Gåten bestemor Ingeborg. (In Norwegian)

Hvorfor er bestemor Ingeborg, (som er fra Danmark), så glad i å bade, i sjøen ved Nevlunghavn, om vinteren?

Er bestemor Ingeborg egentlig en russisk spion?

Bestemor Ingeborg sa også at de russiske kameraene, som jeg fant på loftet, i huset til hun og bestefar Johannes.

Bestemor Ingeborg sa på telefon ifjor, at de russiske kameraene, tilhørte en fyrvokter, som bodde i huset i Nevlunghavn før dem.

(De flyttet vel inn rundt 1975, hvis jeg husker riktig).

Moren min flyttet, med meg og søstra mi, til Larvik, i 1973 vel.

Og så ble hun sammen med Arne Thormod Thomassen, fra Nord-Norge, som holdt til i Larvik.

De traff hverandre på utestedet Hansemann, i Larvik, tror jeg.

Noe sånt.

Og så flyttet bestemor Ingeborg og bestefar Johannes også ned til Larviksområdet, dvs. til Nevlunghavn da, i 1974 eller 1975.

Og Arne Thomassen pussa opp huset dems, like etter at dem hadde flytta inn.

Bare noe jeg kom på.

Men han fyrvokteren så jeg aldri noe til.

Men huset trengtes altså å pusses opp da.

Jeg husker Arne Thormod dreiv og bytta ut gulvet, i første etasje, sommeren 1974, kan det vel ha vært, og la sånn glava-isolasjon osv.

Sånne gule ruller.

Hvis det ikke var sommeren 1975.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Nå er det noen idioter som sender tegning igjen. Jeg tror de må ha blanda mormoren min med besteforeldrene mine på Sand, som har vært døde lenge nå.

Her er min avdøde mors andre danske fetter. (In Norwegian)

http://www.legetojsfabrikanterne.dk/Fuld%20medlemmer.htm

PS.

Jeg tror det er han her som har lyst hår, og kjører Rover, som jeg såvidt snakket med, i 2002, i bursdagen til bestemor Ingeborg.

Hans mor Unse var også der, det virket som om det var henne som var 'schafer'n', som de sier.

Min onkel Martin sa i 2005, at han ikke likte han her, for han var så stiv i nakken, og sånn, eller noe sånt.

Jeg spurte min mor, Karen Ribsskog, på begynnelsen av 90-tallet, i Tønsberg, i Borgheim på Nøtterøy, det var vel skoleåret 1989/90, om hvorfor hun ble sinnsyk, for hun skulle ommøblere leiligheten midt på natta.

(Det er en kirke der, like ved bussholdeplassen, der moren min bodde. Og en gang jeg gikk forbi den kirken, så var det begravelse der, for en som var så kjent, at det stod om det i avisa.

Da hørte jeg mye på the Cure, husker jeg, så musikken og stemningen passa, det var et av deres mer dystre album, fra begynnelsen av 80-tallet vel).

Og da sa hun at en fetter i Danmark tullet med henne som barn, så ble hun sinnsyk.

Tja, jeg vet ikke hva man skal tro om det.

Men det var altså to fettere i Danmark, såvidt jeg har forstått, Steffen og Thomas, de husker jeg at min mormor Ingeborg, viste meg bilder av, som barn, når jeg var på besøk i Nevlunghavn.

Ingeborg hadde bilde av disse danskene rammet inn, på sminkebordet sitt, på rommet sitt.

Hun hadde eget rom med himmelseng.

Mens Johannes hadde eget rom, med dobbeltseng, husker jeg at jeg så.

Også var det et kammers, på insiden av Ingeborgs rom, hvor jeg og søsteren min måtte sove som barn.

Nesten som et fengsel.

Så kunne vi, på St. Hansaften, se på barna på vår alder, som gikk med foreldrene sine ned til St. Hansfeiring, nede på Havna, på 70-tallet da, i 21-tiden om kvelden kanskje.

For vi måtte legge oss tidlig på St. Hansaften da.

Enda St. Hansaften før, husker jeg, da fikk vi være med bestefar Johannes, ut med båten, til en holme, eller noe, hvor folk feiret da, til langt på natt.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg lurer på om det var han hers begravelse:



http://no.wikipedia.org/wiki/Nøtterøy

Jeg gikk av bussen akkurat da gravfølget var ute på kirkegården.

Og han her var så kjent at viktige folk kom utenlands fra, leste jeg om i avisene på toget fra Oslo da.

Så det var litt merkelig å havne nesten midt oppi den her begravelsen.

For kirkegården lå like ved veien, som jeg måtte gå fra bussholdeplassen, og til der mora mi bodde.

Mora mi bodde først på en institusjon, på Nøtterøy.

Jeg lurer på om hun bodde der da, eller om det var etter at hun hadde fått egen leilighet.

Hun hadde nok egen leilighet da.

Jeg hadde ikke så mye kontakt, med mora mi, etter at flytta til faren min.

Eller egentlig etter at søstra mi også flytta til faren min, for før det så var jeg der ofte.

Men mora mi ble litt avhengig av meg nesten, etter at søstra mi også flytta fra henne, på samme tida som broren min også ble tatt fra henne, så jeg orka ikke å dra til henne så ofte, for jeg måtte liksom være sterk for henne da, på en måte.

Ellers så hadde kanskje mora mi brutt sammen da, hvis hun ikke hadde hatt noen sterke og ansvarlige folk rundt seg da, som jeg prøvde å være, for henne da, selv om jeg bare var 12 år, eller noe, da søstra mi flytta til Bergeråsen.

Så sånn var det.

Men noen av folka i det her gravfølget da, (som kunne være mektige mennesker), de så litt stygt på meg da, mener jeg å huske, når jeg spaserte forbi dem, på vei til der moren min bodde.

Men det var liksom ikke så mange andre steder jeg kunne gjøre av meg da.

Så sånn var det.

Så om noen av de folka har drevet med noe 'tullings' og noe 'forfølgings', hva vet jeg.

Det var vel i juleferien det her, tror jeg.

Og jeg var sammen med ei som het Laila, fra Skøyen, like ved Frognerparken, i Oslo.

Men hun slo opp, noen uker seinere vel.

Så om det kan ha vært noe 'mafia-ings', eller noe, som ble satt igang av noen fra dette gravfølget for eksempel.

Hva vet jeg.

Det var noe rart ihvertfall.

Det er ikke sikkert det var sånn det hang sammen, jeg bare prøver å brainstorme litt her.

Så sånn er det.

Dette er vel min mormor, Ingeborg Ribsskogs nevø. Etter hennes bror Anker Heegaard og hans kone Unse, som jeg har møtt, i Ingeborgs bursdag i 2002.

http://www.kommunikationsforum.dk/default.asp?articleid=4668

Flashback til slutten av 70-tallet i Larvik. (In Norwegian)

Nå husker jeg på den tida, da broren min Axel Thomassen ble født, i Larvik, på slutten av 70-tallet.

Faren hans, Arne Thormod Thomassen, han var ikke så mye hjemme, på den tida.

Han bodde vel, eller hadde kanskje flytta, til Oslo, en god stund.

Så jeg måtte gå mye ærender, i Larvik sentrum, og handle for mora mi da, i mange butikker.

Axel ble født høsten 1978.

Og Arne Thormod bodde vel hos oss de første månedene vel.

Så da jeg måtte handle, var kanskje i 1979 da.

Men, da jeg vokste opp i Larvik på 70-tallet.

Så bodde vi i over et år, tror jeg, på ei hytte i Brundlandnes, i 1974 og 75, ihvertfall.

Og den hytta var langt inne i skogen, må man nesten si.

Med en gårdsvei, som gikk innover i skogen, og mange hytter langs den gårdsveien da.

Store hytter ofte vel, som kunne brukes som hus da.

Så sånn var det.

Så de sjeldne gangene som mora vår dro oss med til Larvik og sånn, så var vi helt gærne etter godteri og sånn, jeg og søstra mi.

Ihvertfall jeg.

Og kronespill.

Kronespill var det artigste jeg visste, omtrent, på 70-tallet.

Så når jeg ble sendt for å handle av mora mi da, i Larvik i 1978 og 79.

Så pleide jeg å spille en krone kanskje, på kronespill.

Og jeg ble sendt for å handle omtrent hver dag.

For mora mi måtte være hjemme og passe på broren min, som skreik fælt, husker jeg.

Så kom jeg hjem fra skolen en dag.

Så hadde vi plutselig fått ei kommunal hjemmehjelp, i kjøkkenet.

Som ingen hadde sagt fra om til meg.

Og hu var ganske fæl.

Så det ble utrivelig å være hjemme.

Hu hjemmehjelpa la alle myntene i en skål på kjøkkenet.

Som hun hadde til overs, fra å handle for mora mi.

For jeg mista den jobben jeg da, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

Jeg hadde ikke noe imot å ha ansvar.

Vi tok oppvasken fra vi var fire-fem år gamle, jeg og søstra mi.

Så vi ble nok utnytta litt, av mora vår.

Så sånn var det.

For det var ikke en jobb vi likte da.

Ellers måtte vi rydde rommet vårt og sånn da.

Og gå ærend og sånn.

Så sånn var det.

Men det ble litt for fristende å se på den skåla med mynter.

Jeg var også sur, fordi vi plutselig hadde ei kommunal hjemmehjelp i huset vårt.

Så jeg følte meg ikke hjemme lenger.

Så jeg var veldig misfornøyd da, med at vi hadde fått ei sur og streng hjemmehjelp, og at jeg hadde mista jobben min da, med å gå å handle, i masse forskjellige butikker i Larvik, som jeg egentlig syntes var ganske artig.

Så sånn var det.

Så jeg rappa noen mynter da.

En krone et par ganger.

Og en gang en femmer.

Mora mi og Arne Thormod, de skyldte meg egentlig penger.

For når jeg var på ferie hos faren min, så pleide jeg alltid å få en del penger da, oftest mynter.

Og da pleide mora mi og Arne Thormod noen ganger å si at jeg måtte bruke de pengene til å kjøpe kaffe for dem.

For vi var en familie, sa Arne Thormod.

Så da syntes jeg at jeg kunne ta en krone nå og da, og bruke på kronespill da, når jeg var så misfornøyd og sinna egentlig, pga. hjemmehjelpen og at jeg mista den handlejobben, og at dem ikke hadde sagt fra om det her.

Så en dag så stod hjemmehjelpen i kjøkkenet og forklarte til mora mi, at hu hadde sett at det mangla en femmer i den myntskåla.

Jeg sa ikke noe vel.

Jeg bare gikk ut døra til Jegersborggate, midt i Larvik da.

Etter det så sa mora mi, at hun trodde hun måtte sende meg til faren min, for jeg var så umulig.

Og jeg likte meg ikke så bra, hos henne og Arne Thormod, for dem var så strenge, og mora mi lagde ikke ordentlig mat, og hun mobba meg og søstra mi da, plagde oss litt, hun var slem og hakka på oss, og sånn.

Som mormora vår, Ingeborg, også gjorde.

Så jeg begynte da å smelle med dørene og sånn.

Og en gang jeg hadde gjort det, så gikk jeg til hagen for å hente sykkelen min.

En Apache-sykkel.

Som jeg hadde fått av bestefar Johannes da.

Og da stod bestefar Johannes i hagen vår, og raka løv.

(Enda han hadde hage selv i Nevlunghavn).

Arne Thormod var da i Oslo.

Om han hadde flytta dit, eller hva han hadde, det veit jeg ikke.

Men Johannes snudde seg mot meg da, og spurte om ikke jeg kunne gjøre sånt arbeid.

Jeg hadde jo ikke lagt merke til at hagen trengtes å rakes for løv.

Jeg var ikke vant til å drive med hagearbeid.

Selv om jeg nok hadde raka løv før, i Mellomhagen.

Men situasjonen i huset vårt, var så anspent, så å rake løv, sånn som situasjonen var.

Når jeg hadde masse aggresjon inni meg, pga. det her med mora mi og hjemmehjelpen da.

Nei, det orka jeg ikke å tenke på engang.

Hvis han sagt fra på forhånd, og forklart ordentlig hva jeg skulle gjøre og sånn.

Og kanskje gitt meg noen lommepenger, for å ta det ansvaret.

Ja, da hadde det blitt noe annet selvfølgelig.

Men akkurat da, så var jeg bare deppa og forbanna pga. problemene med mora mi da.

Så da bare sa jeg nei.

(For jeg var heller ikke sikker på hvordan jeg skulle gjort den jobben, noen måtte ha forklart det).

Og bestefaren min var ganske sånn konform da, og smilte ikke, eller noe.

Han spurte meg om jeg kunne ta den jobben, på en sånn konform måtte da, så jeg syntes han spurte litt rart.

Så jeg bare sa nei, og tok sykkelen og sykla vekk fra huset da.

Siden jeg hadde fått nok av mora mi og den hjemmehjelpen da.

Så sånn var det.

Det her var vel siste gangen jeg så morfaren min, før jeg flytta til faren min, høsten 1979.

Og etter det, så så jeg vel bare Johannes en gang, tror jeg, da vi var på ferie hos dem, i Nevlunghavn, jeg og søstra mi, sommeren 1983, var det vel.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Jeg sendte e-post til forsvaret, om de russiske kameraene i Nevlunghavn. (In Norwegian)

 

15
March 2009

04:48

 

StatCounter: Nye spørsmål fra personen på Fornebu mm. (In Norwegian)

PS.

Ja, kanskje onkel Runar er noe Halvorsen ja, det er mulig.

Han ligner ikke så mye på faren min eller han andre onkelen min, Håkon.

Og Runar flytta jo til Son, i Østfold, mens faren min ble igjen og onkelen min Håkon ble igjen i Vestfold.

På ferie til Jugoslavia, i 1980, så var det en dag jeg skulle være med onkelen min da, Runar.

Og ungene hans, Ove og Heidi, som var vel to og fem år yngre enn meg.

Noe sånt.

Og da kjørte vi fra Porec(?) på Istra, i nåværende Krotia.

Til Pula(!), på sydspissen av Istra.

Der har de et eldgammelt romersk coloseum.

Som mennesker ser ut som maur fra.

Så skulle jeg og Ove løpe opp da.

Det var sommeren jeg fyllte ti, og jeg tror Ove kanskje fylte åtte.

Men jeg var tynn, som man kunne se i den forrige bloggposten.

Men faren min kjørte sin egen bil, og Runar og Ove ville at jeg skulle løpe opp.

Vi kjørte i Gelendewagen til Runar vel.

Og han skulle absolutt kjøre ned en 30 graders bake, i Pula, utenfor 'allfarvei', før vi kom til coloseumet.

Som han sikker hadde sett på kartet, den bratte bakken, for han annonserte den før vi kom til byen.

Vinteren før, så satt faren min og Runar blant annet, og kikka på kartet og meg da.

Og lo og drakk øl, en fredagskveld sikkert.

Da vi kom opp, til utkikksplassen, på Coluseumet.

Så var det hull i gulvet.

Fetteren min lista seg bak meg, merka jeg.

Som om han hadde tenkt å dytte meg.

Det merka jeg, at det virka som for meg, det husker jeg enda.

Så jeg gikk bare til siden, og gikk ikke nærme det hullet i gulvet, som var stort nok i massevis for å dette ned i, og så hundre meter kanskje videre ned.

Så sånn var det.

Vi løp opp masse trapper der husker jeg.

Steintrapper.

Det var fetteren min og onkelen min som sa at jeg og Ove skulle løpe i forveien.

Men jeg gjennomskua det drapsforsøket, vil jeg kalle det.

Så skulle de, Runar og Inger, (Inger er hun fra Sande i Jehovas Vitner).

Så skulle de si at jeg var en kjedelig kar, så de gikk og subba i museum ved bakkeplan lenge da.

Som noe slags mobbings.

Så skulle vi med båttur på fjorden.

Første turen så fikk jeg ikke brus, selv om Christell og de andre barna fikk det.

Så møtte vi Runar, og da skulle jeg være med dem igjen, og da fikk jeg Pepsi på båten, var det vel, på havet, utenfor Pula da, av alle stedsnavn.

Det var noe med en naken jente på min alder, i hagen til den lokale mafiso-familien vi bodde hos også.

Men jeg trodde det var at hun jenta hadde noen hippie-foreldre.

For mora til meg og søstra mi, pleide å si at vi var blomsterbarn, og lage blomsterkrans, og la oss gå på noe holmer i nettoen, rundt 1974 kanskje.

Så jeg tenkte kanskje at dem var hippier lengre i Jugoslavia, i 1980.

Så jeg gikk bort til Christell i tilfelle hippie-pappaen ble sur hvis jeg kikka for mye på den lokale hippie-jenta.

Men men.

Så tror Christell ble voldtatt, det året hun fylte åtte, av de vi leide hos, og ble sengeliggende i dagevis.

Jeg har skrevet bedre om dette på bloggen tidligere.

Du som sier at jeg har kommunister i familien.

Det må være søstra mi det da i såfall.

Hvem vet.

Men men.

Mer da.

Jo, jeg har noen bilder av familien min på morssiden.

Skal jeg se om jeg finner de.

Det her er bilder som bestemor Ingeborg sendte til meg da jeg bodde i Walton i 2005:

Her er meg, lengst vekk, etter en ferie jeg var på i London, sommeren 2003 vel, så broren min Axel, og så sønnen til eks-dama vel til onkelen min Martin, Risto, sønn av Grethe Ingebrigtssen og en far fra Finland vel:



Bestemor Ingeborg, onkel Martin og hans datter Liv Kristin som nå er snart 18 år vel:



Fra bestemor Ingeborgs 80 årsdag, i Gurvika, (egentlig leir for hjerneskadede folk vel), i Nevlunghavn, i 1997 vel:

Øverste bilde:

Meg i blå skjorte, hun jenta ved siden av min kusine Rahel Savoldellis danske venninne, datter av tante Ellens danske venninne, tror jeg.

Nederste bilde:

Min søster Pia i turkis kjole.

Meg i blå skjorte.

En fra Moss, i Steiner-skolen, tror jeg, i lilla skjorte, (venn av tante Ellen, tror jeg):




Det her er meg og søsteren min Pia, og bestefar Johannes, og min katt, som var den eneste som bodde sammen med meg i Leirfaret, det var en katt etter Christells katt Susi, og som Christell sa het Kitty, og som faren min fant halvdød på verandaen, høsten etter det her tror jeg, eller høsten et år etter det her, med tarmen ut og kjevebeinet løsna.

Så kjørte vi til dyrlegen i Sande, som avlivet katta.

Det her er sommeren 1983, tror jeg:



PS 2.

Jeg kom på nå, i tilfelle noen fra Larvik leser.

Så er jeg egentlig ganske ekspert på Gurvika.

Da jeg bodde i Jegersborggate, så hadde jeg en kamerat, som het Frode Kølner, og han bodde i Trygves gate, ikke så lange unna Jegersborggate.

Like ved sykehuset bodde de.

Jeg tror faren hadde ei hjerneskada søster, eller noe, som bare lå på sykehuset der, stort sett.

Jeg var med Frode en gang på sykehuset og besøkte hu hjerneskada søstra.

Så på vei ned, så var det fotball-landskamp.

Så dro jeg med Frode inn på den avdelingen for sinnslidende da, viste det seg, for å se på Norge mot et eller annet annet land da, i fotball.

Fotball-landskamper, det var omtrent det kuleste jeg visste da jeg bodde i Jegersborggate.

Jeg husker Norge spilte mot Skottland, da jeg bodde der, som vel så på TV-en i første etasjen, på rommet til mora mi, tror jeg.

Noe sånt.

Eller kanskje det var på radioen.

Dette var i 1978 eller 79.

Så ble ei dame litt forstyrra der da, så måtte vi gå.

Vi måtte bare gi opp, for hu dama blei forstyrra da.

Så sånn var det.

Men en gang, så ble jeg med Frode og faren ut til Gurvika, for å hilse på søstra til faren til Frode da, var det vel.

Det var sikkert sommeren 1979, vil jeg tippe.

Jeg var ganske mye oppe hos Frode, og jeg kjente faren bra og.

Han spurte ofte sånn, hva er hovedstaden i Danmark, og sånn.

Og sånne spørsmål var jeg ganske god på, så jeg fikk nesten alltid best, hvis det var konkurranser med sånne spørsmål.

Så sånn var det.

Og da prøvde jeg vel å dra Frode og faren hans, som jobba i e-verket i Larvik, og han en jubileumsversjon av boble.

Jeg prøvde å dra dem ned til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, som bodde rett nede i gata.

Men det ville ikke faren til Frode.

Så da fikk jeg ikke sagt hei til Johannes og Ingeborg da.

Og dem sier at Johannes var kommunist.

Men han likte ikke tyggegummi på gata, en gang mora vår sa vi skulle kaste tyggegummien.

For da fant bestefar dem på gata, og kjefta, så mora mi blei flau, for han sa at noen idioter, eller noe, hadde kasta tyggegummi på gata.

Bare at han hadde et pent språk da, vil jeg si.

Et dannet språk, morfaren min, Johannes, så han sa nok ikke idioter.

Han var så dannet, så han holdt noen ganger kåseri, på NRK.

Det husker jeg.

Og hvis han fant noen døde svaner, så ringte han til Nybrott, som var AP-avisa i Larvik, før den gikk konkurs på 80-tallet vel.

Og den abonnerte vi på, akkurat da, så da fikk vi se bestefar på forsida av Nybrott en dag, som jeg skulle på skolen da, med noen døde svaner.

Og en annen morgen, i Jegersborggate, så var bestefar på radioen, på NRK, og holdt noe kanskje litt tørt kåseri, om et eller annet da.

Men det var artig å høre bestefar Johannes på radioen da, det husker jeg at jeg syntes, og det så jeg på mora mi og, at det syntes hun var artig og.

Så sånn var det.

Og jeg og Frode skulle lage avis.

Men da tok jeg med den, til bestefar Johannes.

Og det eneste vi hadde fått lagd, var en vits Frode hadde, som han syntes var artig.

'Pent brukte underbukser, med fartsstriper, selges billig'.

Jeg hadde aldri hørt det uttrykket 'fartsstriper i underbuksa' før, så jeg syntes det var litt sånn folkelig, eller hva jeg skal si.

Jeg kunne vel ikke det ordet da men.

Men litt plump da, eller hva det heter.

Og jeg bare spurte bestefar, i Nevlunghavn, noen dager etter, hva han syntes.

Og han syntes det var usømmelig, tror jeg var ordet han brukte.

At noen kunne ta anstøt av det da.

Så han likte ikke det.

Så da sa jeg vel det til Frode tror jeg.

Men jeg tror at hvis bestefar Johannes hadde vært kommunist, så hadde han syntes at fartstriper i underbuksa, at det var bare en artig vits.

For sånn tror jeg moralen går for å være blant kommunister, i hvertfall.

At de er sånn, at de ikke er så nøye på sex-moral og sånn, men at kommunist-jentene ligger med alle osv.

Noe sånt.

Så jeg tror egentlig ikke at bestefar Johannes var så kommunist, som eliten med Gerhardsen og Stoltenberg, ville ha det til.

Ifølge han amerikanske privatdetektiven i London da.

Bestefar ville jo ha bondegård, og han kunne ikke få det, pga. odelslovene i Norge.

Men da stelte han hagen i Nevlunghavn, sånn at det var den fineste hagen på stedet da, må man vel si.

Det stod det ihvertfall i Aftenposten.

Det var en bekk der, og bestefar hadde laget en bro og malt og sånn da.

Og blomstene var fine da.

Rododendroer, var det mye av, også i de andre hagene i Nevlunghavn, husker jeg.

Så, tja.

Kommunist og kommunist.

Bestemor Ingeborg, hun var jo fra en adelig og militær og forretnings-familie, i København.

Det var Gjedde, Heegaard og Nyholm-familene.

Så hun var jo ikke kommunistisk i det hele tatt, fra oppveksten osv., må man vel si.

Og de likte å gå turer hver søndag, (kanskje hver dag?), i et par timer minst, til Mølen og sånn.

Og bestemor svømmer hver vinter, selv om det er kuldegrader omtrent da.

Til ifjor, eller noe.

Og de gikk timevis på ski da.

De var veldig glade i å gå på ski begge to.

Min stefar Arne Thormod Thomassen, han sa at Johannes pleide å gå på ski, til universitetet i Oslo, fra Skedsmo.

Arne Thormod dro også med en rar gubbe en dag, som jeg bodde hos dem, på Furuset.

Jeg bodde hos dem, og leide et rom, skoleåret 1990/91.

Jeg skal finne den posten nå, den så jeg på en annen blogg:

http://johncons.blog.com/

Så jeg tror Arne Thormod var noe 'mafian', og at de stod ganske sterkt ute i Skedsmo der og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

'Majoren' i Nevlunghavn. (In Norwegian)

Nå er jeg en sånn person som ofte sitter oppe å ser på TV, eller internett eller hører på radio eller leser eller programmerer, på kveldene.

Så jeg sover som oftest lenge om morgenen også.

En gang, et år kanskje etter at moren vår døde, så dro jeg og broren min Axel, ned til Nevlunghavn, og besøkte mormoren vår der, bestemor Ingeborg.

Vi var der en natt da.

Broren min ville heller besøke Martin, men jeg tenkte det hadde vært artig å besøkt bestemor og, siden det kom litt brått på da mora mi døde.

Jeg hadde liksom ikke forestilt meg at hun skulle dø, vel bare noen og femti år gammel.

Så jeg tenkte at vi kunne kanskje prøve å få litt kontakt med bestemor Ingeborg da i det minste, mens hun fortsatt var oppegående.

Men men.

Det som skjedde, var at det kom visst en far til en kamerat av Axel, fra Slemdal, tror jeg, på besøk.

Som bare ble kalt 'majoren'.

Så hvem han var, det fikk jeg ikke med meg.

For jeg var også litt overarbeida på jobben, på den tida her.

Så jeg lå og sov ganske lenge.

Så da jeg stod opp, så hadde han major-karen dratt igjen.

Men jeg hørte dem prata om han majoren da.

Så hva det var med han, det veit jeg ikke.

Men jeg lurer på om det var noe med han.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Ringte bestemor Ingeborg. (In Norwegian)

Nå ringte jeg bestemor Ingeborg, så var det opptatt.

Så ringte jeg en gang til, så var det tante Ellen, hørte jeg.

Så spurte jeg om jeg kunne få prate med bestemor.

Så sa hun at bestemor er på et sykehjem, for hun er veldig syk.

Så sa jeg at jeg var ikke klar over det, men da fikk hun ønske god bedring da.

Det skulle hun gjøre sa hun.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Det var litt rart at det var opptatt kanskje, hvis bestemor var på sykehjem.

Hvorfor prater Ellen på den telefonen liksom, hun svarte forrige gang jeg ringte og, hvis det ikke var gangen før det.

(Men da var bestemor der da).

Det kan man lure på.

Så sånn er det.

Bestemor Ingeborg er nok noe mafian/Illuminati eller noe sånn. (In Norwegian)

Min mormor, Ingeborg Ribsskog, hun er nok ikke en vanlig dame, tror jeg.

På de runde bursdagsselskapene hennes, så dukker det opp folk fra både England og Tyskland og til og med fra Moss vel.

Og hun farter også veldig mye over hele verden omtrent, eller i hvertfall Europa.

Uten at noen vel skjønner hvor hun får pengene fra.

Men hun har sånn familie-sølvtøy da visstnok, som hun selger nå og da.

Noe sånt.

Og en gang jeg besøkte henne i Stavern, sommeren 1990, tror jeg det kan ha vært, altså sommeren jeg fylte 20 år.

Da hadde noe slags møtings, med noe som så ut som næringslivsfolk, eller butikkfolk, fra Stavern, som gikk i sånne Marin Alpin klær.

Så hun mormoren min kan det godt være noe lureri med.

Det ville jeg ikke sett helt bort fra.

Jeg husker de dreiv og prøvde å bryte meg ned, ved hjelp av søsteren min, som barn, i Nevlunghavn.

Det var Ingeborg og Johannes og Karen.

Og søstra mi da.

Søstra mi lurte meg til å ta et strå over leppene, sånn at det gjorde vondt.

(Jeg var litt hakka på fra før, så jeg var nesten brutt ned).

Så skulle jeg få godteri da.

Men jeg sladra ikke.

Eller jeg sladra ikke nok, eller noe.

Jeg var ikke sånn, at jeg sa hva som helst for å få godteri.

Noe sånt.

Jeg huska at jeg fikk kjeft uansett.

Hvis jeg sladra fikk jeg kjeft.

Og hvis det var jeg som gjorde noe galt, så fikk jeg kjeft.

Så jeg sladra ikke da.

Men jeg beholdt fatningen.

Selv som 6-7 åring, eller hvor gammel jeg var.

Og da rista morfaren min, Johannes, litt på hue.

Skuffet omtrent, eller overrasket.

De klarte ikke å bryte meg ned.

Så måtte jeg gå borterst i hagen da, (som var ganske stor), eller om jeg gikk dit for å være i fred, mens Ingeborg og Johannes og mora mi satt ved et spisebord ute, og snakket sammen da.

Så her var det nok noe lureri, har jeg også tenkt senere.

Så alle de var nok med på noe 'mafian'/Illuminati, dvs. Ingeborg, Johannes, mora mi og søstra mi.

Så sånn var det.

Og jeg hørte det på tonen til tante Ellen, ifjor, da jeg fortalte henne på telefon, om det her 'mafian'-greiene.

Så hørte jeg det på stemmen hennes, at hun frydet seg, må jeg vel kalle det, da hun hørte meg si at jeg ikke trodde at bestemor Ingeborg var med på det her 'mafian'-greiene.

Så da er det nok sånn, tenkter jeg, basert på stemmen til tante Ellen, at bestemor Ingeborg faktisk er med på det her 'mafian'-greiene, hvis jeg skal bruke den måten jeg tolka stemmen til tante Ellen på, som grunnlag for å si noe om dette.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og faren min sier alltid 'Fru Ribsskog', og ikke 'Ingeborg', f.eks.

Så det tyder på at han har respekt for henne, kan vel kanskje si.

Uten at det kanskje behøver å bety så spesielt mye, det er mulig.

Det var bare noe jeg kom på nå.

E-mail to Nick Ewans

 

10
March 2009

04:29

 

Tutta og Mathilde. (In Norwegian)

Nå fikk jeg flashback til 70-tallet her.

Rundt 1977 kanskje, da vi bodde i Mellomhagen på Østre Halsen i Larvik.

Og da husker jeg at mora mi pleide å kalle søstra mi for Tutta og Mathilde hele tida.

Og det likte ikke søstra mi.

Men om det var at mora mi prøvde å fortelle meg noe(?)

For Tutta og Mathilde var jo begge slemme, husker jeg, for det var noen slemme søstre fra noe eventyr, eller noe.

Så er nok ikke sikkert at søstra mi er så uskyldig, som for eksempel bestemor Ingeborg tror.

Som ikke tror at Pia vet hva en 'gigolo' er, enda hun er 37 år vel.

Men men.

Så det er tydelig at disse værsting-tendensene til søstra mi starta tidlig.

Hun var vel ikke mer enn 5-6 år da, når mora mi dreiv å kalte henne for Tutta og Mathilde, og lo, og søstra mi blei litt småsur.

Så her kan det være noe muffens og tegn på at søstra mi har noen Tutta og Mathilde-tendenser, eller hvordan man skal forklare det da, ifølge muttern.

Det er mulig.

Noe rart var det vel ihvertfall siden mora vår holdt på sånn.

Det får man regne med.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Og hvis vi skal ta mora mi som utgangspunkt, så var heller ikke mormoren min, bestemor Ingeborg, så snill.

For i første klasse, på Østre Halsen skole, så måtte vi ha håndarbeid.

Og da skulle vi lage en heks.

Og den sa mora mi, at den skulle jeg gi i julegave til bestemor Ingeborg da.

Så da gjorde jeg det.

Men jeg sladra ikke da, jeg lata som ingenting, at jeg ikke skjønte at det kanskje ikke var så fin gave.

Jeg tror ikke jeg skyldte på mora mi, jeg bare lot som at jeg ikke skjønte noe.

Så sånn var det.

Det må vel antagelig ha vært julen 1977, det her tror jeg.

Og da tror jeg vi var i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, hvis jeg husker riktig.

Så sånn var det.

Og enda mer fra Nevlunghavn. (In Norwegian).

Photos
from Costa del Nevlunghavn

Photo
1 of 19|Back
to Group|See
All Photos

• 
  Previous
  
  

  
  

• 
  Next
  
  

  
  

Drag
the corners of the transparent box below to crop this photo into your
profile picture.

Click on people's faces in the photo to tag them.

Added
by you
to the group "Costa
del Nevlunghavn"

Share

Tag
This PhotoEdit
This PhotoRemove
This Photo

Added
24 minutes ago
- Comment

 Erik
Ribsskog
at
12:13am January 17

Her
er meg og min morfar, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn, sommeren
1983, mener jeg det var.

Samt et brev fra bestemor Ingeborg,
som bor i Nevlunghavn ennå, fra 2005.

Hun skriver at
lege Ness i Nevlunghavn sa jeg avsluttet behandlingen.

Men,
jeg har ikke vært til noe behandling, jeg var bare noen timer
hos psykolog i Larvik, for å prøve å roe ned
onkelen min, i Kvelde, Martin Ribsskog, i 2005.

Men det var
bare timer for å prøve å roe ned onkelen min, hvor
jeg snakket med psykologen om hva som hadde skjedd, sånn at
onkelen min skulle skjønne at det ikke var noe jeg hadde
funnet på.

Så det var ikke snakk om noe
behandling, bare samtaler med psykolog, for å roe ned onkelen
min.

Bare for å gjøre det klart, jeg har ikke
vært noe sinnsyk, eller noe, som man kanskje kan tro på
brevet fra bestemor.

 Erik
Ribsskog
at
12:18am January 17

Dette
bildet er fra sommer 1983.

Jeg flyttet til faren min, Arne
Mogan Olsen, på Bergeråsen, i 1979.

I 1980, så
flyttet han til en dame, Haldis, også på Bergeråsen,
og jeg ble boende i en leilighet alene.

Jeg var ikke så
flink til å få nye klær hver sommer, fra Arne og
Haldis osv.

Så jeg tror de klærna her var fra
70-tallet, da jeg bodde hos moren min.

Det bildet er vel fra
sommeren jeg fyllte 13 år.

Men jeg tror klærne var
fra jeg var 8-9 år og bodde hos moren min i Larvik.

De
er nok ihvertfall fra 70-tallet, siden det er cord-fløyel
bukse osv., og jeg mener å huske at den genseren var for kort
på armene, men at jeg ikke fant noen andre klær i skapet,
før vi skulle på ferie til Nevlunghavn, den
sommeren.

Og når jeg ser meg i speilet nå.

Så
har jeg gule tenner ennå.

Og det er fra oppveksten
aleine, hos faren min, på Berger.

For jeg tror ikke jeg
hadde gule tenner, da jeg flytta dit, i 1979.

 Erik
Ribsskog
at
12:22am January 17

Men
da faren min flytta til Haldis, også på bergeråsen,
da jeg var ni år.

Da ble jeg litt sånn giddalaus,
som det vel heter, når det gjaldt forskjellige ting.

Jeg
ble litt sånn utafor, av å bo aleine.

Så jeg
orka ikke pusse tenna, noe regelmessig.

Og faren min kjøpte
alltid cola, så jeg ble avhengig av det.

Og jeg var også
giddaløs, når det gjaldt å gå på
skolen og sånn, en dag uke kanksje, så orka jeg ikke å
gå ut av senga, før i 10-11 tida kanskje.

Og
da satt jeg og så på skole-tv, på TV-en, før
jeg gikk bort til farmora mi, på ettermiddagen, for å
spise middag da.

Sånn ca. en dag i uka, skjedde det.

Så
jeg var nok litt i sjokk, etter at faren min flytta til Haldis.

Og
mormora mi, Nevlunghavn, hun ble jeg også litt sånn
nedbrutt av.

Da hun tok det bildet, mener jeg å huske,
så hadde hun kjefta og kommandert, i noen dager alt vel, så
da begynte nervene mine å rakne, som var ganske greie før
jeg dro ned dit.

 Erik
Ribsskog
at
12:26am January 17

Og
katta jeg hadde med, den ble også nervøs, mener jeg å
huske.

Jeg ville ikke at katta skulle bli borte, så den
lot jeg bo på samme rommet som meg.

Det gamle rommet til
onkel Martin.

Og der ble det luktende kattepiss, tilslutt, for
jeg bare gleda meg til å komme tilbake til Bergeråsen da,
for hun bestemor Ingeborg var så slitsom.

Og jeg tror
katta ble litt nervøs av henne og.

Og jeg ble sånn
giddalaus, at jeg ikke orka å bytte kattesand, eller noe, men
bare leste bøker der da.

Og det var derfor jeg fant de
russiske kameraene på loftet der, for jeg og søstra mi
hadde lest ut alle bøkene, så jeg skulle opp på
loftet for å finne nye bøker.

Men det var etter
planen til bestemor og bestefar da.

Jeg kunne ikke finne på
sånt selv, i det huset, for de hadde så bra kontroll.

 Erik
Ribsskog
at
12:27am January 17

Sånt
kunne jeg ha gjort på eget initiativ, i huset til farmora og
farfaren min, men ikke i huset til mormora og morfaren min, for de
var veldig kontrollerende og påpasselige og sånn,
ihvertfall bestemor Ingeborg.

Så det var omtrent som å
bo i en militærleir, å være på besøk
der, med bestemor Ingeborg som inspiserende og kommanderende general
da.

Noe sånt.

Hun er jo fra en dansk
militærfamilie, med mange kjente danske generaler osv., så
det er kanskje derfor det ble sånn.

Det
er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

 Erik
Ribsskog
at
12:31am January 17

Og
det med at jeg gikk til psykologen, det var fordi at jeg hadde
overhørt i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe
'mafian'.

Men så fortalte jeg det til søsknene
mine, og onkelen min Martin Ribsskog, i 2005.

Og det står
jo ikke noe i avisene, om noe 'mafian'.

Så da trodde han
onkel Martin, at jeg var blitt sinnsyk, og inbilte meg dette.

Så
han ville at jeg skulle gå til lege og psykolog.

Og jeg
sa det var greit, for å roe ned han onkel Martin, sånn at
skulle skjønne at jeg ikke tullet, med det 'mafian'-greiene,
men jeg ville at han skulle ta det alvorlig da.

Det var derfor
jeg gikk med på det.

For jeg regnet med at da ville
onkelen min kunne bli forklart, at det ikke var jeg som hadde klikka,
av psykologen da.

Mer om det 'mafian'-greiene i denne linken
forresten:

http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/01/jeg-sendte-en-ny-anmeldelse-til-oslo.html

Enda mer fra Nevlunghavn. (In Norwegian).

Photos
from Costa del Nevlunghavn

Photo
3 of 18|Back
to Group|See
All Photos

• 
  Previous
  
  

  
  

• 
  Next
  
  

  
  

Drag
the corners of the transparent box below to crop this photo into your
profile picture.

Click on people's faces in the photo to tag them.

Added
by you
to the group "Costa
del Nevlunghavn"

Share

Tag
This PhotoEdit
This PhotoRemove
This Photo

Added
May 16, 2008
- Comment

 Erik
Ribsskog
at
12:52pm May 16

Her
er fra Nevlunghavn, sommeren 83.

Det er bestefaren min
Johannes, og søstra mi, og katta mi.

Vi var fra Berger
i Svelvik, jeg og søstra mi, men farmora mi, var ikke så
glad i katter, så jeg tok med katta.

Fattern lot meg bo
aleine, fra jeg var ni osv., så det var greit å ha katt
osv., da i det minste.

Så fikk jeg penger til å
kjøpe mat til katta osv., og meg selv da, hele tida da.

Det
var på loftet her som at de russiske kameraene lå, som
jeg har kommentert på et annet bilde.

Bestefaren min
Johannes, han døde i Spania, i 85, mener jeg det må ha
vært.

Bestemora mi, skreiv i hvertfall at han døde
to år etter det her, på et av bildene.

 Erik
Ribsskog
at
11:45pm January 16

Bestefar
ser litt trist ut på det bildet her.

Det er sikkert
fordi at når bestemor Ingeborg skal ta bilder, da driver hun å
manøvrer og dirigerer og maser høl i hue på folk,
til de sitter akkurat som hun sier da.

Så jeg husker jeg
prøvde å roe ned katta, under bilde-takinga, for jeg var
bekymra for at katta skulle bli vettskremt av den masinga til
bestemor Ingeborg.

For katta var bare vant til å bo hos
meg i Leirfaret på Bergeråsen da.

Mens søstra
mi bodde i Havnehagen på Bergeråsen, sammen med faren
vår, i huset til Haldis, dama hans, og hennes barn, Jan og
Christell bodde også der.

Så jeg var ikke så
flink til å gå klær og sånn.

Den grå
genseren der var alt for kort på armene og sånn.

Mens
søstra mi er kledd i rosa, så hun var moteriktig kledd,
ifølge 1983-moten som jeg tror dette bildet er fra.

Sommeren
83 antagelig.

Da dukket det også opp en eske med
russiske kamera opp på loftet der ja, i huset der.

 Erik
Ribsskog
at
11:48pm January 16

Det
sa bestemor ifjor, at var fra en fyrvokter, som bodde der før
de flytta inn, i 75 ca.

Stefaren vår, Arne Thormod
Thomassen, hadde rådet besteforeldrene våre å
flytte dit fra Sætre i Hurum.

Det er faren til Axel
Thomassen, halvbroren min, som er kokk på resturant Oskar
Bråten på Thorshov.

Men Axel var ikke født
da, i 1975.

Og i 1983, så bodde Axel hos Arne og Mette,
i Drammen eller på Røa eller i Parkveien, så vi
hadde ikke så mye med Axel å gjøre da, jeg og
søsteren min, så Axel var ikke med, han var nok i Oslo
antagelig.

Men men.

Jeg har et annet bilde hvor man ser
bedre at den genseren er for liten for en 13-åring.

Jeg
skal se om jeg finner det.

 Erik
Ribsskog
at
11:54pm January 16

Arne
Thomassen pusset også opp det huset, husker jeg.

Jeg
husker vi var der, i 75, eller noe, da han pusset opp peisestua, som
det het vel.

Noe sånt.

Bak der bestefar står,
så var det en ekstra inngangsdør, og da kom man inn i
det rommet, hvor jeg husker at han stefaren vår, Arne Thomassen
dreiv og bytta gulvet, var det vel, med noen folk i firmaet hans tror
jeg, i 1975, eller noe.

Så sånn
var det.

Mer fra Nevlunghavn. (In Norwegian).

Photos
from Costa del Nevlunghavn

Photo
17 of 18|Back
to Group|See
All Photos

• 
  Previous
  
  

  
  

• 
  Next
  
  

  
  

Drag
the corners of the transparent box below to crop this photo into your
profile picture.

Click on people's faces in the photo to tag them. Carola will be asked to approve all tags before others can see them.

Added
by Carola
Edwardsen

to the group "Costa
del Nevlunghavn"

Share

Tag
This PhotoReport This Photo

Added
April 26, 2007
- Comment

 Erik
Ribsskog
at
4:00pm May 16

I
det gule huset der, så var matbutikk før, hvis jeg ikke
husker helt feil.

Jeg var hos besteforeldra mine en sommer, på
70-tallet, tror jeg det her må ha vært.

Og da var
ikke søstra mi med, mener jeg å huske.

Men da
klarte jeg å dra med bestefattern ned bakken der da, og til den
butikken, for da var det lørdag, og da skulle jeg ha
lørdagsgodt.

Men det var egentlig en ganske kjedelig
butikk.

Den var morsommere den som var nede ved havna
der.

Men bestefattern likte best den butikken der, så da
ble det til at vi gikk dit.

Det var egentlig en rar
lørdag.

Det var ingen i huset som prata, og
bestefattern var liksom i sine egne tanker, men han hørte på
meg, når jeg forklarte det her, med at det var lørdag,
og da skulle jeg ha godteri osv.

Selv om det var ikke som en
vanlig lørdag, fordi det var en litt trykket stemning, i
huset, husker jeg.

Og det var ikke sånn, som hos muttern
eller fattern eller farmora mi, at TV-en stod på alltid, så
det var litt uvant der.

 Erik
Ribsskog
at
4:01pm May 16

Sorry
hvis jeg skriver mange kommentarer forresten, får litt
flashback her, jeg skal se om jeg klarer å skjerpe meg.

Report

Randi
Rudskjaer
at
10:39pm January 16

jeg
har også handla i butikken der med farfar.. maste meg til en
liten dukke :) men det var slutten av 80-tallet...

 Erik
Ribsskog
at
11:12pm January 16

Ok,

det
var på 70-tallet det her.

Da var det snø og is om
vinteren.

Så jeg og søstra mi fikk kjeft av
mormora vår, bestemor Ingeborg, fordi vi ikke sklei ned den
bakken der på skoa, istedet for å gå ned, for de
lokale ungene i Nevlunghavn dem sklei ned bakken da, sa
bestemor.

Jeg og søstra mi var på besøk
fra Larvik, med bussen, sånn i 1977 eller 78 eller noe vel.

Og
i Larvik så var dem nok flinkere til å fjerne is fra
sånne bakker, så vi fiksa ikke det gitt.

Jeg vet
ikke hva det heter når man skal skli på beina ned en sånn
bakke?

Det heter kanskje bare skli på beina.

Det
er mulig.

Med vennlig hilsen

Erik
Ribsskog

StatCounter: Noen søker på 'erik ribsskog er tater', på Google. (In Norwegian).

http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20er%20tater&btnG=S%C3%B8k&meta=

Nei, jeg er nok norsk og ikke tater.

Men jeg hadde en morfar, som het bestefar Johannes.

Og som bodde ute i Nevlunghavn, fra ca. midten av 70-tallet.

Og da, da vi var på besøk der, når jeg var sånn 4-5 år, så kunne han si sånn, for morro skyld da, som 'du din røver' og 'du din tater', til meg.

Men det var nok fordi at bestefar Johannes vokste opp 1920-tallet, og da var det nok mer vanlig å si sånne ting, som å kalle noen tater, enn det er nå.

Så sånn er det.

Bestefar Johannes skrev også en bok, som het 'Mannen i skogen'.

Og bestefar Johannes døde i Spania, i 1984, eller noe, tror jeg det var.

Han og bestemor Ingeborg bodde i Spania om vinteren, noen år på 80-tallet.

Men men.

Men da jeg var sånn 16-17 år, i 1986 ca., var det kanskje.

Da gikk jeg på handel og kontor på videregående.

Og da måtte vi ha skrivemaskin hjemme.

Så da kjøpte jeg en ganske nerdete Casio skrivemaskin, med innebygd minne, på Lauritzen bokhandel i Drammen, da jeg fikk stipend fra lånekassa, til å dekke skolemateriell osv.

For det var med innebygd minne osv., på den skrivemaskinen, så man kunne faktisk skrive ut den samme stilen flere ganger, for eksempel.

Og det syntes jeg var litt artig på 80-tallet da, for det her var før PC ble vanlig, for eksempel.

Men men.

Men da fikk jeg i oppdrag, av bestemor Ingeborg, å skrive bestefar Johannes' bok, 'Mannen i skogen', inn på maskin da.

For bestefar Johannes hadde skrevet den boka med håndskrift da, i noen sånne hefter da.

Så da satt jeg om kveldene, etter skolen, og skreiv kanskje noen sider hver dag da, i noen måneder, da jeg var sånn 16-17 år.

Så jeg ikke noen vanlig ungdom som hadde moped f.eks.

Men men.

Men jeg pleide å kjøre en del båt om sommeren da, det syntes jeg var artig.

Jeg likte bedre å kjøre båt enn bil og ihvertfall bedre enn å kjøre moped, for jeg syntes fjorden var så digg om sommeren.

Men men.

Mer da.

Jo, da ble den boken refusert av forlagene, fordi bestefar Johannes, hadde skrevet om en som het 'Sorte mand', i boka.

Altså en neger.

Men det er vel ikke lov å si.

Så en afrikaner da, fra sør for Sahara.

Men men.

Så da ble boken refusert fra forlagene, som bestemor Ingeborg sendte dem til, for det var ikke lov å ha folk i boka som het 'Sorte Mand'.

Men men

Og den boka, den leste bestefar Johannes opp for meg og søstra mi, da vi var sånn 4-5 år.

Så det var veldig artig husker jeg.

Det var på samme tida at han kallte meg masse rare ting som 'røver' og 'tater' da.

Så jeg husker jeg syntes bestefar Johannes var ganske artig.

Noen ganger så løp han etter meg i hagen i Nevlunghavn, som om vi lekte sisten nesten.

Bestemor Ingeborg, hun var mer alvorlig, men hun kunne kanskje lese 'Den grimme ælling', eller hva den boka heter på dansk, 'den stygge andungen', av H.C. Andersen, siden hun var dansk.

Men det var nok det lengste hun kunne gå.

Så jeg må si jeg ble ganske trist da jeg tilfeldigvis møtte Pia og Christell, en gang jeg skulle til skolen.

Og da sa søstra mi at bestefar Johannes var død.

Så det var på Bergeråsen på 80-tallet.

Da hadde dem ikke giddi å gå opp til meg i leiligheten jeg bodde aleine i, i Leirfaret, kvelden før, for å fortelle det her, men neida, de fortalte det på veien til skolen, så det var jo artig.

Det hadde vært bedre å vite sånt om kvelden, så hadde man noen timer før man måtte på skolen, men det gikk altså ikke.

Så sånn var det.

Moren min skulle også ha meg til å skrive inn en bok, på PC, det første året jeg bodde på St. Hanshaugen, i Rimi-leilighetene der, på 90-tallet.

Og Christell skulle en gang ha meg til å skrive inn særoppgaven hennes om Australia, da hun gikk i 9. klasse vel, på 80-tallet.

Da tror jeg til og med Haldis var en tur oppe i leiligheten hvor jeg bodde, for hun passet nok på at Christell fikk orden på skolearbeidet da.

Men jeg prøvde meg ikke noe på Christell, for jeg visste ikke hvordan slekta ville reagert, hvis jeg hadde gjort det, siden moren hennes var sammen med faren min.

Og jeg tror ikke jeg krevde noe betaling engang for å føre inn den særoppgaven.

Det er mulig.

Jeg mener Christell fikk M, eller M-, på særoppgaven om Australia, det er mulig.

Noe sånt.

På 90-tallet, så var Christell på jorden rundt reise, sammen med en venninne.

Og da hadde hun visst jobbet på strippebar, i Australia.

Men bare med å servere, mener jeg hun sa.

Men hun virka så blasert, eller hva det heter.

Litt sånn at hun hadde fått en overdose av inntrykk osv.

Noe sånt.

Den gangen jeg prata med henne, etter at hun hadde vært på jorden rundt-reise.

Hun fortalte at det var ikke noe fint i New York, det var skuffende, det var omtrent som i Europa.

Hun fortalte at da de hadde sittet på kameler, gjennom ørkenen, eller hva det var.

Da hadde de brukt venstrehånda, som toaletthånd.

Og det hadde Christell fortsatt med, selv etter at de bodde på hotell i Østen.

Så hun ble så vant til det systemet fra ørkenen.

Så sånn var det.

Så jeg vet ikke hvor smart det er å sende damer aleine på sånne turer.

Hun hadde også sittet på med en bil som var i videoen til den svenske fotball-VM sangen.

Til fotball-VM i USA, i 1994.

Og bodd sammen med de svenske folka som eide den bilen, i California, under fotball-VM, mener jeg det var.

Så det var i 1994 det her, da Christell var sånn 21-22 år.

Men men.

Og hun hadde sitti i en bar, fortalte hun, da Norge spillte 0-0 mot Irland, og røk ut av VM.

Og hun var så flau over å være norsk da, for Norge spillte så kjedelig.

Jeg var vel ikke helt enig i det da.

Men jeg gadd ikke å krangle.

Jeg var enig i at Norge spilte dårlig.

Men, jeg syntes det var bra av Norge, med Drillo som trener, å komme seg til VM.

Som et lite land, langt mot nord, med bare fire millioner innbyggere.

Så var det en prestasjon i seg selv, mente jeg.

For Norge hadde ikke vært i fotball-VM, på veldig mange år.

Hvis de hadde vært i fotball-VM i det hele tatt, før 1994.

Så jeg syntes ikke det var noe å skamme seg over, å være norsk.

Jeg var enig i at Norge spilte dårlig mot Irland.

Så det kunne man kanskje skamme seg over.

Men, man burde egentlig, totalt sett, ikke skamme seg over å være norsk, pga. av fotballlaget, i 94.

For det var egentlig veldig bra av Norge, med fire millioner, ganske langt nord i Europa, å komme til Fotball-VM i det hele tatt.

Det er vel omtrent som om et land fra Afrika hadde kommet med blant de beste i stafetten i Ski-VM.

Noe sånt.

Og så hadde afrikanerne begynt å skamme seg, fordi de ikke vant?

Nei, det er bare dumt.

Så da syntes jeg Christell var litt dum.

Men jeg sa ikke noe, for jeg orka ikke å krangle, og jeg tenkte på alt det andre greiene hun hadde sagt fra den reisen.

Så sånn var det.

Så det var nok anderledes i gamle dager, i Norge, som på f.eks. 1910 og 1920-tallet, da bestefar Johannes vokste opp.

Da kunne folk si både 'sorte mand' og 'tater' uten at dem fikk kjeft av noen sosialister.

Og jeg skjønner egentlig ikke det så bra selv.

Hvis man har lært at det heter 'neger', f.eks, på norsk.

Da må man vel få lov å si det.

Men jeg husker søstra mi, på 90-tallet, da vi bodde på Ellingsrudåsen.

Hun er sosialist.

Og hun sa plutselig en dag, at det ikke var lov å si neger.

'For det liker de ikke å bli kallt'.

Men hvem skal bestemme hvilke ord vi har i Norge da?

Jeg husker jeg fikk bakoversveis, av å høre, at det ikke lenger var lov å si neger.

Hva skulle man si da liksom?

Det er helt håpløst mener jeg.

Altså hvis man lærer på 1970-tallet, at det heter 'neger'.

Også får man høre på 1990-tallet, at det ikke er lov å si neger.

Også sier ikke sosialistene hva det er lov å si istedet.

Nei, det er helt håpløst.

Altså, folk i Norge, som lærer at i Norge, så heter det neger, de burde få lov å si neger og, i resten av livet sitt.

Uten at noen sosialister skal få lov å sette seg over oss vanlige folk, og fortelle oss vanlige folka, hvilke ord det er lov å bruke.

Det er helt teit.

Altså, jeg hadde skjønt det hvis det var negerne som sa, 'vi liker ikke å bli kallt negre'.

Men neida, det er ikke negerne som sier det.

Neida.

Det er sosialistene som sier at 'de (negerne) liker ikke å bli kallt negre'.

Det er helt bakvendt, spørr du meg.

Hvor blander sosialistene seg inn i det?

Folk blir jo nervøse, hvis de må tenke seg om, før hvert ord de sier, i tilfelle det skal komme en sosialist med rød penn, og rette orda man sier.

Nei, det er et overgrep fra sosialistene, vil jeg si.

Jeg mener det er på høy tid, å ta livet sitt tilbake fra sosialistene, og be de pelle seg visst sted, hvis de begynner å sette seg over deg, og begynner å rette på hva du sier.

Det har dem ingen rett til, å leke gud, å sette seg over deg.

Så da kan sosialistene pelle seg tilbake til Kreml, eller hvor dem kom fra, og holde kjeften sin.

Det er min mening.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

Jeg prøver å finne ut av et mysterium med noen russiske 'spionkamera' i Nevlunghavn. (In Norwegian).

http://www.facebook.com/group.php?gid=2373866179

More from the ush.net message-board about my upbringing in Nevlunghavn etc.

Re: A crazy person emails the queen
by johncons on Tue Dec 30, 2008 5:33 am

Tom U4EA wrote:
Is there another forum you could post on perhaps?


Well, it was you lot who brought me here by linking to my blog.

But I admit that I lose a bit of temper by the attacks, so I'll try to calm down a bit.

So sorry if I went to far when I attack back.

But anyway.

Now, I've been thinking throught things a bit.

There's obviously some kind of war, but noone has leveled with me, so I don't know where the fronts are.

But, I think I have been used as a spy/target-guy, by the Government in Norway, without me knowing, before 2003 as well,
when I overheard I was being followed by the mafia.

I think this goes back to my upbringing in Larvik, in Norway.

When I was five or six years, then my grandparents (Ingeborg and Johannes Ribsskog), and my mother (Karen Ribsskog), they
were having some kind of plot, to test me, in the garden in Nevlunghavn.

If I would tell on my sister if my grandmother gave me candy.

But I knew that she would give me stick if I told on my sister, because I had gotten stick for things like that earlier.

So I didn't tell on my sister.

And then my grandfather shaked his head, and the three of them, who had planned this scene, it's obvious to me, in
cooperation with my sister.

So they must have told my sister to trick me, to then see if I would tell on her, if my grandmother gave me candy.

I think this probably sounds dum for the people reading here.

But they must have been some kind of spies.

But I think they couldn't use me, since I had control, even if I was down.

Something like this.

And when I was around eight, my mother brought me to the Police-station in Larvik, and I had to sit on the stairs
outside the Police-station for 30-40 minutes.

A police-officer went out, looked at me, sitting on the stairs, and went back in for the meeting with my mother,
it must have been.

And right after that I moved to my father.

So maybe I'm being used as a spy by the Government since they know I have control, and that I'm very square, and
don't do phoney stuff?

I don't really know who it is that they are using me against, and how this work, but I'm being manipulated, so that
I work in this and this job, where there are problems with mob etc., it seems.

Both in Norway and Britain.

So I have to try to think more about what's really going on.

Sorry again for the outburst earlier!

I'll try to behave a bit better in the future.

Sincerely,

Erik Ribsskog

http://www.ush.net/board/viewtopic.php?f=4&t=229585&p=2914842#p2914842

Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

På 70-tallet, så var vinterne, på Østlandet, så kalde.

Da bodde jeg forresten i Larvik, og Brunlandnes, sammen med mutter, stefaren min, og søstra mi, osv.

Og da pleide muttern å ha noen folkvognbobler, og mini-morriser.

Ettersom de gikk i stykker osv.

Flest bobler vel.

Som hun fikk av Arne Thormod da.

Så pleide vi å kjøre om søndagene, ut til Nevlunghavn, til bestmor Ingeborg, og bestefar Johannes, som bodde i en villa nesten overfor bedehuset i Nevlunghavn.

Et hus lengre opp i bakken der.

Hva nå den veien heter igjen.

Men men.

Og da, når vi bodde på hytta i Brunlandnes.

Jeg fyllte fem år, da vi bodde er, og da jeg fyllte seks år, så bodde vi nok i Mellomhagen, på Østre Halsen, vil jeg nok si ganske sikkert ja.

Så dette her, var nok i 1974 eller 75, eller noe.

Stefaren vår, hadde også en Jaguar, på den tida her.

Eller litt seinere.

Og en gang muttern kjørte den.

En vinter det og, ved de blokkene mellom Nevlunghavn, og Helgeroa.

Så mista hun kontrollen på bilen.

Bilen gikk 360 grader rundt, horisontalt.

Så bilen holdt seg på veien.

Den snurra, så den tok plass i begge kjøreretningene.

Men ingen bil kom motsatt vei, heldigvis.

Det er ikke så mange folk som kjører ut til Nevlunghavn, om kveldene, om vinteren.

Så det var litt merkelig, husker jeg.

Stefaren vår, Arne Thormod.

Han kjørte av veien en gang, husker jeg, når jeg og søstra mi satt på.

I en varebil han hadde leid vel.

Han sovna vel ved rattet, som han gjorde noen ganger.

Men men.

Og en gang, så klarte han å kjøre mot rødt, i Oslo husker jeg, enda det var et stort kryss, med masse røde lys.

Men men.

8-10 røde lys, omtrent, og alikevel klarte han å ikke se dem.

Så da begynte jeg å nevne det, husker jeg.

Det var i hvertfall fire røde lys da.

Det her var sikkert i 1976 eller 77, eller noe.

Noe sånt.

Men da muttern kjørte til hytta i Brunlandnes, fra Nevlunghavn.

Og andre veien.

For vi hadde ikke dusj eller bad, på hytta i Brunlandnes.

Så uansett om bobla til muttern var snødd ned, så måtte vi kjøre ut til Nevlunghavn, en gang i uka, eller hver fjortende dag, for å vaske vårs og sånn.

Så sånn var det.

Og da så muttern noen sånne underjordiske greier, i skogen.

Det var selvfølgelig bare tull.

Men hun sa at det var noe underjordiske da.

Kanskje det var alver.

Det er sånn frostrøyk, som er i skogen, i Brunlandnes der, om vinteren.

jeg vet ikke om det er kaldt nok, til at dem ser det ennå.

Men vi så ofte rådyr osv., på de veiene.

Men men.

Men hva var det muttern kallte den frostrøyken da.

Samme det.

Muttern var så nervøs på den tida der.

Og jeg og søstra mi, spesiellt jeg, som var et og halvt år eldre.

Vi var jo vant til å gå i butikkene, på Østre Halsen.

For vi bodde i Storgata, i sentrum, på Østre Halsen.

Og det var ikke så mye trafikk der, selv om det jo gikk buss der osv.

Men, jeg fikk lov, å gå i butikken, og kjøpe karameller osv., fra jeg var fire år, var det vel.

Eller kanskje tre og et halvt.

Noe sånt.

Men men.

Så jeg kjeda meg ganske mye, på den øde hytta i Brunlandnes.

Det var opp en skogsvei da, på 500 meter, eller noe.

Og der var det ikke noen butikker, og bare noen hyttenaboer, men nesten ingen på min alder.

Så sånn var det.

Og vår hytte lå innerst på den veien.

Så vi var nærmest skogen da.

Så sånn var det.

Så tok muttern vårs med, til Torfinns, i Larvik.

Det torget hvor svaneapoteket er osv.

Ved siden av en kafeteria.

Det er vel Rimi nå, eller noe.

I Jegersborggate, i samme bygg som postkontoret.

Så ble jeg litt vill da.

Jeg var vel fire år fortsatt, tror jeg.

Fire og et halvt kanskje.

Så jeg løp inn og ut av butikken litt.

For jeg synes det var stas, å være i butikken, for jeg likte butikker, og kjøpe godteri og sånn.

Og de hadde noe kronespill, og sånn automat som barn kunne kjøre på osv.

Så det var nesten som tivoli, for oss, som bodde ute i skogen.

Noe sånt.

Men da ble muttern så sur.

Bare fordi jeg hadde hatt det litt artig, og løpt ut og inn av butikken der.

Uten å gå i veien for noen folk, eller noe, vel.

Jeg bare hadde det gøy.

Men da fikk muttern, han stefaren min, Arne Thormod, til å gi meg juling på rompa da.

Og da måtte jeg bli inne på rommet mitt, hele dagen.

Så etter det, så var jeg ikke så munter alltid, husker jeg.

Det var ganske redselsfullt, når man var sånn fire år, og sånn.

Så etter det, så var jeg ganske sur på både mutter og stefattern, i mange år.

Jeg stolte vel aldri på dem igjen, vil jeg si.

Noe sånt.

Men men.

Men hun så noen underjordiske, når vi kjørte i en av boblene hennes, eller mini-morrisene, eller hva det var.

Og det sa hun flere ganger, når vi kjørte ut til Nevlunghavn, om vinteren.

At det var alver eller feer, som danset, visstnok.

Eller noe sånt.

Og da ba Arne Thormod henne å slutte å tulle tror jeg.

Så det var litt merkelig, når muttern begynte å prate om de her underjordiske, som danset osv.

Når det var sånn frostrøyk, eller dis, eller hva det heter.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Rover var det forresten, som stefaren vår, Arne Thormod hadde, på 70-tallet.

Men det var en ganske stilig Rover da.

Men Jaguar var det nok ikke, dessverre.

Det var bare jeg som huska feil.

Så sånn var det.

PS 2.

Her er mer om huldre osv:

Men huldrefolket kunne også være greie med menneskene. På gården Songstad skal det en gang ha vært gitt bonden en flott huldreku en tidlig morgen han skulle i fjøset. Denne kuen var en ”stor, fin blåsidut kyr med blanke knappar på horni og eit framifra dyr til å mjølka.”

http://www.bygdanytt.no/lokalhistoriar/article584894.ece

Ei huldreku på ein stein

Ei kone frå Veka fekk ein gong sjå noko rart. Ho gjekk uppe i marki eit godt stykkje ovanum heimatunet. Det var sumar og solaglad. Best kona gjekk der å spøta og leitte etter nokre kalvar som hadde tumla seg vekk, vart ho var ei ku som stod uppå ein overhendig stor stein. Steinen var flat ovantil, so der sagta kunde vera plass for ei ku. Men han var so støyte bratt, og det var ein umogeleg ting for eit kretur og vinna seg upp på han, allvist då ikkje for noko ku. Dette visste kona. Og ho vart meir enn forundra over det synet.
Men kona kom snart til vismun um kva slag ku det måtte vera. Sjølvsagt var det ei huldraku. Kona var nokso langt burte og vilde gjerne koma noko nærare denne rare kua. Ho tok seg fram mellom buskar og bar og kalte på kua: Koss, koss, hu kyra!
Kona totte kua svinsa med halen og liksom svingde på seg. Men då ho skulde sjå betre etter var kua vekk. Ingen såg huldrakyr der meir.

http://stud.hsh.no/lu/Norsk/Vidsteen/SIN/Sul/58k14.htm

Ei blå huldreku

Huldrekyrne har jamt knapp på hornet. Han Jehans Kløbrakk og ein til såg ei blå huldreku bortmed Rauatjødno. Dei lét kua vera, og dagen etter fann dei eit lerstykke der.

http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/3-ETNE/2K3.htm

Huldrekua på Grystøl

Ein dag kom budeiene på Grystøl i Jondal heim til husbonden sin og fortalde at bjølekua hans hadde gått utfor berghammar og slått seg i hel.
Tidleg neste morgon fekk bydeien sjå ei ku som etter alt å dømma måtte vera ei huldreku. Ho kom rett mot sætra. Kua kom heilt bort til budeia, men ho visste ikkje kva ho skulle gjera med henne. Etter ei stund stakk det eit hovud fram av ein haug like ved og ei stemme ropte: "Kom no, Fløyma! Du veit, kristne ha"kje vet te å gøyma." Straks forsvann kua utan at nokon kune sjå kor ho blei av.

http://utgard.hsh.no/segner/Detalj.php?ID=1175