Det var etter niende klasse.
Det skoleåret, så hadde jeg sjakk og bordtennis valgfag, så da ble jeg kjent med noen folk fra Svelvik og, mest med en som het Kenneth Sevland, men også noen andre vel.
Og da prata sikkert jeg om, at jeg hadde vært på språkreise i Brighton, sommeren 1985 da.
Og det syntes jeg jo var artig osv.
Så skulle noen folk fra Svelvik, til Weymouth sommeren 1986 da, så da spurte han Kenneth om jeg skulle bli med dem, siden jeg synes det var så artig i England, og kanskje hadde tenkt meg over igjen neste sommer da.
Siden fattern sa det var greit at jeg dro til England om sommeren.
Og dem skulle til Weymouth, som er en litt mindre by enn Brighton, og som ligger i Dorset da.
En ganske rolig by vil jeg si, så det er vel fint å slappe av der, om sommeren.
Jeg lurer på om det er rundt der som fawlty towers er fra og, i hvertfall i Dorset.
De hadde en hest, på veien inn til Weymouth, skal jeg se om jeg finner den.
Jeg tror det var den her.
Det skulle forestille en konge, sa kurslederen.
Men da kongen kom til byen, og fikk se hesten, og folka fortalte at det skulle være kongen da.
Da ble kongen sur visstnok og dro visst ganske kjapt hjem igjen, siden hesten som kongen satt på, red vekk fra Weymouth da.
Så da mente kongen at han var uønsket da.
Så kongen var ikke så begeistret for den hesten da, kan man si, ifølge kurslæreren vår.
Så sånn var det.
Weymouth var kanskje en kjedelig by, for meg som hadde vært i Brighton, og stranda var vel ikke noe særlig der heller, ikke sand, men pebbles da, eller hvordan det skrives.
Men familien vi bodde hos, var ganske grei da, må man vel si.
De hadde en jobb, som gikk ut på å feste sammen noen trekuler, i en strikk, og hive dem oppi en sekk.
For en fabrikk da sikkert.
Dem er ganske kreative med jobber i England, og finne jobber som passer til alle osv., alstå, jobber er vel ofte mer spesialisert, i England, enn i Norge, hvis jeg ikke tar helt feil.
Men samme det.
Jeg ble også lært opp til å feste sammen de her trekulene da, da jeg satt å så på tv der osv.
Og da kom hun kona i huset, hele tida, med potetgull og annet godteri da.
Så da følte jeg meg hjemme, for det var det jeg var vant til å spise på Bergeråsen.
Men samme det.
Dem hadde en sønn, i huset der, som var yngre enn meg og Kenneth.
Han var vel kanskje 12-13 år da, og likte a-ha, som var populære da, så det var derfor de ville ha noen norske til å bo der da.
Men jeg vet ikke om han gutten var homo selv om han likte a-ha, det var kanskje bare at han likte musikken, det er nok mulig.
Der hadde de også et supermarked, like ved der vi bodde.
Og der kosta f.eks. en boks cola, 16 pence, hvis jeg husker riktig, og nå koster nok de boksene to-tre ganger så mye, så prisene øker her og.
Også pleide jeg å kjøpe barbecue hoola-hops snacks, eller hvordan det skrives.
Også hadde de en kiosk der og, og der solgte de blant annet, Judge Dredd, eller hvordan det skrives.
Så jeg pleide å kjøpe de her tinga, og andre ting da.
De politifolka i Judge Dreed da, de hadde lov å dømme selv, og også straffe selv, jeg lurer litt på om politifolk, som jobber i politiet nå for tiden, også har lest det bladet, uten at jeg skal si dette for sikkert, i og med at jeg ikke nøyaktig vet hva som foregår, men noe er det ihvertfall, siden folks rettigheter ikke står så høyt i kurs, må man vel kunne si.
Men men.
Jeg pleide også å da inn til byen da, etter skolen osv.
Og der hadde de noen spillehaller, som var kjedeligere enn de i Brighton, selvfølgelig.
Men men.
De hadde en Dixons butikk da, som heter Curry Digital, eller noe, nå.
Og der hadde dem en Casio klokke, som jeg synes var kul.
Det var digitale visere, og også digitale tall da.
Så den så ganske kul ut, synes jeg.
Men den kosta kanskje 29 pund da.
Og jeg kom hjem, så sjekka jeg, på en klokkeforretning, ved Bragernes Torg der, på venstre side, av torget, hvis man ser mot kirka.
Og der kosta den samme klokka 600, mener jeg det var.
Så da ringte jeg først, og hørte om de hadde klokka enda.
Og så sendte jeg et brev, med sedler, 30 pund da sikkert, og at de skulle kjøpe noe godteri fra en kiosk der, for resten av pengene.
Det gjorde de ikke da.
Men de sendte i hvertfall klokka.
Så stakk fattern, på posten, og sa at det var gave, og da slapp jeg å betale toll.
Så fikk jeg klokka da, for 600 var litt mye for en klokke egentlig, men 30 pund, det gikk ann.
Noe sånt.
Og den klokka mista jeg i militæret, for reima røyk.
Og da spurte noen, jeg tror det var sersjant Johansen, om noen hadde mista en klokka.
Så merka jeg det da, at det hadde jeg, for reima var av svart plast, så den måtte byttes, sånn annenhvert år, eller noe.
Så spurte han hvordan merke da.
Casio da.
Jeg vet ikke om den finnes på nettet.
Det var samme klokka, som den her, bare at reima osv. var svart da.
Og den klokka brukte jeg til langt ut på 90-tallet, til jeg jobba som leder i Rimi.
Da hadde jeg også personsøker, fordi mobiler var litt dyrt enda, og vi hadde ikke fasttelefon, på Skansen Terrasse.
Og det var jo klokke på personsøkeren.
Men jeg ble nok drevet litt for hardt, som Rimi assistent, på Rimi Nylænde, i 1994-96, med Elisabeth Falkenberg, som butikksjef, som tok over etter Kristian Kvehaugen, som ansatte meg der, til å jobbe 3-4 dager i uka, i kassa, høsten etter militæret, ved siden av at jeg jobba noen vakter på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud.
For jeg orka ikke å bruke klokka lengre, for jeg ble stressa av alt stresset på Nylænde.
For alle hyllene skulle være shina hver dag.
Og det var også mye varer jeg måtte sette opp, og melka og brøda skulle telles, og det var kjølevarer som jeg måtte sette opp.
Så det var ganske mye egentlig.
Men jeg var i topp form etter militæret, hvor jeg løp 3000 meter på litt over 11 minutter osv., etterhvert, som var nesten fire minutter under kravet.
Og jeg løp vel 5 kilometer, på Osloløpet, på 15-16 minutter, eller noe, uten at jeg husker tida helt nøyaktig, men jeg slo noen som var elite idrettsøvere, som Magne Winnem kjente, som løp sammen med oss, var det vel.
Så jeg i bra form.
Og jeg trente også etter militæret, og slutta å røyke, så jeg jobba nok for to, kan man nok si, hvis ikke tre, uten å overdrive for mye.
Og lønna var kanskje 130 eller 140 tusen i året.
Så jeg tror nok ikke Rimi tapte på å ha meg ansatt som leder der, på Rimi Nylænde, med den lønna, og hvis man tenker på hvor hardt jeg jobba.
Så det var nesten slaveri, vil jeg si, sett på, i ettertid.
Så sånn er det.
Så tilslutt, så ble jeg så stressa, hvis jeg så på klokka, at jeg måtte bare slutte å bruke klokka, og da hadde jeg personsøker da, så var det jo klokke på personsøkeren, så da overlevde jeg.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er personsøkeren jeg hadde da jeg jobba på Rimi Nylænde.
Bare at min var mørkeblå da, (og ikke gjennomsiktig).
Og når det gjaldt mobiler, så kjøpte jeg en Alcatel mobil, som var ganske billig, i 1995, eller noe.
Så slutta vel den å virke, eller at jeg slutta å bruke den, jeg husker ikke hvordan det var.
Det var ganske luksus å ha mobil rundt 1995, det var nesten unødvendig, i hvertfall når jeg hadde personsøker også.
Så fikk jeg låne en sånn 'murstein'-mobil, Sony Ericsson vel, hvis jeg husker riktig, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 1998, kan det vel ha vært.
Så ble jeg butikksjef, seinere samme året da, og da kjøpte jeg en Bosch-mobil, som virka helt greit, jeg var ikke så opptatt av at mobilen skulle være kul osv., jeg var fornøyd så lenge mobilen funka.
Så døde muttern, i 1999, og da fikk jeg og søstra mi og Axel, over 100.000 hver, i noe dødsforsikring, som muttern visstnok hadde tegna.
Enda jeg ikke hørte noe om det, før hu døde.
Og hu hadde jo kreft, så det var kanskje rart, at hu skulle få lov å tegne sånn forsikring.
Men det var veldig snillt gjort av henne egentlig, hun hadde jo masse problemer å slite med selv, så at hun gjorde noe sånt, det hadde jeg ikke forventa, selv om jeg synes kanskje det der var litt rart, uten at jeg skal noe for sikkert.
Så da fikk vi sånn 108.000 eller noe da, i noe dødsforsikring, jeg og Axel og Pia.
Og da, når Bosch mobilen vel begynte å streike, så kjøpte jeg meg Nokia 3210 da.
Den veit vel alle hvordan ser ut, men alikevel.
De kosta ca. 2000, vinteren 1999/2000.
Så mista jeg den mobilen da, en dag det var mørkt, etter jobben, når jeg skulle kjøre hjem, jeg var vel litt sliten etter jobben.
Så tenkte jeg at jeg måtte jo ha mobil, siden jeg var butikksjef osv.
Så da kjøpte jeg meg en lik mobil til, en dag eller to seinere.
Jeg var litt stressa på den tida, med at det var mye stress som butikksjef, og muttern hadde nettopp død osv.
Så kom jeg på jobben da, så opplyste Jan Henrik, i kassa, og seinere assistent, meg om, at noen hadde funnet mobilen min, og sett at telefonnummerne til assistent Jan Henrik og assistent Wenche, var på mobilen, så hadde dem levert mobilen på Rimi Nylænde da.
Så da hadde jeg plutselig to Nokia 3210.
Og da kjente jeg David Hjort, fra Rimi Bjørndal.
Og han skulle absolutt ha meg med ut på byen, etter at muttern hadde dødd osv.
Jeg tenkte han var sånn at han alltid skulle feste osv., så han skjønte kanskje ikke at man skulle ta det litt rolig, etter at foreldrene hadde dødd osv.
Men da skulle han absolutt ta bilde av vårs, utafor Rimi, kameraten hans Roger, var det vel, eller noen andre, tok bilde, utafor tilbudsplakaten, til Rimi, for November 1999, husker jeg.
Og da lagde han sånn rar grimase vel, hvis jeg husker riktig, hva nå det kan ha vært i forbindelse med.
Men uansett da, han hadde ikke mobil da, så jeg sa han kunne få kjøpe den ene Nokia 3210 mobilen min, for tusen kroner da, som var halv pris av hva de kosta da.
Men jeg kan ikke si at han betalte det tilbake, for han skylder meg vel et par tusen enda, eller noe vel.
Noe sånt.
Men jeg har sagt til han, at det er nok smartest at vi ikke har så mye med hverandre å gjøre, siden han kjenner en del kriminelle folk osv., og jeg ikke får rettighetene mine av politiet og myndighetene, uten at jeg skjønner hva det kommer av.
Så de pengene har jeg nok egentlig avskrevet, som det heter, så det er ikke sånn at jeg regner med å få tilbake de.
Og det er vel ikke så smart å ha noe med folk som kjenner mange kriminelle å gjøre heller, særlig ikke etter forskjellige ting som har skjedd, så de pengene kan han David bare beholde, for min del.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
No comments:
Post a Comment