Verneplikten. (In Norwegian).

Nå var det jo sånn, da jeg var i militæret, at jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år, og drev egentlig på å bli ferdig med utdannelsen min, osv., når jeg måtte et år i militæret da.

Og jeg var jo rimelig pinglete.

Det var ikke sånn, at jeg pleide å trene i treningsstudio, eller noe, i årene før jeg dro i militæret.

Det var vel mer sånn, at jeg pleide å sitte hjemme og spille data, og se på de nyeste action-filmene, som ikke hadde kommet på kino enda i Norge, som han tremenningen min, i Lørenskog, Øystein, hadde fått tak i.

Og etter at jeg flytta til Oslo, i 1989, og også i russetida, året før, så var det et par års tid, som jeg var veldig mye på byen, i Oslo særlig, minst en gang i uka, sammen med en kamerat, fra skolen i Drammen, Magne Winnem da.

Magne fikk meg til å kjøpe dress, så vi gikk ut hver helg, i dress, begge to, og var vel litt influert av jappe-bølgen osv., og skulle leike japper osv. da.

Og gikk på alle utestedene, og prøvde å sjekke opp damer osv., som det noen ganger hendte faktisk, at man klarte.

Og så gikk jeg på datahøyskole, og så jobbet jeg på OBS Triaden og også litt på Norsk Hagetidend, i en kontorjobb.

Og jeg pleide å være i Brighton, om sommerene, med en del lommepenger, og feste og ha det artig, og dra til London, og sånne ting, og drikke og se på fotball-VM og sånn da, på TV da, men alikevel.

Det var ikke sånn, at jeg pleide å trene så mye akkurat.

Jeg spilte fotball, på Berger IL., fra jeg var ca. 10 år, og kanskje til jeg var sånn ca. 16 år vel.

Noe sånt.

Men det siste året, rundt 1986 vel, så var det for få folk, som ville være med på fotball, så da ble fotball-laget vårt, lagt ned.

Så dro noen, sånn som Ole Skjeldsbekk, sønnen til treneren, han begynte å spille på Svelvik IF, da vel.

Men jeg var ikke så god, for jeg var ganske pinglete, og jeg synes ikke det var så artig, at jeg hadde lyst til å begynne å spille for 'fienden', må man vel si, Svelvik.

Og der var det sikkert mange som var veldig gode, så jeg hadde nok ikke fått spilt noe særlig alikevel.

Jeg bodde jo alene fra jeg var ni, og kostholdet gikk mest på potetgull og cola, så jeg hadde ikke så mye muskler osv., så fotballferdighetene, led nok litt under dette.

Så militæret, og da infanteriet, som jeg havnet i, i et år, mens jeg drev å studerte da, og hadde et par fag igjen, på datahøyskolen.

Militæret, rykket opp hele opplegget, og det var slitsomt, for meg, som var kanskje 1.85 høy, og 68 kg.

Jeg var vel nede i 60 kg., det første året jeg bodde i Oslo, 1990.

Jeg fikk ikke lov å lage pizza, på Abildsø, av hu dama som jeg leide hybelleilighet av, fordi hu tålte ikke matlukt.

Så, da jeg dro i militæret, i 1992, så var jeg vel oppe i 68 kg, kanskje.

Jeg husker de jeg bodde sammen med, i Ungbo, i Skansen Terrasse, Wenche og broren hennes vel, de mobba meg, i 1991 vel, fordi jeg bare veide 68 kg.

Broren hennes, som var ca. like høy som meg, klagde på at han hadde veid 68 kg., etter en operasjon.

Og de andre bare måpte, og spurte, hvordan så du ut da.

Så pekte han på meg, og sa, som han.

Så da ble jeg litt sur.

Men jeg var ikke sånn, at dem turte å mobbe meg for alt mulig alikevel, jeg var vel ganske selvsikker og sånn, så de turte ikke å mobbe meg for mye, når vi bodde i samme hus.

Så sånn var det.

Og jeg begynte å røyke på slutten av 80-tallet også, dårlig inflytelse av søstra mi, og venninnene hennes, må jeg vel skylde på, selv om det selvfølgelig var min egen feil.

Så militæret da, med tung pakning, og rekruttperiode, hvor vi ble jagd rundt, og måtte gå og løpe, og i stridsløype, og marsjere i mange mil, og gå mange mil på ski osv.

Det brøt jo helt rytmen min.

Jeg burde jo egentlig ha tatt ferdig datahøyskolen.

Men jeg fikk jo sjokk, fra militæret, for infanteriet, var litt tøft for meg, som var så tynn osv.

Så jeg sleit veldig i militæret da, men jeg beit sammen tenna, og kom meg gjennom det.

Jeg hadde så dårlig ski, på Berger, så gikk omtrent aldri på ski, fra jeg var sånn 7-8 år kanskje, og bodde i Larvik.

Så om vinteren, så sleit jeg skikkelig i militæret, på vinterøvelse osv.

Men, jeg prøvde å komme meg gjennom det da.

Og juni 1993, så var vi ferdige, det var bare å ta en dag av gangen, så skjønte man det, at etterhvert, så var man ferdig.

Men dette, med militæret, det var vel ikke noe, som jeg hadde gått til frivillig.

Men jeg hadde nok godt av det, å lære meg litt mer selvdisiplin osv., selv om jeg nok hadde det fra før og.

Men jeg ble kanskje litt tøffere da, selv om jeg vel var ganske tøff, etter å ha bodd aleine siden jeg var ni år og.

Men jeg ble litt fysisk sterkere og sånn, det ble jeg.

Og da ble jeg pluteselig bedre til å spille fotball og, så det var litt artig.

Og da var det sånn husker jeg.

At jeg bestemte meg, for at jeg skulle prøve å holde formen ved like, ved å trene osv., for jeg synes det var så slitsomt i militæret, så jeg ville ikke gjennom det samme igjen, på rep osv.

Så jeg bestemte meg, for å prøve å holde formen oppe da.

Så jeg og Glenn, som også bodde på Skansen Terrasse, vi pleide å trene mye, på 90-tallet, det var fotball, tennis, badminton, klatring, testa vi et par ganger, med Magne Winnem, på Tøyen der.

Basket, spilte vi og.

Så det var ganske artig.

Så i årene etter militæret, da var jeg ikke så mye på byen, men da drev jeg mer å trente osv. på fritida.

Da var den dressen så slitt og, og jeg jobba jo bare i Rimi, så da hadde jeg ikke så mye dyre klær, og penger til å gå på byen med.

Men hvis jeg ikke hadde dratt i militæret.

Men fullført utdannelsen, og fått meg en bra datajobb.

Da hadde jeg nok fortsatt å gå på byen, og drevet med litt andre ting, enn hvis ikke hele greiene hadde blitt 'forstyrret', av førstegangstjenesten da, som jeg vel må si at skjedde.

Jeg kunne kanskje ha tatt opp de fagene, etter militæret.

Men det var nedgangstid, på begynnelsen av 90-tallet, og man var ikke garantert jobb, etter to år på datahøyskole, fikk vi høre der.

Så, jeg hadde ikke lyst til å ta opp mer studielån.

Dessuten, så hadde også søstra mi, flytta inn, der hvor jeg bodde, og da hadde en hel Ungbo-leilighet, for meg selv, på Ellingsrudåsen.

Og søstra mi, hadde ikke noe fast jobb.

Så da, synes jeg, at jeg måtte fokusere på, å få meg en fast jobb osv., for å betale regniner osv.

Vi hadde nesten felles øknomi, jeg og søstra mi, de første månedene, som hu bodde på Ellingsrudåsen.

Så var det en regning, som jeg ikke hadde penger til.

Men da var vi egentlig over kneika.

Så jeg kunne bare fått den utsatt.

Men da ringte jeg fattern husker jeg, så fikk vi låne 1000 kroner, til den regninga da.

Men det var mest for å se, om han ville ha hjulpet, for vi kunne egentlig bare ha utsatt regninga, til neste måned, så hadde det gått greit det.

Men vi fikk låne penger av fattern da.

Men det var mer sånn, at jeg ikke tok det så høytidelig, men var avslappet, siden vi var over kneika, og klarte oss selv.

Så det var kanskje bare at jeg var sånn, i et litt, avslappet, eller hva heter det, beroliget, eller hva heter det.

Jeg husker ikke hva det heter, men det var sånn, at da tenkte jeg sånn, at nå er vi over kneika, så nå går det greit.

Så tok jeg det ikke så nøye, eller jeg så ikke på det som så viktig, om jeg ringte fattern, og ba om hjelp.

For vi hadde kontrollen uansett.

Så var det mer sånn impuls omtrent, at jeg ringte fattern, og hørte.

Mye for at jeg var nysgjerrig for hva han hadde svart også.

Det var ikke sånn, at jeg var nervøs, i tilfelle han ikke hadde hjulpet, for vi hadde klart oss selv og.

Men det var bare sånn, at jeg ikke var nervøs for øknomien lengre, siden vi hadde kontroll igjen, så da tok jeg ikke det så høytidelig.

Så derfor ble det til at jeg ringte fattern, og lånte 1000 kroner vel, en dag i 1993, eller 1994, var det vel.

Og de skulle han si fra om, når han trengte tilbake.

Men det har han ikke sagt fra om.

Så jeg får prøve å tjene noen penger etterhvert, og sende de tilbake.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Poenget ja, i denne posten.

kanskje det hadde vært like greit, nå som det ikke er så mange soldater, som kalles inn, hvert år, i forsvaret, å droppe verneplikten.

Verneplikten, kan, for folk som ikke er så bra etablert, som vel få er, når de er rundt 18-20 årsalderen, oppleves som veldig forstyrrende, i etableringsfasen.

Jeg sier ikke at det er feil å gjøre noe for landet ditt.

Men hvis man gjør det man er best til, og betaler skatt, så gjør man jo også en innsats for landet sitt.

Så kunne heller de som ønsket å være i forsvaret, og jobbe som soldater, så kunne heller de fått ordenlig betalt.

Så hadde nok samfunnet tjent inn det, på at de som fikk livene sine forstyrret, de ville kunne betalt mer i skatt, hvis de fikk organisere livene sine selv.

Og da kunne denne ekstra skatteinntekten til samfunnet, da kunne den blitt brukt til å betale lønn til frivillige soldater i forsvaret, tenkte jeg da.

Så kanskje det hadde vært en ide.

Det er vel kanskje ikke umulig, ville jeg tro.

Det er mulig.