Krig i Norge? XXVIII. (In Norwegian).

En rar ting skjedde, da jeg jobba på Rimi Nylænde, som butikksjef i 2000.

Jeg begynte jo som leder, i samme butikk, sommeren 94, tror jeg det kan ha vært, som låseansvarlig da.

Og fikk jeg opplæring av butikksjef Elisabeth, og også fra assistent Hilde da.

Hilde, hun bodde i Groruddalen et sted, ved Hellerud eller noe sånt kanskje.

Jeg satt med hu og faren dit en gang husker jeg, for det var på veien osv. da, til Ellingsrud, eller Ellingsrudåsen, der jeg bodde.

Så jeg tror hu hadde jobba på Rimi Hellerud, hvis jeg ikke tar helt feil.

Men jeg blander de Rimiene langs, eller ved, Furusetbanen, for jeg har ikke jobba i noen av dem.

Men hu sa, at hu hadde fått opplæring av en sjef, som alltid klagde på leverandørene.

Hele tida.

For da fikk man mest mulig retur, og mest mulig hjelp i butikken da.

Hu sa noe sånt, at hvis han ikke hadde fått sparka en par sånne konsulenter, for et firma, da hadde dem ikke gjort jobben sin.

Og han kjefta på dem hver gang dem var innom butikken da.

Og hun Hilde, hun hadde jo jobba som leder i butikk, en to-tre år, eller noe vel.

Og hun hadde god kontakt med Elisabeth.

Og jeg, trengte jo penger, for jeg var jo helt blakk etter militæret, og hadde nesten ikke noe klær og andre ting man trenger osv. da.

Mye var gammelt og slitt, fordi jeg kjøpte jo ikke så mye nytt når jeg var i militæret og når jeg studerte, da gikk det meste av pengene til mat osv.

Og jeg tenkte jo at søstra mi, kunne jo miste jobben f.eks.

Og jeg hadde lånt 1000 kr av fattern året før.

Men det var noe problemer tilbake i åra, med familien.

Så jeg ville gjerne klare meg selv da.

Og ikke være avhengig av noen andre.

Så ville ikke risikere, å miste jobben min, på Rimi Nylænde da.

Og da jeg begynte som leder der, så sa Hilde, at jeg kunne velge lederstil selv, når jeg spurte om dette da.

Men et par uker etterpå, så sa hun at jeg var for snill mot medarbeiderne, sånn at hun og Elisabeth ble upopulære.

Og jeg turte ikke å utfordre, som låseansvarlig, assistent Hilde og butikksjef Elisabeth.

De hadde jo mange år bak seg i Rimi.

Så jeg prøvde å legge meg på samme linja som dem da.

Og også med å være tøff ovenfor leverandører da.

Jeg fikk i jobb, å få leverandørene, til å komme å erstatte retur, som stod i returboka, for en god del år tilbake vel.

Så jeg fikk brynt meg litt på leverandørene.

Da må man være tøff, hvis man skulle få de til å erstatte brekasjen da.

Så vidt jeg skjønte fra Hilde og dem osv. da.

Så da prøvde jeg å ha en tøff tone ovenfor leverandører osv da.

Og det jeg lærte da, i 94 og 95, fra Hilde og Elisabeth, på Nylænde, det dro jeg jo med meg videre, på Rimi Bjørndal som assistent, og så som butikksjef på Rimi Nylænde, i 98 da.

Så var det noe tull med Aftenposten, i år 2000 da.

Så ringer jeg og klager, og med den samme tøffe tonen, som jeg var vant til å ha ovenfor leverandører da.

Det var jo ikke noe personlig, det var bare sånn jeg hadde lagt til meg, å oppføre meg ovenfør leverandører, når jeg skulle klage da.

Så viste det seg, at det var kona til PØF da.

Eller hun sa ikke det.

Men hun sa noe sånn, hvilken butikk var det du sa det var igjen, var det Rimi Lambertseter?

(Rimi Nylænde, ble også kalt Rimi Lambertseter, på statestikker osv. Hm.)

Så dukka PØF opp på Nylænde uka etter eller noe da.

Så lurte han på om jeg hadde ringt Aftenposten og klagd, og kjefta.

Jeg måtte jo innrømme at jeg hadde gjort det da.

'Det var min kone', sa PØF.

Ops.

Hehe.

Så jeg lurte på om var sur da.

For jeg gadd ikke å gå rundt å tenke på om Fjellhøy var sur fordi jeg hadde kjefta på kona hans.

Så jeg ringte og spurte, etter at han dro, om han var sur fordi jeg kjefta på kona hans.

Jeg kjente ikke han så bra, men jeg hadde vel nok av andre ting å tenke på.

Han sa han ikke var det, så det regna jeg med at han ikke var det.