Verden i Krig? 5. (In Norwegian).

Nå skriver jeg mye bra om Danmark her.

Men jeg får ta med det negative jeg har hørt og, siden jeg kom på noe jeg har hørt nå.

Det var da jeg bodde i Høybråtenveien, på Furuset/Høybråten, et års tid, fra sommeren 1990, til sommeren/høsten 1991.

Da hadde jeg tatt et hvileår, mellom studieårene på Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

For jeg var litt lei skole, etter 13 år.

Og det var dyre studier, det var privat høyskole, så jeg planla å spare opp noen penger, i året mellom første og andre året.

Da fikk jeg tilbud av Arne Tormod Thomassen, som var sammen med muttern før, fra 1973, etter at muttern skilte seg fra fattern, og vi flytta til Vestmarka i Larvik.

Da ble muttern sammen med han Arne Thormod da, fra Nordland, etter at vi hadde bodd der noen måneder.

Hun møtte vel han på et utested i Larvik da, hvis jeg skjønte det riktig.

Og han kom til huset der vi bodde en dag, og hadde med seg godteri osv., husker jeg.

Jeg og søstra mi, var vel bare 2-3 år da.

Men han hadde kjøpt to sånne kremmerhus-godteposer med sjokolademus husker jeg.

En til hver av vårs da.

Og vi var jo litt skremte av han karen her da.

En mann ganske kraftig kar, i begynnelsen av 40 åra da vel, med helskjegg osv.

Men vi ble vel sånn halveis vant til han etterhvert.

Selv om han var ganske myndig, så det var ikke sånn at han var noe sånn typisk 70-talls type, som vel var vanlig da, med fotformsko og hippie-aktig stil osv.

Han her var vel mer myndig og autoritær og streng, og muttern var vel også gammeldags, når det oppdragelse osv.

Pluss at hun hadde noe sinnsykdom av noe slag vel, og havna på tre uker på sykehus sånn innimellom, og var litt sånn slitsom å omgås noen ganger, for hu hadde mye rart for seg da, og hadde ganske sterk personlighet.

Men hu kunne vel ikke noe for at hu var sjuk.

Og besteforeldrene våre i Nevlunghavn, dem var også veldig gammeldagse og konforme.

Det var sånne søndagsmiddager, som var dagen vi pleide å være der, med streng observering av hver eneste bevegelse.

Hvordan man tygde maten, at man spiste bringebæra fra hagen, selv om det var mark i dem.

Den stilen der.

Det var en del klaging og kommentarer under måltidet da.

Så det var ikke som å sitte en fredagskveld foran tv-em med pizza og øl, for å si det sånn.

Det var mer som at man var på seminar med noen jobbkolleger, og at hver ting man gjorde ble myndig kommentert osv.

Jeg vet ikke hvordan man skal forklare det.

Men jeg husker vi syntes de andre barna i barnehagen griste fælt med maten.

Så dem hadde vel ikke sånne besteforeldre.

Og vi måtte pent sitte og vente, til bestemor var ferdig å spise, enda hun spiste veldig sakte, og brukte dobbelt så lang tid som de andre.

Men men, samme det.

Han her Arne Thormod da, han flytta til Oslo, og han og muttern slo etterhvert opp vel, på 80-tallet en gang.

Og da ble han sammen med ei dame som heter Mette Holter.

Og som har vært hos Ancona mafia-familien i USA, i vært sammen med noen der, så jeg tror de voksne barna hennes heter Ancona til mellomnavn eller noe.

Men det her fikk jeg høre mens jeg bodde der da.

Søstra mi, rømte hjemmenfra, da hu bodde hos mutter, og flytta til fatter, sommeren 82, eller noe vel.

Og like etter, så flytta Axel til faren sin og Mette da.

Han er jo født i 78 vel, så da var vel han tre-fire år.

Og da jeg dro inn til Oslo, for å studere, høsten 89.

Så kjente ikke jeg så mange i Oslo.

Så da ringte jeg folkeregisteret, og fikk adressen til broren min og dem da.

Så dro jeg opp dit, på Furuset, en dag, høsten 89, må vel det ha vært da.

Og da var vel broren min sånn ti-elleve år da.

Og da hadde ikke jeg sett han så mye oppigjennom åra.

Men vi var på besøk hos dem i Oslo et par ganger.

Og han var vel på besøk hos meg og Pia på Bergeråsen en gang.

Og når jeg besøkte muttern og Pia og dem på 80-tallet, så var jo Axel der og, men han var jo liten da.

Det var vel ikke så bra sted å vokse opp for snørris, hos muttern.

For det var litt sånn hysteriske tilstander i huset hos dem, mener jeg å huske.

Så det var nok ikke det beste stedet å vokse opp.

Det var derfor jeg ville flytte til fattern.

Jeg ble nesten nervevrak av all den skrikinga og de rare påfunnene til mutten.

Men søstra mi, virka det som fiksa det her bedre.

Men jeg savna bestemuttern og fattern, på Berger.

Fordi det var som en slags frisone, å være utpå der.

Fordi da slapp man skrikinga og alt det rare muttern dreiv med.

Og man slapp de middagene hos besteforeldrene i Nevlunghavn.

Og hun Ingeborg var også ganske streng/myndig.

Og Johannes han var ikke så værst, han var litt artig, og leika sisten noen ganger og sånn.

Man han var jo litt sånn gammeldags type, som røyka pipe, og jeg lurer på om han gikk med dress osv., når vi gikk sånne turer, ut mot Mølen, og andre steder, ute på Nevlunghavn der.

Vi ble dratt med på timelange turer hver søndag og da, det var vel etter middagen det da.

Det er noe militæranlegg utover den ene veien der vel, så vet ikke om det kan ha vært derfor Johannes hadde masse russiske kamera på loftet.

Men det blir bare spekulasjoner.

Det er bare sånn jeg har tenkt på, siden jeg lurte på hvor alle de kameraene kom fra.

Det må vel ha vært noe sånt som 7-8 russiske kamera, som lå i en eske på loftet, som jeg snubla over, da jeg ble sendt opp stigen der for å finne noen bøker av noe slag, en sommerferie, på begynnelsen 80-tallet.

Selv om jeg ikke hadde vært oppå der før.

Men samme det.

Jeg mener Johannes gikk med noe tweed-greier, og noe six-pence lue kanskje.

Litt den stilen der.

Og røyka pipe.

Og dem hadde masse flotte antikviteter i huset på skrått ovefor bedehuset i Nevlunghavn der.

Mange av møblene var også antikke vel.

Dem pleide å handle hos han antikk-handleren i Tønsberg eller noe, som var innblandet i skrik-tyveriet, var det kanskje.

Det navnet hans fløy gjennom lufta der hele tida, husker jeg, selv om jeg ikke husker det navnet nå.

Johannes hadde vel også eget sjakkbord der også, i stua som tv-en var.

Mener jeg å huske da.

Jeg tror brettet var en del av bordoverflaten.

Han spilte sjakk mot meg noen ganger, men det var liksom ikke sånn at jeg syntes sjakk var artigere enn fotball.

Og jeg og søstra mi, vi pleide å kjede oss noen ganger i Larvik.

Og da var det ikke så mye for vårs å gjøre der.

Vi var vel sånn 7-8 år.

Men det gikk ann å gå på bibloteket, ved Munken der.

Der var vi ganske ofte en stund.

Og der hadde dem flere sjakkbrett.

Så vi var på biblioteket, i et par-tre timer vel noen ganger.

Og lånte noen bøker, og leste Asterix eller om det var Lucky Luke osv, og spilte sjakk da.

Ellers så gikk det ann å gå på søndagsskole på søndagene der.

Dem hadde veldig mange kirker og søndagsskoler der.

Så det var nesten som på Sørlandet tror jeg.

Så vi kunne velge hvem vi skulle gå på.

Uten at vi visste så mye om hva metodistkirken og alt det greiene var.

Men muttern var glad for å få oss ut av huset.

Og vi var glad, for da fikk vi en krone hver.

Og da gikk det ann å skulke søndagsskolen, og kjøpe godteri i stedet faktisk.

Det var fullt mulig.

Selv om det vel ikke var så mye godteri man fikk for en krone, på 70-tallet heller.

Men man fikk vel fire shake tyggegummi, antagelig.

For eller ti smågodt i kiosken, oppe ved sykehuset nesten der, hvis den var åpen på søndager da.

Men samme det.

Tilbake til Høybråtenveien da.

Broren min, eller halvbroren min da, Axel, som var sånn 10-11 år, da jeg leide et rom hos dem, for 1000 kr. i måneden, fra sommeren 90 til høsten 91 vel.

Han var ganske villstyring.

Han var litt hyper, og hadde MBD osv.

Så det var ikke så lett å prøve å kontrollere han, når Arne Thormod og Mette, var på travbanen og Bingo osv.

Så til slutt så måtte jeg bare si fra, om at jeg ga opp litt med det.

Fordi hele huset begynte å gå i fillebiter der.

Det fløy appelsiner og alt mulig gjennom lufta hele tida der.

Men han Axel da.

Et par ganger, så skjedde det, at han dukka opp, også sa han en setning som jeg ikke skjønte så mye av da.

Vet du at dansker er Nordens jøder, sa han.

Jeg skjønte ikke helt det da.

Hvis han mente at jeg var dansk, så er jo han like mye dansk sjæl, for begge er jo kvart danske så.

Så det skjønte jeg ikke så mye av.

Men om han kan ha ment at jeg var gjerrig da.

Eller om han har fått beskjed om å si det av foreldra sine.

Eller om han bare hadde hørt det av noen andre.

Men hvorfor han sa det, det veit jeg ikke.

Men han sa det her flere ganger.

Og helt skråsikkert.

Så hva sammenhengen var, det er jeg ikke sikkert på.

Men noe må det vel ha vært.

Så det er kanskje andre som skjønner mer av det her enn meg.

Så da tenkte jeg, at da kunne jeg jo eventuelt skrive om det her på bloggen osv.

Siden jeg kom på det her nå da.

Så kanskje noen andre skjønner noe av det.

Det får vi se.