Hvordan jobbing jeg gjorde for Strømm Trevare mm. (In Norwegian)

Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.

Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.

Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.

For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.

Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.

Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.

Og noen ganger var jeg med å montere disse.

På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.

Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.

Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.

Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.

Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.

Så sånn var det.

Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.

Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.

Noe sånt.

Og det her var 20-30 år seinere vel.

Noe sånt.

Men men.

Mer da.

Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.

Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.

Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.

Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.

Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).

(Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

Men men.

Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, 'Mannen i skogen', inn på maskin.

Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.

Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.

Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.

Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.

Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.

Men det var kanskje fordi det var kaldt.

Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.

Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.

Så da begynte mormora mi å hakke da.

Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.

Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.

Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.

Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.

Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.

Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.

Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.

Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.

Så sånn var det.

Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.

En særoppgave om Australia.

Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.

Så sånn var det.

Mer da.

Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.

Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.

Da kalte jeg dem bynavn.

Sånn som New-York og Paris og sånn.

Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.

Det husker jeg ikke helt.

Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.

Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.

Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.

Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.

Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.

Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.

Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.

Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.

Og hun jobba litt i butikken i Drammen.

Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.

Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.

Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.

Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.

Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.

Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.

Som han satte i stua til Haldis.

Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.

For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.

Så sånn var det.

Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.

Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.

Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.

Så var ikke det noe problem liksom.

Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.

Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.

Men jeg gjorde det vel til slutt.

Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.

Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.

Men jeg gjorde det til slutt da.

Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.

Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.

Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.

Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.

Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.

Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.

Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.

Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.

Jeg fikk hundre kroner av gangen da.

Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.

Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.

Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.

Så jeg hadde alltid penger.

Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.

Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.

Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.

Men men.

Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.

Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog