til sånne og sånne jobber da.

I 'the slaughterhouse' sikkert.

At de utnytter folk på mange måter.

De vet hvilke ferdigheter de har, og utnytter ferdighetene da, på alle forskjellige områder omtrent, og vel ikke bare i jobbsammenheng.

Men men.

Så det her var rimelig rart, at jeg måtte pugge gangestykker.

(Uten at jeg skjønte hva ganging var).

Jeg bodde jo hos mora mi Larvik, men det her må ha vært en sommerferie, eller noe, da jeg var på besøk hos faren min.

Så her var det noe raritet-greier som foregikk.

Men det skal ikke være enkelt.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Så hvis man er i 'the slaughterhouse', så betyr det at man er en slave da, vil jeg si.

Og, jeg har også lest, i avisene i Norge, at Norge er et 2/3 samfunn.

Hvor de har alt de trenger.

Men hvor 1/3 ikke har det bra da.

Men betyr det, at den siste tredelen er slaver?

Er det sånn, at myndighetene er med på dette 'slaughterhouse'-greiene, og aldri kommer til å gi rettighetene til de som er i 'the slaughterhouse'?

Når begynte den dritten her da?

Det stemmer ikke med noen demokratiske prinsipper i det hele tatt.

Folk er ment å ha like rettigheter.

Det her er bare piss!

Fy faen, de folka som driver å kødder sånn her burde passe seg litt, i tilfelle jeg får kontroll, og finner ut hva dem har drivi med.

Så sånn er det.

Var det noe med såpa som faren min helte i fontena på Bragernes Torg? OBS: Er Therese-saken oppklart? Se PS. (In Norwegian)

Jeg tenkte litt på det her, som jeg skrev om i den forrige e-posten.

Om at onkelen min ble så sur, på en purk i Drammen, som hadde bedt han om å fjerne snø fra skiltet.

Hvorfor ble han så sur?

Er onkelen min noe Illuminati-greier, og han purken, var han norsk, eller norrøn, da?

Onkelen min liker ikke Haldis, kanskje det er pga. sånne anti-norrøne Illuminati-tendenser.

Faren min var litt sur på Håkon, pga. noe har gjorde i forbindelse med en her episoden, og klagde litt på Håkon da.

Jeg lurer på om det kan ha vært noe sammenheng med det fontene-greiene.

Når jeg lå og tenkte litt her.

Den såpekokinga, den kan jo være skummel nok.

Jeg husker at farfaren min fortalte om en kar som gikk inn i butikk, så var det såpe laget av nazistene under krigen, av jøder da, som ble solgt der.

Så at farfaren min fortalte sånne ting, på samme tida som faren min ga meg masse klistremerker, for shampoo da.

Charlotte Kosmetikk, som han lagde i kjellern der.

De bestilte rensing av pipa, men var visst litt redd for feieren, faren min og farmora mi, Ågot.

Så sånn var det.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg.

Jeg tenkte på det jeg skreiv i den forrige e-posten.

Hvis man legger sammen to og to så blir det kanskje ikke et så fint svar i dette tilfeldet.

Hvorfor ville faren min helle såpe i fontena på Bragernes Torg, på 60-70 tallet?

Sersjant Johanssen fortalte foraktfullt om en type folk han ikke likte, i Norge, som kjørte Opel.

Det var nok de tradisjonelle norske det, tenker jeg.

Noe sånt.

Han var en lyshåra kar fra Vestlandet vel, som dro til Skottland, visstnok, etter å ha vært troppsbefal på Terningmoen, i bortimot et halvt år vel, i 1992/93.

Noe sånt.

Men men.

På jordet til Lersbryggen, så stod det en del knuste Cortinaer.

Men hvordan bilmerke hadde cortina, som faren min viste til meg og søstra mi, da vi var sånn 3-4 år vel.

Hm.

Cortina var visst Ford det.

Men men.

Men om han purken havna i noe 'mafian'-felle da, og så i såpekokeriet i kjelleren i huset til Ågot på Sand, og så i fontena i Drammen.

Kan det ha vært sånn det henger sammen?

Jeg har sett det uttrykket onkelen min får i øya, når han blir forbanna.

Så hvis han er noe mafian, så kan det nok ha skjedd litt av hvert.

Og den ovnen, som kan ta både oljefyring og trefyring, i kjellern der, den kan nok ha blitt brukt som noe slags krematorium.

Og det ble servert bakt potet, til meg, grillet på en grill, på begynnelsen av 90-tallet.

Og ingen ville se på at jeg spiste vel.

Det var vel tante Tone det, som serverte, og Inger var der, og søstra mi og.

Men jeg dro ned dit aleine, med bussen da, og toget, fra Oslo.

Håkon var så opptatt av om jeg kjørte bil eller buss.

Men men.

Så det spurte han alltid om.

Men men.

Kanskje ikke den gangen, da så vel alle at jeg tok bussen.

Hvis han var der da.

Jeg måtte ihvertfall sitte å spise aleine på terrassen der.

Og jeg tok siste bussen tilbake til Drammen, det var ikke så hyggelig der da.

Men men.

Så det er mye rart.

Jeg bare sier en mulig teori på finurlighetene, som jeg kom på nå.

Men jeg skjønner jo at det også kan være mange andre muligheten.

Så et varsko for det, at det er også er mange andre mulige scenarier ute og går her.

Så det behøver slett ikke å være riktig, det jeg har skrevet nå.

Det var bare et scenarie jeg kom på nå, så da tenkte jeg at jeg kunne skrive ned det på bloggen da, før jeg glemte dette.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Nå søkte jeg på det her, om det var noe purk som var forsvunnet i Drammen.

Og da dukket det opp om den Therese-saken, om hun som forsvant fra Fjell, på 80-tallet.

Søstra mi og Cecilie Hyde, de jobbet nok med å spionere på meg, (Søstra mi, Pia, flytta opp til meg, i Leirfaret, i 1988, og hun venninna hennes, Cecilie Hyde, hun var der så mye, månedene etter, at det var nesten som at hun bodde der hun og), fra enten faren min og/eller onkelen min, Håkon.

Cecilie fortalte flere ganger, sånn at jeg hørte det, at hun kjente hun Therese.

Og onkelen min bygde et sånt elektronikk-skjul, på eiendommen i Havnehagen, på 80-tallet.

Men kameraten min, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min egentlig ikke hadde noe greie på elektronikk.

(Og veggene i den hytta/skjulet, virka litt tjukke).

Kan onkelen min ha dratt med Cecilie, som kjente Therese, for å lokke med hu jenta inn i en bil, for eksempel?

Bare noe jeg kom på nå.

For jeg husker det, at Cecilie, fortalte meg, at Håkon, han er ikke noe grei han.

Det sa hun et par-tre ganger.

Men men.

Og Pia spionerte på meg, for faren min, overhørte jeg et par år etter, i huset til Ågot, på Sand.

Jeg satt i stua, da søstra mi halv-løp ut i gangen, og sa til faren min, at 'jeg orker ikke han der jeg'.

Noe sånt.

Så det var nok noe spionerings.

Og det var det nok når Pia og Cecilie Hyde flytta opp i leiligheten, hvor jeg bodde alene siden jeg var elleve, (jeg bodde aleine i Hellinga siden jeg var ni, og i Leirfaret fra jeg var 11, så flytta Pia og Cecilie opp dit, Pia fast, Cecilie sånn delvis, fra jeg var 18 og et halvt), også.

Så jeg sier ikke at det er sånn.

Men jeg bare tar det med, for var en tanke som slo meg, når jeg søkte om det var noe purk som har forsvunnet da.

Men da kom det bare opp om hun Therese Johanessen, eller hva det var.

Så det er tydelig en slags 'mafian'-link da, med hun Cecilie Hyde da.

Så lurer jeg på om hun kan være involvert i den forsvinningen da.

For, det er jo rart at det skal være både spionerings-link med Cecilie Hyde, fortelle om onkelen min ling, at han ikke var grei, og at hun kjente hun Therese da.

(Jeg skrev forresten mer om onkelen min, Håkons, spesielle 'pedo-aktige'-tendenser, på slutten av denne bloggposten:

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/02/kommentarer-om-2-verdenskrig-pa-bloggen.html).

Jentene i klassen min, tredje året på videregående, på Gjerde, de sa, (Lise mener jeg det var som sa det), at Cecilie hadde hatt tre aborter, og da var hun vel 18 eller 19.

Så her er det nok noe å lure på.

Så jeg sikker ikke at det er sånn som dette selvfølgelig.

Men jeg lurer litt da, på om det er noe link her noe sted.

Det får kanskje andre finne ut av.

Så sånn er det.

PS 2.

Onkelen min inviterte meg, snodig nok, en gang, på 80-tallet, for å kikke på elektronikk-skjulet sitt da.

Jeg var ikke så fortrolig med onkelen min, så jeg dro med Kjetil Holshagen da, som bodde i Havnehagen, og som gikk en klasse under meg, og seinere flytta til Sande.

Onkelen min, Håkon, var da svært opptatt av å demonstrere noe som het 'Osiloscop', eller noe.

Uten at jeg skjønner hva han brukte det til.

Men det er kanskje noen andre som skjønner.

Da vi gikk derfra, så spurte jeg Kjetil, og han sa at onkelen min ikke hadde noe peiling på elektronikk, og Kjetil var som en slags elektronikk-nerd, så han burde jo vite det.

Men kanskje han jugde da.

Onkelen min hadde også en slags snarvei, for fotgjengere, som gikk gjennom hagen hans.

Som han ikke hadde noe imot at folk brukte.

Det var de som ikke gadd å gå S-Svingen, dem kunne ta snarveien gjennom eiendommen til Håkon da, helt langs hekken til naboen, som var nærmere S-Svingen.

Bare noe jeg kom på.

Så sånn var det.

PS 3.

Den fontena på Bragernes Torg, den heter 'St. Halvards Brønn', oppkalt etter et historisk sted, i Lier.

St. Halvard, han prøvde å redde en jente fra noen kriminelle, eller noe, i vikingetiden, og ble drept selv, ute i Drammensfjorden eller Drammenselva, eller noe.

St. Halvard er også skyttshelgen for Oslo.

Så det var vel noe anti-nordiske Illuminati-greier som faren min gjorde da han helte ut såpe, (enten om den såpa var basert på en forsvunnet purk, eller ikke), i fontena på Bragernes Torg, 'St. Halvards Brønn', med motiv fra vikingetiden osv.

Så her begynner det vel å dukke fram konturene av en 'mafian'/Illumainati-agenda, igjen (for de som er faste lesere på bloggen, og har lest om krigsminnesmerket utenfor the Cunard Building, i Liverpool, osv), vil jeg si.

Så sånn er det.

PS 4.

Jeg mener jeg satt på fontena der, og prata med en i klassen, på Gjerde, som het Skistad, som satt der med dama si en gang.

Noe sånt.

Han har også vært på bloggen.

Bare noe jeg kom på nå.

Magne Winnem og Ole Skistad gikk dårlig overens.

Skal jeg gjette.

Var Skistad typisk norsk, og Winnem Illuminati?

Ikke vet jeg, men det var en front, eller krig, eller kanskje bare krangling, mellom dem.

Noe sånt.

Skistad beskrev også søstra mi og Cecilie Hyde, og resten av 'Depeche-gjengen', i Drammen, som skulle på the Cure-konsert, (Disintegration-tour), da jeg var med, som 'berme'.

Og det kringkasta han i klassen på Gjerde, en av dagene etter da, at 'på fredag så så jeg deg på torget der, sammen en gjeng sånn berme'.

Noe sånt var det Skistad sa.

Men men.

Bare noe jeg kom på nå, når jeg så bilde av fontena.

Så sånn er det.

Tutta og Mathilde. (In Norwegian)

Nå fikk jeg flashback til 70-tallet her.

Rundt 1977 kanskje, da vi bodde i Mellomhagen på Østre Halsen i Larvik.

Og da husker jeg at mora mi pleide å kalle søstra mi for Tutta og Mathilde hele tida.

Og det likte ikke søstra mi.

Men om det var at mora mi prøvde å fortelle meg noe(?)

For Tutta og Mathilde var jo begge slemme, husker jeg, for det var noen slemme søstre fra noe eventyr, eller noe.

Så er nok ikke sikkert at søstra mi er så uskyldig, som for eksempel bestemor Ingeborg tror.

Som ikke tror at Pia vet hva en 'gigolo' er, enda hun er 37 år vel.

Men men.

Så det er tydelig at disse værsting-tendensene til søstra mi starta tidlig.

Hun var vel ikke mer enn 5-6 år da, når mora mi dreiv å kalte henne for Tutta og Mathilde, og lo, og søstra mi blei litt småsur.

Så her kan det være noe muffens og tegn på at søstra mi har noen Tutta og Mathilde-tendenser, eller hvordan man skal forklare det da, ifølge muttern.

Det er mulig.

Noe rart var det vel ihvertfall siden mora vår holdt på sånn.

Det får man regne med.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og hvis vi skal ta mora mi som utgangspunkt, så var heller ikke mormoren min, bestemor Ingeborg, så snill.

For i første klasse, på Østre Halsen skole, så måtte vi ha håndarbeid.

Og da skulle vi lage en heks.

Og den sa mora mi, at den skulle jeg gi i julegave til bestemor Ingeborg da.

Så da gjorde jeg det.

Men jeg sladra ikke da, jeg lata som ingenting, at jeg ikke skjønte at det kanskje ikke var så fin gave.

Jeg tror ikke jeg skyldte på mora mi, jeg bare lot som at jeg ikke skjønte noe.

Så sånn var det.

Det må vel antagelig ha vært julen 1977, det her tror jeg.

Og da tror jeg vi var i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, hvis jeg husker riktig.

Så sånn var det.

Farfaren min trodde ikke på hydrogenbomba. (In Norwegian)

Jeg flytta fra mora mi i Larvik til faren min på Berger i 1979.

Og i begynnelsen, så var det veldig kult.

Jeg bodde hos faren min og var hos farmora mi og farfaren min, etter skolen, og spiste middag og leste aviser og donald og sånn.

Men en dag, så skjedde det noe rart.

På slutten av 70-tallet, da var det ikke noen som hadde hørt om Loose Change og sånn.

Nei, ingen ville finne på å tvile på det som ble sagt på dagsrevyen på TV, for eksempel.

Jeg sier TV, for ingen sa NRK på den tiden, for det var bare en norsk TV-kanal.

Hvis vi sa noe annet enn TV, så sa vi 'på Norge', imotsetning til 'Sverige 1' og 'Sverige 2'.

Men men.

Men farfaren min, han sa plutselig en dag, til faren min, mens jeg hørte det, at han ikke trodde på hydrogenbomba.

Han hadde vel leksikon der, eller om det var synonymordboka.

Og prata til faren min, mens jeg hørte på da, på en måte som at han prøvde å komme på bølgelengde med faren min, men skjønte at vi mest sannsynlig kom til å tro at han var rimelig rar, siden han ikke trodde på TV, hydrogenbomba og amerikanerne.

Det var som å banne i kjerka det, på den tida der, og vel så det.

Så til og meg jeg, som var 9-10 år syntes det her var veldig merkelig.

Og farfaren min gikk for å være smart, og han visste om mye forskjellig.

Han løste mye kryssord, og leste 'Det Beste', og så på program på TV og hadde leksikon og sånn.

Leksikon i 18-20 bind fra Aschehoug, eller noe vel.

Noe sånt.

Som nok må ha kostet en halv formue på 60-tallet, eller noe, vil jeg gjette.

Så det huset til besteforeldrene mine gikk for å være et ganske sivilisert hjem vel.

Han sa at han skjønte atombomba, som drepte både menneskene og raste ned husa.

Men han skjønte ikke hydrogenbomba, som drepte menneskene, men som lot husa stå igjen.

Det var noe dem prata om etter krigen og på 70-tallet da antagelig, hydrogenbomba.

Farfaren min sa at han var skeptisk til den bomba.

Men han hadde ikke noe annet enn sin egen logikk å støtte seg til.

På den tida så var det jo som sagt ikke internett og loose change osv.

Så han så egentlig ganske stakkarslig ut.

For faren min sa vel ikke noe.

Faren min sa ikke sånn, 'ja det høres fornuftig ut, eller noe'.

Neida, han tenkte vel kanskje mer enn at han prata.

Kanskje det var derfor at han farfaren min, Øivind Olsen, så så skuffa eller stakkarslig ut da.

Siden faren min ikke ga han noe rett.

Men men.

Etter det her, så fikk han Øivind flere hjerneslag da.

(Om det kan ha vært noe greier som var i for eksempel spriten hans, fra Vinmonopolet, 60%?).

Og faren min flytta ned til Haldis, våren 1980, var det vel, mens jeg fortsatt bare var ni år da.

For jeg har vel skrevet før, at faren min dro til USA, aleine, bare for å kjøre rundt der, et par ganger.

På begynnelsen av 80-tallet.

Og da var det ikke sånn at det kosta 5000 å dra til New York.

Nei, det kosta vel minst 15.000, tror jeg.

Og det var i 1981-kroner, hvis jeg husker riktig om den første reisen.

Så det vil vel kanskje være 30-40.000 idag da.

Noe sånt.

Og pga. andre ting, som jeg har skrevet om på bloggen før, (faren min hadde en amerikansk venn, i ungdommen, som han fikk peanøttsmør på brødskiva av familien til, på Berger, etter krigen da, når sånt var mangelvare).

Men men.

Så jeg mistenker litt at faren min kan jobbe for noe 'mafian' eller CIA, eller gudene vet hva.

Kan det ha vært pga. dette med hydrogenbomba, at farfaren min fikk flere hjerneslag, og ble mer og mer redusert, og at jeg måtte bo aleine, i en leilighet i Hellinga, på Bergeråsen fra jeg var ni år?

Hvem vet.

Det er vel lov å lure ihvertfall.

Det får man håpe på.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Det kan ha vært onkel Håkon og, som var noe 'mafian'.

For faren min trygla en gang Håkon om å lære meg elektronikk osv.

For faren min skjønte at jeg kunne litt om det, for jeg hadde kobla en fjernkontroll, til TV-en, til en transformator, som hørte til et togsett da, siden batteriet til fjernkontrollen hadde slutta å virke da.

Så sånn var det.

Men men.

Men det kan ha vært etter det her, at faren min begynte å drikke.

Han drikker hver dag, siden 1980 ca.

Kanskje 3-4 hele øl, 0.7 liter, er det vel.

Men men.

Mer da.

Jo, Haldis hadde noe veldig bra sovepiller, i veska, som jeg mistenker nå kan ha vært noe selvmordspiller(?)

At hun var noe spion hun og(?)

Men hun gikk dårlig overens med Håkon da, så det kan ha vært to forskjellige grupperinger.

Men men.

For jeg var irritert fordi jeg bodde aleine.

Og jeg gikk gjennom veska til Haldis en gang, og da fant jeg noen piller jeg trodde var sovepiller.

Og jeg hadde veldig søvnvansker, på den her tida.

Jeg forsov meg flere ganger i uka på skolen, og kunne ligge i timesvis uten å få sove da.

Men jeg rappa en sånn sovepille, eller hva det var, av Haldis, men jeg gikk gjennom leiligheten dems, en dag jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

For noen dager orka jeg ikke å gå på skolen, det var en vane jeg hadde fra barneskolen, at jeg bare ble hjemme sånn en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag.

Så sånn var det.

Jeg hadde ikke problemer med å henge med på skolen uansett, for jeg var ganske skoleflink da, og fulgte med i timen, når jeg først var på skolen.

Så sånn var det.

Og da sov jeg som en stein, i 12 timer, eller noe vel.

Jeg hørte ikke klokka, eller noe.

Så da kom jeg mange timer for seint på skolen.

Men så godt har jeg aldri sovet før, tror jeg.

Så da var jeg skikkelig uthvilt.

Men det kan jo ha vært noe sovepiller og da, selv om de sovepillene jeg har prøvd seinere, har vært mye svakere, de få gangene jeg har prøvd sånne.

Men men.

Så det kan være Håkon som kødder med faren min og da, det er mulig.

Hm.

Men Haldis sin rolle, det er vanskelig å si.

Men men.

Håkon bygde også et sånt elektronikk-skjul, med osciloskop osv, på 80-tallet.

Men en kamerat av meg, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min ikke hadde så snøring.

Men men.

Og en gang, så hadde dem et slags mafian-møte, hos onkelen min.

Christell lurte meg med til Fremad, i Selvik.

Der fikk jeg vite at jeg måtte få hjem kusina mi, Lene, som var døv, og ikke kunne snakke da, hjem fra Fremad.

Og da var gardinene dratt for, hjemme hos Håkon, da jeg fikk tak i en taxi, og kjørte hun Lene hjem, etter at diskoteket var ferdig da.

Og der satt Håkon, og faren min og en kar jeg ikke hadde sett før.

Og faren min var skikkelig nervøs da.

Og dette var en fredag kveld.

Men det var masse adrenalin i stua der da.

Så jeg tror dem må ha hatt noe slags set-up, eller noe.

Og at Christell nok var med på det.

Med at de skulle sjekke om jeg begynte å tulle med kusina mi som var døv, eller noe.

Noe sånt.

Det var helt merkelig opplegg.

Så onkelen min, Håkon Mogan Olsen, han er nok noe 'mafian', eller lignende, vil jeg tippe.

Så sånn er det.

Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)

Nå fikk jeg flashback til 80-tallet og også 70-tallet.

Og da tenkte jeg på familien min på Sand og i Larvik da.

Og farmora mi, Ågot, hun var veldig kristen og from og sånn.

Så hun var veldig sånn at hun ikke var så streng og hard og sånn.

Så hun var nok litt redd for menn, tror jeg.

Sånn som da farfaren min, Øivind, døde, så klagde hun, og sa at han hadde vært slem mot henne da.

Men jeg var jo borte hos farmora mi hver dag, og spiste middag da.

Og vi gikk greit sammen.

Jeg var jo bare ni år da jeg flytta dit, og jeg var jo vant til å passe på søstra mi, i Larvik, og sånn.

Så jeg var nok ganske sindig og ansvarsfull for alderen.

Og også ganske rolig vel.

Så farmora var ikke redd for meg da.

Så vi var nesten som et team omtrent.

Hun var vel ikke redd for faren min heller, men han var mer sånn uansvarlig og sånn da, noen ganger, når det gjaldt mennesker da.

Han tenkte mest i penger og sånn vel.

Men men.

Så det var nesten mer som at jeg var faren til faren min omtrent, enn at faren min var faren min.

Noe sånt.

Faren min var heller ikke så streng, som f.eks. stefaren min Arne Thormod i Larvik.

Faren min var mer rund og medgjørlig vel.

Så hvis jeg og faren min krangla, så vant oftest jeg, for jeg var ganske sterk, mens faren min var vel litt mer som farmora mi, så han ga seg når vi krangla, enda jeg bare var 9-10 år osv.

Så sånn var det.

Bare noe flashback jeg fikk nå.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Mer fra Nevlunghavn. (In Norwegian).

Photos
from Costa del Nevlunghavn

Photo
17 of 18|Back
to Group|See
All Photos

• 
  Previous
  
  

  
  

• 
  Next
  
  

  
  

Drag
the corners of the transparent box below to crop this photo into your
profile picture.

Click on people's faces in the photo to tag them. Carola will be asked to approve all tags before others can see them.

Added
by Carola
Edwardsen

to the group "Costa
del Nevlunghavn"

Share

Tag
This PhotoReport This Photo

Added
April 26, 2007
- Comment

 Erik
Ribsskog
at
4:00pm May 16

I
det gule huset der, så var matbutikk før, hvis jeg ikke
husker helt feil.

Jeg var hos besteforeldra mine en sommer, på
70-tallet, tror jeg det her må ha vært.

Og da var
ikke søstra mi med, mener jeg å huske.

Men da
klarte jeg å dra med bestefattern ned bakken der da, og til den
butikken, for da var det lørdag, og da skulle jeg ha
lørdagsgodt.

Men det var egentlig en ganske kjedelig
butikk.

Den var morsommere den som var nede ved havna
der.

Men bestefattern likte best den butikken der, så da
ble det til at vi gikk dit.

Det var egentlig en rar
lørdag.

Det var ingen i huset som prata, og
bestefattern var liksom i sine egne tanker, men han hørte på
meg, når jeg forklarte det her, med at det var lørdag,
og da skulle jeg ha godteri osv.

Selv om det var ikke som en
vanlig lørdag, fordi det var en litt trykket stemning, i
huset, husker jeg.

Og det var ikke sånn, som hos muttern
eller fattern eller farmora mi, at TV-en stod på alltid, så
det var litt uvant der.

 Erik
Ribsskog
at
4:01pm May 16

Sorry
hvis jeg skriver mange kommentarer forresten, får litt
flashback her, jeg skal se om jeg klarer å skjerpe meg.

Report

Randi
Rudskjaer
at
10:39pm January 16

jeg
har også handla i butikken der med farfar.. maste meg til en
liten dukke :) men det var slutten av 80-tallet...

 Erik
Ribsskog
at
11:12pm January 16

Ok,

det
var på 70-tallet det her.

Da var det snø og is om
vinteren.

Så jeg og søstra mi fikk kjeft av
mormora vår, bestemor Ingeborg, fordi vi ikke sklei ned den
bakken der på skoa, istedet for å gå ned, for de
lokale ungene i Nevlunghavn dem sklei ned bakken da, sa
bestemor.

Jeg og søstra mi var på besøk
fra Larvik, med bussen, sånn i 1977 eller 78 eller noe vel.

Og
i Larvik så var dem nok flinkere til å fjerne is fra
sånne bakker, så vi fiksa ikke det gitt.

Jeg vet
ikke hva det heter når man skal skli på beina ned en sånn
bakke?

Det heter kanskje bare skli på beina.

Det
er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik
Ribsskog

Flashback til 2003 ca. (In Norwegian).

Jeg husker en gang jeg var innom søstra mi i Tromsøgata før jeg flytta til Sunderland i 2004.

Da skulle søstra mi absolutt ha meg til å sprenge noen kinaputter, sammen med sønnen hennes Daniell.

Fordi jeg var så glad i fyrverkeri da jeg var barn eller ungdom da.

Men det var jo 20 år siden da.

Så jeg husket omtrent ikke hvordan jeg pleide å gjøre det da jeg sprengte kinaputter.

Jeg fikk bare noen kinaputter jeg måtte sprenge.

Hva var det med søstra mi, hun fortalte ikke hvor hun hadde fått de kinaputtene fra.

Og hvorfor måtte jeg gjøre det her.

Hun var jo samboende med Negib, i tilfelle hun ikke klarte å sprenge kinaputter selv.

Så det her husker jeg var merkelig oppførsel fra søstra mi.

En gang sommeren 2004, før jeg dro til Sunderland, så skulle hun ha meg til å fiske krabber, i Nevlunghavn, sammen med sønnen hennes Daniell.

Hvorfor skulle hun ha meg til å fiske krabber da?

Hun skulle til og med ha meg til å fiske krabber to steder, først ved havna i Nevlunghavn og senere borte på en strand bortover mot Helgeroa.

Uten at jeg husker hva den stranda heter, for bestemor Ingeborg er ikke så flink til å forklare på en normal måte, uten å virke litt skrullete kanskje.

Eller hvordan man skal forklare det.

Men men.

Så søstra mi oppfører seg i beste fall merkelig.

Jeg husker i 2005, da jeg bodde på gården til eksdama til onkelen min Martin, i Kvelde.

Da husker jeg hun eksdama til onkelen min, Grethe, hun sa til Martin, mens jeg overhørte det, at hun ikke tålte søstra mi.

Så det er mulig at søstra mi, etterhvert har blitt mer og mer noe mafiagreier.

Men at jeg har vært blind for det, siden det er snakk om lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik på 70-tallet osv.

Så har jeg hatt litt dårlig samvittighet, ovenfor søstra mi, siden 70-tallet, siden jeg flytta til Berger, i 1979, og lot søstra mi fortsatt bo sammen med mora mi, i Larvik og Solbergelva, fram til ca. 1982.

Så det har jeg hatt litt dårlig samvittighet for, for det var ikke bare bare å bo sammen med mora vår.

Hun var veldig slitsom og intensiv og hysterisk.

Hun sa til søstra mi, sånne ting som at, 'I det huset der, så bor tante Ellen (som egentlig bodde i Sveits og ikke i Larvik), og da måtte vi være forsiktig, for hun maner dere'.

(Sa søstra mi, i 1980 eller 1981, eller noe, at mora vår hadde sagt da, en gang jeg var på helgebesøk i Larvik).

Så det var noe sånne sinnsyke greier.

Men det er mulig at moren min var spesiellt slitsom ovenfor meg, for søstra mi sa at det ble roligere å bo der, i Larvik, etter at jeg flytta.

Enda jeg så vel på meg selv som ganske rolig, i forhold til de andre som bodde der.

Og jeg husker da de bodde på Stenseth Terrasse, da var det i hvertfall alt annet enn rolig, hos dem, med mye skriking og spetakkel, og katta var skikkelig stressa husker jeg, så jeg syntes ikke det var noe sted for dyr å bo, husker jeg.

Så sånn var det.

Så at jeg har hatt litt dårlig samvittighet ovenfor søstra mi, og vært litt blind for hvordan hun egentlig har vært.

Da tenker jeg på at da jeg hørte at hun Grethe ikke tålte søstra mi, da skjønte jeg ikke hvorfor hun ikke gjorde det.

Men da er det mulig at jeg har vært litt blind for hvordan søstra mi egentlig har vært, siden jeg har hatt litt dårlig samvittighet siden jeg flytter fra Larvik og moren vår, noe år før søstra mi.

Men da var jeg ganske nedslitt, i 1979, så det hadde nok tæra ganske mye på meg, å blitt boende i Larvik med mora mi og dem.

Og søstra mi, var også sånn i Larvik faktisk, i 1978 og 1979, at hun begynte å angripe meg hun og.

Og sa ting som at 'du er stygg'.

Og sånne ting.

Ting som jeg ikke brydde meg så mye om, annet enn at jeg var vant til å ha søstra mi som venn, nesten som kamerat, at hun ble med og leika og sånn.

Så da såra det litt, å høre sånne ting fra søstra si, at hun ikke likte meg mer.

Da jeg var sånn åtte-ni år og sånn.

Og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

For da vi flytta til Jegersborggate, et års tid før det her.

Da var det sånn at søstra mi var med meg og sykla overalt i Larvik.

For det var midt i sentrum da, så mora vår var litt bekymra for søstra mi, for det her var vel omtrent da jeg fyllte åtte år, og søstra mi var et og et halvt år yngre da.

Så da måtte søstra mi sykle sammen med meg i Larvik, de første ukene og sånn da.

På grunn av trafikken og sånn da.

Så da ble hun kjent med kameratene mine, Frode og sånn.

Hun pleide å være med opp til Frode og dem, og faren til Frode kallte søstra mi for Pipa og ikke Pia.

Han sa sånn, der er Pipa jo, når hu var med dit da.

Og søstra mi var med å leke cowboy og indianer og politi og røver og alt sånn, som vi leika, inne i kjellern i noen blokker osv., like ved sykehuset i Larvik.

Og vi spillte fotball og sånn da.

Og i Larvik så hadde dem fylliker, og da trodde dem at jeg og søstra mi var to gutter, da sa dem 'guttær' til vårs, at dem trodde vi var to kamerater, eller noe.

For det må ha vært om vinteren, og folk var gammeldags kledd på den her tida, på 70-tallet osv., så det var kanskje ikke så lett å se om Pia var gutt eller jente.

Men men.

Og søstra mi ble venninne etterhvert med Sølvi, som gikk i klassen min, og som hadde en bror som het Jarle, som var litt villstyrlig, som fløy i gatene og slo på bilene som kjørte forbi huset dems osv.

For der pleide vi å leike i gata, noen ganger, utafor der Jarle og Sølvi og dem bodde.

Så da var det litt rart å flytte fra søstra mi, og la henne bo med mora mi, og Axel og stefaren vår i Larvik da.

Selv om stefaren vår også bodde i Oslo en del da vel.

Og jeg fikk noen gule ski av han, langrennski, som var veldig tråe å gå på, da jeg flytta til faren min.

Så de skia, som var smørefrie, mistenkte jeg at det noe galt med, at de rillene under skia, som skulle gi feste, var støpt på feil, eller noe, for de skia var skikkelig tråe å gå med.

Så om han Arne Thormod var noe mafia, det tror jeg nok.

Og mora vi var kanskje noe illuminati, eller noe.

Så søstra mi ble vel programmert av noen av dem antagelig.

Det er nok mulig.

Men men, det er mye rart.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Søstra mi skulle egentlig begynt i første klasse på Torstrand skole, det året jeg begynte i andre klasse på samme skolen.

(Jeg gikk første klasse på Østre Halsen skole, men vi flytta til Larvik på slutten av det skoleåret, så jeg tok bussen til Østre Halsen, fra Larvik, i en måned eller to, på slutten av første klasse).

Og stod ofte og venta lenge etter skolen på at mora mi og Arne Thormod skulle hente meg da.

Men men.

Men søstra mi, hu måtte vente et år til, før hu begynte i første klasse.

Så hu gikk vel bare hjemme hos mora mi tror jeg, det året som jeg gikk i andre klasse.

Jeg tror ikke Pia gikk i noe barnehage da.

Så kanskje de programerte søstra mi med noe mafia-greier det året da, når hu ikke gikk på skole eller barnehage f.eks.

Det er mulig.

Hva vet jeg.

Noe sånt.

Bare noe jeg kom på nå.

PS 2.

Og de siste ukene jeg gikk på Østre Halsen i skoleåret 77/78 da.

Det var rimelig stress.

For noen ganger så satt dem meg på bussen til Tjølling, tror jeg det var, og da måtte jeg gå av på et sted.

En grønn og gul buss, tror jeg.

Og andre ganger så satt jeg på bussen til Østre Halsen.

Og da måtte jeg gå av ved skolen der da.

Og jeg skjønte jo ikke helt hvordan det var med at man skulle dra i snora osv.

Når man skulle av bussen.

Og at det skiltet lyste rødt og sånn.

For de første månedene, så hadde jeg jo gått til skolen.

Og det var ingen andre på skolen som tok bussen dit fra Larvik, for det var egne skoler i Larvik.

Men men.

Så det var litt stressende.

Og noen ganger så sa mora mi at jeg måtte ta drosje.

Hvis vi kom for seint til bussen da.

Som gikk fra busstasjonen i Larvik sentrum da.

Så det var stressende greier husker jeg.

Og etter skolen så måtte jeg vente i en time kanskje noen ganger, på at dem skulle dukke opp med bilen og hente meg da.

For det var ikke meninga at jeg skulle ta bussen tilbake til Larvik, av en eller annen grunn.

Så det var litt merkelig opplegg.

Men jeg pleide å få noen penger, når jeg var på besøk hos faren min og farmora mi osv, på Berger.

Og da hadde sikkert vært der i påsken.

For da hadde jeg en del mynter.

Så da gikk jeg i butikkene på Østre Halsen.

Det var vel en kiosk der da tror jeg, eller en dyrebutikk, eller noe, og samvirkelaget og en eller to butikker til da.

Så da ble det ikke så kjedelig å vente da.

Som kunne være lenge å vente noen ganger etter skolen.

Så det var litt sånn halvveis opplegg det, med at vi flytta til Jegersborggate i begynnelsen av mai, tror jeg det var.

For vi gikk i 17. mai toget til Larvik, fra Østre Halsen, og da gikk vi forbi huset vårt i Jegersborggate.

Og da bytta mora mi flagget jeg gikk med.

For jeg hadde et sånt flagg man kunne bruke til å blåse i, og da kom det en sånn trompetaktig lyd ut av flagget da.

Tro det eller ei.

Selv om det kanskje høres litt rart ut.

Men sånn var det.

Og da bytta mora mi flagget mitt, til et vanlig flagg da, da 17-mai toget gikk forbi huset vårt i Jegersborggate da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

PS 3.

Og bussen den kom til Østre Halsen omtrent akkurat da det ringte inn da.

Så jeg måtte stresse fra bussen og til skolen og inn i klasserommet da.

For frøken, som egentlig var hyggelig, hun begynte da å kjefte på meg, husker jeg, hvis jeg kom et eller to minutter for seint, pga. bussen.

Så da ble det enda mer stress med bussen.

Så det husker jeg enda.

Enda det er over 30 år siden, at det var mye stress med bussen det året.

Så sånn var det.

Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

Så de var ikke bitt av den her 'hippie-basillen', som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

Og det rare er at politiet også kødder med meg.

Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

Noe sånt kan det virke for meg.

Så sånn er det.

Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

På 70-tallet, så var vinterne, på Østlandet, så kalde.

Da bodde jeg forresten i Larvik, og Brunlandnes, sammen med mutter, stefaren min, og søstra mi, osv.

Og da pleide muttern å ha noen folkvognbobler, og mini-morriser.

Ettersom de gikk i stykker osv.

Flest bobler vel.

Som hun fikk av Arne Thormod da.

Så pleide vi å kjøre om søndagene, ut til Nevlunghavn, til bestmor Ingeborg, og bestefar Johannes, som bodde i en villa nesten overfor bedehuset i Nevlunghavn.

Et hus lengre opp i bakken der.

Hva nå den veien heter igjen.

Men men.

Og da, når vi bodde på hytta i Brunlandnes.

Jeg fyllte fem år, da vi bodde er, og da jeg fyllte seks år, så bodde vi nok i Mellomhagen, på Østre Halsen, vil jeg nok si ganske sikkert ja.

Så dette her, var nok i 1974 eller 75, eller noe.

Stefaren vår, hadde også en Jaguar, på den tida her.

Eller litt seinere.

Og en gang muttern kjørte den.

En vinter det og, ved de blokkene mellom Nevlunghavn, og Helgeroa.

Så mista hun kontrollen på bilen.

Bilen gikk 360 grader rundt, horisontalt.

Så bilen holdt seg på veien.

Den snurra, så den tok plass i begge kjøreretningene.

Men ingen bil kom motsatt vei, heldigvis.

Det er ikke så mange folk som kjører ut til Nevlunghavn, om kveldene, om vinteren.

Så det var litt merkelig, husker jeg.

Stefaren vår, Arne Thormod.

Han kjørte av veien en gang, husker jeg, når jeg og søstra mi satt på.

I en varebil han hadde leid vel.

Han sovna vel ved rattet, som han gjorde noen ganger.

Men men.

Og en gang, så klarte han å kjøre mot rødt, i Oslo husker jeg, enda det var et stort kryss, med masse røde lys.

Men men.

8-10 røde lys, omtrent, og alikevel klarte han å ikke se dem.

Så da begynte jeg å nevne det, husker jeg.

Det var i hvertfall fire røde lys da.

Det her var sikkert i 1976 eller 77, eller noe.

Noe sånt.

Men da muttern kjørte til hytta i Brunlandnes, fra Nevlunghavn.

Og andre veien.

For vi hadde ikke dusj eller bad, på hytta i Brunlandnes.

Så uansett om bobla til muttern var snødd ned, så måtte vi kjøre ut til Nevlunghavn, en gang i uka, eller hver fjortende dag, for å vaske vårs og sånn.

Så sånn var det.

Og da så muttern noen sånne underjordiske greier, i skogen.

Det var selvfølgelig bare tull.

Men hun sa at det var noe underjordiske da.

Kanskje det var alver.

Det er sånn frostrøyk, som er i skogen, i Brunlandnes der, om vinteren.

jeg vet ikke om det er kaldt nok, til at dem ser det ennå.

Men vi så ofte rådyr osv., på de veiene.

Men men.

Men hva var det muttern kallte den frostrøyken da.

Samme det.

Muttern var så nervøs på den tida der.

Og jeg og søstra mi, spesiellt jeg, som var et og halvt år eldre.

Vi var jo vant til å gå i butikkene, på Østre Halsen.

For vi bodde i Storgata, i sentrum, på Østre Halsen.

Og det var ikke så mye trafikk der, selv om det jo gikk buss der osv.

Men, jeg fikk lov, å gå i butikken, og kjøpe karameller osv., fra jeg var fire år, var det vel.

Eller kanskje tre og et halvt.

Noe sånt.

Men men.

Så jeg kjeda meg ganske mye, på den øde hytta i Brunlandnes.

Det var opp en skogsvei da, på 500 meter, eller noe.

Og der var det ikke noen butikker, og bare noen hyttenaboer, men nesten ingen på min alder.

Så sånn var det.

Og vår hytte lå innerst på den veien.

Så vi var nærmest skogen da.

Så sånn var det.

Så tok muttern vårs med, til Torfinns, i Larvik.

Det torget hvor svaneapoteket er osv.

Ved siden av en kafeteria.

Det er vel Rimi nå, eller noe.

I Jegersborggate, i samme bygg som postkontoret.

Så ble jeg litt vill da.

Jeg var vel fire år fortsatt, tror jeg.

Fire og et halvt kanskje.

Så jeg løp inn og ut av butikken litt.

For jeg synes det var stas, å være i butikken, for jeg likte butikker, og kjøpe godteri og sånn.

Og de hadde noe kronespill, og sånn automat som barn kunne kjøre på osv.

Så det var nesten som tivoli, for oss, som bodde ute i skogen.

Noe sånt.

Men da ble muttern så sur.

Bare fordi jeg hadde hatt det litt artig, og løpt ut og inn av butikken der.

Uten å gå i veien for noen folk, eller noe, vel.

Jeg bare hadde det gøy.

Men da fikk muttern, han stefaren min, Arne Thormod, til å gi meg juling på rompa da.

Og da måtte jeg bli inne på rommet mitt, hele dagen.

Så etter det, så var jeg ikke så munter alltid, husker jeg.

Det var ganske redselsfullt, når man var sånn fire år, og sånn.

Så etter det, så var jeg ganske sur på både mutter og stefattern, i mange år.

Jeg stolte vel aldri på dem igjen, vil jeg si.

Noe sånt.

Men men.

Men hun så noen underjordiske, når vi kjørte i en av boblene hennes, eller mini-morrisene, eller hva det var.

Og det sa hun flere ganger, når vi kjørte ut til Nevlunghavn, om vinteren.

At det var alver eller feer, som danset, visstnok.

Eller noe sånt.

Og da ba Arne Thormod henne å slutte å tulle tror jeg.

Så det var litt merkelig, når muttern begynte å prate om de her underjordiske, som danset osv.

Når det var sånn frostrøyk, eller dis, eller hva det heter.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Rover var det forresten, som stefaren vår, Arne Thormod hadde, på 70-tallet.

Men det var en ganske stilig Rover da.

Men Jaguar var det nok ikke, dessverre.

Det var bare jeg som huska feil.

Så sånn var det.

PS 2.

Her er mer om huldre osv:

Men huldrefolket kunne også være greie med menneskene. På gården Songstad skal det en gang ha vært gitt bonden en flott huldreku en tidlig morgen han skulle i fjøset. Denne kuen var en ”stor, fin blåsidut kyr med blanke knappar på horni og eit framifra dyr til å mjølka.”

http://www.bygdanytt.no/lokalhistoriar/article584894.ece

Ei huldreku på ein stein

Ei kone frå Veka fekk ein gong sjå noko rart. Ho gjekk uppe i marki eit godt stykkje ovanum heimatunet. Det var sumar og solaglad. Best kona gjekk der å spøta og leitte etter nokre kalvar som hadde tumla seg vekk, vart ho var ei ku som stod uppå ein overhendig stor stein. Steinen var flat ovantil, so der sagta kunde vera plass for ei ku. Men han var so støyte bratt, og det var ein umogeleg ting for eit kretur og vinna seg upp på han, allvist då ikkje for noko ku. Dette visste kona. Og ho vart meir enn forundra over det synet.
Men kona kom snart til vismun um kva slag ku det måtte vera. Sjølvsagt var det ei huldraku. Kona var nokso langt burte og vilde gjerne koma noko nærare denne rare kua. Ho tok seg fram mellom buskar og bar og kalte på kua: Koss, koss, hu kyra!
Kona totte kua svinsa med halen og liksom svingde på seg. Men då ho skulde sjå betre etter var kua vekk. Ingen såg huldrakyr der meir.

http://stud.hsh.no/lu/Norsk/Vidsteen/SIN/Sul/58k14.htm

Ei blå huldreku

Huldrekyrne har jamt knapp på hornet. Han Jehans Kløbrakk og ein til såg ei blå huldreku bortmed Rauatjødno. Dei lét kua vera, og dagen etter fann dei eit lerstykke der.

http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/3-ETNE/2K3.htm

Huldrekua på Grystøl

Ein dag kom budeiene på Grystøl i Jondal heim til husbonden sin og fortalde at bjølekua hans hadde gått utfor berghammar og slått seg i hel.
Tidleg neste morgon fekk bydeien sjå ei ku som etter alt å dømma måtte vera ei huldreku. Ho kom rett mot sætra. Kua kom heilt bort til budeia, men ho visste ikkje kva ho skulle gjera med henne. Etter ei stund stakk det eit hovud fram av ein haug like ved og ei stemme ropte: "Kom no, Fløyma! Du veit, kristne ha"kje vet te å gøyma." Straks forsvann kua utan at nokon kune sjå kor ho blei av.

http://utgard.hsh.no/segner/Detalj.php?ID=1175